Redigerer Curaçao (avsnitt)

== Historie ==

=== Før-europeisk tid ===
[[Fil:HATO CAVES , CURACAO.jpg|mini|[[Hato-grottene]] er et av stedene der det finnes [[helleristninger]] fra øyas tidlige beboere.]]
De første menneskene som bosatte seg på øya kom omkring 2900 f.Kr.<ref name="Römer-Kenepa-23">Römer-Kenepa 2013a, s. 23.</ref> Disse første innbyggerne kom fra området ved elva [[Orinoco]] på det søramerikanske fastlandet.<ref name="Witteveen 2013a"> Witteveen 2013a.</ref> Folk fra Curaçao koloniserte [[Aruba]] omkring 2400 [[Before Present|før nåtid]].<ref>Higman 2011, s. 20.</ref>

I den før-keramiske fasen av den menneskelige bosettingen drev [[Nomadisme|nomadiske]] grupper sanking av spiselige planter og røtter, sanket skjell og drev fiske og jakt på smådyr. Det finnes [[helleristninger]] fra denne perioden i huler på nordkysten og på steder ved buktene på sørkysten. I alt er 38 helleristningssteder kjent.<ref name="Witteveen 2013a"/> Rundt 500 f.Kr. dukker det opp keramikk i [[dabajuroid]]stil. Folket fikk et halvnomadisk levesett og det ble dyrket [[mais]] og [[maniok]].<ref name="Witteveen 2013a"/>

Folket som bodde på øya da europeerne kom, [[caquetio]]ene, tilhørte [[Arawak (folk)|arawakfolket]] som bodde langs kysten av det som i dag er [[Venezuela]].<ref name="Römer-Kenepa-24">Römer-Kenepa 2013a, s. 24.</ref> Caquetioene kom til øya fra området omkring [[Maracaibosjøen]] omkring år 600.<ref name="Rupert-18">Rupert 2012, s. 18.</ref> Folket bodde i landsbyer med trehus bygd på pæler. Landsbyene var plassert ved ferskvannskilder og ved buktene.<ref name="Römer-Kenepa-24"/> Det er funnet arkeologiske spor etter ti landsbyer.<ref name="Witteveen 2013a"/>

Det var nær kulturell og økonomisk kontakt med fastlandet så vel som andre øyer. Øyfolket dyrket [[mais]], [[maniok]], [[søtpotet]], [[bønne]]r, kaktusfrukt og [[agave]], som ellers i regionen.<ref name="Rupert-19"/> Det ble jaktet småvilt og drevet fiske.<ref name="Römer-Kenepa-24"/> Folket seilte [[kano]]er og handlet med kystområdene. Strømforholdene gjorde det enklere å nå fastlandet enn naboøyene.<ref name="Rupert-20"/> [[Tobakk]] var én handelsvare. Keramikkstil, gravskikker og redskapstyper viser regelmessig kontakt med samfunn på fastlandet, særlig rundt [[Maracaibosjøen]] og rundt 800–1000 også ved det som nå er [[Puerto Cabello]].<ref name="Rupert-19"/> Kildene er motstridende når det gjelder om øya politisk hørte under lederskapet som bodde på [[Paraguaná-halvøya]].<ref name="Rupert-18"/> 

Den første kontakten med europeere fant sted i forbindelse med [[Amerigo Vespucci]]s andre reise. I 1499 kom ekspedisjonen til Curaçao. Spanierne fant da fire landsbyer på øya, tre av dem plassert ved buktene på sørkysten. Befolkningen ble anslått til rundt 2000.<ref name="Rupert-20"/> Spanierne merket seg at folket på øya var dyktige sjøfarere.<ref name="Rupert-20"/>
 

=== Under Spania 1499–1634 ===
[[Fil:Egnazio Danti - Haiti, Dominican Republic, Puerto Rico and French West Indies - Google Art Project.jpg|mini|[[Egnazio Danti]]s kart over Karibia fra omkring 1570.]]
[[Amerigo Vespucci]] gjorde krav på øya for Spania, men spanierne viste liten interesse for Curaçao og naboøyene [[Aruba]] og [[Bonaire]].<ref name="Rupert-21"/> Siden det ikke ble funnet [[Edelmetaller|edelmetall]] på øya, betraktet spanierne den som ''insula inútil'', ei «ubrukelig øy».<ref name="Römer-Kenepa-24"/>

I 1513 ble øya så godt som avfolket da spanierne tvang det meste av den opprinnelige befolkningen til [[Hispaniola]] for å arbeide som slaver der.<ref name="Römer-Kenepa-24"/> 1200 caquetioer ble brakt til Hispaniola, de øvrige til provinsen [[Provinsen Tierra Firme|Tierra Firme]] på det søramerikanske fastlandet.<ref name="Rupert-21"/> 

Fra 1526 forvaltet Spania Curaçao etter [[encomienda-systemet]]. Øya ble overdratt til en ''encomendero'' som fikk enerett til å utnytte øya økonomisk.<ref name="Römer-Kenepa-24"/> [[Juan de Ampíes]] fikk slike rettigheter til Curaçao, Bonaire og Aruba, som ble behandlet som en samlet politisk enhet. Ampíes brakte med seg en liten gruppe indianere fra Hispaniola, men det er ikke klart om disse tilhørte caquetioene som tidligere var deportert.<ref name="Rupert-21"/>

Spanierne etablerte to bosettinger på øya: Santa Ana i øst og Ascensión i vest. Begge var plassert inne på øya ved brønner med tilgang til drikkevann.<ref name="Rupert-24">Rupert 2012, s. 24.</ref> I 1542 ble det reist en steinkirke. Etter at privilegier utløp i 1556, kom ABC-øyene politisk inn under fastlandsprovinsen Venezuela. En rapport fra 1620 oppga et samlet innbyggertall på 160, men det er uklart om tallet gjaldt bare spaniere. De spanske innbyggerne var for det meste menn og det vokste fram en [[mestis]]befolkning.<ref name="Römer-Kenepa-25">Römer-Kenepa 2013a, s. 25.</ref>

Det ble holdt kveg for å produsere saltkjøtt og lær, og [[brasiltre]] ble hugget for å skaffe [[fargestoff]].<ref name="Römer-Kenepa-25"/> Kvegdriften var innrettet mot eksport av huder til Europa. I tillegg ble det holdt sau, geit og hester. Øya ble en kilde til forsyninger av kjøtt som ble etterspurt i regionen. I 1620 ble det rapportert at det fantes {{formatnum:10000}} dyr storfe, {{formatnum:14000}} sauer, {{formatnum:2000}} geiter og {{formatnum:6000}} hester og muldyr.<ref name="Rupert-26">Rupert 2012, s. 26.</ref> Forsyningene av kjøtt gjorde øya attraktiv for andre makter og for [[sjørøver]]e. Øya og den sørkaribiske kysten kom utover 1500-tallet i skyggen av spaniernes virksomhet i [[Mexico]] og [[Peru]].<ref name="Rupert-27">Rupert 2012, s. 27.</ref>

=== Åttiårskrigen: Nederlandsk erobring ===
[[Fil:Atlas Van der Hagen-KW1049B13 083-INSULA CURACAO.jpeg|mini|Kart fra slutten av 1600-tallet.]]
Nederlendernes interesse for [[Karibia]] økte som følge av [[åttiårskrigen]] med Spania. Spansk handelsblokade tvang nederlenderne til å søke etter andre kilder til salt som ble brukt for å konservere fisk. Særlig etter gjeninnføring av handelsblokade i 1598 økte antallet skip som besøkte Karibia på jakt etter salt. Handelen over Atlanterhavet økte i årene med [[Våpenhvile|våpenstillstand]] fra 1609 til 1621, og i 1621 vedtok Generalstatene å opprette [[Det nederlandske vestindiske kompani|Vestindisk kompani]].<ref name="Rupert-31">Rupert 2012, s. 31.</ref>

Utover i 1620-årene etablerte kompaniet seg ulike steder i Sør-Amerika og Vest-India. I 1633 gikk [[Saint Martin]], der nederlenderne hadde utvunnet salt, midlertidig tapt. Kompaniet søkte derfor andre saltkilder og Curaçao pekte seg ut som et alternativ der det også fantes en god havn.<ref name="Rupert-35">Rupert 2012, s. 35.</ref> Den strategiske beliggenheten nær den spanske provinsen [[Provinsen Tierra Firme|Tierra Firme]] gjorde også øya attraktiv for nederlenderne, som kunne bruke den som orlogsbase. I april 1634 godkjente kompaniet en plan om å erobre Curaçao. Seks skip ble sendt ut og disse erobret øya på Sankta Annas dag, 28. juli 1634.<ref name="Rupert-36">Rupert 2012, s. 36.</ref> Sundet inn til den beskyttede, naturlige havnen i Schottegat ble oppkalt etter helgenen. Spania forsøkte å gjenerobre øya tre ganger mellom 1636 og 1642, men lykkes ikke.<ref name="Rupert-37"/>

Nederlenderne erobret et stort antall hester, kveg, sau og geit. Øya hadde en befolkning på færre enn tre dusin spaniere og 500 indianere. De fleste indianerne ble deportert til [[Coro]] på fastlandet, mens fjorten familier ble værende.<ref name="Rupert-36"/> Forbindelsene indianerne hadde til naboøyene og fastlandet ble imidlertid ikke brutt, men vedvarte utover 1600-tallet og trolig også inn på 1700-tallet.<ref name="Rupert-37">Rupert 2012, s. 37.</ref>

