Redigerer Augustus (avsnitt)

=== Første avtale ===
[[Fil:Caesar augustus.jpg|miniatyr|upright|Augustus som en magistrat (øvrighetsperson). Statuens marmorhode ble gjort ca. 30–20 f.Kr., legemet ble skulpturert på 100-tallet e.Kr. ([[Louvre]], [[Paris]]).]]

I 27 f.Kr. gjorde Octavius et stort nummer av å gi all makt tilbake til det romerske senatet og avlevere sin kontroll over de romerske provinsene og deres militære styrker.<ref name="eck 45"/> I hans tid som konsul hadde imidlertid senatet liten makt til å komme med nye lover.<ref name="eck 45"/> Selv om Octavius ikke lenger hadde direkte kontroll over provinsene og deres hærer, beholdt han lojaliteten til de aktive soldater og veteraner.<ref name="eck 45"/> Karrieren til mange tilhengere var avhengig av hans støtte da hans økonomiske makt under den romerske republikken var uten sidestykke.<ref name="eck 45"/> Historikeren [[Werner Eck]] har slått fast:

{{sitat|Summen av hans makt kom først og fremst fra de ulike maktposisjonene fra de posisjoner som ble delegert til ham av senatet og folket, for det andre fra hans enorme private formue, og for det tredje fra tallrike forhold av tilhengere han beskyttet og som han etablerte med enkeltmennesker og grupper over hele riket. Alle av dem utgjorde grunnlaget for hans ''auctoritas'', som han selv framhevet som grunnlaget for hans politiske handlinger.<ref name="eck 113">Eck (2003), s. 113.</ref>}}

Folk flest var meget klar over de enorme økonomiske ressursene som Augustus kommanderte over. Da han mislyktes i å få med seg nok senatorer til å finansiere byggingen og vedlikeholdet av nettverket av veger i Italia, overtok han selv personlig ansvar for dem i 20 f.Kr.<ref name="eck 80">Eck (2003), s. 80.</ref> Det ble framhevet på romerske mynter som utgitt i 16 f.Kr. etter at han hadde donert enorme mengder med mynter til ''[[Aerarium|aerarium Saturni]]'', Romerrikets første arkiv.<ref name="eck 80"/>

I henhold til historikeren H. H. Scullard var derimot Augustus' makt basert på utøvelse av framherskende militær kontroll og den ytterste hjemmelen av hans autoritet var makt, likevel var mye av faktaene fordekt.<ref name = "Scullard_p211">Scullard (1982), s. 211.</ref>

Senatet foreslo for Octavius at han straks skulle overta kommandoen over provinsene. Senatets forslag var en bekreftelse av Octavius' ekstrakonstitusjonelle makt. Gjennom senatet var Octavius i stand til i navnet å opprettholde den fortsatt eksisterende romerske konstitusjonen. Tilsynelatende aksepterte han motstrebende til sist et tiårig ansvar for å overvåke provinsene. Romas provinsers tilstand ble betraktet som i en tilstand av kaos.<ref name="eck 46">Eck (2003), s. 46.</ref><ref>Scullard (1982), s. 210.</ref> Provinsene ble underlagt ham slik at han kunne pasifisere dem innenfor tiårsperioden Provinsene utgjorde det meste av den erobrede romerske verden, inkludert [[Hispania]], [[Gallia]], [[Syria]], [[Kilikia]], [[Kypros]], og [[Aegyptus|Egypt]].<ref name="eck 46"/><ref name="ccaa 34">Gruen (2005), s. 34.</ref> I tillegg ga herredømmet over disse provinsene Octavius kontrollen over de fleste av Romas legioner.<ref name="ccaa 34"/><ref name="eck 47">Eck (2003), s. 47.</ref>

Mens Octavius handlet som konsul i Roma sendte han senatorer til provinsene under sin ledelse for å fungere som sine representanter for å ta seg av de provinsielle affærene og forsikre at hans ordrer ble utført.<ref name="eck 47"/> Provinser som ikke var under hans kontroll ble ledet av guvernører valgt av senatet.<ref name="eck 47"/> Octavius ble den mektigste politiske aktøren i Roma og i de fleste av dens provinser, men han hadde ikke eneveldig makt over politikken og militæret.<ref name="ccaa 24"/> Senatet kontrollerte fortsatt Nord-Afrika, en viktig regional produsent av korn, foruten også [[Illyria]] og Makedonia, to militært strategiske regioner med flere legioner.<ref name="ccaa 24"/> Med kontroll over kun fem eller seks legioner spredt over tre senatoriske [[Promagistrat|prokonsuler]], sammenlignet med tyve legioner under Octavius' kontroll, var senatets kontroll ikke noe som utgjorde en politisk eller militær utfordring for Octavius.<ref name="ccaa 24 25"/><ref name = "Scullard_p211"/> Senatets kontroll over en del av de romerske provinsene bidro til å opprettholde en republikansk fasade.<ref name="ccaa 24 25"/> Octavius' kontroll av hele provinser med den hensikt å sikre freden og skape stabilitet var på linje med tidligere tiders forgjengere hvor slike framtredende romere som [[Pompeius]] hadde blitt gitt tilsvarende militær makt i tider av krise og ustabilitet.<ref name="ccaa 24 25"/>

