Redigerer Arnhem-operasjonen (avsnitt)

== Slaget ==
=== Dag 1: Søndag 17. september 1944 ===
==== Tidlig suksess ====
[[Fil:Market-Garden - Karte Nimwegen.png|upright=1.2|thumb|Allierte landingsseder nær Nijmegen.]]
[[Fil:82nd Grave.jpg|upright=1.2|thumb|82. flybåren divisjon slippes ned nær Grave.]]

Operasjon Market Garden åpnet med alliert suksess hele veien. I den første landingen ankom nesten alle fallskjermtroppene der de skulle uten uhell. I 82. flybåren divisjon landet 89% av troppene på eller innenfor 1000 meter fra deres landingssoner og 84% av seilflyene landet på eller innenfor 1000 meter fra deres landingssoner. Dette i kontrast til tidligere operasjoner der utslipp av fallskermsoldater hadde ført til at enheter ble spredt utover et område på opptil 19 kilometer. Tapene mot fiendtlige fly og luftvernskyts var små. Tysk luftvernskyts og flak ble beskrevet i rapporter som «heftig, men unøyaktig».<ref>Friedrich, Karsten (2012): [https://books.google.no/books?id=0qkBAwAAQBAJ&q=german+flak+%22heavy+but+inaccurate%22&pg=PT219&redir_esc=y#v=snippet&q=german%20flak%20%22heavy%20but%20inaccurate%22&f=false ''The Cruel Slaughter of Adolf Hitler II'']. Lulu.com. ISBN 978-1-4467-9584-2.</ref> Ved slutten av den første dagen var alle overganger over elvene 100 prosent i allierte hender, eller tyske tropper forhindret fra å bruke overgangene, bortsett fra den store jernbanebroen ''Spoorbrug Nijmegen'' over Waal.

I sør møtte 101. regiment liten motstand og erobret fire av fem broer som ble tildelt dem. Etter en kort forsinkelse forårsaket av fire 88 mm-kanoner og en posisjon med maskingevær, ble broen ved Son sprengt av tyskerne ved ankomst. Senere samme dag ble flere små angrep fra den tyske 59. infanteridivisjon slått tilbake. Små enheter fra 101. regiment forflyttet seg sør for Son, mot Eindhoven. Senere samme dag kom de i kontakt med tyske styrker. Elementer fra britiske 44. stridsvognregiment som rykket fram i sektoren til VIII-korpset ga assistanse til 101. regiment.<ref> [https://web.archive.org/web/20091027024229/http://uk.geocities.com/williamfdungey/odds/44rtr.html «A brief history of the 44th Royal Tank Regiment 1939–1945»], ''Geocities.com''. Arkivert fra [http://uk.geocities.com/williamfdungey/odds/44rtr.html originalen] 27. oktober 2009.</ref>

Nord for dem ankom 82. flybåren divisjon med en liten gruppe som ble sluppet ned i nærheten av [[Grave (Noord-Brabant)|Grave]] og sikret broen. De lyktes også med å erobre en av de livsviktige broene over Maas-Waal-kanalen, slusebroen ved [[Heumen]]. 82. flybåren divisjon konsentrerte sin innsats for å erobre høydene ved [[Groesbeek]] i stedet for å angripe deres hovedmål, som var den nevnte Nijmegenbroen. Erobringen av Groesbeekhøydene var å sette opp en blokkeringsposisjon på høydedraget for å forhindre et tysk angrep ut av den nærliggende skogsområdet Klever Reichswald og for å forhindre at høydene ble benyttet av tyske artilleriobservatører. Browning, sjefen for den første luftbårne hæren, var enig i påstandene til Gavin, sjefen for den 82., om at Groesbeekhøydene var prioritet. Gavin ønsket å okkupere Grave og Maas-Waal kanalbroer før Nijmegenbroen. Han ville prøve å erobre Nijmegenbroen bare når disse var sikre, og dermed frigjøre tropper for Nijmegen.

Før operasjonen 15. september ga Gavin verbalt ordre til oberstløytnant Linquist fra det amerikanske 508. fallskjerminfanteriregiment om å sende en bataljon til Nijmegenbroen etter landsetting. Han hadde bestemt at det var nok tropper for de andre målene. Linquist sa senere at han forsto at han burde sende en bataljon etter at regimentet hans hadde fullført sine tidligere tildelte mål. Linquists bataljon nærmet seg broen denne kvelden og forsinket beslagleggelsen av broen. Bataljonen ble stoppet av en SS-enhet som hadde kjørt sørover fra Arnhem. En del av SS-enheten vendte tilbake til Arnhem, men fant den nordlige enden av Arnhembroen okkupert av britiske 1. luftbårne divisjon. I et forsøk på å krysse broen ble det meste av SS-enheten drept, også kommandanten.<ref> Margry (2002b), s. 488.</ref>

508. regiment fikk i oppgave å erobre den 600 meter lange motorveibroen i Nijmegen hvis mulig, men på grunn av feilkommunikasjon begynte de ikke før sent på dagen. General Gavins ordre til oberst Lindquist av 508. regiment var å «forflytte uten forsinkelse» inn på Nijmegenbroen. Lindquists 508. regiment begynte å hoppe ut i fallskjerm klokken 13:28 med 1 922 mann. Hoppet var perfekt med regimentet 90 % samlet ved 15:00. Sjefen for 3. bataljon skrev senere at... «vi kunne ikke ha landet bedre under noen omstendigheter». 508. regiment var fortsatt sittende rundt da Gavin spurte dem klokken 18:00 om de hadde kommet til broen ennå.<ref> Margry (2002b), s. 161−164.</ref>

De møtte den samme ulempen som britene i Arnhem ved å bli sluppet ned mange mil fra målet. Hvis de bare hadde angrepet tidligere, ville de kun ha møtt et dusin tyske brovakter. Da 508. regiment angrep, ankom tropper fra den 10. SS rekognoseringsbataljonen. Angrepet mislyktes, og etterlot Nijmegenbroen i tyske hender.

Å erobre denne broen var særdeles viktig. I motsetning til broene i sør som strakte seg over mindre elver og kanaler og hvor det kunne bygges midlertidige broer med ingeniørenheter, krysset broene Nijmegen og Arnhem to armer av Rhinen hvor det ikke med enkelhet kunne bygges bro. Hvis en av Nijmegen- eller Arnhem-broene ikke ble erobret og beholdt, ville framrykningen av XXX-korps bli blokkert og Operasjon Market Garden ville være mislykket.

==== Britisk landsetting ====
* [[Slaget om Arnhem]]

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-J27850, Arnheim, brennende britische Lastensegler.jpg|thumb|Britisk glidefly [[Airspeed Horsa|Horsa]] i brann.]]

Den første luftbårne divisjonen landet klokken 13.30 uten alvorlige hendelser, men problemer knyttet til den dårlige planen begynte like etter. Bare halvparten av divisjonen kom med i første omgang og bare halvparten av disse (1. fallskjermbrigade) kunne rykke frem på broen. De gjenværende troppene måtte forsvare fallsonene over natten for ankomst av den andre heisen dagen etter. Dermed måtte divisjonens primære mål takles av mindre enn en halv brigade. Mens fallskjermjegerne marsjerte østover til Arnhem, skulle Rekognoseringsskvadronen rase til broen i jeepene sine og holde den til resten av brigaden ankom. Enheten dro sent til broen, og etter å ha reist bare et lite stykke ble fortroppen stanset av en sterk tysk forsvarsposisjon; skvadronen kunne ikke komme videre.

Dette fikk alvorlige konsekvenser. Fem timer etter den første landingen, følte tyskerne at britene var bundet til Arnhem, rekognoseringsbataljonen til 9. SS-panserdivisjon kunne krysse Arnhem-broen og kjøre til Nijmegen og broen over Waal-grenen av Rhinen. Ingen britisk luftbåren enhet var ved broen.

