Redigerer Belarus (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Belarus’ historie}}
[[Fil:Shagal Choumoff.jpg|miniatyr|[[Marc Chagall]] var født av jødiske foreldre i Vitebsk, øst i landet. {{byline|[[Pierre Choumoff]]}}]]
[[Fil:Magnus_ducatus_Lithuania,_1780.jpg|miniatyr|venstre|Magnus Ducatus Lithuania, Tobias Lotter, 1780]]
Belarus har gjennom historien blitt hardt rammet av krigshandlinger. Napoleon hadde et av sine største nederlag i [[Slaget ved Berezina]]. Landet ble utsatt for store ødeleggelser under første verdenskrig, [[den polsk-russiske krig]] 1919–1920 og andre verdenskrig da området var okkupert av tyske styrker 1941–1944. [[Pogrom]]ene under tsaren førte til stor jødisk utvandring særlig til USA og massemordene under andre verdenskrig ([[holocaust]]) utryddet det meste av de gjenværende jødene i landet. På 1800-tallet var [[Vitebsk]] en viktig by med en stor jødisk befolkning ([[Marc Chagall]] kom fra Vitebsk) og ble etter andre verdenskrig redusert til en middels industriby. Bebyggelsen i Minsk er preget av at byen ble rasert under andre verdenskrig. Belarus’ sovjetiske forløper medvirket ved etablering av [[FN]] i 1945.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}}<ref name="McDowell" /><ref name="geografisk" /> 

Kulturhistorisk har landet vært knyttet nært til både Polen og Litauen. Sør i landet mot grensen til Ukraina ligger de vidstrakte [[Pripjatmyrene]] som er blant verdens største i sitt slag og det har vært fremsatt hypoteser om at de slaviske folkegruppene har sitt opphav i dette området.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=96}} Landets vestlige deler var lenge del av Polen og Litauen, og ble preget av kulturer lenger vest.{{Sfn|FFI|2000|s=29}} Belarus, Russland og Ukraina har beslektede språk, preget av ortodoks kristendom, felles fortid i det russiske imperium og en felles kommunistisk fortid i Sovjetunionen.{{Sfn|FFI|2000|s=28}}

===Forløpere===
[[File:Połacak, Dźvina. Полацак, Дзьвіна (1889-91).jpg|thumb|Katedralen i [[Polotsk]] ved elven Dzvina, foto 1890.]]
Belarus, Russland og Ukraina regnes som det østslaviske kjerneområdet og tre statsdannelsene har alle et felles forhistorie i [[Kyivriket]].{{Sfn|FFI|2000|s=28}}

Slaviske folkegrupper er kjent fra rundt 100 år e.Kr. gjennom kilder fra [[Romerriket]]. Fra rundt år 800 fantes det fyrstedømmer i Polotsk, [[Pinsk]], [[Slutsk]], Minsk og Turov (Turau).<ref name="Levy" /> Området inngikk i [[middelalderen]] i Rus’-riket der den første kjente fyrsten var Rohvalad/[[Rogvolod]] (Ragnvald). Hans datter Rahnieda (Ragnheid) ble gift med [[storfyrste]] [[Vladimir I]] av Kyiv på 900-tallet. Vladimir innførte gresk-ortodoks kristendom i området i 988 og Kyiv-riket var den første østslaviske staten som gikk over til kristendommen. På denne måte inngikk Belarus i det første organiserte felles øst-slaviske kultur- og religionsområde.{{Sfn|FFI|1997|s=6}} [[St. Sofia-katedralen (Polotsk)|St. Sofia-katedralen]] oppført i Polotsk under Vseslavs regjeringstid var det første betydelige kirkebygg i det belarusiske området. Polotsk ble etterhvert svekket og Kyiv ble den dominerende i området. Mange av de eksisterende byene i Belarus ble etablert på den tiden.<ref name="Levy" /> Minsk, Vitebsk og Brest er omtalt i skriftlige kilder på 1000-tallet,{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95–96}} [[Polotsk]] (Polatsk) er nevnt første gang skriftlig i 862 og Turov (Turau) i det sørlige Belarus er nevnt i år 980. Polotsk ble bispesete i 992 og [[St. Sofia-katedralen (Polotsk)|St. Sofia-katedralen]] ble reist der fra år 1044 for å markere Polotsks uavhengighet fra Kyiv og [[Novogorod]]. Polotosk kommer i 1202 i væpnet konflikt med [[Sverdbroderordenen]] med tilhold i den nye byen [[Riga]].<ref name="dictionary" />

Etter [[Mongolenes invasjon av Kievriket|den mongolske invasjonen i 1240]] søkte de belarusiske områdene beskyttelse hos den stadig mektigere [[Storfyrstedømmet Litauen|litauiske storfyrsten]]. [[Mindaugas I av Litauen]] konsoliderte de litauiske og vest-belarusiske områdene som Storfyrstedømmet Litauen med hovedstad i [[Navahrudak]] (nå i [[Hrodna voblasts]] vest i Belarus), i 1323 ble hovedstaden flyttet til Vilnius. Litauerne var selv ikke kristnet og mens den øst-slaviske befolkningen (kalt ''rutheni'') var ortodoksen kristne. I Algirdas regjeringstid (1345–1377) ekspanderte riket østover og kom i konflikt med [[Storfyrstedømmet Moskva]]. Litauen ekspanderte mot sørøst på 1300-tallet og den litauiske fyrsten tok da i bruk en tidlig variant av belarusisk («rutensk») som administrasjonsspråk for det vidtfavnende riket. Storfyrstedømmets fulle navn var «Litauen, Rusʼ og Samogitia» der Rusʼ var den tids betegnelse på de østslaviske områdene og [[Samogitia]] var i nordvest.{{Sfn|FFI|1997|s=6}}{{Sfn|Kolstø|1999|s=70}}<ref name="Akiner">{{Kilde artikkel|tittel=Cultural Hybridity in the Religious Literature of the Tatars of North-Eastern Europe|publikasjon=The Slavonic and East European Review|doi=10.5699/slaveasteurorev2.95.3.0401|url=https://www.jstor.org/stable/10.5699/slaveasteurorev2.95.3.0401|dato=2017|fornavn=Shirin|etternavn=Akiner|serie=3|bind=95|sider=401–428|issn=0037-6795|besøksdato=2022-05-31}}</ref><ref name="dictionary" /> 

