Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Østfronten, Russlands invasjon av Tyskland og Østerrike-Ungarn, russisk nederlag ved Tannenberg, og fremgang i Galicja ====
[[Fil:MapOfWWIEasternFrontAutumn1914.svg|miniatyr|alt=Kartskisse for slag på østfronten|Kartskisse for [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] og [[slaget om Galicia|slaget om Galicja]] i 1914 {{Byline|Bearbeidet fra opprinnelig av The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
{{Utdypende|Østfronten (første verdenskrig)}}

Russland innledet angrepet i øst med to [[Armé (forband)|arméer]] mot [[Øst-Preussen]] i Tyskland, og fire arméer mot [[Galicja]] i Østerrike-Ungarn.<ref name=":3">Strachan 2013, s. 28-30</ref> De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av ni infanteridivisjoner og tolv brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren).<ref name=":19" /> Etter innledende motgang i [[slaget ved Stallupönen]] og [[slaget ved Gumbinnen]] ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for general [[Paul von Hindenburg]] og general [[Erich Ludendorff]] som hans stabssjef. I [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 27. og 30. august<ref>Howard 2002, s. 35</ref>), og [[Det første slaget om de masuriske sjøer|slaget om de masuriske sjøer]] i begynnelsen av september, ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om [[de masuriske sjøer]], dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte [[interne linjer]]). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag.<ref>Stone 1998, s. 59-68</ref><ref>Stevenson 2012, s. 66-68</ref> Dårlig planlegging fra den russiske overkommandoen ([[Stavka]]) bidro sterkt til tysk styrkeoverlegenhet i de enkelte slag.<ref>Strachan 2001, s. 318-319, 334-335</ref>

De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende.<ref>Stone 1998, s. 58, 62</ref><ref>Strachan 2001, s. 314-315</ref> De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd.<ref name=":18">Strachan 2014, s. 48-49</ref> Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etter hvert etablerte landet som et tilnærmet [[diktatur|militærdiktatur]].<ref>Strachan 2013, s. 134-137</ref> Den russiske invasjonen av Øst-Preussen vekket sterke følelser i hele landet. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.<ref name="Watson-161-162-179-181"/>

[[Fil:EasternFront1914b.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over felttoget i russisk Polen|Felttoget i den sørvestre delen av russisk Polen, november-desember 1914 {{Byline|Fra The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

For Østerrike-Ungarn gikk det verre, keiserrikets hovedproblem var manglende koordinering med alliansepartneren Tyskland, og derved sprikende oppfatning av ansvarsområder.<ref name="Strachan2001-288-290"/> Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de heller ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen.<ref>Stone 1998, s. 76-80</ref> Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i [[Galicja]], mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på 4 arméer som rykket frem fra nord og øst.<ref name=":20" /> Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved [[Lviv|Lemberg]] (dagens Lviv i Ukraina) og til tross for sin underlegne posisjon angrep de i slutten av august 1914 russisk Polen.<ref>Strachan 2001, s. 347-350</ref> Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som [[slaget om Galicia|slaget om Galicja]]. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn samlet deretter styrker ved [[beleiringen av Przemyśl]]. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland.<ref name=":3" /><ref name=":18" /> De østerriksk-ungarske styrkene behandlet den [[rutenere|rutenske]] sivilbefolkningen i det østre Galicja som fiender, og mellom 25–30 tusen rutenere ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.<ref name="Watson-151-155">Watson 2014, s. 151-155</ref> De russiske erobrerne på sin side var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen, de ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.<ref name="Watson-183,193">Watson 2014, s. 183, 193</ref>
<ref group="note">Årsakene til Østerrike-Ungarns problemer på slagmarken var flere. Med en større befolkning enn Frankrike, hadde de om lag halvparten i antall soldater. Med keiserdømmets kompliserte styringstruktur var det i årene før krigsutbruddet, ikke mulig å få økt bevilgningene til forsvaret i vesentlig grad. Da krigen brøt ut hadde de begrensede styrkene dårlig utstyr, ble dårlig ledet av arrogante og ofte inkompetente generaler som stadig engasjerte styrkene i slag mot større styrker. Rustningsindustrien fungerte dårlig, så etterforsyningen av våpen og ammunisjon var begrenset. Se Stone 1998, s. 71-72, 122-126</ref>

I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området [[Øvre Schlesien]], som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Øst-Preussen ble transportert sør til [[Kraków]]. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven [[Wisła|Weichsel]] (dagens Wisła), og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til [[Toruń|Thorn]] (dagens Toruń), hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etter hvert som de nærmet seg [[Łódź]]. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten, klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn, først i [[slaget ved Kraków]], og så i [[slaget ved Limanowa]], ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.<ref>Stevenson 2012, s. 77-79</ref>