Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

==Tidlig moderne filosofi ==
* ''Se hovedartikkel, [[Filosofi på 1600-tallet]]''

[[Fil:Holbein-erasmus.jpg|thumb|[[Erasmus]] av [[Rotterdam]] oppmuntret til vitenskapelig studier av Bibelens grunnspråk og ga selv ut en gresk utgave av [[Det nye testamente]] i 1516. Lesningen av grunnteksten var en viktig del av reformasjonen. Ved at man selv lese den hellige teksten, kunne man også selv beslutte hvordan man skulle leve etter den uten å være avhengig av tradisjonens tolkning.]]
Det er flere måter å inndele den moderne filosofien i perioder. En definisjon er å datere begynnelsen av perioden fra begynnelsen av renessansen. [[Erasmus]] av [[Rotterdam]], [[Michel de Montaigne]], [[Niccolò Machiavelli]], [[Francis Bacon]], [[Giordano Bruno]] og [[Galileo Galilei]] kan karakteriseres som renessansefilosofer i det at de representerer begynnelsen på [[empiri]]sme og [[humanisme]] framfor [[middelalderen]]s [[Skolastikken|skolastiske]] tradisjon. De tok alle utgangspunkt i den menneskelige fornuft og forkastet tidligere autoriteter. Kirkens autoriteter slo tilbake, Giordano Bruno ble brent på bålet og senere ble Galileo Galilei fengslet. I de nye nasjonalstatene ble derimot filosofene beskyttet mot kirken.

En annen måte er å datere moderne filosofi fra [[1600-tallet]] hvor systematisk filosofi ble alminnelig. Dette århundrets filosofi er dominert av behovet for å organisere tenkningen på rasjonelle, logiske og innlysende grunner. Dette skyldes blant annet [[reformasjonen]]. [[René Descartes]] hadde selv deltatt i reformasjonskrigene, og var som filosof opptatt av å nå fram til sikker kunnskap. Man kunne bare forsvare [[religion]]en imot [[skeptisisme]] og [[ateisme]] ved hjelp av fornuften ved å utarbeide et filosofisk system som hadde plass til Gud, og således forene både skolastikken og renessansens mål. Descartes grunnla rasjonalismen og den ble videreført av [[Nicolas Malebranche|Malebranche]], [[Baruch de Spinoza|Spinoza]], [[Gottfried Leibniz|Leibniz]] og [[Christian Wolff (filosof)|Wolff]]. En annen retning spredte seg i England, den britiske empirismen, som ble grunnlagt av [[John Locke]], [[George Berkeley]], franskmannen [[Étienne Bonnot de Condillac|Condillac]] og [[David Hume]]. 

[[Fil:Pascal Pajou Louvre RF2981.jpg|thumb|left|Statue av Blaise Pascal med sine bøker.]]
Ofte var filosofene også vitenskapsmenn eller omvendt. Således regnes også [[Blaise Pascal]] og [[Isaac Newton]] som filosofer. I perioden finnes også forløperne til moderne psykologi hos moralistene som [[François de La Rochefoucauld|La Rochefoucauld]] og [[Francis Hutcheson]]. I England var det en rekke filosofer som arbeidet med politisk filosofi: [[Edmund Burke]] grunnla [[konservatisme]]n og [[Adam Smith]] grunnla [[liberalisme]]n.

1600-tallets filosofi var også perioden for begynnelsen av opplysningstiden. Tenkere som [[Charles Montesquieu]], [[Étienne Bonnot de Condillac|Condillac]], [[Denis Diderot]], [[Voltaire]], [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]] og Montesquieu stilte opp politiske ideer som var medvirkende for [[den amerikanske revolusjon]] og ledet fram til [[den franske revolusjon]]: maktens tredeling, menneskerettigheter og adskillelse av kirke og stat. Dette definerer det moderne demokrati. [[Opplysningstiden|Opplysningsfilosofene]] var opptatt av å få deres ideer omsatt til det virkelige liv og det skrev derfor tekster som var [[Polemikk|polemiske]], forførende og lett tilgjengelige.

