Redigerer Englands historie (avsnitt)

=== Magna Carta ===
[[Fil:Magna_Carta_(British_Library_Cotton_MS_Augustus_II.106).jpg|thumb|Magna Carta]]
[[Fil:Medieval parliament edward.Jpg|thumb|Parlamentet samlet foran kongen, manuskript fra ca. 1300.]]
Kongedømmet England var en eneveldig og selvstendig stat fram til kong Rikard kom på tronen, da han gjorde det til en nominell vasallstat av [[Det tysk-romerske rike]] i [[1194]] som følge av de løsepenger som måtte betales for å få ham løslatt fra fangenskapet. Rikards bror [[Johan av England|Johan]] som etterfulgte ham, hadde ikke den samme dyktighet i krig og statsmannskunst. Hans tilnavn «Johan uten land» henspilte opprinnelig på at han som den yngste sønnen av kong Henrik ikke arvet landområder, men som konge ble tilnavnet like karakteristisk. Han tapte [[Normandie]] og tallrike andre franske territorier som en følge av det katastrofale tapet i [[slaget ved Bouvines]].

Ansikt til ansikt med indre uro gjorde Johan kongedømmet England i [[1212]] til en betalende vasallstat av [[Den hellige stol]], noe England forble fram til [[14. århundre|1300-tallet]] da kongedømmet avviste [[pave]]ns overherredømme og etablerte seg på nytt som et selvstendig kongedømme. Fra [[1212]] og framover hadde Johan en stødig politikk med å opprettholde et nært forhold til paven, noe som delvis forklarer hvordan han overtalte paven til avvise lovligheten av [[Magna Carta]].

Johan greide å få den føydale adelen og ledende skikkelser innenfor kirken til fiender i en slik grad at de i [[1215]] ledet et væpnet opprør mot ham og tvang ham til å signere Magna Carta, noe som satte rettslige rammer for kongens personlige makt. Det var en avtale som ble inngått mellom den engelske kongen, adelen og geistligheten. Den gav adel og prester fordeler i blant annet skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Slagordet «ingen skatt uten representasjon» var svært essensielt, hvilket også senere gjorde seg gjeldende i [[Den amerikanske revolusjon|den amerikanske frigjøringskampen]].

Johans sønn [[Henrik III av England]] var bare ni år gammel da han ble konge. Hans styre var preget av tallrike opprør og borgerkriger, ofte framprovosert av inkompetanse og feilvurderinger i regjeringen og Henriks altfor store tillit til franske hoffmenn, noe som hindret engelsk adels innflytelse. En av disse opprørene, ledet av en misfornøyd adelig hoffmann, [[Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester|Simon de Montfort]], var bemerkelsesverdig ved at den besto av en av de tidligste forløpere til den engelske parlament. I tillegg til å kjempe i [[Den andre baronenes krig]] gikk Henrik III til krig mot [[Ludvig IX av Frankrike]], men ble beseiret i løpet av [[Saintongekrigen]], skjønt den franske kongen unnlot å dra fordeler av denne seieren, blant annet for at han fokuserte på sitt kommende korstog, og at han respekterte sin motstanders rettigheter.

Styret til [[Edvard I av England]] var langt mer suksessfullt. Edvard fikk i gjennom en rekke lover som styrket makten til hans regjering og han sammenkalte det første offisielt godkjente engelske parlament (''Se [[Modellparlamentet]] av [[1295]]''). Han erobret [[Wales]] og gjorde flere forsøk på å få kontroll over [[Skottland]] i en tid da det skotske kongedømmet i nord hadde problemer med arverekkefølgen til tronen. I motsetning til krigen i Wales ble krigene i Skottland en kostbar prosess hvor han ikke klarte å erobre landet og heller ikke fikk en avgjørelse.

Edvards sønn, [[Edvard II av England]], ble en ulykke for England. Til tross for at han i det ytre lignet på faren, høy og kraftig, var han en svak konge som var mer opptatt av fornøyelser og sine yndlinger. Hans styre ble et mislykket forsøk på å kontrollere adelen som bare ble mer og mer fiendtlig innstilt mot ham. I nord begynte den [[Skottland|skotske]] lederen [[Robert I av Skottland|Robert Bruce]] å gjenerobre, stykke for stykke, festning for festning, det skotske området som Edvard I hadde erobret. En stor engelsk hær ble slått i [[slaget ved Bannockburn]], og Edvard II greide bare med nød og neppe å slippe levende unna. En av de favoritter som kongen viste særlig velvilje og ga store begunstiger til var [[Piers Gaveston]], en ridder av beskjeden bakgrunn. Selv om det er en utbredt oppfatning at Edvard II og Gaveston var [[Homofili|homofile]], er det dog ingen konkrete historiske bevis; de var begge gift og hadde barn med sine hustruer. Kongens fiender, inkludert kongens bror [[Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster|Thomas av Lancaster]], angrep Gaveston i et bakhold og myrdet ham i [[1312]].

Edvards fall kom i [[1326]] da hans franske dronning [[Isabella av Frankrike (1295−1358)|Isabella]] reiste til Frankrike, og etterhvert samlet en hær på kontinentet sammen med sin elsker [[Roger Mortimer, 1. jarl av March]]. Til tross for at invasjonshæren var liten og spinkel fikk de rask engelsk støtte for sin sak. Kongen tok flukten med sin nye yndling, [[Hugh Despenser den yngre|Hugh Despenser]]. Sistnevnte ble tatt til fange og offentlig henrettet, og til sist ble også kongen tatt til fange og satt i internering i [[Gloucestershire]] hvor han ble myrdet på bestialsk vis en gang i løpet av høsten [[1327]], antagelig av agenter av Isabella og Mortimer. Sistnevnte styrte England på vegne av barnekongen [[Edvard III av England]] inntil denne ble myndig og tok makten på egen hånd, isolerte sin mor og henrettet Mortimer.