Arnhem-veteranen Tom Hicks fra 1st fallskjermskvadron til [[Royal Engineers|stridsingeniørene]] beskrev problemene fallskjermtroppene sto overfor: «De (tyskerne) hadde våpen som var utenfor rekkevidde av våre. Vi hadde ikke noe [[artilleri]] med oss, så de kunne bare ligge der og plukke deg ned. Hvis vi ønsket å få et våpen ut av spill, måtte vi sende en patrulje ut, gjør det mann til mann.»<ref>Intervju med ''BBC TV News''. 21. september 2014.</ref>

To av de tre bataljonene i 1. fallskjermbrigade ble bremset av små tyske enheter fra en treningsbataljon som raskt hadde etablert en tynn blokkeringslinje som dekket de åpenbare rutene inn til Arnhem. Oberstløytnant [[John Dutton Frost|John Frosts]] 2. fallskjermbataljon, som rykket østover langs den sørligste veien inn i Arnhem nær Rhinen, fant sin rute som var stort sett ikke forsvart. De ankom brua om kvelden og satte opp forsvarsposisjoner i nordenden. De fikk selskap av en annen britisk styrke, ledet av major Tony Hibbert, og som var brigadens eneste andre enhet som nådde broen.<ref name="RollCall"> [https://web.archive.org/web/20141019094205/http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 «Roll Call: Major Tony Hibbert, MBE MC»], ''ParaData, Airborne Assault''. Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 originalen] 19. oktober 2014</ref><ref name="RollCall2"> [https://www.pegasusarchive.org/arnhem/tony_hibbert.htm Major James Anthony Hibbert], ''The Pegasus Archive – The Battle of Arnhem Archive''</ref><ref name="experiences"> [https://web.archive.org/web/20141022034811/http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 «Personal account of Major Tony Hibbert's experiences of the Battle of Arnhem»], ''ParaData, Airborne Assault''. Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 orignalen] 22. oktober 2014</ref>

To forsøk på å erobre den buede stålbroen mislyktes. Av de andre bataljonene hadde 3. fallskjermbataljon dekket bare halve avstanden til broen da de stanset for natten, baksiden av kolonnen deres var under angrep og trengte tid til å ta dem igjen. 1. fallskjermbataljonen var på samme måte fragmentert, men skjøvet videre rundt flanken av den tyske linjen gjennom hele natten. Hyppige trefninger resulterte i at de gjorde litt mer framgang. 3. bataljonen under kaptein James Cleminson ved at de i et bakhold mot en tysk stabsbil kunne drepte sjefen for Arnhems garnison, generalmajor Friedrich Kussin, samt hans medhjelper og hans sjåfør.<ref>[http://www.battle-of-arnhem.com/the-death-of-generalmajor-friedrich-kussin/ «The death of Generalmajor Friedrich Kussin - Market Garden»], ''Battle-of-arnhem.com''</ref>

==== Kommunikasjonssvikt ====
[[Fil:John Frost.jpg|thumb|John Frost, ledende offiser for Bruneval-raidet([[Operasjon Biting]]), den 27. februar 1942. Fotografert etter å ha mottatt militærkorset for sin andel i raidet, 1942. På dette tidspunktet hadde ikke fallskjermregimentet sine egne insignier eller uniform; Frost hadde derfor på seg uniformen fra Kamerun.]]

Noe tap av kommunikasjon mellom broen og divisjonshovedkvarteret i en av fallsonene var forventet, ettersom 13 km skilte dem og hovedradioen var Type 22-settet,<ref>[https://pa0pzd.com/army-navy/british-wireless-sets-and-receivers/wireless-set-no-22-2/ «Operation Market Garden Arnhem and the radio equipment»]; [https://www.radiomuseum.org/r/mil_gb_wireless_set_no22.html «Set No.22»], ''Radiomuseum''</ref> med en effektiv rekkevidde på kun 5 km.<ref name="Hibbert_99–100">Hibbert (2003), s. 99–100.</ref> De britiske radioene fungerte ikke på noen rekkevidde; noen hadde problemer med å motta signaler fra bare noen hundre meter og andre fikk ingenting i det hele tatt. Det ble funnet ut etter landing at radioene var satt til forskjellige frekvenser, hvorav to falt sammen med tyske og britiske radiostasjoner for allmennkringkasting.<ref name="Hibbert_99–100"/> Andre teorier har blitt fremmet for å forklare den sterkt reduserte rekkevidden til 1. fallskjermbataljons radiosett. Dermed var kommunikasjonen mellom første luftbårne enheter dårlig mens det tyske forsvaret ble koordinert og forsterket. John Greenacres studie påpekte at feil i radiokommunikasjonen hadde blitt erfart tidligere og ble advart om det før operasjonen. Men sørget for ved å ta med ekstra felttelefonledning<ref> Greenacre (2004), s. 283–308.</ref>

Den eneste måten å tilkalle luftstøtte på var gjennom to spesielle amerikanske enheter som ble sluppet ned sammen med 1. luftbårne divisjon. Disse enhetene var utstyrt med «Veeps»: jeeper med [[veldig høy frekvens]] [[SCR-193]]-radio. Det ble oppdaget at det var umulig å kommunisere med fly på den høyeste av to frekvenser for dette, og de kunne heller ikke stilles inn til den lavere frekvensen.<ref> Hibbert (2003), s. 100.</ref> Til tross for forsøk på å justere dem på nytt, ble det ene settet snart ødelagt av beskytning fra bombekastere og det andre ble forlatt dagen etter. Det fjernet den eneste måten å kommunisere med jagerbomberne til [[Royal Air Force]]. Pilotene fikk ordre om ikke å angripe på eget initiativ, ettersom det fra luften ikke var noen enkel måte å skille venn fra fiende. I kombinasjonen med dårlig vær førte dette til manglende luftstøtte. Etter krigen ble det avdekket at sambandspersonellet i [[Royal Corps of Signals]] enten var uvitende eller ikke klarte å informere om kommunikasjonsproblemene som var blitt identifisert i november 1943 på grunn av [[solflekk]]er. Urquhart beordret at de 4 meter lange antennene skulle brukes, men som var ubrukelige på grunn av fysikken til radiofrekvensenes utbredelse. Feil frekvenser var en del av det samme problemet på grunn av signalpersonell som ikke hadde  nok kunnskap om radiokommunikasjonen.<ref> Austin (2001), s. 291–294.</ref>

