Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

=== Romanens tidsalder ===
[[Fil:Thure de Thulstrup - H. Rider Haggard - Maiwa's Revenge - Fire, you scoundrels.jpg|thumb|De engelske koloniene ga materiale til engelske romaner. Tegning av Thure de Thulstrup til [[H. Rider Haggard]]s ''Maiwa's Revenge'': Allan Quartermain kommanderer sine innfødte soldater.]]
I samsvar med både gammel [[Puritanisme|puritansk]] og viktoriansk tids verdinormer ble økonomisk framgang likestilt med gode karakteregenskaper: økonomisk framgang var en lykke i seg selv, og ettersom pengene behersket tidsånden, behersket de også litteraturen. Litteraturens fremste uttrykksmiddel var romanen. Ved århundreskiftet ble den økonomiske utnyttelsen av romanen satt i system, man fikk det engelske begrepet ''bestsellers'' – bestselgere.

[[Hall Caine]] ([[1853]]–[[1931]]) solgte mer enn de fleste. Etter hans ''Mannen fra Man'' (''The Manxman'', [[1894]]) og siden ''Skyggen av en forbrytelse'' (''The Shadow of a Crime'', [[1885]]) kunne han kjøpe seg en herregård. Vellykket markedsføring, fortellinger preget av sensasjon og moralisme, skaffet ham maksimal suksess, men selv samtiden dømte hans romaner som sentimentale sensasjonshistorier uten kunstneriske nivå. En tilsvarende forfatter var [[Marie Corelli]] ([[1864]]–[[1924]]) som kombinerte sentimental religiøsitet med svulstig fortellerglede. [[H. Rider Haggard]] ([[1856]]–[[1925]]) var mindre sentimental, og med erfaring fra tiden i koloniadministrasjonen i [[Sør-Afrika]] skrev han ''Kong Salomos miner'' (''King Solomon’s Mines'', [[1885]]), en spenningsroman til Afrikas indre på jakt etter en skatt, en roman som siden har blitt gjenutgitt som guttebok.

Den mest populære forfatteren var [[Arthur Conan Doyle]] ([[1859]]–[[1930]]), forfatteren av [[Sherlock Holmes]]. Doyle selv betraktet opprinnelig sin [[detektiv]] som adspredelse. Etter at hans legepraksis ble en fiasko satset han på storstilte historiske og politiske skrifter, og å kjempe for [[pseudovitenskap]] som [[spiritisme]]. Sherlock Holmes ble selve prototypen på en detektiv som først ble genial i samværet med sin litt mindre begavede følgesvenn, doktor Watson. Novellene ble trykket i magasiner, deretter samlet i bøker, og da han samlet alle fortellingene i ett bind i [[1894]] tok han samtidig livet av sin helt for å egne seg til «bedre ting», men 11 år senere måtte han vekke sin helt til live igjen, ikke minst av økonomiske grunner.

[[Fil:Rudyard Kipling by Sir Philip Burne-Jones 1899.jpeg|thumb|Rudyard Kipling, tenksom ved skrivebordet, malt av [[Philip Burne-Jones]], 1899.]]
I en annen litterær klasse stilte [[Rudyard Kipling]] ([[1865]]–[[1936]]), [[det britiske imperiet]]s forteller, som øste av materiale fra Englands kolonier, hovedsakelig [[India]]. I eventyrlige omgivelser formidlet han enkeltmenneskets pliktfølelse for nasjonen og Gud. Kipling ble en folkekjær forfatter som fikk hva man i dag ville kalle en fanklubb allerede mens han levde, ''The Kipling Society'', stiftet i [[1926]]. Barn over hele Vest-Europa, ikke bare England, slukte hans noveller i ''[[Jungelboken|Jungelboka]]'' ([[1894]]), som kom med en oppfølger året etter, og ''Havets helter'' (''Captains Courageous'', [[1897]]). Også ''Kim'' ([[1901]]) må kunne kalles som en ungdomsroman, om foreldreløs gutt i India. Også som musikalsk poet ble han folkekjær med diktsamlingen ''Mandalay'' ([[1890]]) og i ''If-'' ([[1895]]). På høyden sto han i [[1907]] da han fikk [[Nobelprisen i litteratur]].

[[Fil:Joseph Conrad.PNG|thumb|left|upright|[[Joseph Conrad]] ble født i Polen, men fornyet engelsk som litterært språk. {{byline|George Charles Beresford}}]]
[[Fil:John Galsworthy 1932.jpg|thumb|left|upright|[[John Galsworthy]], [[Nobelprisen i litteratur]] for 1932]]
[[Boerkrigen]] i [[1899]]–[[1902]] rystet Kipling, og tiden fram mot [[første verdenskrig|den første verdenskrig]] ble han stadig mer pessimistisk. Ved krigsutbruddet i [[1914]] deltok han ikke i den allmenne jubelen, men uttrykt i et dikt i avisen ''The Times'' angst for Englands framtid, og før et år var gått var også hans egen sønn en av de døde i krigen. Denne sorgen skapte dystrere tone i hans bøker, og tiden bidro også til endre hans stil til mer symbolsk klang hvor selve handlingsgangen ble mindre viktig.

