Redigerer Dunderland Iron Ore Company (avsnitt)

=== Streikene i 1902 og 1903 ===

====Den første streiken i 1902====
Anleggsarbeidet i Rana tok til våren 1902.{{#tag:ref|Strukturen til dette avsnittet bygger på Lorents Berre sin beskrivelse fra 1903.<ref name="Berre"/> I 1978 kom [[Dag Skogheim]] med en ny publikasjon,<ref name="Skogheim"/> men den tilføyde intet nytt.|group="lower-alpha"|name="streiken"}}  Omtrent samtidig var arbeidet på Ofotbanen og jernbanestrekningen mellom [[Hell]] og [[Levanger]] ferdig. Det kom mange arbeidere fra disse anleggene til Rana. Andre kom fra [[Østlandet]], og atter andre kom fra [[Sverige]] og [[Finland]].<ref name="Berg30"/>

Mange var lokket av mulighetene for god betaling.<ref name="Berg30"/><ref name="Karstensen7"/> Lønningsprotokollene for Bossmo Gruber<ref name="Bossmo"/> viser at dagslønnen i 1901 varierer mellom 12 til 14 øre per time, eller mellom 1,20 og 1,40 kroner for en ti timers arbeidsdag. En annen kilde oppgir 20 øre per time, og at lønningene var omkring det samme som i forretningen L.A. Meyer.<ref name="Karstensen10"/> På Ofotbanen var fortjenesten mellom 3,50 og 5 kroner per dag på norsk side, og 7 kroner per dag på svensk side. Men da første lønningsdag kom 11. juni for arbeidere ved SSC, var tariffen kroner 2,50 for arbeid i jord og 3 kroner for arbeid i fjell.<ref name="Karstensen10"/>
[[Fil:21419 Vilhelm Andreas Wexelsen cropped.jpg|thumb|[[Vilhelm Andreas Wexelsen]] (1849-1909) i [[Otto Blehrs første regjering]]{{byline|Foto: Oslo Museum|mellom 1890 og 1900}}]]
Den 11. juni kom det til spontan arbeidsnedleggelse på anlegget. De streikende gikk inn til Mo i Rana der de møtte 400&ndash;500 menn som ikke hadde fått arbeid.<ref name="Karstensen10"/>

Streiken ble ledet av svensken Hj. Petterson. Han sendte følgende telegram til [[Arbeiderpartiet|Det Norske Arbeiderparti]]:<ref name="Karstensen11"/>

''Mo i Ranen, 12. juni 1902''

''Arbetare. Partistyrelsen Kristiania''

''Arbetare vid banbygnaden Dunderlandsdalen, Norge, anholder hermed om hjelp för at kunna fortsätte den påbørjade konflikten. Snar hjelp.''

''Hj. Petterson''

''adres.: Mo i Ranen''<ref name="Karstensen11"/>

Norske myndigheter ble urolige og sendte bud på militær hjelp. Den 14. juni reiste en avdeling fra Trondhjem underoffiserskole nordover mot Mo i Rana. De var omlag 100 mann, deriblant 5 underoffiserer og 3 offiserer. De snudde i [[Sandnessjøen]] og fikk returordre. Streiken var slutt 16. juni.<ref name="Karstensen12"/>

Arbeiderne fikk gjennom sine krav om kroner 3,50 for arbeid i jord og 4 kroner for arbeid i fjell. Dessuten skulle det settes ut [[akkordlønn|akkord]]er. Direktør Lehmann prøvde å splitte arbeiderne ved å hevde at det angivelig var 300 arbeidere oppe i Dunderlandsdalen som godtok de gamle arbeidsbetingelsene. Arbeidernes forhandlere ba myndighetene i Rana om penger til å reise, slik at de kunne ta arbeid andre steder. Samme ettermiddag fikk arbeiderne alle sine krav innfridd.<ref name="Karstensen12b"/>
[[Fil:Wollert Konow (OB.SZ22449).jpg|thumb|[[Wollert Konow (SB)|Wollert Konow]] (1845-1924) i [[Otto Blehrs første regjering]]{{byline|Foto: Oslo museum|1912}}]]
Den 18. juni 1902 fikk Lehmann et brev fra sekretær Hall: ''«the best means of dealing with such a movement is to dismiss everybody establishing a scale of wages and on the basis of that scale reengage workmen and be careful in the selection ... He [Nils Persson] also think it would be well to do as he has done in [[Sulitjelma]] that is to apply to Fogden and Amtmannen to give to the foremen power to act as police as long as they are engaged by the Company, which arrangement at Sulitjelma has had exellent effect»''<ref name="DIOC2"/>