==== XXX korps’ framrykking ====
Om morgenen den 17. september fikk Horrocks bekreftelse på at operasjonen skulle finne sted denne dagen.<ref name="Randel_32"> Randel (1945), s. 32.</ref> Klokken 12.30 fikk Horrocks vite at den første bølgen av de luftbårne styrkene hadde forlatt sine baser i Storbritannia og satte tidspunktet for bakkeangrepet til å starte kl. 14.35.<ref name="Randel_32"/> Klokken 14.15<ref>Ryan (1999), s. 182.</ref> åpnet 300 kanoner fra korpsartilleriet ild og avfyrte en rullende [[sperreild]] foran XXX korps’ startlinje<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_70"> Gill & Groves (2006), s. 70.</ref> som var 1,6 km bred og 8 km i dybden.<ref name="Ryan_183"> Ryan (1999), s. 183.</ref> Sperreild ble støttet av syv skvadroner av RAF [[Hawker Typhoons]] som skjøt raketter mot alle kjente tyske posisjoner langs veien til [[Valkenswaard]].<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_70"/> Framrykningen ble ledet av stridsvogner og infanteri fra Irish Gardes<ref name="Randel_32"/> og startet i tide da løytnant Keith Heathcote, som kommanderte den ledende tanken, beordret sjåføren sin å rykke fram.<ref name="Ryan_183"/> De ledende enhetene til [[Irish Guards]] hadde brutt ut av XXX korps brohode på Maas-Schelde-kanalen og krysset inn i Nederland ved 15:00-tiden.<ref name="Randel_32"/><ref name="Ryan_183"/> Etter å ha krysset grensen ble Irish Guards overfalt av infanteri og panservernkanoner gravd inn på begge sider av hovedveien.<ref name="Randel_32"/><ref name="Ryan_183"/> Deler av artillerisperringen ble raffinert og nye bølger av Hawker Typhoons ble kalt inn.<ref name="Randel_32"/> Irish Guards rykket fram for å rydde de tyske stillingene, bestående av to tyske fallskjermbataljoner og to bataljoner fra 9. SS-panserdivisjon.<ref name="Randel_32"/> Avhør av tyske soldater som var tatt til fange, at noen av dem villig,<ref name="Ryan_183"/> andre etter å ha blitt truet, pekte ut de gjenværende tyske stillingene.<ref name="Gill&Groves_70"/><ref name="Ryan_185–186">Ryan (1999), s. 185–186.</ref> Kampene stilnet snart og framrykningen ble gjenopptatt. Ved siste lys var byen Valkenswaard nådd og okkupert av Irish Guards.<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_71"> Gill & Groves (2006), s. 71.</ref><ref name="Ryan_187"> Ryan (1999), s. 187.</ref>

Horrocks hadde forventet at Irish Guards ville ha vært i stand til å rykke fram de 21 kilometerne til Eindhoven innen to-tre timer; imidlertid hadde de bare tilbakelagt rundt 11 km. Operasjonen begynte allerede å falle etter planen.<ref name="Ryan_187"/> I Valkenswaard ble ingeniører blitt forflyttet opp for å bygge en 58 m bro (klasse 40 Bailey) over en smal elv, som ble fullført innen 12 timer.<ref name="Gill&Groves_71"/>

==== Tyske reaksjoner ====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S73823, Arnheim, Radfahrschwadron im Anmarsch.jpg|thumb|SS-tropper på sykler.]]

På tysk side var det snart klart hva som skjedde. Model bodde på Tafelberg Hotel i [[Oosterbeek]], en landsby vest for Arnhem, da britene begynte å lande på landsbygda vest for Oosterbeek. Han utledet raskt det sannsynlige fokuset for angrepet, og etter å ha evakuert sitt hovedkvarter, organiserte han et forsvar. Bittrich sendte et rekognoseringskompani fra 9. SS-panserdivisjon til Nijmegen for å forsterke forsvaret av broen. Ved midnatt hadde Model fått et klart bilde av situasjonen og organisert forsvaret av Arnhem. Forvirringen vanligvis forårsaket av luftbårne operasjoner var fraværende i Arnhem, og fordelen med et overraskelseangrep gikk tapt. Under operasjonen fant tyskerne (angivelig) en kopi av Market Garden-planen fra liket av en amerikansk offiser, som slett ikke skulle ha båret den inn i kamp.<ref> D'Este (2002), s. 616.</ref>

=== Dag 2: Mandag 18. september ===
Allierte meteorologer forutså riktig at England ville være dekket av tåke om morgenen 18. september. Andre flyvning (''Second Lift'') ble utsatt i tre timer og tykke lave skyer begynte å utvikle seg over den sørlige delen av kampsonen, spredte seg i løpet av dagen over området, og hemmet forsyning og luftstøtte (Syv av de neste åtte dagene hadde dårlig vær og all luftoperasjonene ble kansellert 22. og 24. september).<ref>Simons, Paul (18.september 2014): [https://www.thetimes.com/article/weather-eye-operation-market-garden-mfxclhdqzvf «Weather eye: Operation Market Garden»], ''The Times''</ref><ref>[https://history.army.mil/books/70-7_19.htm «Operation Market Garden»], ''U.S. Army Center of Military History''</ref>

==== 1. luftbåren sone ====
[[Fil:Arnhem Map 1.jpg|thumb|Kart over britiske landssteder i Arnhem]]
[[Fil:Waffen SS POWS Netherlands Sep 1944 IWM BU 1159.jpg|thumb|Fire SS-soldater tatt til fange, 18. september 1944.]]

1. og 3. fallskjermbataljoner presset mot Arnhembroen i de tidlige timene og hadde gjort god framgang, men de ble ofte stanset i trefninger så snart det ble lyst. Med sine lange og uhåndterlige kolonner som måtte stoppe for å slå tilbake angrep samtidig som troppene foran fortsatte uvitende, forsinket tyskerne deler av de to bataljonene, fragmenterte dem og utraderte opp restene.

Tidlig på dagen konkluderte 9. SS Rekognoseringsbataljon (sendt sørover dagen før) at de ikke var nødvendig i Nijmegen og vendte tilbake til Arnhem. Selv om de var klar over de britiske troppene ved broen, forsøkte de å krysse den med makt og ble slått tilbake med store tap, blant dem deres kommandant, SS-Hauptsturmführer Viktor Gräbner.<ref>Fellgiebel, Walther-Peer (2000): ''Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939–1945 — Die Inhaber der höchsten Auszeichnung des Zweiten Weltkrieges aller Wehrmachtteile'', Friedberg: Podzun-Pallas. ISBN 978-3-7909-0284-6; s. 200.</ref>

Ved slutten av dagen hadde 1. og 3. fallskjermbataljoner gått inn i Arnhem og var innenfor 2 km fra broen med omtrent 200 mann, en sjettedel av deres opprinnelige styrke. De fleste offiserene og underoffiserene var blitt drept, såret eller tatt til fange. Andre flyvning ble forsinket av tåke og hoppet ned i fallskjerm ned på en landingssone under kraftig angrep, men landet med full styrke (den 4. fallskjermbrigaden bestående av 10., 11. og 156. bataljoner av fallskjermregimentet, kommandert av brigadegeneral John Winthrop Hackett) og C- og D-kompanier fra 2. South Staffordshire Regiment.

==== 82. luftbåren sone ====
[[Grave (Noord-Brabant)|Grave]] viste seg å være godt forsvart og tyske styrker fortsatte å presse på den 82. flybåren divisjon utplassert på Groesbeekhøydene øst for Nijmegen. Det 505. fallskjerminfanteriregimentet forsvarte seg mot tyske angrep i Horst, Grafwegen og Riethorst. Tidlig på dagen førte tyske motangrep en av de allierte landingssonene der andre flyvning skulle ankomme klokken 13:00. Det 508. fallskjerminfanteriregimentet angrep kl. 13.10 og ryddet landingssonen innen kl. 14.00, og erobret 16 tyske luftvernkanoner og tok 149 fanger.<ref> Zaloga (2014), s. 51.</ref> Forsinket på grunn av været i Storbritannia, ankom andre flyvning ikke før klokken 15:30. Denne flyvning brakte inn fallskjermelementer fra 319., 320. og 456. artilleribataljon, og medisinske støtteelementer. Tjue minutter senere slapp 135 amerikanske [[Consolidated B-24 Liberator|B-24-bombefly]] forsyninger fra lav høyde.

==== 101. luftbåren sone ====
[[File:Market-Garden - Karte Eindhoven.png|thumb|Kart over amerikanske landingssteder nær Eindhoven.]]

