Redigerer Claudius (avsnitt)

=== Historikeres perspektiv ===
Historikerne Tacitus, Sveton og Dio Cassius skrev alle historie etter at det Flaviske Dynasti hadde falt. Alle tre var senatorer eller ''equites'', og de tok senatets side i de fleste konflikter med regenten, hvor regenten alltid ble framstilt som den som tok feil. Dette resulterte i subjektive framstillinger, både bevisste og ubevisste. Sveton mistet tilgang til offentlige arkiver kort tid etter at han begynte sitt arbeid, og måtte basere seg på andrehåndskilder om Claudius, og han siterte heller ikke keiseren i sine verk. Sveton framstilte Claudius som en latterlig person, nedvurderte hans handlinger og det han fikk utrettet ble tilskrevet hans omgangskrets.<ref>Scramuzza, p.&nbsp;29</ref> 

Tacitus skrev fortellinger for sine medsenatorer, og satte hver av keiserne i en ramme som passet ham.<ref>Vessey (1971)</ref> Han beskrev Claudius som en passiv lekmann og idiot, gikk så langt at han skjulte Claudius som kilde og utelot hans karakter i sine verk.<ref>Griffin (1990). ''Ann.'' XI 14 er et godt eksempel: «The digression on the history of writing is certainly Claudius' own argument for his new letters, and fits in with his personality and extant writings. Tacitus makes no attribution.»</ref> Selv hans versjon av Claudius' tale, som senere ble funnet fragmenter av på [[Lyon-tableet]], er redigert i den hensikt å unngå en beskrivelse av Claudius' karakter. Dio var mindre subjektiv som skribent, men ser ut til å ha brukt Sveton og Tacitus som kilder. Dermed ble oppfatningen av Claudius som en svak karakter, opprettholdt av de som regjerte, og den ble bevart gjennom tidene.

Etterhvert som tiden gikk, ble Claudius for det meste glemt, og fantes bare i historikernes beretninger. Hans bøker gikk tapt, ettersom deres innhold etter hvert ble betraktet som umoderne. I det andre århundre, da [[Pertinax]], som delte fødselsdag med Claudius, ble keiser, overskygget dette markeringen av Claudius' minne.<ref>Levick. ''Claudius'' p. 194</ref>