====Mer misnøye====
Neste konflikt kom sommeren 1903. SCC forlangte å trekke hver arbeidet 50 øre i brakkeleie uansett om de benyttet brakken eller ikke. De ble også trukket ytterligere 50 øre for lege. Det ble ikke bedre når SSC sløyfet brakkeleien, men økte avgiften for lege til 1 krone per måned. Arbeiderne henvendte seg til Roberts og ba om at avgiften til lege ble fjernet, og at lønningene skulle heves for de som arbeidet med skjæringen i Gullsmedvika. Anmodningene ble avvist.<ref name="Berg34"/>

Mo Arbeiderforening ble bedt om å ta seg av saken, og om å søke om hjelp fra Norsk Arbeidsmannforbund. Saken nevnes i møteprotokollen til Mo Arbeiderforening den 1. februar og den 3. mai 1903.<ref name="Berg34"/> Hovedstyret i [[Kristiania]] lovte ingen pengestøtte, men anbefalte at arbeiderne innledet forhandlinger med SSC.
[[Fil:Oberst Stang, Copi - no-nb digifoto 20160222 00192 NB NS NM 07605 (cropped).jpg|thumb|[[Georg Stang]] (1858-1907) i [[Otto Blehrs første regjering]]{{byline|Foto: Oslo museum|mellom 1899 og 1930}}]]
Den 8. april 1903 hadde konsul Nils Persson skrevet brev til DIOCs London-kontor og gitt råd om håndteringen av forholdene i Rana (vedlagt brev fra kaptein Pollen til Åkermann). Han hadde også tatt opp problemene med regjeringsmedlemmene [[Vilhelm Andreas Wexelsen]], [[Wollert Konow (SB)|Wollert Konow]] og [[Georg Stang]] i [[Otto Blehrs første regjering]]. Konow hadde gitt uttrykk for at Sulitjelma var et mønster av et gruvesamfunn. Derfor ville regjeringen støtte DIOCs ønsker om utvidet makt og privilegier med hensyn til land, vannfall, skog, politibeskyttelse og lignende. ''«And not permitting undesirabels to settle in the neighbourhood of the Company's field of operation, as otherwise all the swindlers in the world, vendors of intoxicants, cardshapers and other loose people will settle there, corrupting the workmen, and pocket their money, producing discontent, difficulties and strikes and demoralising the greater part of the workmen as it was at [ [[malmberget]] i] [[Gällivare kommune|Gellivara]] [i [[Norrbottens län]] ], and which has been at that place such a misfortune''». Persson skriver også at Konow hadde gått med på å gi DIOC politimyndighet og at mennesker som DIOC vurderer som uromomenter blant sine arbeidere skal utvises (''exclude''). Persson betraktet altså de streikende på linje med [[løsgjengeri|løsgjengere]], [[landstrykere]] og [[fant]]; slike personer ble kriminalisert i [[Løsgjengerloven]] av 1. august 1907.<ref name="Berg34"/><ref name="DIOC2-21"/>

