Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== I diplomatisk strid med Sverige ==
I 1734 endret den politiske situasjonen i Sverige seg da det russisk-fiendtlige partiet [[Hattpartiet|Hattene]] fikk flertall i den [[Sveriges riksdag|svenske riksdagen]]. Hattene ville ha en rask revansjekrig mot Russland for nederlaget i den store nordiske krig. For å holde ryggen fri ble Danmark tilbudt en femtenårig dansk-svensk forsvarsallianse hvor Sverige til gjengjeld garanterte den danske konges besittelse av [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]]. Danmark slo til, først og fremst i håpet om at den svenske tronen ved den nær forestående tronledighet kunne tilfalle Christian VI eller et medlem av hans slekt.

Etter Den store nordiske krig hadde England og Frankrike stått sammen om å garantere Danmarks besittelse av Slesvig, men forholdet de to landene imellom hadde utviklet seg i en ny retning og i perioden [[1720]]–[[1740]] var England Danmarks nærmeste utenrikspolitiske allierte. Men da Frankrike og England endte på hver sin side under [[den østerrikske arvefølgekrig]]en i (1740–[[1748]]), benyttet Danmark situasjonen til å slutte seg til Europas sterkeste makt, Frankrike, som samtidig tilbød større årlige subsidier enn England (siden 1743). Kongen hadde allerede i 1740 akseptert et alliansetilbud fra Frankrike, men satte først sitt navn under avtalen da en treårig engelsk alliansetraktat utløp [[14. mars]] [[1742]]. Frankrike fornyet på sin side garantien rundt den [[Holstein-Gottorp|gottorpske]] delen av Slesvig. For Danmark var den store fordelen at det var snakk om en dansk-fransk-svensk allianse hvor Danmark kunne forsøke å oppnå en avspenning til naboen.

I 1743 ble visse militskompanier innsatt i de vervede kompanier igjen, ettersom det trakk opp til en krig mot Sverige. Bakgrunnen var denne gang kampen om arvefølgen i Sverige. Sverige hadde i 1741 innledet den revansjekampen mot Russland som Hattene hadde ønsket i 1740 og krigen hadde endt med russisk okkupasjon av [[Finland]]. Som betingelse for å trekke seg tilbake forlangte Russlands keiserinne [[Elisabeth av Russland|Elisabeth]] at Sverige valgte hennes nevøs fars fetter, den gottorpske [[Adolf Fredrik av Sverige|Adolf Frederik]], til tronfølger. Svenske bønder ønsket heller en nordisk union og med danske pengemidler i ryggen utpekte deres riksdagsrepresentanter den danske [[Frederik V av Danmark og Norge|kronprins Frederik]] til tronfølger. For å sette makt bak bøndenes krav dro rundt 5&nbsp;000 dalkarer inn til [[Stockholm]]. De øvrige stendene ville imidlertid ikke miste Finland og fikk med militærets hjelp nedkjempet dalkarene og gjennomtrumfet valget av Adolf Frederik.

Danmark prøvde å få et tålelig forhold til Russland som motvekt til trusselen fra Sverige. Det ble imidlertid vanskeliggjort da Russland siden [[Peter I av Russland|Peter den store]] hadde støttet den gottorpske hertugens krav om gjeninnsettelse på hans slesvigske områder. Faren for en svensk-russisk allianse ble enda større i 1742, da Elisabeth av Russland kalte sin nevø, den gottorpske hertugen  [[Peter III av Russland|Carl Peter Ulrich]], til Russland for å gjøre ham til sin etterfølger. Med gottorpske hertuger på både den svenske og russiske tronen ble ethvert håp om en snarlig løsning på det gottorpske problemet knust. Danmarks redning ble Hattpartiet, som hadde stor makt i Sverige og stadig ønsket en krig mot Russland. Danmark og Russland inngikk derfor en femtenårig forbundstraktat i [[1746]] som garanterte hverandres territorium. Russland erklærte dessuten at det ikke ville tillate en svensk konge å bli hertug i gottorpsk Holstein.

Samme år inngikk Danmark en traktat med [[Barbareskkysten|barbarstaten]] [[Algerie]] for å utvide sin handel i Middelhavet. Uten en avtale kunne skip bli oppbragt og mannskapet gjort til slaver. Staten hadde oftest løskjøpt mannskapet med midler samlet inn i kirkene og ved skatt på sjømennenes lønninger. I [[1751]] og [[1752]] inngikk Danmark liknende traktater med både [[Tunis]] og [[Tripoli]] og i [[1756]] inngikk Danmark en samlet traktat med statenes formelle overherre, [[sultan]]en i [[Istanbul]].

I 1750 bar Danmarks traktat med Frankrike frukt da det lyktes å få den svenske konge Adolf Frederik til å gi avkall på sine arverettigheter til de gottorpske deler av Slesvig og Holstein. Dessuten lovet han at såfremt arverettigheten tilfalt ham eller hans slekt, skulle den i stedet gå til Danmark. De danske kongers arveland [[Oldenburg (land)|Oldenburg]] og [[Delmenhorst]] skulle til gjengjeld gå til gottorperne. Avtalen kom først i havn da Hattpartiet tvang den svenske kongen til å inngå den; de ønsket en fortsettelse av den dansk-svenske forsvarsalliansen fra [[1734]].<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=172–173.}}</ref>