[[Fil:Augustus Bevilacqua Glyptothek Munich 317.jpg|miniatyr|upright|Byste av Augustus, som bærer ''corona civica'', krans av eikeblader. [[Glyptotek]], [[München]].]]
I januar 27 f.Kr. ga senatet Octavius de nye titlene ''[[Augustus (tittel)|Augustus]]''  og ''[[Princeps]]''.<ref name="eck 50">Eck (2003), s. 50.</ref> ''Augustus,'' fra det [[latin]]ske ord ''Augere'' (i betydningen «å øke») kan bli oversatt som «den strålende», det vil si «majestetisk» eller «ærverdig».<ref name="eck 49">Eck (2003), s. 49.</ref> Det var en tittel som mer hadde religiøs enn politisk autoritet.<ref name="eck 49"/> I henhold til romerske religiøse forestillinger symboliserte tittelen et preg av autoritet over det menneskelige — og naturen — som gikk hinsides noen konstitusjonell definisjon av hans status. Etter hans harde metoder for å befeste sin politiske, finansielle og militære kontroll, tjente navnendringen til å markere endringen fra et grusomt styre til et langt edlere styre som ''Augustus''. Hans nye tittel som ''Augustus'' var også mer fordelaktig enn ''Romulus'', som han tidligere hadde henvist til seg selv i referanse til den mytiske fortellingen om [[Romulus og Remus]], grunnleggerne av Roma, og var derfor også et symbol for en ''andre'' grunnleggelse av Roma.<ref name="eck 49"/> Dessuten var tittelen ''Romulus'' i langt større grad assosiert med oppfatningen av [[monarki]] og kongedømme, en oppfatning som Octavius forsøkte å unngå.<ref name="eck 149">Eck (2003), s. 149</ref> ''Princeps'' kom fra den latinske frasen ''primum caput'', «første hode», opprinnelig ment for den eldste eller den mest framstående senator hvis navn ville komme først på senatorenes vaktliste; i tilfellet med Augustus ble det en tittel for en regjerende leder som hadde hovedkommandoen.<ref>Eck (2003), ss. 3, 149.</ref> ''Princeps'' hadde også vært en tittel under republikken for de som hadde tjent staten vel; eksempelvis [[Pompeius]] hadde innehatt denne tittelen. Augustus titulerte seg også som ''Imperator Caesar divi filius'', «Kommandør Cæsars sønn av den guddommelige».<ref name="eck 50"/> Med denne tittelen skrøt han ikke bare av sin familieforbindelse til guddommeliggjorte Julius Cæsar, men bruken av ''[[Imperator]]'' betegnet en fast forbindelse til den romerske seierstradisjonen.<ref name="eck 50"/> Ordet ''Cæsar'' var kun et familienavn for en i familiegrenen [[Julia (gens)]], men Augustus omformet ''Cæsar'' til en ny familiegren som begynte med ham selv.<ref name="eck 50"/>

Augustus ble også gitt retten til benytte ''[[corona civica]]'', en krans av eikeblader og dekorere det over sin dør og dørhåndtak.<ref name="ccaa 24">Eder (2005), s. 24.</ref> Denne kronen ble vanligvis holdt over hodet på en romersk general under et triumftog, noe som de som hadde fått kronen til å gjenta ''[[memento mori]]'', eller, «Husk, du er dødelig», for den triumferende generalen. I tillegg var tvinnet laurbær viktige i flere statsseremonier, og krone av laurbærblader ble gitt som belønning til idrettskjemper og kunstnere. Således var både bladkroner av eik og laurbær integrerte symboler for romersk religion og samfunn og det å plassere dem på Augustus' dør var jevngodt med å erklære hans hjem for hovedstaden. Imidlertid avviste Augustus skrytende verdighetstegn på makt som å holde et [[septer]], bære et [[diadem]] eller krone av gull, eller benytte en [[toga]] av [[purpur]] som hans forgjenger Julius Cæsar.<ref name="ccaa 13">Eder (2005), s. 13.</ref> Om han nektet å symbolisere sin makt ved å bære slike gjenstander belønnet senatet ham uansett med et gullskjold som ble plassert i hallen [[Curia]] som hadde inskripsjonen ''virtus'', ''pietas'', ''clementia'', ''iustitia'' — «tapperhet, gudfryktighet, nåde, og rettferdighet».<ref name="eck 3"/><ref name="ccaa 24"/>