====Polen-Litauen====
{{se også|Det polsk-litauiske samvelde}}
[[Fil:Irp1569.jpg|thumb|Lublinunionen av 1569. Det moderne Belaurs ligger hovedsakelig innenfor det gule området.]]
I 1385 gikk [[Vladislav II Jagello av Polen|Jagello]] av Litauen og Polen over til den [[katolsk]]e kristendommen for å kunne gifte seg med en polsk tronarving. Resultatet ble en polsk-litauisk [[personalunion]].{{Sfn|FFI|1997|s=6}} [[Vytautas den store av Litauen]] inngikk fred med mongolene og slo tilbake angrep fra [[Den tyske orden]].<ref name="Levy" /> Litauerne gikk etterhvert over til katolsk kristendom, mens belaruserne holde fast på den ortodokse kristendommen.{{Sfn|Kolstø|1999|s=70}} De to statene gikk i 1569{{Sfn|FFI|1997|s=6}} sammen i [[Lublinunionen]] under navnet [[Det polsk-litauiske samvelde]]<ref>{{Kilde bok|url=https://brill.com/view/book/edcoll/9789047442332/Bej.9789004169838.i-311_005.xml|tittel=Chapter Two. Citizenship in the periphery: Royal Prussia and the union of Lublin1569|etternavn=Friedrich|fornavn=Karin|dato=2008-01-01|verk=Citizenship and Identity in a Multinational Commonwealth|utgiver=Brill|isbn=978-90-474-4233-2|språk=en|doi=10.1163/ej.9789004169838.i-311.16}}</ref> for å forsvare seg mot det ekspanderende [[Tsar-Russland]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Union-of-Lublin|tittel=Union of Lublin {{!}} Poland-Lithuania [1569] {{!}} Britannica|besøksdato=2022-06-11|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}}{{Sfn|Kolstø|1999|s=70}} [[Polsk]] språk og katolsk kristendom ble dominerende i samveldet, mens belarusisk mistet status som administrasjonsspråk i 1696.{{Sfn|Kolstø|1999|s=70}} Etter at polsk tok over som offisielt språk ble belarusisk etterhvert ansett som et bondespråk og hadde lav status.{{Sfn|Kolstø|1999|s=71}} I 1596 ble den lokale ortodokse kirke underlaget [[paven]] i Roma og ble til en [[Orientalske katolske kirker|unert kirke]].{{Sfn|FFI|1997|s=6}}{{Sfn|FFI|2000|s=32}}

===Det russiske imperiet===
[[File:Jews-in-europe-percentage-ca-1900.png|thumb|[[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland|Det jødiske bosetningsområdet]] omkring år 1900 med andel jødiske innbyggere.]]
Områdene med belarusisk ([[rutensk]]) befolkning forble en del av Lublinunionen frem til [[Polens delinger]] på slutten av [[1700-tallet]], da de belarusiske områdene for det meste ble en del av [[det russiske keiserdømmet]]. Under påskudd av å komme de ortodokse kristne til unnsetning erobret Russland i 1773 belarusiske områder vest til Dnepr og i 1793 ble resten av Belarus erobret. Russiske myndigheter forsøkte å integrere Belarus ved å fjerne navnet (1830) og ved i 1839 å forby den unerte kirken.<ref name="Levy" />{{Sfn|FFI|1997|s=7}}<ref name="Akiner" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Sveen, Asle | utgivelsesår = 1994 | tittel = Verdenshistorie etter 1850 | isbn = 8202144027 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009083100043 | side = }}</ref> I 1836 forbød tsaren bruk av polsk i skolene og påbød russisk som eneste undervisningsspråk.<ref name="dictionary" /> Belaruseren [[Konstanty Kalinowski]], også kjent som Kastuś Kalinoŭski, ledet i 1863 et vidtfavnende opprør mot den russiske tsaren; opprøret ble slått tilbake og Kalinowski ble henrettet.<ref name="Levy" /> Den første belarusisk-språklige grunnskolen ble etablert i 1915 i Vilnius (også kalt Vilnya). En belarusisk-språklig avis ble publisert og bidro til at Vilnius ble sentrum for belarusisk nasjonalisme. Vilnius var på den tiden en overveiende jødisk og etnisk polsk by med rundt 4&nbsp;% etniske belarusere og 2&nbsp;% litauere. Universitetet i Vilnius var sentrum for polsk nasjonalisme.<ref name="dictionary" />{{rp|4-5}}

På begynnelsen av 1900-tallet var den etniske eller nasjonale ideniteten blant etniske belarusere svak eller uklar. Overklassen og store deler av middelklassen regnet seg jøder, russiske eller polske. Belarus lå midt i [[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland]] og området hadde en stor andel jødiske innbyggere. I 1926 var over 8&nbsp;% av innbyggerne jødiske og i byene var andelen betydelig høyere (Minsk 40&nbsp;%, Homjel 44&nbsp;% Vitsiebsk 37&nbsp;%); folketellingen i 1897 anslo enda høyere tall.<ref name="dictionary" />{{rp|4}} Vilnius var et jødisk intellektuelt og kulturelt senter, og [[hebraisk]] språk ble «gjenopplivet» der.<ref name="dictionary" />{{rp|5}} Den jødiske og sosialdemokratiske organisasjonen [[Bund (jødisk organisasjon)|Bund]] ble stiftet i 1897 i Vilnius og var aktiv i store deler av Belarus.<ref name="dictionary" />

Før [[den russiske revolusjonen]] var Belarus et av de fattigste områdene i den europeiske delen av det russiske imperiet. Det var lite industri (tidlig på 1900-tallet sysselsatte industrien rundt {{formatnum:25000}} personer) og landsbygda var overbefolket. Jordbruket ga relativt lite avkastning delvis på grunn av sur og dårlig drenert jordsmonn. Den lille industrien var konsentrert om treforedling (blant kryssfiner og papir).<ref name="dictionary" />{{rp|6}}

