Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

=== Litteratur og poesi ===
[[Fil:Manutius.jpg|thumb|En side fra [[Francesco Colonna]]s ''Hypnerotomachia Poliphili'', trykket av [[Aldo Manuzio]] (Venezia, 1499).]]Den litterære revolusjon i Italia på 1200-tallet bidro til å rede grunnen for renessansen.<ref>[http://italy1.com/literature/ 13th and 14th Centuries: Italian Literature] {{Wayback|url=http://italy1.com/literature/ |date=20080104005546 }}</ref> Forut var italiensk ikke et språk som ble benyttet for å skrive litteratur i Italia, og det var først på 1200-tallet at italienske forfattere begynte å skrive på morsmålet framfor [[latin]], [[fransk]] eller [[provençalsk]]. En betydelig endring skjedde på [[1250-tallet]] da ''[[Dolce Stil Novo]]'' («Den søte, nye stil», som framhevet [[platon]]isk kjærlighet framfor den høviske) ble rendyrket med poeter som gikk foran som [[Guittone d'Arezzo]] og [[Guido Guinizelli]]. Spesielt i poesien hadde italiensk litteratur endret seg meget i tiårene før renessansen begynte, se ''[[Italiensk litteratur]]''.

Da [[Aldo Manuzio]] begynte å trykke bøker i Venezia ble et stadig økende antall litterære verker utgitt på italiensk språk, i tillegg til en flod av bøker på latin og gresk som forordnet hovedstrømningene i den italienske renessansen. Kildene til disse verkene gikk utover rammene til [[teologi]]ske litteratur og søkte tilbake til den førkristne tiden til [[Romerriket]] og [[antikkens Hellas]]. Det betydde ikke at ikke religiøse tekster ble skrevet og utgitt i denne perioden. [[Dante Alighieri]]s ''[[Den guddommelige komedie]]'' reflekterte et karakteristisk middelaldersk verdensbilde. [[Kristendom]]men forble en betydelig påvirkning, emneområde og oppdragsgiver for kunstnere og forfattere mens klassisismen kom i tillegg som en andre hovedstrømning.

I den tidlige italienske renessansen var det et stort fokus på å oversette og studere klassiske verker fra latin og gresk. Renessanseforfattere var imidlertid ikke tilfreds med å hvile på laurbærene til oldtidens forfattere, og mange forsøkte å integrere stilen og metodene til antikkens store forfattere i deres egne verker. Blant de forfatterne som ble mest etterlignet var [[Cicero]], [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]], [[Gaius Sallustius Crispus|Sallustius]] og [[Publius Vergilius Maro|Vergilius]]. Blant grekerne ble [[Aristoteles]], [[Homer]] og [[Platon]] lest i original for første gang siden [[300-tallet]], skjønt det var ikke mange greske verker å velge blant.

Renessansens litteratur og poesi var også betydelig påvirket av utviklingen innen [[vitenskap]] og [[filosofi]]. Humanisten [[Francesco Petrarca]], en hovedperson blant de lærde som gikk foran, var også en dyktig poet som utga flere viktige poesiverker. Han skrev poesi på latin, blant annet ''Africa'' om andre punerkrigen, [[Scipio Africanus]]' bedrifter og hvor han hyllet antikkens Roma. Han huskes for det han skrev på morsmålet, spesielt ''Canzoniere'', en samling [[sonett|kjærlighetssonetter]]. Da [[Thomas Wyatt|Thomas Wyatt den eldre]] oversatte disse (fritt) til [[engelsk]] etablerte han sonetten som lyrisk stil i England og siden tatt i bruk av [[William Shakespeare]] og tallrike andre poeter.

[[Fil:Macchiavelli01.jpg|thumb|left|Statue av Machiavelli i [[Uffizi]].]]Petrarcas disippel, [[Giovanni Boccaccio]], ble en betydelig forfatter i egen rett. Hans hovedverk var ''[[Dekameronen]]'', en samling på hundre fortellinger fortalt av ti fortellere som hadde flyktet til utkanten av Firenze for å unnslippe [[pest]]en. ''Dekameronen'' spesielt og Boccaccios verker generelt ble en betydelig inspirasjon for andre europeiske forfattere i renessansen, blant annet [[Geoffrey Chaucer]] og senere også William Shakespeare.

Foruten kristendommen, klassisk antikk og lærdom var den fjerde inspirasjonen i renessanselitteraturen [[politikk]]. Den politiske filosofen [[Niccolò Machiavelli]]s mest berømte verk var ''Foredragene om Titus Livius'', ''Florentinsk historie'' og endelig ''Fyrsten''. Sistnevnte har blitt velkjent i de vestlige samfunn ved begrepet «machiavellisk» som referanse til [[Realpolitikk|det realpolitiske synet]] som forfatteren fremmet i boken. Imidlertid er det som vanligvis er blitt kalt «machiavellisk» er et forenklet syn i lærebokform av dette verket heller enn et korrekt begrep for hans filosofi. I tillegg er det ikke åpenbart at Machiavelli selv var advokat for det syn som har gjort ham udødelig: hovedproblemet er de åpenbare motsigelser mellom det [[monarki]]stiske syn fremmet i ''Fyrsten'' og det [[Republikk|republikanske]] synet fremmet i ''Foredragene''. Uansett, blant de mange andre renessanseverker forblir ''Fyrsten'' et relevant og innflytelsesrikt verk selv i dag.