=== Kompanitiden 1634–1791 ===
[[Fil:Monogram WIC.jpg|mini|Vestindisk kompanis monogram.]]
Nederland var fortsatt i krig med Spania og Curaçao ble den første tiden benyttet som base for nederlandske angrep mot spanske skip og kolonier i regionen.<ref name="Rupert-40">Rupert 2012, s. 40.</ref> Den naturlige og beskyttede havnen og plasseringen utenfor orkanbeltet gjorde stedet attraktivt.<ref name="Römer-Kenepa-26">Römer-Kenepa 2013a, s. 26.</ref> Kompaniet gikk straks i gang med å bygge et fort for å beskytte innseglingen til havnen.<ref name="Rupert-38">Rupert 2012, s. 38.</ref> Etter at det enkle [[Waterfort]] var klart i 1634, tok byggingen av det større [[Fort Amsterdam (Curaçao)|Fort Amsterdam]] til. Videre fortifikasjoner ble anlagt andre steder på øya. En bymur ble bygget for å beskytte bosettingen fra landsiden.<ref name="Römer-Kenepa-27">Römer-Kenepa 2013a, s. 27.</ref>

Øya var lite fruktbar og matvarer måtte først importeres fra Nederland. Etter hvert ble Nord-Amerika en viktig kilde til forsyninger, både på grunn av lavere priser og på grunn av at det gikk raskere å seile dit. Seilasen til [[Ny-Amsterdam]] tok tre uker, mens turen over [[Atlanterhavet]] kunne ta flere måneder.<ref name="Klooster 2014, s. 26"> Klooster 2014, s. 26.</ref> Forsyninger av fødevarer kom også fra det søramerikanske fastlandet.<ref name="Aizpurua 2011, s. 97">Aizpurua 2011, s. 97.</ref>

Ett år etter erobringen besto kolonien av 462 innbyggere, hvorav 50 caquetioer. Av de 412 europeerne var 350 soldater, 32 sjømenn, 10 militære eller sivile tjenestemenn og 22 andre sivile. Alle, unntatt seks caquetioer, var menn. Europeerne kom fra flere forskjellige land.<ref name="Rupert-41">Rupert 2012, s. 41.</ref>

Fort Amsterdam ble kompaniets hovedkvarter og sete for forvaltningen av de karibiske koloniene fram til 1791. Til 1645 var Curaçao underlagt [[Pernambuco]], deretter [[Ny-Amsterdam]] til 1664, inntil guvernøren for de nederlandske koloniene flytt til Fort Amsterdam i 1674. Han ble assistert av et råd på ni menn, der kompaniet også var representert. I siste instans var Curaçao, Aruba og Bonaire styrt av kompaniets kammer i Amsterdam.<ref name="Rupert-40"/>

[[File:Penha building Curacao 2010.jpg|mini|Penha-huset i Heerenstraat 1 i Willemstad er fra 1708 og er bygget i stilen curaçaobarokk.]]
På grunn av fiendtlighetene med Spania kunne ikke nederlenderne skaffe salt derfra. Saltutvinning med tanke på preservering av fisk i hjemlandet var derfor en viktig virksomhet for kompaniet på Curaçao.<ref name="Römer-Kenepa-25"/>

[[Freden i Westfalen]] i 1648 anerkjente Nederlands uavhengighet og ble inngangen til en ny periode for kolonien. Kolonien var avhengig av forsyninger utenfra og snart utviklet det seg handel. 1675 ble et avgjørende år: Vestindisk kompani reorganisert og Curaçao ble gjort til [[frihavn]].<ref name="Rupert-42">Rupert 2012, s. 42.</ref> Handelen var ikke begrenset til nederlendere, den var åpen også for handelsmenn fra andre land. På bakgrunn av dette ble øya et sentrum for handelen over Atlanterhavet, inkludert [[Den atlantiske slavehandelen|slavehandel]].

På 1600-tallet ble det handlet med [[kakao]], [[tobakk]] og [[Skinn|huder]] fra Venezuela. Tobakk kom også fra [[Cuba]], [[Puerto Rico]] og [[Santo Domingo]]. Fra de franske øyene i Karibia ble det handlet med [[sukker]] og [[kaffe]]. [[Indigo]] og [[blåtre]] var andre viktige handelsvarer for det europeiske markedet. Edelmetall og pengestykker utgjorde en firedel av verdien som ble skipet fra øya til Nederland.<ref name="Klooster 2014, s. 28"> Klooster 2014, s. 28.</ref>

På 1600-tallet dannet de hvite protestantene en [[milits]]. Fra 1730-årene ble det i tillegg satt opp militærenheter med frie fargede.<ref name="Oostindie 2011a, s. 3">Oostindie 2011a, s. 3.</ref>

Inntil det ble oppløst i 1791 benyttet Vestindisk kompani Willemstad som havn for transitthandel.<ref name="Römer-Kenepa-28">Römer-Kenepa 2013a, s. 28.</ref> Som frihavn var byen åpen for handelsfolk fra alle land. Willemstad ble [[stapelplass]]. Europeiske varer var etterspurt i spansk Amerika, men [[Merkantilisme|merkantilistisk handelspolitikk]] gjorde at import var forbudt. Fra Curaçao ble dette forbudet omgått og det ble drevet handel med kontrabande.<ref name="Römer-Kenepa-27"/> Varer importert fra Europa ble lastet om i Willemstad. Mindre skip fraktet varene videre i regionen og brakte produkter som [[sukker]], [[kakao]] og [[kaffe]] tilbake.<ref name="Römer-Kenepa-28"/> Handelen gikk ikke bare med Karibia og Sør-Amerika, det ble også handlet med koloniene i Nord-Amerika.<ref name="Römer-Kenepa-28"/>

[[Fil:Curaçao (4587176104).jpg|mini|Kart fra 1775 med profil av øya og plan over Willemstad.]]
Willemstad, som først ble kalt Punda, ble bygget som en befestet by beskyttet av Fort Amsterdam ved innløpet til havnen og med en bymur som omga byen på landsiden. På 1700-tallet spredte bebyggelsen seg til Pietermaai og Scharloo og til Otrabanda på den andre siden av sundet.<ref name="Römer-Kenepa-27"/>

Curaçao ble en utypisk karibisk koloni: Den hadde ingen eksportrettet plantasjeøkonomi, men var en frihavn med en stor gruppe frie fargede.<ref name="Oostindie 2011a, s. 5">Oostindie 2011a, s. 5.</ref>

Utover 1700-tallet styrket kontakten med fastlandet seg og det ble etablert tette sosiale og økonomiske forbindelser.<ref name="Aizpurua 2011, s. 97"/> Hendelser i det som i dag er [[Venezuela]] fikk konsekvenser også på Curaçao. Omfanget av handelen var avhengig av om andre land maktet å håndtere handelsregler eller om handelsmenn fra Curaçao klarte å omgå handelsforbud. I periodene i 1730-årene og begynnelsen av 1750-årene lykkes spanske myndigheter å hindre handel med fastlandet og det ble krisetider på Curaçao. På 1700-tallet tok handelen tok seg ellers opp i krigstider, som [[krigen om ørene til Robert Jenkins]], [[sjuårskrigen]] og [[den amerikanske uavhengighetskrigen]], mens den gikk ned i fredstider.<ref name=" Klooster 2014, s. 28"/>

[[Fil:Fort Amsterdam.jpg|mini|Fort Amsterdam. {{byline|Niels Karsdorp}}]]
Sammen med [[Sint Eustatius]] var Curaçao et knutepunkt for handelen med de britiske koloniene i Vestindia.<ref name="Morgan 2014, s. 121ff">Morgan 2014, s. 121ff.</ref> Britene kunne her få tilgang på franske varer gjennom de nøytrale nederlandske besittelsene. Øya var også et viktig ledd i handelen mellom de franske koloniene i Karibia, deriblant [[Guadeloupe]] og [[Martinique]], og Sør-Amerika.<ref name="Klooster 2014, s. 29"> Klooster 2014, s. 29.</ref> Det dreide seg om [[silke]], [[sirup]], [[Rom (brennevin)|rom]] og [[brandy]] ment for søramerikanske markeder. Først på 1700-tallet utviklet det seg omfattende handel med [[muldyr]] fra Sør-Amerika til de franske øyene.<ref name="Klooster 2014, s. 30"> Klooster 2014, s. 30.</ref>

Folketellingen i 1789 viste at Willemstad hadde {{formatnum:11543}} innbyggere, omtrent like mange som i [[Paramaribo]], [[Charleston]] eller [[Cartagena (Colombia)|Cartagena de Indias]].<ref name=" Klooster 2014, s. 43-44"/> Willemstad var den sjuende største byen på øyene i Karibia, etter Havanna, [[Kingston (Jamaica)|Kingston]], [[Saint-Pierre (Martinique)|Saint-Pierre]], [[Cap-Haïtien|Cap-Français]], [[Santiago de Cuba]] og [[Bridgetown]], og større enn [[Santo Domingo]], [[Port-au-Prince]] og [[San Juan (Puerto Rico)|San Juan]].<ref name="Klooster 2014, s. 43-44"> Klooster 2014, s. 43–44.</ref>

Velstanden handelen på Curaçao og Sint Eustatius brakte, ble benyttet av [[Adam Smith]] som eksempel på fordelene med frihandel.<ref name="Römer-Kenepa-28"/><ref name="Rupert-122">Rupert 2012, s. 122.</ref>

=== Det eldste jødiske samfunn på den vestlige halvkule ===
[[Fil:CURA-willemst-synagoge.jpg|miniatyr|[[Synagogen i Curaçao]] ble innviet i 1732.]]
[[Synagogen i Curaçao]] er den den eldste kontinuerlige [[Jøder|jødiske]] forsamling på den vestlige halvkule.<ref name="Rupert-154">Rupert 2012, s. 154.</ref> Jøder var med i koloniseringen helt fra 1634, noen som oversettere. 