=== Sovjetunionen ===
{{se også|Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk|Den russiske revolusjonen}}
[[Fil:Border changes in history of Poland.png|miniatyr|Den polske statsdannelsens historiske grenser. De grå området (kalt ''Kresy'') ble avgitt til Sovjetunionen, med en stor del til Belarus ([[Vilnius]] med omland ble del av Litauen; de østlige [[Galicja]] med [[Lviv]] og deler av [[Volhynia]] ble del av Ukraina), etter andre verdenskrig. Disse utgjør en stor del av de to vestlige fylkene i Belarus etter 1991.]]
[[Fil:Un-belarus.png|miniatyr|Belarus omkring 2007 med viktigste byer, elver, hovedveier og jernbaner.]]
Etter at tyske styrker erobret Vilnius og Russland var i kaos etter revolusjonen, erklærte Den belarusiske folkerepublikk selvstendighet i 1918 innenfor et territorium noe mindre enn det senere Belarus. Da [[bolsjevik]]ene erobret Minsk 31. juli 1920 ble det opprettet en ny Belarusisk sovjetrepublikk hvor de vestlige delene ble overlatt til Polen og de østlige delene ble innlemmet i den russiske sovjetrepublikk, og republikken besto da av 1,5 millioner innbyggere. Ved nyttår 1922–1923 gikk den belarusiske republikken inn i [[Sovjetunionen]] (sammen med Russland, Ukraina og [[Transkaukasia]]). I årene 1924–1926 avga Russland og Ukraina områder (blant annet [[Vitsiebsk]], [[Mahiljow]] og [[Homjel]]) til den belarusiske republikken som omtrent fordoblet sitt areal. Den [[andre polske republikk]]s østlige del fikk med ved fredsavtalen med Russlande en stor andel belarusere. Polen ønsket å styrke den belarusiske identiteten for å motvirke russiske tilknytning og Sovjetunionen ønsket å styrke den belarusiske identiten for å motvirke polsk innflytelse.<ref name="Levy" />{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}}{{Sfn|FFI|1997|s=7}} 

Særlig i Sovjetunionen fikk belarusisk kultur en blomstringstid og belarusisk språk ble brukt i administrasjon og undervisning.{{Sfn|FFI|1997|s=8}} Belarusisk ble tatt i bruk som skolespråk også i områder der befolkningen bare forsto russisk. Belarusisk var ikke etablert som skriftspråk og det ble i Minsk laget grammatikker og ordbøker i full fart. Der det manglet ord for moderne begreper og fenomener ble det konstruert nye ord. Tidlig i 1930-årene gikk sovjetmyndighetene tilbake til russisk som språk i skolene.{{Sfn|Kolstø|1999|s=72}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Carrère d'Encausse, Hélène | utgivelsesår = 1980 | tittel = Imperiet rakner: nasjonenes opprør i Sovjetsamveldet : med et efterord til den norske utgaven | isbn = 8205121664 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013007003 | side = }}</ref> Under Stalins tiltagende harde styre på 1930 ble mange tusen intellektuelle deportert eller drept, og kollektivbruk ble etablert med hard hånd. Belaruserne i det daværende østlige Polen hadde det bedre under polsk styre.<ref name="Levy" />

Sovjetunionen var delt inn i etnisk/nasjonale jurisdiksjoner med langsiktig mål om kulturell integrasjon mellom folkegruppene. Unionsrepublikkene var i prinsippet suverene og praksis sterkt styrt av det sentraliserte kommunistpartiet. Under Stalin i mellomkrigstiden ble etniske gruppers interesser underordnet økonomisk effektivitet, og lojalitet til regimet, fagkunnskap og kjennskap til russisk kultur var viktig for å gjøre karriere. Ønsket om å skape det «sovjetiske menneske» sto i strid med nasjonalitetene. Den offisielle historieskrivingen i Sovjetunionen fremmet ideen om østslavernes (russere, belarusere og ukrainere) felles opphav i og før Kyivriket: Ifølge denne fremstillingen delte østlaverne språk, kultur og religion før Rus'. Adskillelsen av belarusere fra russere skyldtes fremmede makter som Polen, Litauen og mongolene mens belaruserne gjennom århundre kjempet for å bli gjenforent med det russiske broderfolket noe som lykkes på slutten av 1700-tallet. I denne fremstillingen hadde den polsk-litauiske adelen og den katolske kirken ansvaret for undertrykkelsen av belaruserne og hindret gjenforening med russerne.<ref name="Olsen2005" />

Belarus gjennomgikk en tydelig industrialisering blant annet som ledd i sovjetiske [[femårsplaner]], men industrialiseringen var ubetydelig sammenlignet med de ukrainske og russiske sovjetrepublikkene.<ref name="dictionary" />{{rp|7}}

I september 1939 møttes tyske og sovjetiske styrker i Brest etter delingen av Polen. Sovjetunionen okkuperte de østligste delene av Polen og dette området ble beholdt av Sovjetunionen (delrepublikkene Litauen, Belarus og Ukraina) etter andre verdenskrig. [[Białystok]]-området ble del av Polen.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}} Vilnius ble overført fra Belarus til Litauen 10. oktober 1939. Et stort antall etniske polske som hadde bosatt seg i Belarus etter 1921 ble tvangsflyttet vest for delelinjen. Etter andre verdenskrig bosatte et stort antall etniske russere seg i den belarusiske sovjetrepublikken.<ref name="Levy" />

====Andre verdenskrig====
Med [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] og delingen av Polen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 ble det belarusiske territoriet og befolkningen uvidet med 45&nbsp;%. Rundt {{formatnum:500000}} belarusere ble deportert til [[Sibir]]. Belarus ble invadert av tyske styrker ved [[invasjonen av Sovjetunionen]] i juni 1941. Flere millioner omkom under [[andre verdenskrig]] og i 1951 var folketallet 12&nbsp;% lavere enn i 1939.{{Sfn|FFI|1997|s=8}}<ref name="Olsen2005" /> Anslagsvis 25&nbsp;% av befolkningen døde under andre verdenskrig.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}} Under [[holocaust]] i regi av den tyske okkupanten ble en stor del av den jødiske befolkningen utryddet.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land | isbn = 3829024835 | utgivelsessted = Köln | forlag = Könemann | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016022948120 | side = }}</ref> Før krigen var det anslagsvis {{formatnum:375000}} jødiske innbyggere i landet og av disse ble minst {{formatnum:250000}} drept.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Sveen, Asle | utgivelsesår = 1994 | tittel = Verdenshistorie etter 1850 | isbn = 8202144027 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009083100043 | side = }}</ref> I de østlige områdene klarte 64&nbsp;% av jødene å unnslippe mot bare 11&nbsp;% i vest. Fra Moskva kom det ingen ordre om å hjelpe jødene. Partisanene spilte en viktig rolle for å hjelpe jødene, blant annet rømte mange jøder fra småbyer til skogs og sluttet seg til partisangrupper (enkelte partisangrupper besto av 10–15&nbsp;% jøder).<ref name="dictionary" />{{rp|9–10}}

Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av [[Pripjatmyrene]] gikk en god hovedvei til Moskva. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av [[Armégruppe sentrum]] (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren.{{Sfn|Salisbury|1979|s=28}} Minsk ble inntatt 28. juni. Hele landet ble okkupert innen 2 måneder. Belaruserne etablerte straks partisanvirksomhet til kamp mot okkupanten og partisanene var virksomme til 1944. I 1941 var det anslagsvis {{formatnum:12000}} partisaner og i 1944 hadde partisanenhetene et mannskap på {{formatnum:374000}}. Partisanene virket til dels bak frontlinjen. Tett skog og vidstrakte myrområder gjorde det vanskelig for Wehrmacht å bekjempe partisanene. Flere hundre tusen tyske soldater og lokale medhjelpere ble drept av partisanene. Etter den tyske tilbaketrekningen sluttet {{formatnum:180000}} partisaner seg til den røde arme. Etter frigjøringen av Minsk sommeren 1944 paraderte {{formatnum:30000}} partisaner.<ref name="dictionary" />{{rp|7-8}}
[[File:Bundesarchiv Bild 102-15607A, Wilhelm Kube.jpg|thumb|[[Wilhelm Kube]], leder for ''[[Generalbezirk Weissruthenien]]'', ble drept av partisanen Jelena Masanik i 1943.]]
Under andre verdenskrig ble rundt over 2 millioner belarusere drept eller omkom.<ref name="McDowell" /> Ved begynnelsen av krigen hadde landet en befolkning på 9,2 millioner og i 1945 ble folketallet anslått til 6,3 millioner.<ref name="dictionary" />{{rp|7}} Tyske innsatskommandoer (''[[Einsatzgruppen]]'') utryddet befolkningen i en rekke landsbyer og gjorde seg skyld i brutale overgrep mot sivilbefolkningen. I flere tilfeller ble landsbyboere sperret inne i landsbykirken og brent levende av nazistene. Den sovjetiske krigsfilmen ''[[Gå og se!]]'' handler blant annet om en slik episode og beskriver på en usminket måte nazistenes herjinger i Belarus under andre verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rogerebert.com/reviews/great-movie-come-and-see-1985|tittel=Come and See movie review &amp; film summary (1985) {{!}} Roger Ebert|besøksdato=2022-06-01|fornavn=Roger|etternavn=Ebert|språk=en|verk=https://www.rogerebert.com/}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.vanityfair.com/hollywood/2020/03/come-and-see-war-film-restoration|tittel=There’s No Other War Movie as Horrifying, or Vital, as Come and See|besøksdato=2022-06-01|dato=2020-03-02|fornavn=Condé|etternavn=Nast|språk=en-US|verk=Vanity Fair|sitat=No one who has watched Come and See, Elem Klimov’s legendary 1985 anti-war film, can forget the horrors at its climax. The entire movie is memorable: a nightmare manifested into reality, or rather, history reemerging into the present as the nightmare that it always was.}}</ref> 

Den røde arme intok Minsk 3. juli 1944 og frigjorde byen fra tyske styrker. Datoen blir regnet som landets uavhengighetsdag.<ref name="dictionary" /> Det store menneskelige tap (blant annet var mange lokale administrasjoner utslettet) førte til at partisanene dannet en sentral del av den politiske eliten ved gjenreisingen etter krigen. Belarus som en «partisan-republikk» ble en viktig del av selvbildet.<ref name="dictionary" />{{rp|9}}

De materielle ødeleggelsene under andre verdenskrig var omfattende: 209 byer og tettsteder (av 270) samt flere tusen landsbyer ble lagt i ruiner, i storbyene Minsk og Vitebsk var 80–95&nbsp;% bygningene ødelagt. Gjenreisingen etter katastrofen ble gjort med støttet av «det russisk broderfolket» noe som ble utnyttet i propagandaen.{{Sfn|Kolstø|1999|s=216}}<ref name="McDowell" /> Tiden etter andre verdenskrig var preget av modernisering og russisk dominans særlig i byene som var overveiende russiskspråklige. Belarusisk språk var stort sett begrenset til landsbygda og hadde lav status. Landet ble mer industrialisert og knyttet til den sovjetiske økonomien. Belarus og Ukraina ble begge medlemmer av [[FN]] i 1945.{{Sfn|FFI|1997|s=8}} Fra 1951 var det ikke lenger krav om belarusisk i grunnskolene som i stor grad gikk over til å undervise på russisk.<ref name="dictionary" />

Den belarusiske folkefronten, med [[Zianon Paznjak]] i spissen, etablert i juni 1989 var særlig opptatt av tre saker: redde belarusisk språk, avsløre Stalin-tidens forbrytelser mot belaruserne, og [[Tsjernobyl-ulykken]]. Sinnet over Tsjernobyl (omkring 70&nbsp;% av det radioaktive nedfallet havnet i Belarus) rettet seg særlig mot myndighetene i Moskva som hadde bygget det usikre kraftverket og som ikke hjalp ofrene etter ulykken. Paznjak ledet organisasjonen Martyrolog som ville minnes ofrene for tvangskollektiviseringen i 1930-årene. I januar 1990 bestemte nasjonalforsamlingen at belarusisk skulle være statsspråk i republikken. Folkefronten fikk 27 av 345 seter i nasjonalforsamlingen, mens folkefronten og sammen med andre alternative partier fikk flertall i blant annet Latvia og Litauen.{{Sfn|Kolstø|1999|s=217–218}}

=== Belarus som statsdannelse ===
[[Fil:Bieraście, Bulvarny, Vajavodzki. Берасьце, Бульварны, Ваяводзкі (22.09.1939).jpg|miniatyr|Tyske og sovjetiske soldater i [[Brest (Belarus)|Brest]] etter delingen av Polen i 1939 (i henhold til [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]). Brest forble etter andre verdenskrig Belarus’ grenseby mot Polen.]]
Med unntak av noen år under [[Tyskland|tysk]] okkupasjon under [[andre verdenskrig]] forble Belarus en del av Sovjetunionen frem til unionens oppløsning i [[1991]]. Den selvstendige Republikken Belarus gjeninnførte samme år flagget og riksvåpenet fra 1918. [[1994]] ble [[Aleksandr Lukasjenko]] president, og han har beholdt makten siden. Han gjeninnførte i 1995 flagg og våpen av sovjetisk modell, men uten [[hammer og sigd]].