[[Joseph Conrad]] ([[1857]]–[[1924]]) var mer gåtefull enn Kipling. Han var født i [[Polen]] og gikk til sjøs som 18-åring. Han havnet etterhvert i den britiske handelsflåte hvor han arbeidet seg opp til kaptein i løpet av seksten år. Engelsk ble hans litterære morsmål. I [[1895]] kom ''Almayers dårskap'' (''Almayer’s Folly''), og han slo seg deretter ned i England, ble engelsk gift og ble forfatter for resten av livet. Han har blitt stående som den moderne romanens fornyer: eksperimentering med tidsforskyvelser, bruken av [[symbol]]er som suggererende understrøm i teksten, og [[fiksjon|fiktiv]] fortellerstemme var blant de nye grep som Conrad innførte. ''[[Mørkets hjerte]]'' (''Heart of Darkness'', [[1899]]) er en meget symbolsk fortelling med en [[historie i historien|fortelling innenfor fortellingen]] (''rammefortelling''). Romanen ble siden grunnlaget for [[Francis Ford Coppola]]s film ''[[Apokalypse nå!]]'' ([[1979]]). Conrads mesterstykker er kanskje likevel ''[[Lord Jim]]'' ([[1900]]), historien om en vanæret styrmann i Østen som forsøker å sone sin forbrytelse. Her bryter Conrad på sinnrikt vis fortellingens [[kronologi]], og tidsforskyvelsen ble et grep han siden brukte i flere av sine romaner.

[[John Galsworthy]] ([[1867]]–[[1933]]) var født inn i den privilegerte overklassen, og det ble også emne for har romaner. I løpet av en lengre sjøreise ble han kjent og venner med førstestyrmann Joseph Conrad, noe som stimulerte hans interesse for å bli forfatter. Litterære emner fant han i sitt eget liv, særlig dét at han ikke kunne gifte seg med sin kjæreste grunnet sin patriarkalske far og sosiale konvensjoner. ''Den rike mann'' (''The Man of Property'', [[1906]]), første bind i den storslåtte ''[[Forsytesagaen]]'', var preget av det som ble hans hovedemner: den erotiske lidenskapens makt og den offisielle morals umenneskelighet. Verket fikk god kritikk, men forferdet hans egen klasse. Slektssagaen om den rike familien Forsyte og deres skjebne i London før og etter århundreskiftet fokusert blant annet på Jolyon Forsyte, som skapte skandale i familien når han forlater sin hustru for sin datters guvernante for å leve et bohemliv med henne i Londons mindre fasjonable område. Galsworthy fikk Nobelprisen i litteratur i [[1932]], men var for syk til selv å ta imot den og døde året etter.

[[Fil:War-of-the-worlds-tripod.jpg|thumb|''Klodenes kamp'', om et angrep på Jorden fra planeten Mars, var en av mange banebrytende science-fiction-fortellinger fra [[Herbert George Wells|H.G. Wells]].]]
En annen type forfatter var [[Herbert George Wells|H.G. Wells]] ([[1866]]–[[1946]]) som skrev med utgangspunkt i [[naturvitenskap]]en, og ble en pioner innenfor [[science fiction|science-fiction]]. [[Evolusjonsteori|Utviklingslæren]] kom til å prege hans liv og personlighet. Han ble den positive profeten for utvikling og framtid, men skrev romaner som også kan oppfattes som dystre advarsler om det samme. Gjennombrudd fikk han allerede i [[1895]] med ''Tidsmaskinen'', om en mann som utnytter den fjerde dimensjon og flytter seg tilbake i tid. Han ble utropt som Englands svar på [[Jules Verne]]. Stimulert av suksessen snekret han sammen ''Dr. Moreaus øy'' året etter, om en eksentrisk lege som ved hjelp av biologi omformer dyr til mennesker og faller selv for sine skaperverker. ''[[Den usynlige mann]]'' (1897) og ''[[Klodenes kamp]]'' (1898) ble hver for seg prototype på senere velkjente emner innenfor science-fiction, og i 1901 skrev han om de første mennesker på månen. Mindre kjent i ettertiden, men nær en skandale i samtiden, var hans angrep på ekteskapet og hans radikale kamp for kvinners rettigheter og frigjøring. Mange kvinner fant inspirasjon i hans mer agiterende romaner som ''Ann Veronica'' (1910) og ''Ekteskap'' (1912). Wells var en frimodig [[Sosialisme|sosialist]] og [[Pasifisme|pasfist]], og hans senere verker ble i økende grad politiske og didaktiske.

[[E.M. Forster]]s ([[1879]]–[[1970]]) tilbaketrukne skyhet førte til at han levde et stille liv i Cambridge hvor han først studerte klassiske språk. Flere reiser til utlandet modnet hans forfatterskap. ''Howards End'' ([[1910]]), hans fjerde roman, var navnet på et hus som representerte det bestående i det engelske samfunnet: klassefordommer og eiendomsretten. Hans siste roman, ''Reisen til India'' (''A Passage to India'', [[1924]]), fikk lang modningstid. I dens ytre er det en politisk roman, men har en indre symbolsk fortelling og blant annet det åpne spørsmålet om hva som skjedde eller ikke skjedde i Marabar-grottene, et høydepunkt i romanen. Forsters [[homofili]] kommer først til syne i romanen ''Maurice'' ([[1971]]) som ble utgitt etter hans død. Denne kjærlighetsfortellingen mellom to av samme kjønn griper inn i emner fra hans første tre romaner.