Redigerer Filosofi på 1700-tallet (avsnitt)

=== Hegel ===
[[Fil:Georg Wilhelm Friedrich Hegel00.jpg|right|thumb|upright|Hegel]]
[[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] ble skoledannende innenfor den såkalte [[Kontinental filosofi|kontinentale filosofi]]. Hans livsverk besto i utviklingen av et stort filosofisk system som han selv beskrev som absolutt idealisme. Det var Hegel som satte dialektikken i system og foreslo den som den drivende kraft i både den logiske og historiske utvikling: «Hele filosofien svarer til en sirkel av sirkler». Hegel har blitt karakterisert som høydepunktet for [[Tysk idealisme|den tyske idealisme]] som fremmet så prominente navn som Kant, [[Johann Gottlieb Fichte|Fichte]], [[Friedrich Schleiermacher|Schleiermacher]] og Hegels venn [[Friedrich von Schelling|Schelling]]. Han fikk stor betydning for senere filosofer som [[Arthur Schopenhauer]] og [[Friedrich Nietzsche]], foruten for [[Karl Marx]]' [[historiske materialisme]].

''Åndens fenomenologi'' ([[1807]]) er Hegels første større verk, og kanskje også det meste interessant, og samtidig også hans mest dunkle.<ref>Førde, Tor (28. januar 2003): [http://www.europas-historie.net/hegelogfenomenologien1.htm ''Hegel og Åndens Fenomenologi'']</ref> I motsetning til hans senere tekster er dette skrevet ned i all hast og bærer preg av [[improvisasjon]]. Filosofisk er det vanskelig tilgjengelig, men inneholder litterære kvaliteter og en friskhet som hans senere tekster mangler. Marx var en stor beundrer og benyttet det som utgangspunkt for sin egen filosofi. Hegel gir her en framstilling om hvordan mennesket omformer naturen ved sitt arbeid, noe som også tiltalte til de senere [[Eksistensialisme|eksistensialistiske]] filosofer: at mennesket danner seg selv. Teksten er dunkel og uklar, ikke minst ved at Hegel leker seg med ord og begrepsdannelser, eksempelvis benytter han seg av likheten mellom «beiherspielen» (spille inn, spille ved siden av) og «Beispiel» (eksempel); og «das Meinen» som spiller på likheten mellom «mein» (min) og «Meinung» (mening).<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 129</ref>

Et avsnitt kan gi et inntrykk av tekstens tendens, her fra innledningen til kapittelet ''Uvisshetens subjekt'': «Kraften ved den sansemessige visshets sannhet ligger altså nå i ''jeg'et'', i umiddelbarheten til min ''seende, hørende'' virksomhet, osv. Vi avholder det enkelte Her og Nå som vi mener, fra å forsvinne ved at ''Jeg'' holder dem fast. ''Nå er dag'' fordi jeg ser den: ''Her er et tre'' av samme grunn Men i dette for-hold erfarer den sansemessige visshet den samme dialektikk som i det forgående. ''Jeg, denne,'' ser treet og ''fastholder treet som Her;'' et annet jeg ser imidlertid huset og fastholder at Her ikke er et tre, men snarere et hus. Begge sannheter har den samme troverdighetsgrunn, nemlig den seende virksomhets umiddelbarhet og begges sikkerhet og forsikring om sin kunnskap: den ene sannhet forsvinner i den andre.»<ref>Stigen, Anfinn (1979): ''Filosofiske tekster'', bind 2, Pax 3. oppl. ISBN 82-530-0537-7. ss. 136-137. [[Jon Elster]]s oversettelse.</ref>