Landet har få naturlige grenser og har vært preget av kriger og skiftende grenser mellom Polen og Russland. Den nasjonale identiteten har vært diffus.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=94}} Belarus og Ukraina har begge vært politisk og kulturelt svært påvirket av Polen og Russland. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble den ukrainske nasjonale identiten og stasdannelsen styrket, mens den belarusiske forble svak. [[Pål Kolstø]] beskriver Belarus’ nasjonsbygging som et prosjekt det ikke ble noe av.{{Sfn|Kolstø|1999|s=29}}
[[Fil:Coat of arms of Belarus (1918, 1991–1995).svg|miniatyr|upright|Våpenet til Belarus i 1918 og fra 1991 til 1995. Våpenet «Pahonia» er identisk med Litauens, bortsett fra tinkturene. De to landene tilhørte samme stat fra 1386 til 1793.]]
Før 1991 hadde Belarus ingen historie som egen statsdannelse med unntak for provisoriske statsdannelser i de urolige årene 1917–1921. Det første forsøket på å danne en belarusisk republikket strandet på grunn av stormaktsspillet etter første verdenskrig herunder etableringen av en polsk republikk. Det andre forsøket ble stanset av polsk invasjon i august 1919. Etter fredsavtalen mellom Polen og Russland/Sovjetunionen i 1921 ble Belarus en del av Sovjetunionen.<ref name="Olsen2005" />{{Sfn|FFI|1997|s=6–9}}

Historisk har området språklig, religiøst og kulturelt befunnet seg i skjæringspunktet mellom Russland og Polen. Ukraina har til sammenligning hadde en sterker nasjonal identitet og egenart blant annet fordi den polske innflytelsen var svakere i de ukrainske områdene og fordi det har vært en viss historie med egne statsdannelser på ukrainsk territorium. Til forskjell fra Polen og Russland har Belarus ingen tradisjon som statsdannelse og nesten ingen nasjonal identitet.<ref name="Olsen2005" />{{Sfn|FFI|1997|s=6–9}}{{Sfn|FFI|2000|s=32}} I storfyrstedømmet Litauen ble «rutensk» (den tids belarusisk) brukt som offisielt språk.<ref name="Akiner" /> Den belarusiske befolkningen hadde en betydelig rolle i det litauisk imperiet fra middelalderen av. Blant nasjonalistiske belarusiske historiere har den litauiske statsdannelsen dels blitt betraktet som belarusisk og dermed som grunnlag for en nasjonal opphavsmyte.{{Sfn|FFI|1997|s=6}} Etter at området ble innlemmet i Russland ble området bare omtalt som Vest-Russland. Publikasjoner og undervisning på belarusisk forbudt (fra 1859 til 1906). Den belarusiske nasjonalismen hadde etter innlemming i Russland ikke noe intellektuelt grunnlag fordi de intellektuelle dels var polsk-orienterte og dels panslaviske-orienterte. Det belarusiske språket ble bare ansett som et kontinuum mellom polsk og russisk.{{Sfn|FFI|1997|s=7}} Ved folketellingne i 1897 ble belaruserne anerkjent som egen nasjonal enhet.<ref name="Bull" />

I sovjet-tiden ble den belarusiske republikkens historie fremstilt som et resultat av den russiske revolusjonen og etableringen av Sovjetunionen, og belaruserne ble fremstilt som sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk knyttet til Russland. Før selvstendigheten i 1991 var det lite interesse for fremme en nasjonalistisk historiforståelse i strid med sovjet-tidens. Belarusisk historie ble introdusert som eget fag i skoleverket etter selvstendigheten. I årene 1991–1995 ble det tatt initativ til å revidere historiefremstillingen blant annet i form av et seksbinds leksikon om belarusisk historie og reviderte pensum i grunnskolen. Forståelsen av landets historie ble debattert offentlig disse årene. Etter presidentvalget i 1994 ble det for en stor del slutt på «belarusifiseringen» av landets historie og konservative historikere og byråkrater advarte mot ekstrem nasjonalisme og feiltolkning av historien. I 1995 satte Lukasjenko ned en kommisjon som vurderte historiepensumet og kommisjonen konkluderte med at læreverkene ikke var objektive, og grunnskolene gikk deretter tilbake til de sovjetiske lærebøkene (skolebøker publisert 1991–1994 ble forbudt brukt).<ref name="Olsen2005" /> 

Nasjonalistiske historikere har knyttet belarusernes etniske opphav til de slaviske stammene [[krivitjere]] (kryvitsjer), dregovitsjer og radzimitsjer som holdt til sør for [[Prypjats]] og langs Dnjeprs øvre løp. Disse stammene skal i sin tur ha oppstått ved sammmensmelting av slaviske og [[baltisk]]e stammer. Denne teorien strider mot den sovjetiske teorien om de slaviske folkenes opprinnelige enhet.<ref name="Olsen2005" /> 

Nasjonalistiske historikere har lagt til grunn at Rus (Kyiv-riket) ble samlet på grunnlag av kulturell likhet. Samtidig mener slike historikere at de belarusiske områdene var politisk uavhengig av Kyiv og viser til at [[fyrstedømmet Polotsk]] stadig var i krig med Kyiv. Fyrstedømmet Polotsk blir regnet som en tidlig statsdannelse på Belarus’ territorium og den neste statsdannelsen var ifølge disse historikerne [[Storfyrstedømmet Litauen]] (hvis fulle navn var Storfyrstedømmet Litauen, Rus og Samogitia). Nasjonalistiske historikere legger til grunn at «Litauen» i navnet var en politiske og ikke etnisk betegnelse, og at rikets innbyggere ''litviner'' var navn på belarusere (mens litauerne var kjent som ''samogiter'') som utgjorde de aller meste av innbyggerne i riket. Nasjonalistiske historikere argumenterer for at den litauiske delen ikke ble svekket etter Lublinunionen og innlemmelsen i Polen i 1569. Lover av 1588 bestemte at den litauiske delen av samveldet skulle ha egen statsadministrasjon, lover, språk (gammelbelarusisk ble brukt til 1696), egne finanser og egen hær. I sovjet-tiden ble det fortalt at belaruserne frivillig lot seg innlemme i tsarens Russland, mens senere nasjonalistiske historikere har lagt vekt på maktpolitikken ved Polens delinger på 1700-tallet som årsak til at Belarus ble russisk.<ref name="Olsen2005" />