Samfunnet ''Mikvé Israel'' stammer fra 1650-åra, og oppsto da spanske og portugisiske ([[sefardiske jøder|sefardiske]]) jøder fra [[Nederland]] og [[Brasil]] kom til øya. På 1800-tallet brøt det [[Reformjødedom|reformjødiske]] samfunnet ''Emanu-El'' ut; de to ble slått sammen til det nåværende samfunnet i 1964. Samfunnet er nå tilknyttet [[Rekonstruksjonistisk jødedom|reformert jødedom]]. Fra 1920-årene kom det også [[askenasiske jøder]].<ref name="snoa"/>

=== Slavehandel ===
[[Fil:Slavenschepen voor St. Eustatius.jpg|mini|Nederlandske og britiske slaveskip ved [[Sint Eustatius]].]]
Fra midten av 1600-tallet utviklet Curaçao seg til sentrum for [[Den atlantiske slavehandelen|slavehandelen]] i regionen.<ref>Higman 2011, s. 129.</ref> Den nederlandske slavehandelen var først konsentrert til [[Nederlandsk Brasil]], men fra 1641 begynte kompaniet å bruke Curaçao som transitthavn for slaver fra Afrika.<ref name="Postma 1992, s. 27">Postma 1992, s. 27.</ref> Guvernør [[Matthias Beck]] rapporterte til kompanidirektørene om at det var stor etterspørsel etter slaver i Venezuela og fra 1658 begynte slavehandelen via øya å ta seg opp.<ref name="Emmer 2006, s. 28">Emmer 2006, s. 28.</ref> Nederlandsk Brasil var gått tapt i 1654.

På grunn av [[Tordesillastraktaten]] med [[Portugal]] hadde ikke Spania områder i Afrika og var avhengig av at andre land forsynte de amerikanske koloniene med slaver.<ref name="Postma 1992, s. 29">Postma 1992, s. 29.</ref> Det utviklet seg derfor et system der det ble utstedt kontrakter om forsyning av afrikanske slaver, kjent som ''[[asiento de negros]]''. Da Casa de contratación i [[Sevilla]], organet som kontrollerte asiento-systemet, i 1662 igjen begynte å inngå kontrakter om forsyning av slaver, sikret slavehandlere på Curaçao seg retten til å selge slaver til Spansk Amerika.<ref name="Emmer 2006, s. 28"/> Vestindisk Kompani inngikk i 1667 kontrakt direkte med Spania som sikret monopol på slaveleveranser.<ref name="Postma 1992, s. 33">Postma 1992, s. 33.</ref> 

[[Fil:Slaveshipplan.jpg|mini|Diagram av slaveskip fra omkring 1789. På dette tidspunktet var slavehandelen på Curaçao over.]]
Spanierne betalte kontant og handelen var attraktiv. Etter ankomsten ble slavene samlet i en leir på Negropont før de etter noen uker ble solgt videre.<ref name="Römer-Kenepa-30">Römer-Kenepa 2013, s. 30.</ref> Handelen måtte gå raskt på grunn av den vanskelige tilgangen på mat.

Vestindisk Kompani sto for omkring halvparten av importen på mellom {{formatnum:3000}} og {{formatnum:4000}} slaver årlig til Spansk Amerika, mens det engelske [[Royal African Company]] leverte den andre halvparten.<ref name="Emmer 2006, s. 29">Emmer 2006, s. 29.</ref> Fram til 1730 ble rundt {{formatnum:100000}} slaver solgt til de spanske koloniene i Amerika via Curaçao.<ref name="Emmer 2006, s. 28"/> I tillegg forsynte Curaçao også andre nederlandske, franske og britiske kolonier med slaver.<ref name="Postma 1992, s. 35">Postma 1992, s. 35.</ref> De fleste slavene i den nederlandske slavehandelen ble tatt fra områder ved [[Beninbukta]] og det vestlige Sentral-Afrika fra dagens [[Republikken Kongo|Kongo]] til [[Angola]], en del også fra [[Biafrabukta]] og [[Gullkysten]].<ref name="Rupert-">Rupert 2012, s. 61.</ref>

Fra slutten av 1680-årene gikk det nedover med kompaniets slavehandel. I 1688 hadde det hopet seg opp nesten {{formatnum:5000}} slaver på øya og året etter ble slavemarkedet åpnet for salg til alle kolonier, spanske eller ikke.<ref name="Postma 1992, s. 44-45">Postma 1992, s. 44–45.</ref> I 1690-årene gikk kontraktene over på portugisiske hender, før de i 1701 gikk til franske. Den lukrative kontrakten kompaniet hadde med Spania opphørte endelig etter [[den spanske arvefølgekrig]], da England i 1713 overtok forsyningen av slaver. Slavehandelen via Curaçao gikk nedover. Det siste slaveskipet ankom Willemstad i 1775.<ref name="Emmer 2006, s. 29"/>

=== Slavesamfunn ===
[[Fil:Landhuis Daniel.JPG|mini|Slaveboliger.]]
Det ble også holdt slaver på Curaçao. Kompaniet etablerte plantasjer rundt om på øya. I 1702 hadde kompaniet åtte plantasjer med til sammen 493 slaver.<ref name="Rupert-93">Rupert 2012, s. 93.</ref> Det ble likevel ikke utviklet storskala plantasjeøkonomi av typen man fikk på andre karibiske øyer.<ref>Boucher 2011, s. 224.</ref> Forsøk med produksjon av [[bomull]] og [[indigo]] var mislykket. Det dreide seg om større landeiendommer der det ble dyrket avlinger for lokalt konsum.<ref name="Römer-Kenepa-30"/><ref name="Rupert-93"/>

Plantasjene forsynte også slavene som ventet på å bli solgt med mat. Arbeidet på disse landeiendommene ble utført av slaver.<ref name="Rupert-93"/> Plantasjeslavene utgjorde 59 % av kompaniets slaver. De andre slavene arbeidet som tjenestefolk eller hadde arbeid i byen.<ref name="Rupert-93-94">Rupert 2012, s. 93–94.</ref>

Da slavehandelen gikk nedover solgte kompaniet sine plantasjer. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble de solgt til private, som holdt i hevd hovedhusene i nederlandsk byggestil som tegn på velstand og prestisje.<ref name="Rupert-135">Rupert 2012, s. 135.</ref> Landeiendommene ble fortsatt benyttet til matproduksjon for det lokale markedet og med slaver som arbeidskraft. I 1764 fantes det {{formatnum:5534}} slaver og 551 slaveeiere. Slaveholdet var i liten skala, i motsetning til på andre karibiske øyer der plantasjeøkonomien dominerte.<ref name="Rupert-143">Rupert 2012, s. 143.</ref> 81 % av slaveeierne eide 10 eller færre slaver. Samtidig fantes det noen store slaveeiere. Ni av disse hadde i 1764 mellom 100 og 200 slaver, mens 19 eide mellom 50 og 99 slaver.<ref name="Rupert-144">Rupert 2012, s. 144.</ref>

[[Fil:Kunuku on Curaçao.jpg|mini|Slavehus.]]
I 1789 bodde det {{formatnum:11543}} personer i Willemstad. 47 % var slaver. 22,7 % var frie svarte eller fargede, 17,3 % var hvite protestanter, 8,9 % var sefardiske jøder og 4,2 % var frie, hvite tjenestefolk.<ref name="Rupert-144"/> 80 % av befolkningen i Otrabanda var afrikanskættede, enten slaver eller frie.<ref name="Rupert-143"/>

Byslavene kunne bo andre steder enn eierne og kunne også leies ut til andre. Mange bodde i Otrobanda og Pietermaai. Slaver kunne bli frigitt av ulike grunner. Noen hadde spart opp tilstrekkelig til å kjøpe seg selv fri. Andre ble frigitt av slaveeiere som i trange tider ikke lenger ville sørge for kost og losji for dem.<ref name="Oostindie 2011a, s. 4">Oostindie 2011a, s. 4.</ref> Det forekom også at slaver rømte. Mange av disse slo seg ned på fastlandet, særlig ved [[Coro]].<ref name="Aizpurua 2011, s. 97"/>

De frigitte slavene bidro til at Willemstad fikk en gruppe frie fargede, som stort sett var katolikker. Den voksende gruppen av frie fargede var en kilde til bekymring for den hvite eliten. De fleste var fattige, men enkelte eide selv slaver. Mange av de fargede arbeidet som sjøfolk og i 1740-årene utgjorde de to tredeler av sjøfolkene.<ref>Oostindie 2014, s. 332.</ref> Andre var sysselsatt i virksomheter knyttet til handel og havnen. I andre halvdel av 1700-tallet ble 2224 slaver frie.<ref name="Rupert-142">Rupert 2012, s. 142.</ref>

Havnen, handel og skipsfart var avhengig av slavearbeidskraft. Slaver arbeidet som havnearbeidere, håndverkere og sjøfolk. De kunne også drive småhandel. Sjøfolk som var slaver ble betalt på samme vilkår som frie.<ref name="Rupert-141">Rupert 2012, s. 141.</ref>