Overfor tapet av broen ved Son, forsøkte 101. uten hell å erobre en lignende bro noen kilometer unna ved Best, men fant ankomsten blokkert. Andre enheter fortsatte å bevege seg mot sør og nådde til slutt den nordlige enden av Eindhoven. Klokken 06.00 gjenopptok Irish Guards framrykningen mens de møtte hard motstand fra tysk infanteri og stridsvogner.<ref name="Gill&Groves_71" /> Midt på dagen ble den 101. luftbårne møtt av de ledende rekognoseringsenhetene fra XXX korps. Klokken 16.00 varslet radiokontakt hovedstyrken om at Son-broen var ødelagt og ba om å få bygget en militær bro («Bailey-bro»). Ved kvelden hadde Irish Guards panserdivisjon etablert seg i Eindhoven-området. Imidlertid satt den lange transporten fast i byens fullsatte gater, og de ble utsatt for tysk luftbombardement i løpet av natten. XXX korps ingeniører, støttet av tyske krigsfanger, konstruerte en klasse 40 Bailey-bro innen 10 timer over Wilhelminakanalen.<ref>Randel (1945), s. 33.</ref> I løpet av dagen hadde det britiske VIII- og XII-korpset, som støttet hovedangrepet, bygget brohoder over Maas-Escaut-kanalen samtidig som de møtte hard tysk motstand; den 50. (Northumbrian) infanteridivisjonen ble overført fra XXX korps til VIII korps for å avlaste XXX korps fra å måtte sikre bakken til nå. I løpet av dagen ble det satt i gang tyske angrep mot XXX korps og mot de nyvunne brohodene over Maas–Escaut-kanalen, men uten å lykkes.<ref>Gill & Groves (2006), s. 72.</ref>

=== Dag 3: Tirsdag 19. september ===
==== Arnhem ====
Klokken 03.00 møttes offiserene for 2. bataljon og 1. og 11. fallskjermbataljon for å planlegge angrepet. Kl. 04.30, før daggry,<ref>Harvey, A.D. (2001): ''Arnhem''. London: Cassell & Co. ISBN 0304356999; s. 106.</ref> begynte 1. fallskjermbrigade sitt angrep mot Arnhem-broen,<ref>[https://www.liberationroute.com/pois/692/de-verkeersbrug-bij-arnhem «The road bridge at Arnhem»], ''Liberation Route Europe''</ref> med 1. bataljon som ledet, støttet av restene fra 3. bataljon, med 2. South Staffordshires på 1. bataljons venstre flanke og 11. bataljon som fulgte etter. Så snart det ble lyst ble 1. bataljon oppdaget og stanset av beskytning fra den fremste tyske forsvarslinjen. Fanget i åpen mark og under kraftig ild fra tre sider gikk 1. bataljon i oppløsning og det som var igjen av 3. bataljon falt tilbake. 2. South Staffordshires ble på samme måte avskåret og, bortsett fra rundt 150 mann, ble de overvunnet ved middagstid.<ref>Harclerode, Peter (1994): ''Arnhem: A Tragedy of Errors''. London: Caxton Editions. ISBN 1840671467; s. 90–91.</ref> Den 11. bataljonen, (som hadde holdt seg unna store deler av kampene) ble deretter overveldet i utsatte posisjoner mens de forsøkte å erobre høy bakke mot nord. Uten håp om å slå gjennom, trakk de 500 gjenværende mennene fra disse fire bataljonene seg vestover i retning hovedstyrken, 5 km unna i Oosterbeek.<ref>Harclerode, Peter (1994): ''Arnhem: A Tragedy of Errors''. London: Caxton Editions. ISBN 1840671467; s. 95.</ref>

2. bataljon og tilknyttede enheter (omtrent 600 mann) hadde fortsatt kontroll over den nordlige innfartsrampen til Arnhembroen. De hadde blitt ustanselig bombardert av fiendtlige stridsvogner og artilleri fra to kampgrupper ledet av SS-Sturmbannführer Brinkmann og en kommandert av major Hans-Peter Knaust. Tyskerne innså at de ikke ville bli angrepet av infanteriangrep som de som hadde blitt slått blodig tilbake dagen før, så i stedet ble de beskutt de britiske bombekastere fra kort avstand, foruten artilleri og stridsvogner. De systematisk ødela hvert hus for å fordrive forsvarerne. Selv om britene var i kamp mot enorme odds, klamret de seg til sine posisjoner og mye av omkretsen ble holdt.<ref>Harclerode, Peter (1994): ''Arnhem: A Tragedy of Errors''. London: Caxton Editions. ISBN 1840671467; s. 95–96.</ref>

==== Oosterbeek ====
[[Fil:British paratroopers in Oosterbeek.jpg|thumb|Britiske fallskjermjegere i Oosterbeek.]]

Nord for [[Oosterbeek]] gjorde 4. fallskjermbrigade et forsøk med 1. luftbårne divisjon på å bryte gjennom de tyske linjene, men kommunikasjonsvansker mellom britiske fallskjermjegere og general Frederick Browning og amerikanerne, og fiendtlig motstand, gjorde at angrepet mislyktes med tungt. tap. 1. luftbårne divisjon, spredt vidt og bredt og hardt presset av fienden på alle kanter, hadde mistet sin offensive evne.<ref>McManus, John C. (2013): ''September Hope: The American Side of a Bridge Too Far''. New York: New American Library. ISBN 978-0451237064; s. 169.</ref> Ute av stand til å gi hjelp, forsøkte oberstløytnant [[John Dutton Frost|John Frosts]], som kommanderte den eneste bataljonen som hadde kommet seg til Arnhembroen, og de gjenværende soldatene å trekke seg tilbake i en forsvarslomme ved Oosterbeek og holde et brohode på nordbredden av Rhinen etter overveldende tysk motstand.<ref>Harvey, A. D. (2001): ''Arnhem''. London: Cassell & Co. ISBN 0304356999; s. 7.</ref>

Klokken 16.00 ble den britiske 4. fallskjermbrigadens tilbaketrekning støttet av ankomsten av 35 glidefly som fraktet en del av den 1. polske uavhengige fallskjermbrigaden og dens antitankbatteri. På grunn av mangel på transportfly ble brigaden delt i flere deler før den ble sluppet ned i kampsonen. En liten del av brigaden med dens sjef general [[Stanisław Sosabowski|Sosabowski]] ble sluppet ned i fallskjerm i nærheten av av landsbyen Driel, rundt fire kilometer sørvest for Arnhem på sørbredden av Rhinen den 19. september, men resten av brigaden ble forsinket grunnet tett tåke og ankom først den 21. september til den fjerne byen Grave, og falt direkte på det ventende artilleriet til tyskerne som hadde slått leir i området. Alle de polske soldatene ble drept, unntatt en liten andel.<ref> [https://www.communications-unlimited.nl/driel-commemoration-of-the-1st-polish-independent-parachute-brigade-of-general-sosabowski/ "Driel Commemoration of the 1st Polish Independent Parachute Brigade of General Sosabowski], ''Communications-Unlimited'' 15. september 2019</ref><ref>Hoyer, Brodie K. (2008): [https://web.archive.org/web/20170206224824/http://www.wood.army.mil/engrmag/PDFs%20for%20Apr-Jun%2008/Hoyer.pdf "Operation Market Garden: The Battle for Arnhem] (PDF). ''Engineer'' '''61''', s. 61−66. Arkivert fra [http://www.wood.army.mil/engrmag/PDFs%20for%20Apr-Jun%2008/Hoyer.pdf originalen] (PDF) 6. februar 2017.</ref><ref> [https://web.archive.org/web/20180729025227/http://www.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a548878.pdf  «Report on Operation ’Market’, Arnhem, 26. september 1944: Parts 1-3»] (PDF) (Report). Great Britain, Army First Airborne Division. Arkivert (PDF) fra [http://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a548878.pdf originalen] 29. juli 2018.</ref>

==== Nijmegen ====

Klokken 08.20 tok det 504. fallskjerminfanteriregimentet kontakt med [[Grenadier Guards]] av XXX korps som rykket nordover ved Grave. Dette gjorde det mulig for regimentet å gå videre til andre oppdrag og plassere 3. bataljon i divisjonsreserve. XXX korps var 13 km fra Arnhem med seks timer foran ved at de tatt igjen de tidligere forsinkelsene.<ref> Neillands, Robin (2006): ''The Battle for the Rhine 1944 : Arnhem and the Ardennes - The Campaign in Europe'', Cassell, ISBN 978-1407221274</ref> Kontrollen over alle troppene falt nå til XXX korps hvis hovedmål var å erobre Nijmegenbroen med to kompanier fra Guards Armored Division assistert av amrikanske 2. bataljon, 505. fallskjerminfanteriregimentet. Angrepet kom innenfor 400 meter fra broen før det ble stoppet; trefningen fortsatte utover natten. Det ble laget en plan for å angripe den sørlige enden av broen igjen med støtte fra 3. bataljon, 504. fallskjerminfanteriregiment, som skulle krysse elven [[Waal]] i båter 2 km nedstrøms for broen og deretter angripe nordenden. Båtene ble rekvirert sent på ettermiddagen, men de kom ikke i tide som ønsket.

