Redigerer Discoveryekspedisjonen (avsnitt)

==== Utreise ====
«Discovery» forlot britisk farvann den 6. august 1901 og ankom [[New Zealand]] via [[Cape Town]] den 29. november etter å ha foretatt en avstikker sør om 40°S for å utføre magnetiske undersøkelser.<ref>Savours, s. 24</ref> Etter tre uker med de siste forberedelsene var skipet klart for reisen sørover. Da skipet la ut fra [[Lyttelton Harbour]] den 21. desember, til jubel fra store folkemengder, falt den unge [[matros]]en Charles Bonner ned fra toppen av hovedmasten og omkom. Han hadde klatret opp for å kunne gjengjelde publikums applaus. Han ble gravlagt i [[Port Chalmers]] to dager senere.<ref>Smith, s. 37</ref>

«Discovery» seilte deretter sørover og kom til Cape Adare den 9. januar 1902. Etter en kort ilandstigning og undersøkelse av restene etter Borchgrevinks leir,<ref>Crane, s. 142</ref> fortsatte skipet langs kysten av [[Victoria Land]]. Ved [[McMurdo-sundet]] svingte «Discovery» østover mot land ved [[Cape Crozier]]. Her ble et forhåndsavtalt meldepunkt satt opp slik at eventuelle unnsetningsskip kunne finne ekspedisjonen.<ref>Crane, s. 145–46</ref> Deretter fulgte de barrieren til dens østlige ytterpunkt. Den 30. januar fikk de bekreftet at det virkelig var et landområde øst for barrieren, slik Ross antok. Området fikk navnet [[King Edward VII Land]].<ref>Preston, s. 45</ref><ref>Fiennes, s. 55–57</ref>  

Den 4. februar gikk Scott i land på barrieren og tok med en observasjonsballong han hadde anskaffet til luftundersøkelser. Ombord i denne steg han fort opp til en høyde på 600&nbsp;fot (180&nbsp;m). Shackleton var med under en andre oppstigning, men alt de kunne se var den uendelige overflaten på barrieren.<ref>Preston, s. 45–46.</ref> Wilson noterte i sin private dagbok at han syntes flyvningene var den «fullstendige galskap»,<ref>Wilson, s. 111 (dagboknotat, 4. februar 1902)</ref> og eksperimentet ble ikke gjentatt.