Redigerer Det romerske keiserriket (avsnitt)

==== Augustus’ arvinger ====
{{utdypende|Julo-claudiske dynasti}}
{{Dynasti}}
===== Tiberius =====
{{utdypende|Tiberius}}
[[Fil:Tiberius bust.jpg|thumb|left|150px|[[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]], nummer to i keiserrekken]]
Augustus levde helt til 14 e.Kr., og hans lange keisertid la et godt fundament for keiserriket. Augustus valgte sin kones sønn, [[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]], som sin etterfølger. Tiberius var en gammel og erfaren feltherre, noe som Augustus mente var viktig for å vinne folkets gunst. Tiberius hadde i tillegg vært konsul tre ganger. Tiberius hadde ikke et sterkt ønske om å bli keiser, men ble bønnfalt av senatet om å inntre i Augustus rolle.

Tiberius' felttog i [[Pannonia]], [[Illyricum]], [[Rhaetia]] og [[Germania]] la fundamentene for det nordlige grenseland. Han ble imidlertid kjent som en mørk, tilbaketrukket, og melankolsk hersker (''tristissimus hominum'', den mørkeste av alle), som egentlig ikke ønsket å bli keiser.{{tr}}

Etter at Tiberius’ sønn, [[Drusus]], døde i [[23]], falt hans styre sammen og endte i terror. I [[26]] gikk Tiberius i eksil og overlot administrasjonen til de hensynsløse [[Pretorianergarden|pretorianer]]-praefectusene [[Lucius Aelius Sejanus]] og [[Quintus Naevius Macro]].

===== Caligula =====
{{utdypende|Caligula}}
Da Tiberius døde var de fleste potensielle arvtakere drept. Den mest sannsynlige arvtakeren, og Tiberius’ eget valg, var hans grandnevø, Germanicus’ sønn Gaius, bedre kjent som [[Caligula]]. Caligula startet med å sette sluttstrek for alle forfølgelser, og ved å brenne notatene til sin onkel. Caligula synes å ha endret personlighet i 37, og kan ha vært utsatt for en eller annen form for mental lidelse.{{tr}} Moderne historikere{{hjvem}} har diagnostisert ham med lidelser som [[hjernebetennelse]], som forårsaker mentale forstyrrelser, [[hypertyreoidisme]], og til og med nervøst sammenbrudd.

===== Claudius =====
{{utdypende|Claudius}}
Etter at lederen for pretoriangarden hadde tatt livet av Caligula, stod det bare igjen ett medlem av keiserfamilien{{tr}} som kunne innta tronen, hans onkel [[Tiberius Claudius Drusus Nero Germanicus]].

Claudius hadde, av sin familie lenge blitt sett på som en svekling og en tåpe.{{tr}} Han var uansett hverken paranoid, som sin onkel Tiberius, eller sinnssyk som nevøen Caligula. Han reformerte byråkratiet og strammet inn makten til  byborgerskapet og senatorrollene. Han fortsatte også erobringen og koloniseringen av Britannia (i 43), i tillegg til å underlegge seg flere østlige provinser. Claudius startet byggingen av en vinterhavn i [[Ostia]], som skulle sørge for tilførselen av korn til riket ved dårlig vær.

Hans kone Messalina var ham utro. Da han oppdaget hennes sidesprang, fikk han henne henrettet, og giftet seg med sin niese, Agrippa den yngre.{{tr}} Hun, sammen med flere av hans treller, hadde stor kontroll over ham, og var sannsynligvis medskyldig i hans død i [[54]].{{tr}} Claudius’ død banet veien for Agrippas egen sønn, den 16-årige [[Lucius Domitius Nero]].

===== Nero =====
{{utdypende|Nero}}
Til å begynne med overlot Nero styringen til sin mor og sine huslærere, spesielt Lucius Annaeus Seneca. Ettersom han ble eldre, økte hans maktbegjær, og hans paranoia ble etterhvert så sterk at han fikk sin mor og huslærere henrettet.{{tr}} I Neros regjeringstid ble riket rammet av en rekke opprør: I [[Romersk Britannia|Britannia]], [[Armenia]], [[Partia]], og [[Iudaea]] ([[Judea]]). Neros manglende evne til å håndtere opprørene, og hans generelle inkompetanse, ble klart ganske tidlig, og i [[68]] ble han fornektet av [[pretorianergarden]]. Nero er best kjent for å ha spilt harpe under den store bybrannen i Roma i [[64]]. Nero er også kjent for sin gjenoppbygging av Roma etter brannen. Ved gjenoppbyggingen lot Nero oppføre sitt palass, [[Domus aurea]] ('det gylne hus'). Nero var en av de første som begynte å forfølge de kristne; han begikk selvmord i [[69]].{{tr}}