Flertallet av arbeiderne var ikke organiserte, og det ble sendt rundt en liste blant de uorganiserte for å få til en masseadresse til Roberts, hvor det ble krevet høyere lønn. I et brev av 13. juni  1903 ble det krevd 5 øre pr time, fordi det var dyrt å leve i Rana. «Næsten alt her er ca 35% dyrere end andre steder i landet», het det. Brevet ble overlevert av [[Redvald Knudtson]] (1870&ndash;1956). Han var stifter og redaktør av ''Dunderlandsdølen'' og formann i Mo Arbeiderorganisasjon. Denne organisasjonen var en sammenslutning av Bossmo arbeidsmandsforening, Mo arbeiderforening, Plura arbeiderforening og foreningen «Nordlyset». Tonen i brevet er dempet; Roberts forsikres om at arbeiderne ikke ønsker streik, men forhandlinger. Det kom intet svar på brevet.<ref name="Berg35"/><ref name="DIOC2-21"/>

Søndag 21. juni 1903 samlet mellom 200 og 300 arbeidere seg i Gullsmedvikåsen for massemøte. Nesten alle arbeidet i skjæringen. Møtedirigenten Haakon Olsen og redaktør Knudtson advarte mot aksjoner på dette tidspunkt. Konjunkturene var dårlige, det var lite arbeid å få og det ville være lett for selskapet å få arbeidere utenfor Rana. En av arbeiderne var Johan Rindal. Han var født i [[Rindal]] i [[Søndre Trondhjems amt]] i 1876. Som ung reiste han på anlegg og arbeidet ved [[Bergensbanen]], Dunderlandsanlegget, [[Folldal Gruver]], [[Sulitjelma gruber]] og Sandnessjøen. Han var formann i Mo arbeiderforening annet halvår 1903 og første halvår 1905. Rindal hevdet at det var enhver arbeiders plikt å prøve å forbedre sine kår, og han fikk støtte av arbeideren Gomo som mente at de ikke kunne få verre forhold. Ved avstemningen fikk Rindal og Gomo tilslutning, og det ble valgt en komitè på åtte mann som skulle forhandle. Knudtson og Haakon Olsen ba til slutt arbeiderne om å forhandle fornuftig og unngå [[alkohol]].<ref name="Berg35"/><ref name="Karstensen"/><ref name="Berg36"/>

====Den andre streiken i 1903====
[[Fil:Revelelva 20060925 DSCN2141.jpg|thumb|[[Revelelva]] ved [[Tverrånes i Rana]].{{byline|Foto: Magne Aga|25. september 2006}}]]
Den 24. juni 1903 klokken 12 stanset maskinene i Gullsmedvika. Streiken var et faktum. [[Norsk Telegrambyrå]] meldte følgende: ''«Mo i Ranen 24de: Arbeidet i Dunderlandsdalen er idag nedlagt af alle arbeidere. Mandag kom ca 100 mand paa kontoret for at faa forskud, men dette blev dem næktet. De henvendte sig da til fogden om hjælp, men han kunne intet gjøre for dem. Et telegram med anmodning om raad sendes til amtmannen. Alt er roligt. Kompaniet truer med at stanse hele arbeidet en tid og afskedige hele arbeidsstyrken»''.<ref name="Berg36"/>

Samme dag sender DIOCs sekretær kaptein Pollen et telegram til den nye administrerende direktør Åkermann. Londonkontoret hadde ingen opplysninger fra før som indikerte streik. Han ønsker å bli informert, og forlanger at London-kontoret blir fullt informert om alle forhold som angår arbeiderne. Neste dag bekrefter Pollen telegrafisk å ha mottatt to kodede telegrammer om streiken, og instruerer Åkermann at ingen konsesjoner skal bli gitt arbeiderne uten at DIOC godkjenner det.<ref name="Berg36"/>

Streiken fikk ikke den oppslutning som komitèen forventet 21. juni. I Gullsmedvika stanset arbeidet, men opp gjennom Dunderlandsdalen var de fleste i full virksomhet. Komitéen innkalte til et nytt massemøte 25. juni. Spørsmålet var om streiken skulle fortsette eller ikke. A. O. Wibe, som selskapet hadde sparket, var mot den første streiken. Han mente den hadde et for løst grunnlag.<ref name="Berg36"/>