1600-tallets filosofi er dominert av behovet for å organisere filosofien på grunnlag av [[skeptisisme]], [[rasjonalitet]], [[logikk]] og [[Aksiomatisk-deduktivt system|aksiomatisk]] (umiddelbart innlysende), slik som verkene til [[René Descartes]], [[Blaise Pascal]], og [[Thomas Hobbes]]. Denne formen for filosofi forsøkte å integrere religiøse trostoppfatninger i et filosofisk rammeverk, og, ofte for å bekjempe [[ateisme]], ved å tilpasse seg ideen om en materiell virkelighet, og dualisme mellom ånd og materie. Den utvidelsen, og reaksjonen, mot dette ble monismen til [[George Berkeley]] ([[idealisme]]) og [[Baruch de Spinoza]] ([[dobbelaspekt-teorien]]). Det var i løpet av denne perioden at [[empiri]]sme ble utviklet som et alternativ til skeptisismen til [[John Locke]], Berkeley og andre. Fra [[David Hume]] gikk vegen til [[Immanuel Kant]], som både kulminerte og avsluttet tidlig moderne filosofi da han leverte et ødeleggende angrep på [[metafysikk]]en som til da hadde blitt regnet som vitenskapens mor.

===Descartes' vitenskapelige metode===
[[Fil:René Descartes i samtal med Sveriges drottning, Kristina.jpg|thumb|''René Descartes i samtale med Sveriges dronning, Kristina'', maleri ved Pierre Louis Dumesnil. Filosofen ble tilkalt til [[Sverige]] av dronning [[Christina av Sverige|Christina]]. Descartes mente Sverige var et land hvor både mennesker og tanker frøs til is, og han døde i Sverige, antagelig for at han ikke klarte [[klima]]et.]]
[[René Descartes]] var fascinert av [[matematikk]]ens innlysende og sikre sannheter. Han undret seg om det som ga matematikken dens sikkerhet, var noe som kunne overføres og anvendes på andre kunnskapsområder. Slik laget han grunnlaget for den vitenskapelige metode. Ved å smelte sammen innflytelse fra Bacon og Hobbes skapte han en metodiske filosofisk system som gjør at han betraktes som grunnleggeren av den moderne filosofi. Hvis vi kan finne noen utsagn utenfor matematikken som det ikke er mulig å tvile på, kan vi bruke dem som premisser i en [[Deduksjon (filosofi)|deduktiv]] argumentasjon, og således må alt det vi kan dedusere logisk fra dem være sant.

Dette vil gi oss det metodiske grunnlaget for en kunnskap vi kan stole hundre prosent på. Men finnes det slike premisser? Eller er det slik, som mange på Descartes' tid hevdet, at det ikke er mulig å ha sikker viten utenfor matematikken og logikken? René Descartes' metode var metodisk tvil. Han tvilte på alt, selv eksistensen av omverden uten for sitt ego (jeg) da denne «viten» stammet fra erfaringen. Det var radikal [[skeptisisme]]. Selv sansene kan vi ikke stole på: «Alt hva jeg hittil har ansett for å være det mest sanne og sikre har jeg lært av sansene. Men av og til har jeg erfart at sansene har bedratt meg, og det er klokt å aldri stole fullstendig på den som har narret oss en gang.»

Et annet av hans utsagn var: ''Cogito, ergo sum'',<ref>''Principia Philosophiae'', første del, § 7</ref> som betyr «Jeg tenker, ergo er jeg». Descartes' fant noe han ikke trengte å tvile på og som han fant med utgangspunkt i metafysikken. Han tenkte uavhengig av alle natursubstanser, og derfor uavhengig av legemet. Dermed kunne eksistensen av Gud og omverden bevises a priori, det vil si fra forstanden alene. Måten som Descartes ville påvise eksistensen av en ekstern virkelighet var fundert i det klare og tydelige ved den absolutt ubetvilende dom om bevissthetens eksistens. Den intuitive fornuftsevne skulle forsvares, hvilket krevde en utelukkelse av hypotesen om den ondskapsfulle [[demon]], noe som ifølge Descartes bare kunne la seg gjøre ved å føre bevis for en allmektig og absolutt god [[Gud]]. Beviset for denne Gud er formulert i to argumenter: [[Det ontologiske gudsbevis|det ontologiske]] og det [[antropologi]]ske [[gudsbevis]]. Det viktigste i hans lære er den metodiske tvil som i seg selv fører til universell skeptisisme som hos David Hume, men Descartes mente tankevirksomheten var primære kvaliteter og derfor skapte ekte kunnskap mens sanseerfaringene (farge, smak etc) var sekundære egenskaper som ikke tilhørte de egentlige tingene. I Descartes' dualisme er det åndelige og fysiske atskilt.