1. og 5. bataljon fra britiske [[Coldstream Guards]] var knyttet til divisjonen. Et forøk på komme med forsyninger fra luften fra 35 amerikanske [[Douglas C-47 Skytrain|C-47]] (av 60 sendte) var mislykket; forsyningene ble sluppet fra stor høyde og kunne ikke gjenvinnes. Dårlig vær over engelske baser forhindret det planlagte store glideflyoppdraget med å frakte infanteriregiment fra å ta av, noe som avsluttet ethvert håp om de planlagte forsterkningene for 82. flybåren divisjon.

==== Wijchen ====
Klokken 09.50 dro det 504. fallskjerminfanteriregimentet fram til [[Wijchen]] for å angripe Edithbroen (Edithbrug) fra sørenden. Broen ble sikret. Etter dette voldsomme engasjementet presset de videre til trafikkbroen sør for Wijchen. Nok et heftig engasjement fulgte og denne broen ble sikret.

==== Eindhoven–Veghel ====
I sør ble enheter av 101. sendt for å ta landsbyen Best dagen før, tvunget til å gi etter for tyske motangrep i løpet av morgenen. Britiske stridsvogner som ankom i løpet av dagen bidro til å presse tyskerne tilbake sent på ettermiddagen. Senere ankom en liten tysk styrke med stridsvogner til Son og begynte å skyte på den konstruerte Baileybroen. Også disse ble slått tilbake av panservernkanoner som nylig hadde landet og broen ble sikret. Natten mellom 19. og 20. september lettet 78 tyske bombefly for å angripe Eindhoven. De allierte hadde ingen luftvernkanoner i byen, noe som gjorde det mulig for tyskerne å slippe «en klar gylden klynge av fallskjermbluss» og bombe Eindhoven uten tap.<ref> Atkinson (2013), s. 130, 278.</ref> Bykjernen ble knust og vanntrykket sviktet; over 200 hus brant ned og 9000 bygninger ble skadet, med over 1000 sivile ofre, hvorav 227 som ble drept.<ref name="Atkinson_278"> Atkinson (2013), s. 278.</ref><ref name="Ambrose130"> Ambrose (2001), s. 130.</ref> En ammunisjonskonvoi med lastebiler som fraktet [[bensin]] ble også rammet.<ref> Balke (1990)</ref> General [[Matthew Ridgway]], som var i Eindhoven under angrepet, skrev: «Store branner brant overalt, ammunisjonsbiler eksploderte, bensinbiler sto i brann, og bruddstykker fra ødelagte hus tilstoppet gatene.»<ref name="Atkinson_278"/> Elementer fra 101., basert i og rundt i byen, var vitne til angrepet og slapp unna tap.<ref name="Ambrose130"/>  506. fallskjerminfanteriregimentet stormet inn i den brennende byen og reddet sivile i løpet av natten. Dette var «det eneste store, langtrekkende luftangrepet av tyske bombefly høsten 1944.»<ref> Atkinson (2013), s. 277–278.</ref>

=== Dag 4: Onsdag 20. september ===
==== Arnhembroen ====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S73820, Arnheim, britische Gefangene.jpg|thumb|Britiske [[krigsfange]]r i Arnhem]]

John Frosts styrke ved broen fortsatte å holde den og etablerte kommunikasjon via det offentlige telefonsystemet med 1. divisjon rundt kl. 12.00 og fikk vite at divisjonen ikke hadde noe håp om å avløse dem og at XXX korps ble stoppet sør foran Nijmegenbroen. På ettermiddagen hadde de britiske posisjonene rundt nordenden av Arnhembroen blitt betydelig svekket. Under konstant beskytning fikk de svært mange skader, for det meste sårede.

En akutt mangel på ammunisjon, spesielt [[Panservernvåpen|anti-tank ammunisjon]], gjorde det mulig for fiendens artilleri å rasere de britiske stillinger. Mat, vann og medisinske forsyninger var knappe, og da mange bygninger sto i brann og var i så alvorlig fare for kollaps, ble det arrangert en to-timers våpenhvile for å evakuere de sårede (blant dem oberstløytnant Frost) inn i tysk fangenskap. Frederick Gough tok over som kommandør da Frost dro. Mens han ledet en gjenværende gruppe som trakk seg tilbake fra broen, mot Oosterbeek, for å slå seg sammen med resten av 1. divisjon, ble major Hibbert tatt til fange.<ref name="TonyHibbert"> [https://web.archive.org/web/20141019094205/http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 «Roll Call: Major Tony Hibbert, MBE MC»], ParaData, Airborne Assault (Registered Charity). Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 originalen] 19. oktober 2014.</ref><ref name="Pegasus"> [http://www.pegasusarchive.org/arnhem/tony_hibbert.htm «Major James Anthony Hibbert»], ''The Pegasus Archive – The Battle of Arnhem Archive''</ref>
<ref name="Personalaccount"> [https://web.archive.org/web/20141022034811/http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 «Personal account of Major Tony Hibbert's experiences of the Battle of Arnhem»], ParaData, Airborne Assault (Registered Charity). Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 orignalen] 22. oktober 2014</ref>

Tyskerne nedkjempet små lommer av motstand gjennom dagen, fikk kontroll over de nordlige ankomsten til broen og tillot forsterkninger å krysse den og forsterke enheter lenger sør nær Nijmegen. De gjenværende britiske troppene fortsatte å kjempe videre, noen med bare kampkniver, men tidlig torsdag morgen var nesten alle tatt til fange. Den siste radiomeldingen som ble sendt fra broen – «Ikke mer ammunisjon, Gud bevare kongen» – ble bare hørt av tyske radioavlyttingsoperatører.

Mens det ble anslått at 1. luftbårne divisjon, 10 000 sterke, bare ville trenge å holde Arnhembroen i to dager, hadde 740 holdt den dobbelt så lenge mot langt tyngre motstand enn forventet. Mens 81 britiske soldater døde under forsvaret av Arnhembroen, kan tyske tap ikke angis med noen nøyaktighet, selv om de var høye; 11 enheter kjent for å ha deltatt i kampene rapporterte 50% tap etter slaget. Til minne om kampene der, har broen blitt omdøpt til «John Frost-broen», nederlandsk ''John Frostbrug''.<ref>[https://structurae.net/en/structures/john-frostbrug «John Frostbrug»], ''Structurae''</ref>

==== Oosterbeek ====
* Se hovedartikkel, ''[[Slaget om Arnhem]]''
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-590-2333-03, Arnheim - Osterbeek, deutsche Soldaten.jpg|thumb|Tyskerne rykker fram mot Oosterbeek.]]