Det hele endte med et enstemmig vedtak om å fortsette streiken. De streikende marsjerte i tog langs jernbanelinjen. Arbeidertoget på ca 150 mann gikk fra Mo via Gullsmedvika til Tverrånes og oppover dalen. Over [[Tverråga]] / [[Revelelva]] ble brua sperret av et jernbanetog. Ingeniør O'Brein ville vise selskapets vilje til å stå i mot de streikende. Disse gikk en omvei og fortsatte langs jernbanesporet. På [[Skonseng]] møtte selskapets menn arbeiderne. Direktør Åkermann, Roberts, et par ingeniører, fogden og politibetjent Holte hadde kjørt langs veien og over elva til Skonseng.<ref name="Berg36"/> Ifølge Dunderlandsdølens øyenvitne av 27. juni 1903,<ref name="Berg37"/> møttes partene i en grusskjæring nedenfor brakkebyen. Fogden fremla påstand om at streikekomitéen fulgte en ulovlig fremgangsmåte. Rindal svarte med at man bor i et fritt land, og kan bevege seg fritt når man ikke har gjort noe galt. Fogden og Holte vurderte å arrestere Rindal, men lot han gå midlertidig. De samlet seg i møte bak brakkene, der Annæus Mykleland{{#tag:ref|Annæus Eriksen Mykleland (1875&ndash;1935) var redaktør i ''Ranværingen''. Dette var en avis som ble grunnlagt ettersommeren 1902. Mykleland forsøkte å holde seg til venstre for ''Dunderlandsdølen''. I 1910 skiftet avisen navnet til ''Helgeland''. I 1957 opphørte den, og var i mellomtiden blitt en høyreavis. I 1902 startet han ''Dunderlandsdalens Mineralvandfabrikk'' på Selfors, hvor han ble forhandler av både mange typer brus såvel som sterke drikkevarer.<ref name="Nordland"/> Våren 1903 startet han ungdomslaget «Fram» og ble første formann der. Laget ville ikke slutte seg til Noregs Ungdomslag på grunn av uenigheter i språkpolitikken.<ref name="Berg37"/>  Han gis en lite flatterende beskrivelse av Rana historielags årbok fra 2003: «Det oppsving som streiken fikk etter streikemøtet bør betraktes som en stemningbølge knyttet til Myklevands begavelse som streike- og folkeleder. Myklevand hadde i utgangspunktet ingen befatning med aksjonen, men havnet i ledelsen som en konsekvens av myndighetenes arrestasjoner av den første streikeledelsen. Han, brennevinsgauken, lurendreieren og [[anarkisme|anarkisten]], ble så å si dyttet fram av begivenhetens gang».<ref name="Lokalhistorie"/> |group="lower-alpha"|name="mykleland"}} ga veiledning om hvordan de skulle fortsette. Toget fortsatte oppover dalen, og antallet deltagere hadde steget til rundt 350.<ref name="Berg37"/>
[[Fil:Dunderland Iron Ore Company 1936a.jpeg|thumb|Dunderlandsanlegget i 1936. Prospektkort.{{byline|Foto: [[Anders Beer Wilse]]|1936}}]]
Ingeniør Unger dro oppover dalen foran de streikende og fikk arbeidere vekk fra linjen. I løpet av natten hadde streiketoget vært på Storforshei, og kom på dagtid ned til de ikke-streikende. Arbeidsformann Giftstad spurte sine folk om de ville arbeide eller streike. De ville arbeide. Ingeniør Kristie ville vite om det fantes noen komitè. Deretter grep Kristie ordet: ''«Hvilken vil I gå? Tilbage eller frem efter behov? Værsaagod !»'' De streikende ville fram og ingeniørene og arbeidsformennene ordnet de arbeidsvillige slik at streiketoget måtte passere gjennom flokken som stod med overhøyde og så ned på toget.<ref name="Berg38"/> Eriksen, formann i Plura arbeiderforening og arbeidsformann for et arbeidslag, tok ordet og sa at han betvilte at de streikende visste hva de gjorde.<ref name="Berg39"/>