Slaver arbeidet også på vannplantasjene.<ref name="Römer-Kenepa-30"/> Dette var eiendommer der det fantes brønner der det kunne hentes ut drikkevann for salg i byen. Det ble bruk slaver til å arbeide på [[saltpanne]]ne. Dette var hardt arbeid som også ble benyttet som straff.<ref name="Rupert-142"/>

=== Slaveopprøret i 1795 ===
[[Fil:Museo Tula Curacao.jpg|mini|Museo Tula. {{byline|Christine Davis}}]]
En stor del av bybefolkningen var sjøfolk som sto i direkte forbindelse med så vel frie som slaver i andre kolonier. Utviklingen i regionen og verden for øvrig ble derfor kjent på øya.<ref name="Klooster 2011, s. 66ff"/> Det gjaldt også nyhetene om [[Den haitiske revolusjon|slaveopprøret i Haiti]], som startet i 1791.<ref name="Oostindie 2011a, s. 5-6">Oostindie 2011a, s. 5–6.</ref>

Den 17. august 1795 startet et slaveopprør. Det hadde også vært mindre slaveopprør tidligere. Opprørene i 1716 og 1750 fant sted blant førstegenerasjonsslaver. Det i 1774 var et større forsøk på å rømme.<ref name="Oostindie 2011a, s. 6–8">Oostindie 2011a, s. 6–8.</ref> I 1795 var det omkring 50 slaver på plantasjen De Knip som la ned arbeidet og marsjerte mot naboplantasjene. Det utviklet seg til et opprør som i løpet av et par dager samlet {{formatnum:2000}} av øyas {{formatnum:12000}} slaver.<ref name="Oostindie 2011a, s. 8">Oostindie 2011a, s. 8.</ref> Opprøret var inspirert av tidens revolusjonære tanker og hadde [[Den haitiske revolusjon|opprøret på Haiti]] som forbilde.

[[Fil:Monument to 1795 Slave Revolt, Curaçao.jpg|mini|Monument til minne om opprøret i 1795. {{byline|Charles Hoffman}}]]
Den politiske utviklingen i Europa og i regionen var kjent blant opprørerne.<ref name="Oostindie 2011a, s. 9">Oostindie 2011a, s. 9.</ref><ref name="Klooster 2011, s. 66ff">Klooster 2011, s. 66ff.</ref> I det [[Den franske revolusjon|revolusjonære]] Frankrike var slaveriet opphevet i 1794. Året etter gjorde revolusjonære tropper Nederland om til [[Den bataviske republikk]]. Nyheten om dette nådde Curaçao i mai 1795.<ref name="Oostindie 2011a, s. 9"/> Opprørslederen [[Tula (slaveleder)|Tula]] var kjent med ideene bak den franske revolusjon og revolusjonen på Haiti. I tillegg appellerte han til kristne verdier i sitt krav om at slavene måtte få sin frihet.<ref name="Oostindie 2011a, s. 9"/>

Militsen bestående av hvite, fargede og svarte soldater ble satt inn mot opprørerne.<ref name="Oostindie 2011a, s. 8"/> Innen utgangen av september var opprøret brutalt slått ned.<ref name="Oostindie 2011a, s. 10">Oostindie 2011a, s. 10.</ref> To hvite og 100 slaver mistet livet. Opprørslederen Tula ble fanget den 19. september.<ref name="Nolda-50">Römer-Kenepa 2013b, s. 50.</ref> 30 opprørere ble henrettet.<ref name="Oostindie 2011a, s. 9"/> Til skrekk og advarsel ble opprørslederne torturert og lemlestet før de ble henrettet.<ref name="Oostindie 2011a, s. 10"/> Opprørslederen Tula ble erklært som nasjonalhelt i 2009.<ref name="Oostindie 2011a, s. 1"/>

Kort tid etter opprøret var slått ned, ble de første reglene om behandling av slaver vedtatt.<ref name="Oostindie 2011a, s. 16">Oostindie 2011a, s. 16.</ref> Levekårene for slavene ble bedret.<ref name="Nolda-50"/>

=== Revolusjonstiden ===
Under [[Den amerikanske uavhengighetskrigen|den amerikanske revolusjonskrigen]] ble våpen fra Curaçao sendt til [[Sint Eustatius]] og derfra solgt til amerikanske opprørere.<ref name="Römer-Kenepa-29"/>

Etter det store slaveopprøret i 1795 fant det ikke sted flere opprør. Misnøyen og uroen i den svarte befolkningen fortsatte likevel. Frie fargede deltok i et kupp i desember 1796, der Curaçao-patrioter avsatte republikkens tjenestemenn og forlangte et lokalt forankret styre.<ref name="Fatah-Black 2011, s.">Fatah-Black 2011, s. 123ff.</ref> [[Den haitiske revolusjon|Revolusjonen på Haiti]] og tankene om rasemessig likeverd kom igjen opp i 1799 til 1800. Nederlandske patrioter bestående av svarte tropper fra Guadeloupe samt frie fargede og slaver deltok da i urolighetene.<ref name="Oostindie 2011a, s. 2">Oostindie 2011a, s. 2.</ref> [[Storbritannia]] og [[USA]] grep inn.

Mellom 1795 og 1800 ble øya styrt av en nederlandsk guvernør underlagt [[Den bataviske republikk]]. Selv om dette var en fransk [[vasallstat]], hadde den ikke planer om å iverksette de [[Den franske revolusjon|revolusjonære]] idealene i Karibia. Den hvite eliten på øya var splittet mellom orangister, som støttet [[Huset Oranien]], og pro-franske patrioter.<ref name="Oostindie 2011a, s. 11">Oostindie 2011a, s. 11.</ref>

I juli 1800 ble øya invadert av [[Frankrike]], nærmere bestemt av svarte franske tropper [[Guadeloupe]].<ref name="Oostindie 2011a, s. 12-13">Oostindie 2011a, s. 12–13.</ref> Dette ble gjort for å komme Storbritannia eller USA i forkjøpet.<ref name="Oostindie 2011a, s. 14">Oostindie 2011a, s. 14.</ref> Guvernøren ba om britisk hjelp og i møte med britiske og amerikanske skip trakk franskmennene seg tilbake i slutten av september. Storbritannia okkuperte deretter Curaçao i to perioder: 1800 til 1803 og 1807 til 1816.<ref name="Oostindie 2011a, s. 13">Oostindie 2011a, s. 13.</ref> Den britiske okkupasjonen førte til at handelen stagnerte.<ref name="Oostindie 2011a, s. 13"/>

=== 1800-tallet: Nedgang ===
[[Fil:Curaçao1836.png|mini|Kart over Curaçao og Willemstad fra 1836.]]
Ved inngangen til 1800-tallet hadde situasjonen endret seg for Curaçao. De spanske koloniene i Sør-Amerika ble selvstendige. Perioden med [[merkantilisme]] var over og [[frihavn]]er var ikke så viktig som tidligere.<ref name="Oostindie 2014, s. 310"> Oostindie 2014, s. 310.</ref> På Curaçao ble 1800-tallet preget av økonomiske nedgangstider og fattigdom.<ref name="Oostindie 2014, s. 316"> Oostindie 2014, s. 316.</ref>

Folketallet gikk ned som følge av utvandring, både av frie menn og slaver. Fra {{formatnum:21000}} innbyggere i 1791, gikk folketallet ned til {{formatnum:14000}} i 1816.<ref name="Oostindie 2014, s. 313"/> Antallet slaver sank fra nesten {{formatnum:13000}} til litt over {{formatnum:6700}}. Utvandringen gikk til ikke-nederlandske områder, blant dem [[Saint Thomas|Sankt Thomas]] i [[Dansk Vestindia]].<ref name="Oostindie 2014, s. 313"> Oostindie 2014, s. 313.</ref>  Mellom 1789 og 1816 doblet andelen frie fargede seg.<ref name="Oostindie 2014, s. 332"> Oostindie 2014, s. 332.</ref>

I 1826 ble alle tollavgifter avskaffet i håp om at handelen med Sør-Amerika skulle ta seg opp igjen. Handelen nådde imidlertid ikke samme omfang som før revolusjonskrigene. Det ble fortsatt eksportert salt. Sukker og bomull var også blant varene det fortsatt ble handlet med. Senere på 1800-tallet ble utførsel av [[fosfat]], gull, [[panamahatt]]er og [[dividivi]]belg til bruk i garving økonomisk viktig. Eksport av [[pomerans]]skall til bruk i framstilling av [[Curaçao (likør)|curaçaolikør]] kom imidlertid aldri til å få større økonomisk betydning.<ref name="Bulmer-Thomas 2012, s. 514">Bulmer-Thomas 2012, s. 514.</ref>

[[Fil:Curaçao, Street in Pietermaai, 'Pietermaay, Curaçoa'.jpg|mini|Gate i Pietermaai i Willemstad avbildet i en amerikansk bok utgitt i 1885.]]
I [[Vilhelm I av Nederland|kong Vilhelm Is]] tid ble det også gjort forsøk på å få i gang eksportrettet jordbruk, men det var ikke vellykket.<ref name="Römer-Kenepa-31">Römer-Kenepa 2013, s. 31–32.</ref> Det ble også satset på andre områder. Skipsbygging var en vellykket virksomhet, med bygging av [[skonnert]]er for lokal bruk så vel som eksport.<ref name="Römer-Kenepa-32">Römer-Kenepa 2013, s. 32.</ref>

I 1828 ble det gjennomført en myntreform for å få pengevesenet i orden og Karibias første bank ble grunnlagt.<ref name="Bulmer-Thomas 2012, s. 139-534">Bulmer-Thomas 2012, s. 139 og 524.</ref> Denne banken ble [[sentralbank]] for De nederlandske Antiller og eksisterer fortsatt som [[Curaçao og Sint Maartens sentralbank]].