Lenger vest samlet restene av 1. luftbårne divisjon seg ved Oosterbeek for deres siste forsvarskamp; de som allerede var der, ble ikke alvorlig utfordret av fienden den dagen. Øst for landsbyen ble 1., 3. og 11. fallskjermbataljon og 2. South Staffordshire organisert i en defensiv posisjon. I desperate kamper senere på dagen slo de tilbake et fiendtlig angrep som truet med å avskjære divisjonen fra Rhinen og besegle brohodets skjebne.

I skogen vest for Oosterbeek kjempet den 4. fallskjermbrigaden seg mot divisjonens omkrets, men ble angrepet av tyske tropper støttet av artilleri, bombekastere og stridsvogner (noen med [[flammekaster]]e). Brigaden hadde mange tap og 10. bataljon nådde Oosterbeek tidlig på ettermiddagen med bare 60 mann.

I baktroppen kjempet den 156. fallskjermbataljonen mot mange fiendtlige angrep før de gikk til motangrep; tyskerne forsto ikke at de var kjempende soldater som faktisk var på full retrett. Bataljonen, ned til 150 mann, satte i gang et bajonettangrep for å erobre et dalsøkk i skogen hvor de ble fanget inne av fiendtlige angrep i de neste åtte timene. Mot slutten av dagen brøt 75 mann med påsatte bajonetter gjennom de tyske linjene og trakk seg tilbake til den allierte lommen ved Oosterbeek.

==== Nijmegen ====
[[Fil:British XXX Corps cross the road bridge at Nijmegen.jpg|thumb|Britiske stridsvogner fra XXX korps krysser veibroen ved Nijmegen.]]
[[Fil:Goatley collapsible boat.jpg|thumb|Utfoldbar båt av lerret.]]

82. flybåren divisjon ble ikke sluppet ned på begge sider av Nijmegenbroen: alle troppene havnet på sørsiden av [[Waal]]elven. Derfor hadde amerikanerne ingen muligheter til å erobre broen, annet enn ved krysse elven fra sør. De eneste tilgjengelige båtene var foldbare båter av lerret (normalt bare brukt av ingeniører) fra lagrene til britiske XXX korps. Disse båtene, som den gang ble beskrevet som «Bailey-båter», ankom ikke før på ettermiddagen, og med kort tid igjen ble det beordret en angrep over elven mens det fortsatt var dagslys.

Omtrent klokken 15:00 begynte amerikanske 504. infanteriregiment angrepet over elven, da medlemmer av dens 3. bataljon – kommandert av major Julian Cook – ble rodd over Waal, av medlemmer av kompani «C», 307. ingeniørbataljon (C/307.) i 26 båter.<ref>Burriss, T. Moffatt (2000): ''Strike and Hold: A Memoir of the 82nd Airborne in World War II'', Potomac Books, ISBN 978-1574882582; [https://books.google.no/books?redir_esc=y&hl=no&id=RaP-Ueap1uEC&q=26+boats#v=snippet&q=26%20boats&f=false s. 131.]</ref> Mangel på padler krevde at noen soldater ro fartøyene framover med riflekolben. Til tross for kraftig brann på tysk side, overlevde omtrent halvparten av båtene den første kryssingen og 11 overlevde de to første kryssene. Før dagen var omme, hadde noen fra C/307. krysset Waal fem ganger, mens de ferget over to hele bataljoner fra 504.<ref>Turnbill, Peter (2005): ''The 307th Airborne Engineer Battalion in WW II'', AuthorHouse UK DS, ISBN 978-1420871449.</ref> Det kostbare angrepet, som senere fikk senere kallenavnet «Little Omaha» i referanse til [[Omaha Beach]], førte til 200 fallskjermjegere drept, mens tyske tap oversteg 267.<ref>Atkinson (2013), s. 280–281.</ref> Fallskjermjegerne fortsatte deretter gjennom landsbyen Lent, mot den nordlige enden av broen. Da de tyske styrkene trakk seg tilbake fra nordenden, begynte stridsvogner fra Irish Guards å krysse broen fra sør, støttet av elementer fra 505. infanteriregiment, klokken 19:30. Stridsvognene til Irish Guards koblet seg sammen med den 504. infanteriregiment 1 km nord for broen, i Lent.

En oppfatning om at det påfølgende framskrittet til XXX korps var urimelig sakte har forblitt kontroversielt. Frost og Hibberts styrker kontrollerte Arnhembroen, 11 km unna i omtrent ytterligere to og en halv time (til ca. 22.00 den natten), og en viss britisk motstand i det området fortsatte til de tidlige timene av påfølgende morgen. Imidlertid var det allerede mørkt da Nijmegenbroen ble erobret,<ref name="MargryB"> Margry (2002b).</ref> den generelle situasjonen var kaotisk, og graden av tysk motstand mot nord var ukjent for de allierte, og faktisk også for tyske offiserer på bakken. For eksempel, sjefen for den 10. SS-panserdivisjonen, Heinz Harmel, da han ble intervjuet flere tiår senere av Robert Kershaw (en tidligere offiser i den britiske hæren),<ref>Kershaw, Robert J. (1994): [http://www.bookdepository.co.uk/It-Never-Snows-September-Robert-J-Kershaw/9780711021679 ''It Never Snows in September'']. Ian Allan. ISBN 978-0711021679.</ref> uttalte: «De fire panserne (Carringtons Grenadier-tanktroppen) som krysset broen gjorde en feil da de oppholdt seg i landsbyen Lent. Hvis de hadde fortsatt sin framrykning (...) hadde det vært over for oss.»<ref name="arrse">[https://web.archive.org/web/20131111163309/https://www.arrse.co.uk/military-history-militaria/93721-17th-september-1944-operation-market-garden-4.html#post3976794 «17th September 1944 (Operation Market Garden)»], ''Army Rumour Service, ARRSE''. Arkivert fra [http://www.arrse.co.uk/military-history-militaria/93721-17th-september-1944-operation-market-garden-4.html#post3976794 originalen] 11. november 2013</ref> Harmels artillerikart, bevart fra slagets tid, antydet at tyske tropper mellom Nijmegen og Arnhem var ekstremt tynne: det var en håndfull sikkerhetsstrekker med rifler ved Betuwe-midtpunktet, i Elst .<ref name="arrse"/> Faktisk var imidlertid Harmel åpenbart uvitende om at tre Tiger-stridsvogner, en tung kanon og to kompanier med infanteri allerede hadde vært på vei sørover fra Arnhem mot Lent, da Irish Guards stridsvogner krysset Nijmegenbroen.<ref name="Saunders_9"> Saunders (2001), kapittel 9</ref>

Sersjant Peter Robinson, Irish Guards stridsvogndivisjon, hvis stridsvogn ledet framrykningen over Nijmegenbroen, uttalte:<ref name="MargryB"/>

<blockquote>
«Vi nådde ytterst på broen og umiddelbart var det en [tysk] veisperring. Så troppens sersjant dekket meg gjennom og så kom jeg til den andre siden og dekket resten av troppen gjennom. Vi var fortsatt beskjeftiget; det var en kanon foran kirken tre eller fire hundre meter foran oss. Vi slo den ut. Vi kom oss nedover veien til jernbanebroen; vi kjørte rundt der veldig stødig. Vi var beskjeftiget hele tiden.»
</blockquote>

Til å begynne med krysset fire stridsvogner broen med stor sannsynlighet for at noen av de tyske sprengladningene ville utløses. Britiske ingeniører hadde kuttet noen ladninger sør for broen. Da stridsvognene beveget seg over broen, ble de skutt på av håndholdt [[panservernvåpen]] av typen ''[[Panzerfaust]]'', og samtidig ble det kastet granater på dem av tyske soldater skjult i brobjelkene – 180 tyske kropper ble berget opp fra bærebjelkene bortsett fra noen uforutsette fall ned i elven nedenfor. Da de var kommet over broen var det kun noen få fra 82. flybåren divisjon som møtte de første stridsvognene. En stridsvogn var ødelagt og en annen hardt skadet, men likevel i bevegelse, og ble kjørt til landsbyen Lent på nordsiden av broen av den eneste overlevende fra angrepet – en sersjant Knight – som hadde overlevd ved å late som han var død. Resten av mannskapene ble drept, skadet eller tatt til fange. En stridsvogn klarte å ødela en tysk ''Sturmgeschütz'' bevegelig kanon som lå på lur.

Irish Guards stridsvogner møtte hoveddelen av troppene til 82. divisjon nord for broen i landsbyen Lent, 1 km nord for broen og i mørke, etter å ha ryddet ut SS-troppene fra landsbyen og satt kirken i brann. Det var mørkt da (kl. 19.30) stridsvognene til Irish Guards ble koblet sammen med 504. infanteriregiment, nord for Nijmegenbroen.<ref name="MargryB"/> Dessuten, på veien ut av Lent, på nordsiden av jernbanebroen, møtte den ledende stridsvognen to skjulte tyske antitankkanoner i mørket. Selv om kanonene ble lokalisert og ødelagt, var tyske tropper med panservernvåpenet ''Panzerfaust'' på veien og de fire tilgjengelige stridsvognene fra Irish Guards hadde lite ammunisjon. Bare én av de fire tilgjengelige stridsvognene var en Sherman Firefly, som monterte en kanon som var i stand til å ødelegge en tysk Tiger-stridsvogn. Tre Tiger-stridsvogner var på vei sørover til Lent, uten at Irish Guards stridsvognmannskap visste det. Ute av stand til å lokalisere panservernvåpenene, måtte stridsvognene stoppe opp.<ref name="MargryB"/>

I tillegg truet tyske styrker fortsatt med å gjenerobre nordenden av broen. Mange av stridsvognene til Irish Guards hjalp fortsatt 82. divisjon og infanteriet til XXX korps i Nijmegen. Irish Guards som var over broen kunne ikke forlate den nordlige enden av broen i frykt for den kunne bli gjenerobret. I Lent var bare fem stridsvogner tilgjengelig, deriblant den skadede stridsvognen, som nå angivelig hadde et sammensatt felles britisk-amerikansk mannskap. [[Peter Carington]]s stridsvogn var stasjonær, alene, ved nordenden av broen i 45 minutter, og ventet på infanteri som kjempet mot tyske snikskyttere i bærebjelkene mens de beveget seg over broen. I mellomtiden ble Carington angrepet av tyskere med en ''Panzerfaust''. Etter å ha ryddet broen for snikskyttere, krysset Irish Guards broen og dannet en forsvarslinje. Linjen ble forsterket med tropper fra 82. divisjon.<ref name="MargryB"/><ref>Saunders (2001).</ref>

Mot øst gjorde tyske angrep på Groesbeekhøyden betydelig framgang. Et motangrep på området [[Mook en Middelaar|Mook]] fra elementer fra 505. infanteriregiment og 1. bataljon, Coldstream Guards fra XXX korps tvang tyskerne tilbake til forsvarslinjen innen kl. 20.00. Den 508. infanteriregiment mistet terreng ved Im Thal og Legewald, da den ble angrepet av tysk infanteri og stridsvogner. Mot sør fortsatte kamper mellom 101. luftbårne styrker og forskjellige tyske enheter. Etter hvert klarte flere stridsvogner og selvgående kanoner å kutte veiene, men trakk seg tilbake i mangelen på ammunisjon.

=== Dag 5: Torsdag 21. september ===
==== Oosterbeek ====
[[Fil:Dutch school being searched for German snipers.jpg|thumb|En nederlandsk skole skadet av brann fra bombekaster, blir gjennomsøkt etter tyske snikskyttere av sersjant J. Whawell og sersjant J. Turrell fra Glider Pilot Regiment. 20. september 1944.]]

Omtrent 3 584 overlevende fra 1. luftbårne divisjon etablerte seg i bygningene og skogene rundt Oosterbeek med den hensikt å holde et brohode på nordsiden av Rhinen til XXX korps kunne ankomme. Gjennom dagen ble deres posisjon kraftig angrepet på alle kanter. I sørøst slo Lonsdale Force (restene av 1., 3. og 11. fallskjermbataljoner og 2. South Staffordshires) tilbake et stort angrep hjulpet av beskytningen fra divisjonens lette artilleri. I nord ble infanteriet 7. King's Own Scottish Borderers nesten overkjørt i løpet av ettermiddagen, men et motangrep med bajonetter gjenopprettet situasjonen og den sterkt utarmede bataljonen rykket lenger sør for å okkupere en smalere front.

Dagens alvorligste angrep ble gjort ved daggry mot «B»-kompaniet, 1. bataljon, Border Regiment, som kontrollerte et viktig område med høyt terreng i den sørvestlige spissen av omkretsen med utsikt over Heveadorps fergeovergang ved Driel, som var divisjonens eneste direkte mulighet til å motta forsterkninger fra sør. Kompaniet ble angrepet av fiendens infanteri og stridsvogner, deriblant erobrete franske stridsvogner utstyrt med [[flammekaster]]e, og høydene gikk tapt. Forsøk på motangrep mislyktes og restene av soldatene ble omplassert. Divisjonen ble etterlatt i en prekær posisjon, og kontrollerte bare 700 meter av elvebredden. Divisjonen holdt stand til lignende angrep andre steder på deres front.

Et forsyningsforsøk fra luften med RAF [[Short Stirling]] fra 38 Group ble forstyrret av [[Luftwaffe]]s eneste jagerflyavlytting under operasjonen. Tysk jagerfly av typen [[Focke-Wulf Fw 190]] angrep de britiske bombeflyene i lav høyde og skjøt ned 15 av dem. Luftvernartilleri bidro til ytterligere 8 tap. De tyske jagerflyene var i stand til å trenge gjennom skjermen av allierte jagerfly sendt for å dekke slippet av forsyninger da amerikanske jagerfly fra 56. Fighter Group ankom for sent i deres patruljesektor. De amerikanske flyene klarte likevel å skyte ned 15 av de 22 tyske jagerflyene.<ref> Warren (1956), s. 137–138.</ref>

==== Restene av de polske soldatene går inn i slaget ====

Etter to dager med forsinkelser på grunn av været, gikk resten av den polske 1. uavhengige fallskjermbrigaden under generalmajor Stanislaw Sosabowski inn i slaget om ettermiddagen 21. september. To av brigadens tre bataljoner havnet under kraftig tysk beskytning, mens 1. luftbårne divisjons posisjon var på en ny landingssone sør for Rhinen nær landsbyen Driel. Den tredje bataljonen hoppet ut 12–15 mil unna nær Grave. Totalt sett førte den dårlige koordineringen til de britiske offiserene og vedvarende angrep fra fly fra Luftwaffe til at forsyningene deres ble sluppet ned 15 km unna på motsatt side av Rhinen.

De polske soldatene hadde en plan om benytte Heveadorp-fergen for å forsterke divisjonen, men oppdaget at den motsatte bredden var dominert av fienden samtidig som at fergen manglet. Den ble senere funnet nedstrøms forbi veibrua, helt ubrukelig. Ute av stand til å hjelpe britene, trakk polakkene seg tilbake til Driel for natten og organiserte forsvar der, med Rhinen bak seg og tyske enheter økte i styrke rundt seg. Brigaden hadde mistet 25% av sin kampstyrke, det vil si 590 ofre. Flere forsøk på å krysse Rhinen på improvisert utstyr var bare delvis vellykket på grunn av kraftig tysk beskytning og manglende evne fra 1. luftbårne divisjon til å sikre landingsområdet på Rhinens nordlige bredd. 1. luftbårne divisjon tok radiokontakt i løpet av dagen for å aktivisere kanoner fra 64. regiment til XXX korps’ artilleri, som hadde rykket fram med bakkestyrkene for å gi divisjonen for støtte. I motsetning til mange andre, fungerte denne radioforbindelsen gjennom hele slaget, og regimentet ga verdifull artilleribeskytning til divisjonen.

