Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

=== Deporteringens natur ===
Deportasjonen av etniske armenere ble administrert av innenriksdepartementets avdeling for bosetting av stammer og immigranter.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=146}} Det er antatt at mellom 400&nbsp;000 og litt over en million armenere ble deportert i denne perioden.{{tr}} Ordet «deportasjon» er blitt tolket forskjellig opp gjennom tidene. Noen bruker ord som «omplassering» om «deportasjon», andre «landsforvisning» eller til og med «[[etnisk rensing]]». Mange historikere{{hvem}} mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. Men det finnes også historikere som mener at deportasjonene ikke hadde til hensikt å drepe armenerne, men ble en uheldig konsekvens av gjennomføringen.

Det er mange historikeres{{hvem}} oppfatning at det omstridte folkemordet på armenerne startet etter krigserklæringen i oktober 1914. Andre mener at det begynte allerede i februar 1914 etter et osmansk-tysk møte, der et forslag om å deportere alle osman-armenere ble lagt fram. Andre førkrigstiltak mot armenerne er også rapportert. Donald Bluxham skriver at armenske bosetninger nær rikets grenser ble plyndret av osmanske styrker allerede sommeren 1914.

I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å styrke krigsberedskapen. Den krevde at alle menn i alderen 18 til 45 enten måtte la seg rekruttere til hæren eller betale gebyrer for å slippe. Dette resulterte i at de fleste armenske menn i denne aldersgruppen meldte seg til tjeneste.

I tiårene etter folkemordet fortsatte den nye tyrkiske staten å fjerne eller ødelegge armenske kulturminner som kirker, klostre og monumenter. Før første verdenskrig fantes det flere tusen armenske kirker på osmansk territorium, de fleste av disse ble ødelagt.<ref name="Balakian" />

I Antep, nå kalt [[Gaziantep]], døde {{formatnum:20000}} av byens {{formatnum:32000}} etniske armenere. De ble sendt til fots i retning [[Aleppo]] eller [[Deir ez-Zor]]. I den lokale deportasjonskomiteen, som avgjorde armenerens skjebne, satt ledende personer i lokalsamfunnet som medlemmer av bystyret, ordføreren, tjenestemenn ved skattekontoret, dommere, leger, advokater og lederen for et barnehjem - ingen av disse gjorde noe for å stanse folkemordet. Fordrivelsen fra Antep ble stimulert ved utsikter til økonomisk gevinst da armenernes etterlatte eiendeler ble konfiskert.<ref>{{Kilde avis|tittel='Whether Armenia, the Nazis or Isis – if you're going to commit genocide, you can’t do it without the help of local people'|avis=The Independent|url=https://www.independent.co.uk/voices/armenia-genocide-nazi-germany-poland-isis-looting-war-a8367071.html|besøksdato=2018-05-26|etternavn=Fisk|fornavn=Robert|dato=2018-05-24|side=|språk=en-GB|sitat=}}</ref><ref>Kurt, Ü. (2018). [https://doi.org/10.1080/14623528.2018.1467595 Theatres of Violence on the Ottoman Periphery: Exploring the Local Roots of Genocidal Policies in Antep]. ''Journal of Genocide Research'', 1-21.</ref>

==== Opprøret i Van ====
[[Fil:Van Defenders.jpg|thumb|Armenske styrker som kjemper mot osmanske styrker i [[Van]].]]
[[Fil:Rafael de Nogales Mendez.png|thumb|[[Rafael de Nogales Méndez]] (1879–1936), en offiser fra [[Venezuela]] som tjenestegjorde i den osmanske hæren, skrev en detaljert redegjørelse for massakrene i sin bok ''Cuatro años bajo la media luna''.]]
Det var trolig i forbindelse med opprøret i [[Van (Tyrkia)|Van]] at det hadde oppstått en konsensus i regimet om å fjerne de etniske armenerne. Opprøret i Van begynte 20. april 1915. Massearrestasjonene 24. april ses på  som reaksjon på opprøret i Van og i tillegg som en reaksjon på [[Slaget om Gallipoli|angrepet på Gallipoli]]. Regimet fryktet en russisk offensiv fra Kaukasus våren 1915, mens britiske styrker vant terreng langs [[Tigris]] og [[Eufrat]].<ref name="Bloxham" />{{rp|side=155-156}} 2. mars 1915 ble armenerne i Dörtyol evakuert av osmanske styresmakter. Russiske styrker nærmet seg Van-sjøen, og derfor beordret den regionale ledelsen henrettelse av fem armenske ledere som var mistenkt for å ha samarbeidet med russerne. Dette uløste et kraftig opprør med armensk maktovertagelse i byen. Dette opprøret svekket Det osmanske riket ytterligere. Det ble hevdet at Jevdet hadde en plan om å drepe alle menn i Van. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanene tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.

Fire dager etter at urolighetene startet i Van, 24. april 1915, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2&nbsp;345 armenske intellektuelle. Det er antatt at de fleste av disse raskt ble henrettet. Grunnen til dette skulle være at «Ungtyrkerne» ønsket å stoppe «Tashnak-bevegelsen», som var en militær-politisk organisasjon som samarbeidet med russerne om en selvstendig armensk stat. Den 24. april er i dag en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene.