Redigerer Den nederlandske gullalderen (avsnitt)

==== Maleri ====
På 1600-tallet hadde maleriet i Nederlandene en slik oppblomstring at det ofte bare er det som blir forbundet med gullalderen.
[[Fil:Emanuel de Witte 001.jpg|thumb|Koret i [[Nieuwe Kerk (Amsterdam)|Nieuwe Kerk i Amsterdam]] med [[Michiel de Ruyter]]s sarkofag.<br />Fra 1683. Olje på lerret, 123,5&nbsp;×&nbsp;105 cm{{Byline|[[Emanuel de Witte]]|type=Malt av}}]]
[[Fil:Portrait of Isaac Abrahamsz. Massa by Frans Hals.png|thumb|left|Portrett av Isaac Abrahamsz. Massa fra 1626. Olje på lerret,<br /> 79,7&nbsp;×&nbsp;65,1 cm<ref>[http://www.ago.net/agoid6481  Art Gallery of Ontario]</ref>{{Byline|[[Frans Hals]]|type=Malt av}}]]
Allerede på 1500-tallet hadde kunstproduksjonen vært høy. Bare i Antwerpen kan det rundt 1560 ha vært sysselsatt mer enn 300 mestere med maleri og grafikk og bare 169 bakere og 78 slaktere.<ref>Ekkehard Mai: ''Gillis Mostaert (1528–1598). Ein Antwerpener Maler zur Zeit der Bruegel-Dynastie.'' Edition Minerva 2005. ISBN 3-932353-93-5.</ref> I det tett befolkede landet oppsto det på kort tid og innenfor et lite område mange sentre for maleri – foruten Amsterdam også Haarlem, Delft, Utrecht, Leiden, Den Haag og Deventer. Snart var det maleri og grafikk nærmest overalt, Nederlandene ble en stor «kunstfabrikk». Det kom årlig {{formatnum:70000}} bilder på markedet og 650 til 700 nederlandske malere ferdigstilte i gjennomsnitt rundt 100 bilder i året, berømte og ikke fullt så berømte malere produserte sammen med sine elever nærmest på [[samlebånd]]. Historikere som Michael North anslår at det ble fremstilt millioner av bilder, hvorav det knapt er mer enn ti prosent bevart.
Statistisk skulle hver familie på den tid ha hatt 2½ bilde.<ref>Helmut Kaechele: ''Das goldene Zeitalter der Niederlande und sein Reflex in der Malerei.''</ref>
''Det var ikke noe usedvanlig ved at en klesfarver fra Leiden i 1643 kunne ha 64 malerier og at to andre farvere i 1670-årene kalte henholdsvis 96 og 103 malerier for sine.''<ref name="north" />
[[Fil:Willem Claesz. Heda 003.jpg|thumb|Stilleben av [[Willem Claeszoon Heda]]]]
[[Fil:Willem van Aelst - Stilleven van wild en jachttoebehoren.jpg|thumb|Stilleben med døde fugler og jaktvåpen. 1660. Olje på lerret, 86,5 cm x 68 cm. [[Staatliche Museen zu Berlin]]{{Byline|[[Willem van Aelst]]|type=Malt av}}]]
De tradisjonelle kirkelige billedtemaer var etter [[reformasjonen]] blitt avvist som «katolske». De protestantiske borgerne ville se sin religiøsitet, sin livsførsel og helt egne temaer og problemer foreviget – i første omgang ville de altså se seg selv i arbeidsmessige og private omgivelser og på den mest fordelaktige måte. Det medførte nye sjangre og billedtemaer. Det oppsto store mengder enkeltportretter og gruppebilder, hvor man hadde foreviget familie, slektninger, gildemedlemmer, rådskollegium og festligheter. Stilleben ga innblikk i borgerskapets dagligliv med demonstrative og sanseglade interiører bak utvendig prunkløse og klassisk strenge, tilsynelatende små borgerhus. [[Vanitas]]-motiver rettferdiggjorde utstillingen av rikdom og makt ved sitt advarende budskap.

En spesialisering man aldri tidligere hadde sett innenfor malerkunsten satte inn. [[Willem Claeszoon Heda]] og [[Willem Kalf]] malte kun [[stilleben]]. Sine ''Ontbijtjes'', ''frokost-stilleben'', hadde de sågar redusert til kun få gjenstander som de varierte igjen og igjen med ubetydelige kompositoriske endringer.

[[Jan van Goyen]], [[Jacob van Ruysdael]] og [[Meindert Hobbema]] sto for [[landskapsmaleri]]et, [[Jan Steen]], [[Adriaen van Ostade]] og [[Adriaen Brouwer]] for bondesatiren, [[Gerard Terborch]] og [[Pieter de Hooch]] for selskapsstykker (en variasjon av sjangermaleriet som tematiserte landlige festligheter), [[Pieter Jansz Saenredam]] og [[Emanuel de Witte]] for arkitekturmaleriet, [[Thomas de Keyser]] og [[Frans Hals]] for portretter.

[[Willem van de Velde (den eldre)|Willem van de Velde]] hadde spesialisert seg på skip, [[Paulus Potter]] malte dyrebilder og snart bare kveg, [[Philips Wouwerman]] hester, hovedsakelig skimler, [[Melchior d’Hondecoeter]] innskrenket seg nesten utelukkende til fugler. [[Jan van Huysum]] til blomster og [[Abraham van Beijeren]] til østers, hummer og frukt, mens [[Pieter Claesz]] var maler av fint sølvtøy. [[Willem van Aelst]] var en betydningsfull maler av blomster, frukt og jaktstilleben.
[[Fil:Johannes Vermeer (1632-1675) - The Girl With The Pearl Earring (1665).jpg|thumb|left|[[«Pike med perleøredobb»]] av [[Johannes Vermeer]]]]
De bildene som særlig ble tilbudt på gater og streder, markeder eller messer var vanligvis ganske billige og det økende behovet drev en forøkelse av produksjonen i været og trakk en stadig tilvekst i malerstanden med seg. Dette store antallet kunstnere i en regelrett bildeindustri førte til et kunstproletariat. Mange i dag høyt ansette kunstnere måtte finansiere sitt livsopphold på annen måte, de færreste kunne leve utelukkende av maleriet. Jan Steen drev et vertshus, Jakob Ruisdael var lege, Jan van Goyen handlet med tulipaner, Meindert Hobbema var skatteinnkrever, malerfamilien van de Velde handlet med stoffer.
Mange kunstnere tok også arbeid som alminnelige malere når oppgaver som kunstmalere uteble. Begge typer malere hørte imidlertid lenge til samme gilde.

Malere som [[Rembrandt]] eller [[Johannes Vermeer|Vermeer]] var på ingen måte tidstypiske og deres særlige kvaliteter eller genialitet ble i samtiden kun erkjent af få. I motsetning til deres høyt spesialiserte kolleger arbeidet de innenfor forskjellige sjangre og etterlot seg et mangesidig livsverk.

De store pengene tjente derimot andre, som for eksempel [[Gerard Dou]] og [[Gerrit van Honthorst]]; malere som arbeidet for stattholderens husholdning eller hoff, eller – som [[Rubens]] – slo seg ned i det ennå føydale og klerikale [[Flandern]] og ble hoffmaler i henholdsvis Italia, Frankrike eller Spania.

Med den brede interessen for maleriet og den begynnende kommersialisering av kunsten utviklet det seg et annerledes forhold mellom maler og oppdragsgiver. Det oppsto nye profesjoner som for eksempel kunsthandlere eller andre formidlere av bilder.<ref name="North" /> Det ble utelukkende handlet med staffelibilder med overveiende profane temaer ettersom det på grunn av den [[Protestantisme|protestantiske]] bekjennelsen ikke var noen etterspørsel etter alterbilder eller andre religiøse malerier i stort format.

Da de små og lett håndterbare bildene oftest ikke var fremstilt på bestilling, men direkte for markedet og en stadig større krets av borgerlige samlere, utviklet det seg en regelrett kunsthandel og et utstillingsapparat.