Redigerer Den romerske republikk (avsnitt)

=== Utøvende magistrater ===
[[Fil:City of Rome during time of republic.jpg|300px|thumb|Roma i republikansk tid.]]
Hver republikansk magistrat hadde former konstitusjonell makt. Kun [[SPQR|folket i Roma]] (både plebeiere og patrisiere) hadde rett til konferere med en hvilken som helst magistrat.<ref> Lintott, Andrew (1999): ''The Constitution of the Roman Republic'', s. 95</ref> Den mest mektige konstitusjonelle makt var imperium. Det var en posisjon som ble holdt av både konsuler og pretorer. Imperium ga en magistrat autoritet til å kommandere en militær enhet. Alle magistrater hadde også autoriteten til utøve tvang, kalt ''coercitio''. Det ble benyttet av magistraten til å opprettholde offentlig orden.<ref> Lintott, Andrew (1999): ''The Constitution of the Roman Republic'', s. 97</ref> I Roma kunne alle borgere søke lovlig beskyttelse mot coercitio. Denne beskyttelsen ble kalt for ''provocatio''. Magistratene hadde også makt og plikt til å se etter varsler. Denne makten ble ofte benyttet for å motarbeide politiske motstandere.

En kontroll på en magistrats makt var hans tilknytning (collega). Hver magistratkontor kunne bli holdt samtidig av minst to personer. En annen kontroll var ''provocatio'' som var en opprinnelig form for prinsipp at statens skal respektere alle rettighetene til den enkelte. Det var en forløpet til [[habeas corpus]] («du [skal] ha kroppen»). Om en magistrat forsøkte å bruke statens makt mot en borger, kunne denne borgeren anke magistratens beslutning til en tribune.<ref> Cicero, 235</ref> I tillegg måtte en magistrat, straks hans periode på et år var over, vente i ti år før han på nytt kunne tjenestegjøre i samme posisjon. Det skapte problemer for en del konsuler og pretorer, og disse magistratene vikk tidvis deres imperium utvidet. I praksis ville de beholde posisjonens makt (som promagistrat) uten at de offisielt hadde denne posisjonen.<ref> Lintott, Andrew (1999): ''The Constitution of the Roman Republic'', s. 113</ref>

Konsulene i den romerske republikk var de høyeste magistrater, og hver av dem fungerte i posisjonen i et år.<ref name="Polybios_132"/><ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 20</ref> Konsulene hadde makt av høyeste rang i både sivile og militære saker. I byen Roma var konsulene også ledere av den romerske regjering.<ref name="Polybios_132"/> De ledet senatet og dets råd. Mens de var utenlands kunne enhver konsul kommandere en hær,<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 179</ref> og hans autoritet utenlands var nesten fullstendig.<ref name="Polybios_132"/> Pretorene administrerte sivil lov<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 32</ref> og kommanderte provinshærene. For hvert femte år ble to censorer valgt for en periode på 18 måneder, og i denne tiden ville de utføre en folketelling. I løpet av denne ville de melde inn borgere i senatet, eller renske dem ut av senatet.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 26</ref> [[Edil]]er var offiserer som ble valgt for å administrere innenriksaffærer i Roma, slik som å håndtere offentlige leker og oppvisninger. [[Kvestor]]ene ville vanligvis assistere konsulene i Roma, og guvernørene i provinsene. Deres plikter var ofte finansielle.

Ettersom [[tribun]]ene ble betraktet som legemliggjøringen av plebeierne var de sakrosankt, det vil si hellig og ukrenkelig. Deres sakrosankt ble påtvunget av en ed, tatt av plebeierne, om å drepe enhver som skadet eller forstyrret en tribun i løpet av hans periode i posisjonen. All den makt som tribunen hadde kom fra deres sakrosankt. En konsekvens var det ble betraktet som en kriminell handling å skade en tribun, å ikke ta hensyn til hans veto, eller forstyrre tribunen.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 23</ref> I tider med militær nødstilfelle kunne en diktator bli utnevnt for en periode på seks måneder.<ref> Byrd, Robert (1995): ''The Senate of the Roman Republic'', s. 24</ref> Den konstitusjonelle regjeringen ble da oppløst, og diktatoren hadde eneveldig makt over staten.<ref>Cicero, 237</ref> Når diktatorens periode var over, ble den konstitusjonelle regjeringen gjenopprettet.