I midten av 1980-årene forsøkte små grupper i intelligensiaen å øke den belarusiske nasjonale selvforståelsen. Den nasjonalistisk orienterte Zianon Paznjak (Zenon Poznjak) grunnla i 1988 Den belarusiske folkefronten etter mønster av tilsvarende i de baltiske landene. Slike nasjonale folkebevegelser var langt svakere i den belarusiske sovjetrepublikken enn i øvrige vestlige deler av Sovjetunionen. Belarus beskrives som den «mest sovjetiske» av Sovjetunionens republikker fordi landet er særlig preget den sovjetiske forhistorien og fordi landet i utgangspunktet har svak nasjonal identitet.{{Sfn|FFI|1997|s=9–10}} [[Gorbatsjov]] avholdt i mars 1991 folkeavstemning om Sovjetunionens fremtid og 83&nbsp;% av innbyggerne i Belarus stemte for fortsatt union, en høyere andel enn i selve Russland. Stemningen snudde etter kuppforsøket i Moskva i august 1991.{{Sfn|Kolstø|1999|s=219}}

Den amerikanske statsviteren [[John Alexander Armstrong]] omtalte i 1968 de belarusiske og de ukrainske folkene for Russlands små brødre fordi de er kulturelt nært Russland og har svak nasjonal identitet. Armstrong kontrasterte disse med de baltiske landene som han mente har en klar nasjonal identitet blant annet på grunn av distinkte språk og særegne kulturelle tradisjoner. Senere modererte Armstrong synspunktet,men holdt fast ved belarusisk politikk preget av den historiske forbindelsen og det kulturelle slektskapet med Russland. Sett fra Russland er belaruserne er en del av den store russiske nasjon der for eksempel det belarusiske språket regnes som en dialekt av russisk. Mange russere og belarusere har vanskelig for å akseptere Belarus som en selvstendig stat.{{Sfn|FFI|1997|s=8–9}}

Belarusisk ble offisielt administrasjonsspråk i 1990.{{Sfn|FFI|1997|s=9}} I juli 1990 ble det vedtatt en suverenitetserklæring, mest som en formalitet forid de fleste andre sovjektrepublikkene gjorde det samme.{{Sfn|FFI|2000|s=46}} Belarus erklærte seg som uavhengig stat 25. august 1991 etter [[Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991|Kuppforsøket i Moskva noen dager tidligere]].{{Sfn|FFI|1997|s=8}}

===Som selvstendig stat===
[[Fil:RIAN archive 141088 Signing Treaty on Establishing Russian-Belarusian Union.jpg|miniatyr|[[Aleksandr Lukasjenko]] (til venstre) signerer unionstraktat med Russland sammen med [[Boris Jeltsin]], [[Kreml]], 2. april 1997]]
Internasjonalt har Belarus blitt betraktet mest som en skygge av Russland.{{Sfn|FFI|1997|s=10}} Det siste valget til [[øverste sovjet]] var i 1991 og kommunistpartiet fikk flertall av setene mens folkefronten tok 10&nbsp;% av plassene. Valget av [[Aleksandr Lukasjenko]] til president i 1994 var et avgjørende skille i Belarus’ historie etter selvstendigheten. I mars 1991 støttet 83&nbsp;% av innbyggerne (i folkeavstemning) fortsatt medlemskap i Sovjetunionen. Ledelsen i Belarus støttet [[Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991|kuppmakerne i Moskva i august 1991]]. Lederen for landets øverste sovjet gikk av og fysikkprofessor [[Stanislav Sjusjkevitsj]] ble ny leder med en politikk med vekt på nasjonal selvstendighet og moderate reformer. Landet sluttet seg til [[Samveldet av uavhengige stater]] (SUS) 8. desember 1991.{{Sfn|FFI|1997|s=11–12}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Båsland, Harald | utgivelsesår = 1992 | tittel = Ut i Europa: O-fag i grunnskolen | isbn = 8200216403 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009052900008 | side = }}</ref>

Valgte representanter ble sittende ut perioden til det ordniære valget i 1995. Statsminister [[Vjatsjaslaŭ Kebitsj]] var landets reelle leder mens Sjusjkevitsj ble redusert til en hovedsakelig symbolsk figur. I november 1993 anklaget [[Aleksandr Lukasjenko]], leder for antikorrupasjonskomiteen, Sjusjkevitsj og Kebitsj for korrupsjon. Sjusjkevitsj ble på bakgrunn av disse anklagene presset til å gå av i januar 1994 og ble erstattet av [[Mjetsjyslaw Hryb]].{{Sfn|FFI|1997|s=11–12}}{{Sfn|Kolstø|1999|s=221}}

I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en [[konstitusjon]] med tradisjonell [[maktfordeling]] blant annet klare grenser for presidentens myndighet.{{Sfn|FFI|1997|s=11–12}}{{Sfn|Kolstø|1999|s=221}} Lukasjenko vant overraskende med 45&nbsp;% i presidentvalgets første runde sommeren 1994. Statsminister Kebitsj, som representerte de etablerte makthaverne, fikk 17&nbsp;%, mens Sjusjkevitsj fikk 10&nbsp;% og [[Zianon Paznjak]], leder for Folkefronten, fikk 13&nbsp;%. I andre runde av valget sto Lukasjenko mot Kebitsj der begge la seg på en pro-russisk linje og Kebitsj hadde med mediene på sin side. Lukasjenko vant med 81% av stemmene. Lukasjenko ble utenfor landet oppfattet som populist uten økonomisk eller utenrikspolitisk program.{{Sfn|FFI|1997|s=13}} Lukasjenko var den eneste i nasjonalforsamlingen som stemte mot oppløsning av Sovjetunionen.{{Sfn|FFI|2000|s=47}} 

I 1993 inngikk Belarus og Russland en avtale om en valutaunion til erstating for rubelsonen som ble oppløst tidligere samme år. I 1994 inngikk landene en intensjonsavtale om å fjerne handelsbarrierer mellom landene.{{Sfn|Kolstø|1999|s=221}} Russland, Belarus, [[Kasakstan]] og Kirgisistan utvidet i 1996 tollunionen fra 1995 og inngikk avtale om nærmere økonomisk samarbeid med sikte på friere handel og transport.{{Sfn|FFI|2000|s=42}}{{Sfn|Leitzinger|1996|s=10}} I 1996 gikk Belarus inn i statsforbund med Russland der landets nasjonale selvbestemmelse ifølge avtalen ble opprettholdt.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}}