I perioder med krig, tok handel med våpen og ammunisjon seg opp. Som nøytrale i flere kriger handlet nederlenderne med alle parter. Under [[De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene|de spansk-amerikanske uavhengighetskrigene]] tidlig på 1800-tallet var Curaçao et fristed for opprørere som [[Simón Bolívar]]. Curaçaoerne [[Luis Brión]] og [[Manuel Piar|Manuel Carlos Piar]] deltok i kampen på Bolívars side og ble generaler.<ref name="Römer-Kenepa-29">Römer-Kenepa 2013, s. 29.</ref> Fra Curaçao ble de stridende partene i latinamerikanske konflikter forsynt med våpen, ammunisjon og andre varer. Våpenhandelen tok seg opp igjen under [[Den amerikanske borgerkrigen|borgerkrigen]] i USA (1861–65).<ref name="Römer-Kenepa-29"/>

I 1845 ble de seks nederlandske øyene i Karibia gjort til én felles koloni, styrt fra Curaçao. Guvernøren ble assistert av viseguvernører på hver av de andre øyene og av rådgivende organer bestående av nederlandske tjenestemenn og representanter for den lokale eliten.<ref name="Goede-82">Goede 2016, s. 82.</ref>

Bymuren i Willemstad ble revet 1861–1866.<ref name="Newton og Gehlen 2013"/> Etter dette ekspanderte den bymessige bebyggelsen.

[[Fil:EmancipatieCuracao.jpg|mini|Plakett til minne om slaveriets opphevelse i 1863.]]
Slaveriet ble avskaffet 1. juli 1863.<ref name="Römer-Kenepa-32"/> Mange tidligere slaver gikk over i en ordning kalt ''paga tera'', der de kunne drive [[selvbergingsjordbruk]] på et lite stykke jord mot at de arbeidet gratis en fastsatt periode for de tidligere slaveeierne.<ref name="Römer-Kenepa-32"/>

Den liberale venezuelaneren [[Antonio Leocadio Guzmán]] og sønnen [[Antonio Guzmán Blanco]] ble i 1870 utvist fra øya av nederlandske myndigheter. De var anklaget for å konspirere mot venezuelanske myndigheter og Nederland ville holde seg nøytral.<ref>Goslinga 1975, s. 1–3.</ref> Dette førte til handelsrestriksjoner mot Curaçao. Da Venezuela i 1882 innførte importavgift på varer fra de nederlandske koloniene, fikk det store konsekvenser for handelen.<ref name="Bulmer-Thomas 2012, s. 38-514">Bulmer-Thomas 2012, s. 38 og 514.</ref>

Briten John Godding fikk i gang [[fosfat]]utvinning fra Tafelberg på sørenden av øya i 1874. Driften stanset i 1891 og i 1895 var det slutt på eksporten av fosfat. Utførselen kom opp i {{formatnum:175000}} tonn. Stansen i fosfatdriften medførte tap av 5–600 arbeidsplasser.<ref name="Soest 1977, s. 56-56">Soest 1977, s. 56–57.</ref>

Til tross for nedgangstidene kom det moderne nyvinninger til øya. I 1880 kom en svingbar pongtongbro over sundet i Willemstad.<ref name="Soest 1977, s. 55" /> Et [[elektrisitet]]sselskap ble grunnlagt i 1889 og i 1891 et anlegg for produksjon av drikkevann.<ref name="Soest 1977, s. 54">Soest 1977, s. 54.</ref> I 1888 fikk [[Société française des télégraphes sous-marins]] lagt [[telegraf]]kabel som knyttet [[Den dominikanske republikk]] til [[Venezuela]] via Curaçao.<ref name="Glover">Glover, Bill: [http://atlantic-cable.com/Cables/CableTimeLine/index1850.htm «Cable Timeline: 1845–1900»], ''History of the Atlantic Cable & Undersea Communications from the first submarine cable of 1850 to the worldwide fiber optic network''. Lest 13. april 2016.</ref> Kabelen ga videre samband til USA og Europa. Det franske selskapet fikk særdeles gode betingelser, med garanti for overskudd i 25 år. Det medførte at telegrafforbindelsen ble en stor utgiftspost for kolonibudsjettet.<ref name="Soest 1977, s. 55">Soest 1977, s. 55.</ref> [[Compagnie Française des Câbles Télégraphiques|Compagnie française des câbles télégraphiques]] sørget i 1896 for [[telefon]]kabel til [[Coro]] og [[Maracaibo]] og året etter til [[La Guaira]] i Venezuela.<ref name="Glover"/>

[[Fil:Curaçao, Plantage Savonet.jpg|mini|Plantasje. På plantasjene ble det drevet jordbruk med avlinger ment for det lokale marked. Foto i bok fra 1887.]]
Mot slutten av 1800-tallet ble det produsert [[Curaçao (likør)|curaçaolikør]] i små kvanta, for lite til å dekke den lokale etterspørselen.<ref name="Soest 1977, s. 55" />

Ved utgangen av 1800-tallet var øya preget av fattigdom, feilernæring og alkoholisme. Helse- og skolevesenet var mangelfullt. Bare halvparten av barna gikk på skole.<ref name="Soest 1977, s. 39-40">Soest 1977, s. 39–40.</ref> Befolkningen besto rundt 1895 av {{formatnum:2500}} protestanter, {{formatnum:1500}} jøder samt {{formatnum:23500}} svarte og fargede som var katolikker.<ref name="Goede-82" />

Kolonien ble en utgiftspost for Nederland. Med unntak av 1873 gikk kolonibudsjettet med underskudd hvert år mellom 1848 og 1881. Inntekter fra fosfatdriften brakte så overskudd fram til 1895, men så ble kolonien igjen avhengig av at Nederland dekte underskuddet. I 1899 bidro Nederland med 28 % av kolonibudsjettet.<ref name="Soest 1977, s. 42">Soest 1977, s. 42.</ref> Mellom 1867 og 1881 summerte utgiftene til forvaltning av seg til 2,2 millioner gylden. I 1868 ble det framsatt forslag i det nederlandske [[Tweede Kamer|underhuset]] om å selge Curaçao og tilhørende øyer for {{formatnum:200000}} gylden, men forslaget ble avvist av koloniministeren. I 1876 foreslo et parlamentsmedlem å avstå kolonien til Venezuela. Venezuelas president Antonio Guzmán Blanco var villig til å kjøpe.<ref>Goslinga 1975, s. 85–91.</ref>

=== Oljeraffineri ===
[[Fil:Laika ac Isla Oil Refinery (11693638543).jpg|mini|Oljeraffineriet i 2013.]]
I 1915 bestemte [[Royal Dutch Shell]] seg for å bygge et [[oljeraffineri]] på Curaçao. Det åpnet i 1920.<ref name="Rojer"/> Oljen ble hentet fra [[Maracaibosjøen]] i [[Venezuela]]. Den er grunn og uegnet for store oljetankere, noe som gjorde Curaçao til et alternativ for et raffineri. Plasseringen av raffineriet på Curaçao har vanligvis også vært forklart med ustabile politiske forhold i Venezuela, selv om [[Juan Vicente Gómez]] lenge hadde vært landets sterke mann da raffineriet ble bygget og plassering på et sted på fastlandet også var et reelt alternativ.<ref name="Bulmer-Thomas 2012, s. 241">Bulmer-Thomas 2012, s. 241.</ref> Shell kan også ha ønsket å hente råolje fra andre kilder enn de venezuelanske.

Raffineriet ble bygget inne i [[Schottegat]]. I tillegg ble det anlagt oljehavn ved [[Caracasbaai]] forbundet med raffineriet gjennom rørledning. Oljevirksomheten fikk store økonomiske ringvirkninger. Det skaffet arbeid til mange og det kom  mange innvandrere for å arbeide der. I 1929 arbeidet {{formatnum:10924}} personer ved raffineriet, nesten en firedel av øyas befolkning.<ref name="refineria history1">[http://www.refineriadikorsou.com/main/history1.aspx «The beginning»] {{Wayback|url=http://www.refineriadikorsou.com/main/history1.aspx |date=20180118212620 }}, Refineria di Korsou. Lest 10. april 2016.</ref> Arbeiderne ved oljeraffineriet ble inndelt etter opphavsland.<ref name="van der Dijs"/> I tillegg til selve raffineriet, vokste det fram annen virksomhet knyttet til havnen, med [[skipsverft]] og [[tørrdokk]], og infrastrukturen på øya ble forbedret.<ref name="Römer-Kenepa-33">Römer-Kenepa 2013, s. 33.</ref>

[[Fil:SPT Champion in Curaçao.JPG|mini|Oljetankeren «SPT Champion». {{Byline|Jean-Philippe Boulet}}]]
Oljevirksomheten spredte seg senere fra havnen i Schottegat. Det ble bygget oljeterminal i [[Bullenbaai]] nordvest for Willemstad. Den åpnet i 1974. Bullenbaai-terminalen ble anlagt for å legge til rette for oljetransport med store tankskip fra [[Midtøsten]] og [[Afrika]], med Curaçao som omlastingssted for videre transport til havner i [[Mexicogolfen]] og på østkysten av USA, samt Mellom- og Sør-Amerika.<ref>[http://www.refineriadikorsou.com/main/assets1.aspX «Bullenbaai»] {{Wayback|url=http://www.refineriadikorsou.com/main/assets1.aspX |date=20160312072846 }}, Refineria di Korsou. Lest 10. april 2016.</ref>