London hadde mottatt et kodet telegram fra direktør Åkermann hvor han opplyser om at militæret ville ankomme 26. juni for å beskytte de arbeidsvillige.<ref name="DIOC2"/> Åkermann forventet at arbeidet skulle bli gjenopptatt mot slutten av måneden. Åkermann hadde lyktes med å få stedets øverste politimyndighet, fogd Ole Nilsen Ulshagen (f. 1855), på sin side. Han var den eneste fogden i [[Nordre Helgeland fogderi]] som var bosatt i Mo i Rana. Han ankom Mo i Rana i 1902 og satt til fogdembedet ble avviklet i 1910. Hvis det kom til uroligheter og voldshandlinger, ville det fra engelsk side bli tatt diplomatiske skritt. Samme måned hadde fiskere i [[Mehamn]] laget opptøyer, og militæret kom inn. Amtmann Rasmus Theisen kom til Mo i Rana, for å følge begivenhetene på nært hold. Dersom det var fogd Ulshagen som sendte telegrammet til Theisen og ba om råd, kan reisen ha vært en reaksjon på telegrammet.<ref name="Berg39"/>

====Militæret ankommer og streiken opphører====
Fredag kl 21 ankom skipet ''D/S Edison'' {{#tag:ref|Dampskipet ''D/S Edison'' ble bygd i august 1891 av Brunchorst & Dekke, Georgernes Verft for Adolph Halvorsen med flere i [[Bergen]]. Dampmaskinen var 1 x stempel ''(steam reciprocating)'', type triple exp. Den hadde tre sylindere, med en sylinder-diameter på 11,5”–18,0”–29,5”. Dampmaskinen ble bygget av Laxevaags Maskin & Jernskibsbyggeri i  Bergen. Skipet hadde en fart på 8,0 [[Knop (mål)|knop]] eller 8,0 [[nautisk mil]] per time. Den 1. oktober 1894 kolliderte skipet med [[bark (skip)|barken]] ''RAN'' fra [[Kristiansand]]. Det sank dermed i [[den engelske kanal]], mens det var på vei fra [[Rouen]] i [[Normandie]] til [[Cardiff]] i [[Wales]].<ref name="Skipshistorie"/> |group="lower-alpha"|name="dsedison"}} med et rekruttkompani fra ''Ranen bataljon'' til Rana. Det gikk i land i Gullsmedvika, ble ledet av kaptein Falsen og hadde blitt avbrutt under sin øvelse i [[Mosjøen]]. Kompaniet marsjerte etterpå til Mo i Rana og slo leir ved [[Mo kirke (Rana)|Mo kirke]].<ref name="Berg39"/>

Dagen etter, lørdag 27. juni 1903, var Mo i Rana delvis besatt av militæret.<ref name="Berg39"/> Gullsmedvikskjæringen og jernbanekontoret (Gullsmedvik stasjon) ble bevoktet av militære styrker, og det ble innført streng kontroll med hvem som fikk passere. Arbeidere fikk adgang, mens de som bare ville se og journalister som ville rapportere ble vist vekk. Det var ikke mange som arbeidet i skjæringen &ndash; åtte arbeidere med en timelønn på 70 øre.<ref name="Berg40"/>

Et massemøte som var planlagt 27. juni ble avlyst; det var for få som møtte opp. Samme lørdag ble det slått opp følgende plakat:<ref name="Berg40"/>

''Bekendtgjørelse''

''Det bekjentgjøres herved at enhver arbeider som ikke møder frem til vanlig tid paa arbeidspladsen mandag morgen, er derigjennen afskediget og vil derefter ikke mere faa beskjæftigelse ved vort Anlegg.''

''Det samme gælder ogsaa de som skal gaa på arbeide søndag aften.''

''Mo, den 27de juni 1903.''