I Sovjetunionen var Belarus sterkt militarisert og ble regnet som et av de landene i verden med størst konsentrasjon av våpen. Det var opp til {{formatnum:400000}} soldater stasjonert i landet som i 1991 hadde 42 militære flyplasser og 23 baser for kjernefysiske våpen. Det selvstendig Belarus hadde ikke kapasitet (blant annet av økonomiske grunner) til å opprettholde en så stor militær styrke. De kjernefysiske våpenene ble overført til Russland (taktiske våpen i løpet av 1992 og interkontinentale [[SS-25]] innen utgangen av 1996). I 1996 hadde den belarusiske hæren {{formatnum:50000}} soldater og en reservestyrke {{formatnum:250000}}. Hæren hadde {{formatnum:2350}} stridsvogner, {{formatnum:2000}} stormpanservogner, {{formatnum:1000}} pansrede personellkjøretøy og {{formatnum:1500}} artillerienheter. Luftforsvaret hadde 350 kampfly.{{Sfn|FFI|1997|s=13–14}}

I årene etter 1991 var politikerne i Belarus delt i synet på Russland. Etter at Lukasjenko ble president i 1994 ble orienteringen mot Russland stadig tydeligere.<ref name="Olsen2005" />

===Under Lukasjenko===
{{se også|Presidentvalget i Belarus 2020}}
Etter at Lukasjenko ble president innførte han gradvis et mer autoritært styre blant annet ved å ta kontroll over den frie pressen og ignorere nasjonalforsamlingen og forfatningsdomstolen. Fra 1995 av utstedte han dekreter som økte presidentmakten på bekostning av den lovgivende forsamlingen. Han bygget opp en sikkerhetsstyrke på {{formatnum:120000}} mann (større enn hæren på knapt {{formatnum:80000}} soldater). Mange av Lukasjenkos rådgivere har fortid i [[KGB]].{{Sfn|FFI|2000|s=47–48}}

På 1990-tallet hadde opposisjonsavisene problemer med å komme ut fordi de ikke fikk benytte de statlige trykkeriene; fjernsyns- og radiostasjoner har hatt problemer med å kringkaste av uklare «tekniske» grunner. I 1995 opphevet Lukasjenko parlamentarikernes immunitet slik at han kunne arrestere Syarei Antonsjyk som hadde kritiserte Lukasjenkos regjering.{{Sfn|FFI|1997|s=21–22}} I april 1995 sendte Lukasjenko sikkerhetsstyrkene inn i parlamentsbygget og fjernet med makt parlamentarikere som protesterte mot Lukasjenko.{{Sfn|FFI|1997|s=23}}

Lukasjenko ble gjenvalgt i 2015 og 2020, og disse valgene ble kritisert for uregelmessigheter og mistanke om Lukasjenkos seier skjedde ved valgfusk.<ref name="whois" /> I 2020 var [[Svjatlana Tsikhanowskaja]] motkandidat som fikk 10&nbsp;% av stemmene ifølge valgkommisjonen, mens Lukasjenko fikk 81&nbsp;%.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/JoVaRj|tittel=Demonstrasjoner etter presidentvalget i Hviterussland: – Folk tror ikke på valgresultatet|besøksdato=2022-06-05|dato=10. august 2020|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref><ref name="whois" /> Ingen internasjonale observatører fikk være til stede ved valget i 2020. I forbindelse med valget var det til da de [[Belarusiske protester etter presidentvalget i 2020|største demonstrasjonene]] mot Lukasjenkos regjering og det pågikk demonstrasjoner i et par uker.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/verden/i/K3QWjy/hva-er-det-som-skjer-i-hviterussland-fem-punkter-som-forklarer-dramaet|tittel=Hva er det som skjer i Hviterussland? Fem punkter som forklarer dramaet.|besøksdato=2022-06-05|dato=23. august 2020|språk=nb|verk=www.aftenposten.no|sitat=Søndag var anslagsvis mellom 150.000 og 250.000 mennesker samlet til enorme, fredelige demonstrasjoner i den hviterussiske hovedstaden. Demonstrasjonene har vedvart i to uker, og folkekravet er at president Aleksandr Lukasjenko går av.}}</ref> Opposisjonspolitikeren [[Maryja Kaljesnikava]] ble dømt til 11 års fengsel etter valget og hennes advokat fikk 10 års fengsel.<ref>{{Kilde www|url=https://www.independent.co.uk/news/world/europe/maria-kolesnikova-znak-lukashenko-belarus-b1915102.html|tittel=What does the jailing of Maria Kolesnikova mean for Belarus?|besøksdato=2022-06-05|dato=2021-09-06|språk=en|verk=The Independent}}</ref>

Under [[Vladimir Putin]]s ledelse av Russland tok Russland over initiativet i relasjonen mellom de to landene. Putin gjorde det klart at integrasjon på papiret var uinteressant og samarbeidet gikk inn i en kjøligere fase. Putin la i 2002 til side planer om en felles valuta. I 2004 beskyldte [[Gazprom]] Belarus for å ha stjålet gas tenkt til det vesteuropeiske markedet. Etter konflikten om gasstransitten ønsket Putin i stedet et økonomisk samarbeidsområde der også Ukraina og Kasakstan var med. Etter [[Presidentvalget i Ukraina 2004]] skiftet Putin igjen fokus til Belarus fordi den nye ledelsen i Ukraina var mer orientert mot EU og NATO.<ref name=":0" />

===Russlands invasjon av Ukraina i 2022===
{{se også|Russlands invasjon av Ukraina 2022}}
I ukene før invasjonen 24. februar drev Russland militærøvelse inne i Belarus. Deler av det russiske angrepet mot Ukraina gikk fra belarusisk territorium blant annet styrkene som rettet seg mot Kyiv. Det var lenge uklart om belarusiske styrker ville delta i angrepet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/world/2022/feb/28/belarus-troops-ukraine-russia-invasion|tittel=Belarus may be about to send its troops into Ukraine, US official says|besøksdato=2022-06-24|dato=2022-02-28|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Grensen mellom Belarus og Ukraina har for en stor del vært uten befestede stillinger og grensepostene besto før invasjonen stort sett av enkle vaktboder. Grenseområdet er preget skogkledde myrer, blant annet [[Pripjatmyrene]], der det er vanskelig å ta seg frem utenfor veiene. Myndighetene og befolkningen har vært mot å medvirke direkte i krigen. Lukasjenko er trolig avhengig av Putin for å beholde makten og er villig til strekke seg langt for å bistå Putin i krigen i Ukraina.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/nato_-hviterussland-kan-vaere-pa-vei-inn-i-krigen-1.15904092|tittel=Nato: Hviterussland kan være på vei inn i krigen|besøksdato=2022-06-24|dato=2022-03-23|fornavn=Eirik|etternavn=Veum|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Lukasjenko har kritiserte vestlige land for å forlenge krigen i Ukraina.<ref>{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/world/2022/may/22/ukraine-forces-prepare-for-possible-attack-on-belarusian-border|tittel=Ukraine forces prepare for possible attack on Belarusian border|besøksdato=2022-06-24|dato=2022-05-22|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Belarusisk media har ikke omtalt russiske angrep på storbyene [[Kharkiv]] og [[Mariupol]]. I Belarus er det ikke tillatt å bruke ordet «krig».<ref>''Dag og Tid'', 29. april 2022.</ref>