På 1920-tallet snudde oljevirksomheten om på koloniens økonomi, og underskudd ble snudd til overskudd. Oljeboomen ble fulgt av økt interesse for kolonien og et sterkere nederlandsk preg på kolonien. Nederlandske tjenestemenn flyttet til øya for å arbeide for oljeselskapet og i offentlig tjeneste. Nederlendere fikk stillinger i politiet og i forsvaret.<ref name="Goede-83">Goede 2016, s. 83.</ref>

Det ble også forsøkt å fornye økonomien på andre områder. Det ble derfor startet en forening for fremme av turisme i 1915.<ref name="Rojer"/> Først på 1900-tallet ble Rifwater på sørsiden av Otrobanda fylt igjen og bebygd.<ref name="Newton og Gehlen 2013"/>

Skolevesenet var lenge overlatt til den katolske kirke, med munker og nonner som lærere.<ref name="Goede-83"/> I første halvdel av 1900-tallet ble det innført krav om at barn måtte gå på skole.<ref name="Montesant 2013">Montesant 2013, s. 89–93.</ref> I 1936 ble nederlandsk innført som skolespråk og bruk av [[papiamento]] ble frarådet.<ref name="Sambo og Suares"/> Skolevesenet kopierte den nederlandske modellen.<ref name="Montesant 2013"/>

I 1936 ble kolonien omdøpt til territorium, ''Gebiedsdeel Curaçao''.<ref name="Bernas-219">Bernas 2015, s. 219.</ref> Samtidig ble det innført begrenset stemmerett til et parlament og det første partiet ble grunnlagt.<ref name="Bernas-219"/> Den folkevalgte forsamling (''Staten'') fikk 15 medlemmer, hvorav 10 var direkte valgt. De øvrige 5 var oppnevnt av guvernøren, med én av disse som representant for raffineriet. 3,5 % hadde stemmerett.<ref name="Goede-83-4">Goede 2016, s. 83–84.</ref>

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:United Nations "Fight For Freedom" poster.jpg|mini|Under andre verdenskrig ble raffineriet på Curaçao en viktig kilde til drivstoff til den allierte krigsinnsatsen.]]
I mai 1940 ble Curaçao og Aruba okkupert av britiske og franske styrker.<ref name="Baptiste 1973, s. 36">Baptiste 1973, s. 36.</ref> Mens franske styrker tok Aruba, sikret britene seg Curaçao. Formålet var å sikre kontroll over oljeraffineriene, som britene anså som avgjørende for krigsinnsatsen. Aksjonen skjedde etter samråd mellom britiske, franske og nederlandske myndigheter. På Curaçao overtok USA etter britene tidlig i 1942.<ref name="Baptiste 1973, s. 36"/> USA etablerte en base som skulle beskytte trafikken med olje mot angrep fra tyske ubåter.<ref name="Römer-Kenepa-33"/>

Curaçao og Aruba var det største senteret for oljeraffinering ved utbruddet av andre verdenskrig.<ref name="Baptiste 1988, s. 119"> Baptiste 1988, s. 119.</ref> I siste del av 1941 var raffinerikapasiteten i Karibia og Latin-Amerika på {{formatnum:940000}} fat råolje per dag, hvorav Curaçao og Aruba sto for {{formatnum:480000}} fat.<ref name="Baptiste 1988, s. 123"> Baptiste 1988, s. 123.</ref> I krigsårene ble produksjonen på raffineriet innrettet mot [[flybensin]].<ref name="Baptiste 1988, s. 124"> Baptiste 1988, s. 124.</ref> Øya ble en viktig leverandør av drivstoff til den allierte krigsinnsatsen.<ref name="Rojer"/>

I løpet av krigsårene ble infrastrukturen forbedret som følge av utbygging av vegnettet, havnen og flyplassen.<ref name="Römer-Kenepa-33"/>

=== Curaçao i De nederlandske Antiller ===
[[Fil:Sluiting van de Ronde Tafelconferentie tussen Nederland, Suriname en de Nederlandse Antillen Weeknummer 54-23 - Open Beelden - 58985.ogv|mini|Filmavis om kunngjøringen av den nye statutten for [[Kongeriket Nederlandene]] i 1954, der det nye landet [[De nederlandske Antiller]] ble til.]]
Universell stemmerett ble innført i 1948 og det første frie valget ble avholdt i 1949.<ref name="Bernas-219"/>

I 1954 ble kolonien omorganisert til [[De nederlandske Antiller]], et land innenfor som sammen med moderlandet Nederland og [[Surinam]] utgjorde [[Kongeriket Nederlandene]]. Curaçaoeren [[Moises da Costa Gomez]] ble det nye landets første statsminister. De nederlandske Antiller hadde to lag av organer, ett for landet som helhet og ett for hvert av [[Øyområder|øyområdene]]. Hovedstaden var Willemstad og Curaçao forble dominerende.<ref name="Goede-84"/>

[[De forente nasjoner]] anså opprettelsen av De nederlandske Antiller som fullføring av [[avkolonisering]]sprosessen og fjernet de nederlandske øyene i Karibia fra [[FNs liste over ikke-selvstyrte områder|listen over ikke-selvstyrte områder]].<ref name="Goede-84">Goede 2016, s. 84.</ref>

Etter krigen var raffineriet fortsatt viktig for økonomien.  Antallet raffineriansatte nådde en topp i 1952, da det hadde {{formatnum:12631}} ansatte.<ref name="refineria history1"/> Etter dette fant det sted en prosess med rasjonalisering og nedbemanning.<ref name="Goede-84"/>

[[Fil:Encyclopaedie van Nederlandsch West-Indië-Antilles part 1+2.gif|mini|Fra 1954 til 1986 besto De nederlandske Antiller av seks øyer: [[Aruba]], Curaçao og [[Bonaire]] utenfor kysten av Venezuela, samt [[Saba (øy)|Saba]], [[Sint Eustatius]] og [[Sint Maarten]] i [[Leewardøyene (øygruppe)|Leewardøyene]]. Landet var dominert av Curaçao.]]
Andre næringer, som finans, skipsreparasjon og turisme fikk økt betydning.<ref name="Goede-84"/> I 1950- og 1960-årene utviklet det seg handel med forbruks- og luksusvarer rettet mot utenlandske besøkende.<ref name="Rojer"/>

De nederlandske Antiller var likevel avhengig av overføringer fra moderlandet, delvis som hjelp og delvis som lån. Mot slutten av 1960-årene ble en del offentlig virksomhet omgjort til selskaper. Dette ble en kilde til patronat for politikere som benyttet dem til egne formål.<ref name="Goede-84"/>

På 1950-tallet kom de første forsøkene på å tilpasse undervisningen i skolen til lokale forhold. [[Tilburg-brødrene]] spile en viktig rolle i dette arbeidet, blant annet ved å utarbeide de første lærebøkene på papiamento på 1960-tallet.<ref name="Montesant 2013"/>

=== Skatteparadis ===
[[Fil:Banco de Venezuela, Curazao, Korsou, Curacao.JPG|mini|Gatebilde fra Willemstad.]]
Under andre verdenskrig, da Nederland var okkupert av Tyskland, flyttet flere nederlandske selskaper sine hovedkontorer til Curaçao. [[Curaçao International Trust Company]] (CITCO) ble etablert for å representere utenlandske selskaper.<ref name="Rojer"/> 

Etablering på Curaçao hadde også skattefordeler.<ref name="Rojer"/> Etter andre verdenskrig økte etterspørselen etter bank-, finans- og konsulenttjenester. Det indre selvstyret De nederlandske Antiller fikk i 1954 innebar også frihet til å selv bestemme skatte- og finanssaker. Utenlandsselskaper fikk gunstige skattevilkår, der skatten på overskudd lå på 2,4–3&nbsp;%. I 1955 ble Nederlands avtale med USA om unngåelse av [[dobbeltbeskatning]] utvidet til også å gjelde De nederlandske Antiller.<ref name="financialsecrecyindex">[http://www.financialsecrecyindex.com/PDF/Curacao.pdf ''Narrative report on Curaçao''] {{Wayback|url=http://www.financialsecrecyindex.com/PDF/Curacao.pdf |date=20160422095805 }}, Tax Justice Network, 2015.</ref> Dette førte til et oppsving i finanssektoren som varte til midten av 1980-årene, da USA endret sin skattelovgivning.<ref name="Rojer"/>

Da Aruba skilte lag med De nederlandske Antiller i 1986 stammet 40&nbsp;% av statsinntektene fra skatt på utenlandsselskaper.<ref name="Bulmer-Thomas 2012, s. 372">Bulmer-Thomas 2012, s. 372.</ref> På Curaçao utgjorde denne kilden over halvparten av statsinntektene. I 1987 kunngjorde USA at skatteavtalen opphørte ved utgangen av året. Dermed var ikke De nederlandske Antiller lenger et attraktivt sted for internasjonale selskaper. Inntektene fra skatt på slike selskaper gikk ned fra 400 millioner [[Antillansk gylden|antillanske gylden]] i 1985 til 110 millioner antillanske gylden i 1988.<ref name="financialsecrecyindex"/> Finanssektoren ble gradvis svekket og dreide aktiviteten over til fondsvirksomhet.<ref name="financialsecrecyindex"/>