''Standard Construction Corporation, Limited''

''H. Roberts''  <ref name="Berg40"/>

Natt til søndag ble hele streikekomitèen, med unntak av et medlem, arresterte. Likevel ble det avholdt et nytt arbeidermøte på Selfors. Myklevand ble valgt til møteleder for de om lag 200 fremmøtte. Bare en minoritet av disse hadde arbeidet i Dunderlandsdalen.<ref name="Berg40"/>

Myklevand holdt en tale der han sammenlignet fogdens metoder med [[den russiske tsaren]]s undertrykkelse av arbeidere. Han gjentok kravet om lønnsforhøyelse og slutt på trekket for lege og brakke. Det ble valgt en ny komitè på åtte mann.<ref name="Berg40"/> Etter møtet kom den fengslede streikekomitė for å slutte seg til.<ref name="Berg41"/>

I Gullsmedvika var det stille, og få var i arbeid. Dunderlandsdølen skriver 4. juli 1903: ''«Kl 10 fløitede maskinene i Guldsmedvik, og nogle faa arbeidsvillige begyndte saa smaat at krabbe ned i dybet af skjæringen, og efter en stunds forløb tog ca 20 mand &ndash; af de omtr. 550, som før har været beskjæftiget der &ndash; fat igjen på kjæmpearbeidet. Synderlig fort gik det ikke.»''.<ref name="Berg41"/>

Mandag 29. juni var preget av venting og lite skjedde. Militæret benyttet 63 mann til å beskytte de 20 som jobbet i skjæringen. Tirsdag 30. juni dro åttemannskomitèen opp i dalen for å lodde stemningen. Den fikk solidarisk støtte, men onsdag var arbeidet i full gang igjen. Selskapet forlangte overfor Amtmannen at militæret skulle bli til 5. juli. Et telegram til «Nauma» datert Mo i Rana 3. juli, kommenterer situasjonen: ''«Arbeidsstansing endt. Militæret tilstede fremdeles. Beskytter antagelig Meyers vinhandel»''.<ref name="Berg41"/>

Den 30. juni mottar Åkermann telegram fra Pollen i London. Londonkontoret var ikke klar over at lønnstrekken omfattet både medisin og brakkeleie. De trodde trekken bare gjaldt medisin. Åkermann ble pålagt å rapportere om forholdene i Rana flere ganger daglig.<ref name="DIOC2"/>

Den 1. juli telegraferer Pollen at Londonkontoret er fornøyd med at streiken er over, og at ingen lønnskonsesjoner ble gitt til arbeiderne. Samtidig inneholder telegrammet en mulig konsesjon til de streikende:<ref name="DIOC2"/>

''«Board authorises you to arrange the question stoppage for doctors and barracks.»''

Samtidig understreker London at det ikke må vises noen svakhet overfor arbeiderne, men at de heller ikke må føle seg urettferdig behandlet.<ref name="DIOC2"/>

Den 3. juli telegraferer Åkermann til London og får svar samme dag. DIOCs styre analyserer streiken og konkluderer med at mye av årsaken til konflikten er at arbeiderne ikke skjønner daglønnsystemet. En ordning med et akkordsystem hvor kontraktørene får en klart beskrevet oppgave, ble senere innført av Roberts. De store konfliktene ble unngått i resten av anleggstiden.<ref name="DIOC2"/>

Hvordan kunne de streikende tape så totalt, for deretter å få gjennomslag for sine krav to uker etterpå ? Det var flere grunner til dette. De utenlandske ingeniørene kunne ikke språket, og de kjente ikke til klima og grunnforhold. Tekniske mangler førte til langsom fremdrift. Til tross for dette ble arbeidstempoet jaget opp av ingeniører som bare stod og ropte ''hurry up!''. Videre var det ikke faste arbeidsforhold. Det var ingen fast lønn, ingen fast ansettelse eller oppsigelse. Lønnstrekken for lege og brakker kom på toppen av det hele.<ref name="Berg41"/> Den 13. juli foreslo i alle fall Åkermann at brakketrekken skal bort.<ref name="Berg42"/>