Redigerer Færøyene (avsnitt)

=== Færøyene blir norsk len ===
[[Fil:Faroe stamp 061 sheep letter.jpg|thumb|Fårebrevet fra 1298]]
[[Olav den hellige]] oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann [[Gilli]], [[Tórolvur Sigmundsson]] og [[Leivur Øssursson]], om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge [[Tróndur i Gøta]] levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssursson Færøyene i len av den norske kongen [[Magnus den gode]] samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.

[[Kirkjubøur bispedømme]] ble grunnlagt i 1111 med sete i [[Kirkjubøur]], og var fra 1152 underlagt [[Nidaros erkebispedømme]]. I Kirkjubøur skrev biskop [[Erlend av Færøyene|Erlend]] i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, [[Fårebrevet]]. Han påbegynte også [[Magnuskatedralen]], som i dag er en kirkeruin.

[[Sverre Sigurdsson|Kong Sverre]] kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong [[Sigurd Munn]]. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, [[Birkebeinerne]], som stod uten høvding etter at [[Øystein Møyla]] hadde falt i [[slaget på Re]]. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på [[Øyratinget]], men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.

I 1274 trådte den [[Yngre Gulatingslov]] i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.