Redigerer De hvite bussene (avsnitt)

== Samling i Neuengamme ==
Transporter den 30. mars og 2. april fra leirene Torgau, Mühlberg og Oschatz fra området rundt [[Leipzig]] hentet dansk politi og flere nordmenn; totalt 1&nbsp;200. De danske politimennene ble av to danske kolonner fraktet videre til Danmark den 3.-5. april. Den 23. april ble om lag 1&nbsp;000 av disse sendt videre til Sverige.

Den 29. mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de privilegerte, skandinaviske fangene. 

Folke Bernadotte ankom Berlin fra Stockholm den 28. mars for nye forhandlinger med Himmler. Han skulle presse på for å få tillatelse til å overføre de skandinaviske fangene fra Neuengamme til Sverige, få tilgang til hele leiren, og hvis mulig; også ta med jødiske fanger til Sverige. Den 30. mars fikk Folke Bernadotte for første gang besøke Neuengamme, en dansk fange, J. B. Holmgård minnes:

{{Sitat|For første gang i Neuengammes historie var nazibødlerne Pauly og Thumann ikke to storskrydende, hovne repræsentanter for herrefolket med svingende piske. De kom listende i Bernadottes fodspor, pludselig imødekommende, tjenstvillige og medgørlige indtil krypende sleskhed, den typiske sleskhed, som var så karakteristisk for herrefolkets bødler, da det omsider gik op for dem, at deres dage var talte. Nu var vi sikre på, at vi ville komme hjem.|note=<ref>Persson, ''Vi åker till Sverige'', side 272</ref>}}

I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme. Operasjonen dro ut; oberst Björck dro tilbake til Sverige og ny sjef for kolonnen ble major Sven Frykman. En del av personellet dro også, men etter løfte om dobling av dagslønnen, ble litt under halvparten, om lag 130 mann igjen. 

Den 2. april dro en ny svensk kolonne mot Sydtyskland, de siste fangene fra Mauthausen og Dachau skulle hentes. En buss, under kommando av gruppesjef Axel Molin og med den norske legen Bjørn Heger skulle lete etter 30 fanger man på Gross Kreutz antok befant seg i området Schömberg. Forholdene var vanskelige, Molin skrev:

{{Sitat|...på väg til Schömberg, var flygverksamheten mycket aktiv och vi överflögs många gånger av allierat jaktflyg, som dock inte besköt oss. Vid sidan av [[Motorvei|Autobahn]] låg mängder av sönderskjutna bilar og svårt skadade människor fanns också där. På en del ställen där kaos rådde kunde vi inte bara köra förbi med vår Vita Buss med rödakorsmärke på, uten vi fick stanna och hjälpa till med den första hjälpen. I en del fall var skadorna enorma.|note=<ref>Molin, ''Operation de hvita bussarna'', side 7</ref>}}

I underleiren Vaihingen ble 16 av de 30 funnet i live, resten var døde; blant de overlevende (som alle var alvorlig svekket) var [[Trygve Bratteli]] og [[Kristian Ottosen]]. Totalt reddet denne kolonnen 75 fanger; 16 fra Vaihingen, 16 kvinnelige NN-fanger fra Mauthausen og 43 alvorlig syke menn fra Dachau.