=== Opptøyene i 1969: Et vendepunkt ===
[[Fil:Hevige onlusten Weeknummer, 69-23 - Open Beelden - 59355.ogv|mini|Nederlandsk nyhetsfilm om opptøyene i 1969.]]
Den 30. mai 1969 ble Curaçao rystet av voldelige opptøyer. Hendelsene hadde utspring i utviklingen ved oljeraffineriet.<ref name="Römer 2013, s. 53-56">Römer 2013, s. 53–56.</ref> I 1960-årene hadde Shell satt ut arbeid til lokale kontraktører. Fagforeningene var imot dette fordi de fryktet dårligere lønns- og arbeidsvilkår for arbeiderne i selskapene som fikk kontraktene. I mai 1969 gikk forhandlingene mellom et av selskapene som hadde fått kontrakt og fagforeningen i stå. Den felles tariffavtalen utløp og selskapet begynte isteden å ansette arbeidere på individuelle avtaler. Fagforeningen erklærte [[streik]] med krav om samme lønn som det Shell hadde gitt. 400 arbeidere deltok i streiken 6. mai.<ref>Anderson og Dynes 1975, s. 5.</ref> Streiken fikk ikke noe resultat. Fagforeningen gikk da til generalstreik som fikk stor oppslutning.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/>

Den 30. mai samlet {{formatnum:5000}} mennesker seg for å marsjere til Willemstad.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/> De streikende fikk følge av arbeidsløse og misfornøyde ungdommer. Demonstrasjonen utviklet seg til opptøyer, med brenning av biler, vandalisering og plyndring av butikker.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/><ref name="Anderson og Dynes 1975, s. 6">Anderson og Dynes 1975, s. 6.</ref> Politiet forsøkte å hindre demonstrantene i å ta seg inn i Willemstad. Det ble skutt mot de marsjerende og to personer ble drept av politiet.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/> En av lederne for protesten, [[Wilson Godett]], ble rammet av et skudd i ryggen.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/> Etter dette brøt demonstrantene politiets linje og inntok Willemstad der flere bygninger ble stukket i brann. Regjeringen erklærte unntakstilstand og be om støtte fra Nederland, som satte inn soldater fra [[Nederlandse Korps Mariniers]]. Det ble også flydd inn forsterkninger på 300 marinesoldater fra Nederland.<ref>Oostindie og Klinkers 2003, s. 98.</ref>

[[Fil:Verkiezingen voor de Staten Weeknummer 69-37 - Open Beelden - 58423.ogv|mini|Opptøyene førte til at det ble avholdt nyvalg i september 1969. Videoen viser dekningen i en nederlandsk filmavis.]]
Shell ga etter for fagforeningens krav og etter at dette ble kunngjort roet situasjonen seg.<ref name="Römer 2013, s. 53-56"/> Regjeringen ble tvunget til å ga av og skrive ut nyvalg.<ref name="Anderson og Dynes 1975, s. 6"/> Det førte til at [[Det demokratiske parti (Curaçao)|Det demokratiske parti]]s dominans ble brutt.<ref name="Anderson og Dynes 1975, s. 97">Anderson og Dynes 1975, s. 97.</ref> [[Partido Frente Obrero Liberashon 30 Di Mei]] ble dannet og fikk valgt inn representanter ved valget i september 1969.<ref name="Anderson og Dynes 1975, s. 99">Anderson og Dynes 1975, s. 99.</ref>

I et bredere perspektiv ses hendelsene som et vendepunkt. Opptøyene varte bare én dag, men fikk viktige konsekvenser for landets afrikanskættede befolkning. Opptøyene utløste det som omtales som sosial og politisk emansipasjon, frigjøring, for dette flertallet i befolkningen.<ref name="Glance"/> Forholdet mellom gruppene på øya ble endret: Den hvite eliten tapte makt til det store flertallet av afrikanskættede.<ref name="Goede-84"/> Hendelsene i 1969 ble også et vendepunkt for moderlandets politikk. Inntil da hadde det vært liten interesse for koloniene. Nederlands regjering begynte nå aktivt å fremme uavhengighet for De nederlandske Antiller.<ref>Oostindie og Klinkers 2003, s. 96ff.</ref>

=== Nye problemer ===
[[Fil:Driedaags bezoek premier Den Uyl Weeknummer 74-36 - Open Beelden - 58221.ogv|mini|Nederlandsk filmavis med nyheter om besøk fra Nederlands statsminister [[Joop den Uyl]].]]
Etter 1969 ekspanderte offentlig sektor. Den ble brukt som et middel for politikere til å belønne egne velgere.<ref name="Goede-85">Goede 2016, s. 85.</ref> En antilliseringspolitikk som skulle få lokale folk til jobbene ble gjort gjeldende. Samtidig økte konflikten mellom øyene. Særlig på Aruba følte folk at Curaçaos dominans var for stor.<ref name="Goede-85"/> I 1980-årene fikk De nederlandske Antiller en stor offentlig sektor med 8000 offentlig ansatte: I tillegg hadde Curaçao ytterligere 5000.<ref name="Goede-86"/>

I 1980-årene opplevde øya flere økonomiske sjokk. Shell la ned oljeraffineriet, tørrdokken stengte, flyselskapet [[Antilliaanse Luchtvaart Maatschappij]] (ALM) og den internasjonalt rettede finanssektoren fikk problemer.<ref name="Goede-86">Goede 2016, s. 86.</ref> I 1987 ble et [[strukturtilpasning]]sprogram vedtatt. Skattene ble økt og antallet offentlig ansatte redusert.<ref name="Goede-87">Goede 2016, s. 87.</ref> Offentlig sektor ble omorganisert, men problemene med politisk innblanding i forvaltningen fortsatte. Mellom 1984 og 1991 ble lønningene frosset i både offentlig og privat sektor. Arbeidsledigheten gikk ned, mest som følge av utvandring til Nederland, men holdt seg fortsatt høy.<ref name="Goede-87"/>

De økonomiske problemene fortsatte og den offentlige gjelden økte. Curaçaos statsgjeld økte til 59 % av BNP i 2005. De nederlandske Antillers gjeld var på 83 % av BNP. Antallet offentlig ansatte på øya økte igjen fra 1336 i 2003 til 1689 i 2006.<ref name="Goede-89">Goede 2016, s. 89.</ref> Fra 1996 til 2000 reduserte Curaçao antallet offentlig ansatte fra 2700 til 1600.<ref name="Goede-88">Goede 2016, s. 88.</ref> Curaçao skaffet seg i 1991 et eget økonomidepartement for å stimulere til økt vekst gjennom offentlig-privat samarbeid og andre tiltak. Fattigdom, kriminalitet og narkotikatrafikk ble viktige saker.<ref name="Goede-88"/> [[Narkotika]]smugling fra Sør-Amerika førte til at USA stasjonerte [[Airborne Warning and Control System|AWACS-fly]] på øya for å overvåke smugling fra [[Colombia]].<ref name="Rojer"/>

=== Fra Shell til PDVSA til nye interessenter ===
Shell kontrollerte hele kjeden fra oljefeltene i Venezuela, over raffineringen på Curaçao til salg i markedene. Nasjonaliseringen av oljesektoren i Venezuela i 1975 fikk store konsekvenser for raffinerivirksomheten, som nå måtte kjøpe råolje til høyere pris.<ref name="refineria history1"/> Virksomheten begynte å gå med tap. 

[[Fil:PDV S.A. logo.svg|mini|Raffineriet ble i 1985 leid ut til [[Petróleos de Venezuela]] (PDVSA). Avtalen løp ut i 2019.]]
I 1985 solgte Shell raffineriet med tilhørende virksomheter til Curaçao for én gylden.<ref name="Rojer"/><ref name="Goede-86"/> Raffineriet og oljeterminalene ble overført til øyområdet Curaçao og organisert i selskapet [[Refineria di Korsou]], mens salgsleddet ble overført til Curoil og taubåtvirksomheten til Kompania di Tou Korsou (KTK). Også asfaltsjøen fulgte med og ble overtatt av selskapet Boeskabaai.<ref name="refineria history1"/> Handelen medførte også at de nye eierne overtok alle forpliktelser og ansvaret for miljøet.<ref name="refineria history1"/>

Raffineriet ble leid ut til [[Petróleos de Venezuela]] (PDVSA) for en periode på fem år. Leieavtalen ble fornyet flere ganger. I 1994 ble avtalen gjort gjeldende for 20 år, i 2014 ble den forlenget til 2019.<ref name="refineria history2">[http://www.refineriadikorsou.com/main/history2.aspx «New era»] {{Wayback|url=http://www.refineriadikorsou.com/main/history2.aspx |date=20160220132812 }}, Refineria di Korsou. Lest 10. april 2016.</ref>

