Redigerer Bob Dylan (avsnitt)

=== 1970-tallet ===
Dylans arbeider fra det tidlige [[70-tallet]] fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale [[Greil Marcus]] innledet sin anmeldelse av albumet ''[[Self Portrait]]'' fra [[1970]] med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga ''Self Portrait'' en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom ''[[New Morning]]'', som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars [[1971]] og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata ''[[Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II]]''. I november [[1971]] hadde han flere sessions sammen med [[beat-generasjonen|beat-poeten]] [[Allen Ginsberg]], med tanke på Ginsbergs album ''Holy Soul Jelly Roll''. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av [[William Blake]], men ingenting av dette er ennå utgitt.

I [[1973]] kom Dylan med albumet ''[[Pat Garrett & Billy the Kid]]'', som var lydsporet til [[Sam Peckinpah]]s [[Pat Garrett & Billy the Kid (film)|film med samme navn]], og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen ''[[Knockin' on Heaven's Door]]'' var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.

I [[1973]] gikk Dylans kontrakt med [[Columbia Records]] ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet [[Asylum Records]]. Samme år spilte han inn albumet ''[[Planet Waves]]'' med [[The Band]], mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen ''Forever Young'', som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet ''[[Dylan (album, 1973)|Dylan]]''. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter. 

I januar [[1974]] la Dylan og The Band ut på en stor [[Bob Dylan and The Band 1974 Tour|turné i Nord-Amerika]]. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som ''[[Before the Flood]]''. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til [[Minneapolis]]. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til [[Columbia Records]]. I [[1975]] kom ''[[Blood on the Tracks]]'' endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt stående som et av Dylans aller beste album.

Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren [[Rubin Carter|Rubin «Hurricane» Carter]], som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen ''Hurricane'', som ble spilt hver kveld på hans neste turné, ''[[Rolling Thunder Revue]]''. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i [[Greenwich Village]] i [[New York]]. [[T-Bone Burnett]], [[Allen Ginsberg]], [[Ramblin' Jack Elliott]], [[Steven Soles]],  [[David Mansfield]], tidligere frontfigur i [[The Byrds]] [[Roger McGuinn]], gitaristen [[Mick Ronson]], [[Scarlet Rivera]], en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og [[Joan Baez]]. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådte sammen. [[Joni Mitchell]] slo følge med dem i november. Mens [[Allen Ginsberg]] tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. [[Sam Shepard]] var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til å dokumentere turné-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av [[1975]] og første halvdel av [[1976]]. Underveis ga Dylan ut albumet ''[[Desire (album)|Desire]]'', der samarbeidet med dramatikeren [[Jacques Levy]] viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.

Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen ''[[Renaldo & Clara]]''. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.

I [[1976]] spilte Dylan på avskjedskonserten til [[The Band]]. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, [[Joni Mitchell]], [[Muddy Waters]], [[Van Morrison]] og [[Neil Young]], er å se i [[Martin Scorsese]]s mye roste film ''[[The Last Waltz]]'' fra [[1978]].

I [[1978]] kom albumet ''[[Street Legal (album)|Street Legal]]''; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio{{Tr}}.

==== Født på ny ====
Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet ''[[Slow Train Coming]]'' (1979), videreført med ''[[Saved]]'' (1980) og av mange ansett for å avsluttes med ''[[Shot of Love]]'' (1981).

Musikalsk og produksjonsmessig anses ''Slow Train Coming'' for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på ''Slow Train Coming'' var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa [[Dire Straits]]). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra ''Slow Train'' mottok Bob Dylan en [[Grammy Award]] i klassen «mannlig vokalist». 

Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»<ref>Marius Lien: «Krass kristenrocker». ''[[Morgenbladet]]'' 31. juli 2009. [En lengre utgave av artikkelen, kalt «Født på ny», ble publisert i tidsskriftet ''[[Vinduet]]'' nr. 2 – 2009.]</ref>

Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten ''The Vineyard Fellowship'', som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.

[[Fil:Dylan1 Spectrum.jpg|thumb|Bob Dylan i Oslo Spektrum 30. mars 2007.]]
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før ''Slow Train Coming'' – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. [[Håvard Rem]] skildrer i sin [[monografi]] ''Bob Dylan'' (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.<ref>Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography – take two. Penguin, London. side 512.</ref>

Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket ''Bob Dylan: Performing Artist'' (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (''[[Dagbladet]]'', ''[[Aftenposten]]'' og ''[[Arbeiderbladet]]'').