=== Newtons mekanikk===
[[File:NewtonsTelescopeReplica.jpg|thumb|Kopi av Newtons andre [[teleskop]] fra 1672.]]
[[Isaac Newton]] var en sentral person innenfor den vitenskapelige revolusjonen. Han var en engelsk [[matematiker]], [[Fysikk|fysiker]], [[Astronomi|astronom]], [[alkymi]]st, [[kjemi]]ker, [[oppfinner]], og [[naturfilosofi|naturfilosof]] som er allment betraktet som en av tidenes største forskere og matematikere.

Han utviklet [[binomialformelen]] og la fundamentet for [[differensial]]- og [[integrasjon|integralregning]] gjennom sine bidrag til [[matematisk analyse]]. Han brukte også disse regnemetodene i fysikken, og kom fram til nye teorier om gravitasjon, planetbaner og mye annet. Dette gjorde han mange år før [[G.W. Leibnitz]] (1646–1716) kom fram til de samme regneprinsippene, men Newton fikk ikke publisert arbeidene sine og holdt dem tilbake i årevis, slik at Leibniz ble den som først publiserte disse teoriene. Newton trodde ikke arbeidet hans var interessant nok.

Hans første hovedverk ''[[Philosophiæ naturalis principia mathematica]]'' (1687) endret synet på verden. Han la grunnlaget for en verden som kunne forklares utelukkende gjennom matematiske formler. [[Newtons bevegelseslover|De newtonske bevegelseslover]] ble godtatt som ubestridelige lover i mekanikken inntil slutten av 1800-tallet. Etter at [[Albert Einstein]] (1879–1955) la frem sin relativitetsteori, blir Newtons lover regnet som spesialtilfeller av mer generelle lover. Newtons lover gjelder bare for legemer som beveger seg med liten fart sammenliknet med lysfarten.

=== Thomas Hobbes===
[[Fil:Thomas Hobbes (portrait).jpg|thumb|Thomas Hobbe]]
Den [[England|engelske]] filosofen [[Thomas Hobbes]] grunnla en retning innen for [[politisk filosofi]] hvor naturtilstand og samfunnskontrakt er sentralt. I sin filosofi fokuserte Hobbes særlig på den politiske statslære. Hans primære utgangspunkt for statsfilosofien var hans menneskesyn.

Han tok utgangspunkt i en naturvitenskapelig forestilling om hva mennesket er, og ikke hvordan det burde være ut fra noens ståsted, slik som i [[Machiavelli]]s ''[[Fyrsten]]''. Hobbes hadde som Machiavelli et pessimistisk menneskesyn. De mente begge at mennesket har egoistiske tilbøyeligheter, det vil si at mennesket er selvinteressert og mest tilbøyelig til at å handle ut fra sine lidenskaper. Her motsatte Han motsatte seg Aristoteles’ tankegang om at mennesket er et ''Zoon Politikon'' (et samfunnsvesen), og definerte mennesket som et naturvesen.

Hans mest kjente verk er [[Leviathan (bok)|Leviathan]], skrevet i [[1651]], hvor han blant annet beskrev naturens mekaniske lover som bestemmer alt i naturen, også menneskenes oppførsel. I naturtilstanden, skrev Hobbes, blir hele livet alles krig mot alle («bellum omnium contra omnes»). For å unngå en slik tilstand var det nødvendig å skape en statsmakt, en ''Leviathan'', en suveren, [[Enevelde|eneveldig]] hersker, som kan beskytte menneskene mot seg selv. Da [[den engelske borgerkrigen]] (1642–1651) brøt ut var Hobbes, som velkjent rojalist, blant de som flyktet til [[Frankrike]].