Sårede russiske soldater ble evakuert blant annet til Mazyr i [[Homjel voblasts]] i Belarus.<ref>{{Kilde avis|tittel=WSJ News Exclusive {{!}} Russia Evacuates Wounded Soldiers to Belarus as Its Casualties in Ukraine War Rise|url=https://www.wsj.com/articles/russia-evacuates-wounded-soldiers-to-belarus-as-its-casualties-in-ukraine-war-rise-11646239336|avis=Wall Street Journal|dato=2022-03-02|besøksdato=2022-03-03|issn=0099-9660|språk=en-US|fornavn=Evan|etternavn=Gershkovich}}</ref>

Da invasjonen var i gang ble jernbanelinjer i Belarus utsatt for sabotasje fra belarusiske motstander av krigen blant andre medvirket jernbanearbeidere og datahacekere. Sabotasjene gjaldt særlig signalsystemene som er nødvendige for avvikling av jernbanetrafikken og sabotasjene var tilstrekkelig til å stanse togtrafikken. Russiske styrker forsøkte da i stedet å få frem forsyninger på veiene og forsyningsproblemene bidro til at en lang militærkonvoi på vei mot Kyiv ble stående fast i mange dager.<ref>{{Kilde avis|tittel=The Belarusian railway workers who helped thwart Russia’s attack on Kyiv|avis=Washington Post|url=https://www.washingtonpost.com/world/2022/04/23/ukraine-belarus-railway-saboteurs-russia/|dato=23. april 2022}}</ref> Belarusiske myndigheter innførte etter dette dødsstraff for forsøk på terror.<ref>{{Kilde avis|tittel=Belarus eyes wider death penalty use after anti-war railway sabotage|url=https://www.reuters.com/world/europe/belarus-eyes-wider-death-penalty-use-after-anti-war-railway-sabotage-2022-04-27/|avis=Reuters|dato=2022-04-27|besøksdato=2022-06-24|språk=en|etternavn=Reuters}}</ref> Belarusiske frivillige deltar på ukrainsk side i kamper med russiske styrker.<ref>{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2022/05/04/belarus-ukraine-russia-war-putin/|tittel=Belarus Is the Other Loser in Putin’s War|besøksdato=2022-06-24|fornavn=Amy|etternavn=Mackinnon|språk=en-US|verk=Foreign Policy}}</ref>

Belarus ble gjenstand for internasjonale sanksjoner blant annet innenfor idrett<ref>https://www.nrk.no/sport/russiske-og-hviterussiske-utovere-utestenges-fra-paralympics_-_-jeg-er-beveget-1.15876980</ref><ref>https://www.ihf.info/media-center/news/decision-ihf-regarding-situation-ukraine-and-russia</ref> og banktjenester som [[Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunication|SWIFT]]<ref>{{Kilde www|url=https://ec.europa.eu/commission/presscorner/home/en|tittel=Press corner|besøksdato=2022-06-24|språk=en|verk=European Commission - European Commission}}</ref> og [[American Express]].<ref>{{Kilde www|url=https://about.americanexpress.com/newsroom/press-releases/news-details/2022/American-Express-Suspends-Operations-in-Russia-and-Belarus/default.aspx|tittel=American Express Suspends Operations in Russia and Belarus|besøksdato=2022-06-24|språk=en-US|verk=about.americanexpress.com}}</ref> Belarus var et av fem land som stemte mot i [[FNs generalforsamling]]<nowiki/>s fordømmelse av Russlands invasjon.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dn.no/utenriks/putin/russland/krigen-i-ukraina/putin-er-ikke-sa-isolert-som-vesten-hevder/2-1-1208386|tittel=Putin er ikke så isolert som Vesten hevder|besøksdato=2022-06-24|dato=2022-04-28|etternavn=NTB|verk=www.dn.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/pW5G7o|tittel=Historisk FN-avstemning: Fordømmer Russlands invasjon av Ukraina|besøksdato=2022-06-24|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref>

Russiske styrker har ifølge nyhetsrapporter avfyrt missiler mot Ukraina fra belarusisk territorium eller luftrom.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aljazeera.com/news/2022/6/25/ukraine-russia-war-missiles-hit-yavoriv-military-base-liveblog|tittel=Dozens of Russian missiles hit military facilities across Ukraine|besøksdato=2022-06-25|fornavn=Federica|etternavn=Marsi|språk=en|verk=www.aljazeera.com}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Live Updates: Russia Fires Barrage of Rockets at Targets Across Ukraine|url=https://www.nytimes.com/live/2022/06/25/world/russia-ukraine-war-news|avis=The New York Times|dato=2022-06-25|besøksdato=2022-06-25|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Megan|etternavn=Specia|fornavn2=Marc|etternavn2=Santora|sitat=Officials said the attacks included over 40 rockets fired from Belarusian airspace and appeared to hit mostly military targets. They came hours before President Vladimir V. Putin of Russia was to meet with Belarus’s leader.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.newsweek.com/ukraine-war-russia-expert-warns-putin-pressuring-belarus-add-troops-1717143|tittel=Ukraine war: Russia expert warns of Putin pressuring Belarus to add troops|besøksdato=2022-06-25|dato=2022-06-18|fornavn=Thomas|etternavn=Kika|språk=en|verk=Newsweek|sitat=So far, the Belarusian military has not directly participated in the invasion. However, Belarus has allowed Russian forces to operate on its land, acting as an entry point into Ukraine for Russian soldiers, and a point from which the military can launch missile strikes.}}</ref>