Redigerer Endurance-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Kryssingen av Sør-Georgia ===
Ankomsten i King Haakon Bay med «James Caird» ble etterfulgt av en periode med hvile og restitusjon mens Shackleton overveide neste steg. Alle hvalfangststasjonene på Sør-Georgia lå på øyas nordside. De kunne bare nås ved å legge ut på en ny seilas rundt øya eller ved å krysse over øyas ukjente terreng. Tilstanden til «James Caird» og den fysiske forfatningen til gruppen, spesielt Vincent og McNeish, innebar at kryssing over land var den eneste realistiske muligheten.<ref>Shackleton, s. 185</ref><ref name="Fisher383">Fisher, s. 383</ref>
[[Fil:PanoramaOfSouthGeorgia.jpg|thumb|left|300px|Sør-Georgias indre, fotografert av Frank Hurley et år etter kryssingen]]
Etter fem dager forflyttet gruppen seg noe lengre østover med båten, til en bukt som kunne egne seg som utgangspunkt for kryssingen. Shackleton, Worsley og Crean skulle gjennomføre ferden, mens de andre skulle bli igjen i det de døpte «Peggotty Camp» for å bli plukket opp senere med hjelp fra hvalfangststasjonene. En storm 18. mai forsinket starten deres, men klokka to neste morgen var været stille og klart og tremannsgruppen la av gårde en time senere.<ref name="Fisher383" />

Uten kart var ruten de valgte høyst usikker. Ved daggry hadde de nådd 1000 meters høyde og fikk nordkysten i syne. Det viste seg at de var ovenfor [[Possession Bay]], og var derfor nødt til å forflytte seg lengre østover for å nå bestemmelsesstedet – hvalfangststasjonen [[Strømnes]] i [[Strømnesfjorden]]. Dette var den første av en rekke kursendringer og tilbaketrekninger som forlenget ferden og skapte frustrasjon blant mennene. Mot slutten av den første dagen, da det var behov for å komme seg ned til dalen nedenfor dem, tok de en stor risiko ved å skli ned en fjellside på en improvisert kjelke.<ref>Fisher, s. 384</ref> Det var ikke snakk om å hvile – de fortsatte å gå i måneskinnet og kom seg oppover mot en kløft i den neste fjellryggen. Tidlig neste morgen, 21. mai, fikk de øye på [[Husvik (Sør-Georgia)|Husvik]] under seg og fikk bekreftet at de var på rett kurs. Klokka sju på morgenen hørte de lyden av dampfløyter fra Strømnes, «den første lyden skapt av et utenforstående menneskelig foretak siden vi forlot  Strømnesfjorden i desember 1914».<ref>Shackleton, sitert i Fisher, s. 385</ref> Etter en vanskelig nedstigning, som innebar en rute ned en tilfrosset foss, var de endelig i sikkerhet.<ref>Fisher, s. 386</ref>

Shackleton skrev senere: «Jeg er ikke i tvil om at skjebnen ledet oss... Jeg vet at i løpet av den lange og pinefulle marsjen på 36 timer over de navnløse fjellene og isbreene syntes det for meg ofte at vi var fire, ikke tre».<ref>Shackleton, s. 209</ref> Dette bildet av en fjerde reisende, som også ble beskrevet av Worsley og Crean i deres beretninger – ble fanget opp av [[T.S. Eliot]] i hans dikt «[[The Waste Land]]».<ref>Huntford, s. 696–97</ref>