I 2016 inngikk regjeringen en intensjonsavtale med det statskontrollerte kinesiske selskapet [[Guangdong Zhenrong Energy]] (GZE) om å overta driften og modernisere raffineriet.<ref>[http://www.reuters.com/article/us-refinery-investment-curacao-idUSKCN11P2GM «Curacao inks deal with China firm to run Isla refinery»], ''Reuters'', 19. september 2016. Lest 26. mars 2017.</ref> Det kom fram at det kinesiske selskapet manglet tekniske forutsetninger, finansiell styrke og støtte fra den kinesiske regjeringen til å engasjere seg i prosjektet og Curaçaos regjering kansellerte derfor avtalen 30. desember 2017.<ref>[http://curacaochronicle.com/politics/tomorrow-final-decision-government-on-gze-as-an-operator-refinery/ «Tomorrow final decision government on GZE as an operator refinery»], ''Curaçao Chronicle'', 29. desember 2017. Lest 1. januar 2018.</ref><ref>[https://www.reuters.com/article/us-curacao-refinery/curacao-scraps-deal-for-chinese-firm-to-run-isla-refinery-idUSKBN1ER1AJ «Curacao scraps deal for Chinese firm to run Isla refinery»], ''Reuters'', 2. januar 2018. Lest 2. januar 2018.</ref>

Avtalen med Venezuela utløp i 2019, og i mars 2020 gikk Curaçao til sak for å få dekket et krav på 162 millioner [[amerikansk dollar|amerikanske dollar]] mot PDVSA på grunn av påstått økonomisk mislighold. Samtidig ble PDVSAs oljeterminal på naboøya [[Bonaire]] tatt i besittelse.<ref>{{kilde www
| url=https://www.reuters.com/article/us-venezuela-pdvsa-curacao-idUSKBN21A3M5
| tittel=Curacao seeks $162 million from PDVSA for refinery operations
| utgiver=[[Reuters]]
| dato=2020-03-23
| besøksdato=2020-06-22
| språk=en
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200328170842/https://www.reuters.com/article/us-venezuela-pdvsa-curacao-idUSKBN21A3M5
| arkivdato=2020-03-28
| url-status=ok
}}</ref><ref>[https://www.argusmedia.com/en/news/2089584-curacao-seizes-pdv-oil-terminal-in-bonaire «Curacao seizes PdV oil terminal in Bonaire»], ''Argus'', 23. mars 2020. Lest 22. juni 2020.</ref>

=== Mot slutten for De nederlandske Antiller ===
[[Fil:Curaminister.jpg|mini|[[Emily de Jongh-Elhage]] var den siste statsministeren i [[De nederlandske Antiller]].]]
På [[Aruba]] ble det fra 1940-årene ytret misnøye med Curaçaos dominans.<ref name="Bernas-221">Bernas 2015, s. 221.</ref> Fra 1954 hadde Curaçao 12 av setene i den folkevalgte forsamlingen, Aruba hadde 8, [[Bonaire]] 1, mens [[Saba (øy)|Saba]], [[Sint Eustatius]] og [[Sint Maarten]] hadde ett felles sete. Etter at Aruba gikk ut i 1986, fikk Curaçao  14 seter, Bonaire 3, mens Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten hver fikk ett sete.<ref name="Bernas-224">Bernas 2015, s. 224.</ref> Det utviklet seg ikke noen felles identitet. Partiene var opptatt av å forsvare interessene til øya de var basert på.

Etter at Aruba fikk særstatus i 1986, økte Curaçaos dominans og forholdene internt i De nederlandske Antiller kom i ytterligere ubalanse.<ref name="Clegg 2012, s. 429"/> Politikere fra Sint Maarten presset på for å tre ut av Curaçaos skygge. Curaçao selv ønsket å slippe ansvaret for de mindre øyene, mens Bonaire, Saba og Sint Eustatius tapte tiltroen til at statsfinansene kunne bringes på fote.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 67">de Jong og van der Veer 2012, s. 67.</ref>

For Nederland var selvstyret mislykket i lys av store budsjettunderskudd, dårlig utdanningssystem, sosial elendighet og sviktende rettshåndhevelse.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 66">de Jong og van der Veer 2012, s. 66.</ref> Bekymringen økte over korrupsjon, økende kriminalitet, stor statsgjeld og økonomisk avhengighet, men også av økende innvandring av antillanere.<ref name="Clegg 2012, s. 429"/> Curaçao hadde en mordrate 30 ganger høyere enn Nederland.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 66"/> For 2004 rapporterte FN at 60 % av den beslaglagte [[kokain]]en i Karibia ble tatt i de nederlandske områdene.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 66"/> Gjennom utvandring spredte de sosiale problemene seg til moderlandet.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 66"/>

I 1993 endte en konferanse om kongerikets framtid med splittelse.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 65">de Jong og van der Veer 2012, s. 65.</ref> Det ble holdt [[folkeavstemning]]er om øyenes status. På Curaçao stemte 75 % av velgerne for å opprettholde De nederlandske Antiller, mens 60 % var tilhengere av dette på Sint Maarten og 90 % på Bonaire.<ref name="Bernas-221"/> I 2000 hadde stemningen på Sint Maarten snudd og 70 % stemte for å bli et eget land.<ref name="Bernas-221"/> Nederland gikk i 2006 med på at Curaçao og Sint Maarten kunne bli separate land, men krevde kontroll med statsfinansene som motytelse. Samtidig overtok Nederland De nederlandske Antillers statsgjeld på 1,7 milliarder [[euro]].<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 69"/>

Løsningen var kontroversiell på Curaçao.<ref name="Bernas-222">Bernas 2015, s. 222.</ref> Spørsmålet ble avgjort i en [[Folkeavstemningen om Curaçaos status 2009|folkeavstemning]] i mai 2009. 52 % av velgerne støttet i 2009 opprettelsen av Curaçao som eget land på disse betingelsene.<ref>[http://www.kse.cw/ref2009.html «Referendum 2009»], Hoofdstembureau Curaçao. Lest 3. september 2017.</ref>

=== Curaçao som eget land ===
[[Fil:EulerDiagramEnglish.png|mini|Skjematisk forklaring av [[Kongeriket Nederlandene]], der Curaçao er ett av fire land, og andre geografiske betegnelser som [[ABC-øyene]], [[SSS-øyene]], [[Karibisk Nederland]] og [[Nederlandsk Karibia]].]]
Uavhengighetspartiet [[Pueblo Soberano]] var sterkt imot landets nye status. Også [[Partido MAN]] (Movishon Antia Nobo) stemte imot Curaçaos nye grunnlov av 2010.<ref>Clegg 2012, s. 430.</ref>

Etter opprettelsen som eget land i 2010 var det politiske liv ustabilt og fragmentert.<ref>Bernas 2015, s. 232.</ref> Regjeringene var ustabile og kortvarige. I 2013 ble [[Helmin Wiels]], leder i partiet [[Pueblo Soberano]] og en markant motstander av korrupsjon, skutt og drept.<ref name="Bernas-224"/>

Da Curaçao ble et eget land i 2010, inngikk det i avtalen at Nederland overtok en stor del av landets statsgjeld. Etter dette ble underskudd snudd til overskudd på statsbudsjettet.<ref name="Rojer"/> Et eget organ ble opprettet for å overvåke statsfinansene. Omorganiseringen i 2010 og medførte dermed ikke bare at Curaçao ble et eget land, men også at det økonomiske handlerommet ble begrenset. På dette punktet fikk dermed Curaçao og Sint Maarten mindre selvstyre enn det De nederlandske Antiller hadde.<ref name="Clegg 2012, s. 429">Clegg 2012, s. 429.</ref><ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 75">de Jong og van der Veer 2012, s. 75.</ref>

Overoppsynet med statsfinansene ble en kilde til konflikt og noe Curaçaos regjering har ønsket å avslutte.<ref>[https://www.thedailyherald.sx/islands/56449-curacao-says-goal-posts-of-financial-supervision-moved «Curaçao says goal posts of financial supervision moved»] {{Wayback|url=https://www.thedailyherald.sx/islands/56449-curacao-says-goal-posts-of-financial-supervision-moved |date=20161011081408 }}, ''The Daily Herald'', 30. mars 2016.</ref> Oppsynsordningen medførte også splittelse mellom tilhengere av økt selvstyre, kanskje også uavhengighet, og tilhengere av nederlandsk kontroll.<ref name="Goede-90">Goede 2016, s. 90.</ref>

Situasjonen i nabolandet [[Venezuela]] fra 2010 påvirket Curaçao økonomisk og sosialt. Raffineriet stengte som følge av stans i oljeleveranser, og handel og turisme stoppet opp. Fra 2017 ble Curaçao videre i økende grad mål for flyktninger fra Venezuela. Ved utgangen av januar 2020 oppga myndighetene antallet venezuelanske flyktninger, asylsøkere og migranter til {{formatnum:16500}}.<ref>[https://r4v.info/en/situations/platform/location/7495 «Curaçao»] {{Wayback|url=https://r4v.info/en/situations/platform/location/7495 |date=20200806224835 }}, ''R4V'',  Regional Inter-Agency Coordination Platform for Refugees and Migrants from Venezuela, IOM og UNHCR. Lest 30. juli 2020.</ref> Tallet kan være høyere og i en rapport fra 2019 ble det anslått at Curaçao huset {{formatnum:26000}} av de omkring 4 millioner som hadde forlatt Venezuela på grunn av krisen der. Rapporten pekte videre på manglende politisk vilje og evne til å takle flyktningstrømmen.<ref>Peter Heintze, Dorothea Hilhorst og Dennis Dijkzeul: [https://www.iss.nl/sites/corporate/files/2019-10/research-brief-venezuela-2.pdf ''Venezuelan refugees on Curaçao: Human right violations in a tropical paradise''], Research Brief nr. 10, International Institute of Social Sciences, Erasmus University Rotterdam, 2019.</ref> Udokumenterte venezuelanske migranter er utsatt for utnyttelse, menneskehandel og prostitusjon.