==== Nijmegen ====
[[Fil:Market-Garden - Nijmegen and the bridge.jpg|thumb|Nijmegen etter slaget. 28. september 1944.]]

Til tross for erobringen av Nijmegenbroen og ryddingen av byen kvelden før, nådde fem av stridsvognene fra Irish Guards stridsvogndivisjon som var over elven ikke fram på grunn av mørket, en stridsvogn ble truffet, og at de møtte skjulte tyske anti-tank kanoner, og grunnet at de var i det uvisse hvordan situasjonen på veien foran. Samtidig måtte de sikre den nordlige enden av broen før infanteriet var helt på plass. Ukjent for de ledende stridsvognmannskapene, var at tre tyske Tiger-stridsvogner og to kompanier med infanteri var på vei nedover veien sørover fra Arnhem til Lent. Divisjonen gjenopptok framrykningen omtrent 18 timer senere, ved middagstid i dagslys med forsterkninger fra Nijmegen.<ref name="Saunders_9"/>

Horrocks hevdet at han trengte å holde på styrken sin da troppene hans fortsatt kjempet i Nijmegen og forsyningene kom sakte opp den eneste veien fra Belgia. Coldstream Guards Group slo tilbake et angrep på posisjonen ved Groesbeek, Irish Guards hadde forflyttet seg tilbake sørover til Eindhoven for å møte et nytt angrep, Grenadierene hadde nettopp erobret tilnærmingene til broen med assistanse fra de 82. luftbårne fallskjermtroppene og hadde fem stridsvogner på tvers for å støtte sikringen av nordenden av broen, og Welsh Guards var i reserve for den 82. luftbårne. Irish Guards stridsvogndivisjon som var spredt over 25 km av den sørlige bredden av Waal.<ref name="MargryB"/> Horrocks uttalte: «Jim Gavin, divisjonssjefen, kunne ikke ha hatt noen anelse om den fullstendige forvirringen som hersket i Nijmegen på den tiden, med sporadiske kamper som pågikk overalt, og spesielt på vår ene vei bak der kaos hersket.»<ref>Saunders (2001), s. 188.</ref>

Planen med Operasjon Market Garden var avhengig av en enkelt motorvei som rute for framrykning og forsyninger. Dette medførte en forsinkelse, selv om forsinkelsen ikke var så stor. Et problem var at andre enheter ikke kunne settes inn på andre ruter for å opprettholde framdriften. Brigadegeneral Gavin mente at dette ikke ville ha vært et problem med fast ledelse, selv om han ikke klarte å diskutere sine egne feil med å opprettholde den fastsatte tidsplanen. Historikeren Max Hastings hevdet at forsinkelsene i å bevege seg mot Arnhem var dårlig reflektert av den britiske hæren.<ref>Hastings (2005), s. 54.</ref> Carington uttalte at han ikke møtte noen som «foreslo at vi skulle fortsette til Arnhem.» Historikeren Robin Neillands hevdet at unnlatelsen av Gavins 82. luftbårne i å ta Nijmeganbroen 17. september, var et «stort bidrag til fiaskoen i hele Arnhem-operasjonen, og det vil ikke hjelpe å overføre skylden for denne fiaskoen til britene. eller til kaptein  Carington.»<ref>Neillands, Robin (2007): ''The Battle for the Rhine: The Battle of the Bulge and the Ardennes Campaign 1944'', The Overlook Press, ISBN 978-1585677870; s. 122.</ref>

Forsinkelsen gjorde det mulig for tyskerne å forsterke forsvaret som allerede var etablert ved Ressen (en SS-infanteribataljon, elleve stridsvogner, en infanteribataljon, to 88 mm batterier, tjue 20 mm luftvernskyts og restene av styrkene som kjempet ved Arnhem), støttet av at broen kunne brukes etter dens nordlige ende var blitt erobret. Framrykning til Irish Guards, hindret av myrer som umuliggjorde bevegelser utenfor veien, ble snart stoppet av en fast tysk forsvarslinje. Irish Guards spydspiss hadde ikke krefter til å omgå linjen. 43. divisjon ble beordret til å overta ledelsen, jobbe seg rundt fiendens posisjoner og ta kontakt med de polske luftbårne troppene ved Driel i vest. Den 43. divisjon var 16 km unna, og det var en trafikkork mellom dem og Nijmegen. Det var ikke før dagen etter, fredag, at hele divisjonen krysset elven Waal og begynte sin videre framrykning.

Tyskerne, som tydelig begynte å ta overtaket i Arnhem, fortsatte å motangrep langs veien til XXX korps. Sistnevnte klarte fortsatt å avansere med 101. luftbårne divisjonen. Glidefly leverte forsyninger til 82. luftbårne divisjonen. Omtrent 60% av forsyningene ble gjenvunnet, og 351 av glideflyene ble regnet som effektive, delvis ved hjelp av nederlandske sivile. Det meste av 82. og 101. divisjonen forsterket med britiske stridsvogner, var engasjert i defensive kamper med det formål å holde på motorveikorridoren. Små sammenstøt ble utkjempet langs hele korridorens lengde.

=== Dag 6: fredag 22. september («Den svarte fredag») ===

Tyskerne, på vakt etter mislykkede og dyrebare angrep dagen før, satte inn hard beskytning av de allierte stillingene. Ved slutten av slaget hadde rundt 110 kanoner blitt brakt til Oosterbeek da tyskerne endret til taktikken som hadde fungert så bra ved Arnhembroen. Angrepene var begrenset, utført kun mot bestemte stillinger og til og med individuelle hus. Tallrike velplasserte britiske antitankkanoner forårsaket også tysk motvilje mot å angripe. De overlevende fra 1. luftbårne var i undertall i forholdet til 4 til 1. Den polske 1. fallskjermbrigaden ved Driel, som ikke var i stand til å krysse Rhinen, tvang likevel en omplassering av tyske styrker. I frykt for et polsk forsøk på å gjenerobre Arnhembroen eller, enda verre, et forsøk på å kutte veien mot sør og på den måten fange den 10. SS-panserdivisjonen og blokkere ruten til Irish Guards stridsvogndivisjon til Arnhem, trakk tyskerne 2 400 tropper tilbake fra Oosterbeek. De ble flyttet sør for elven for å engasjere de polske fallskjermjegerne ved Driel, og gjorde angrep  gjennom dagen som hadde liten effekt.

Den britiske 43. Wessex-divisjonen hadde rykket opp for å avlaste Irish Guards stridsvogndivisjon. Elementer fra det 43. tok Oosterhout fra tyskerne 22. september, og erobret deretter Opheusden og Dodewaard dagen etter, men de klarte ikke å presse frontlinjen lenger.<ref> Saunders (2008), s. 116−125.</ref>

Tåken lettet da ledende elementer i 43. divisjon forsøkte å avansere til Driel, og utsatte dem for tysk beskytning. Mens han passerte utkanten av Elst ved De Hoop-krysset, kom et lett infanteri over en kolonne med [[Tiger I]]-stridsvogner fra Schwere Panzer-Kompanie «Hummel». Infanteriet satte opp et bakhold og lyktes i å slå ut fem stridsvogner i en kombinert bruk av miner og bærbart anti-tank våpen kalt PIAT. De ankom Driel i løpet av kvelden.<ref>Saunders (2008), s. 144.</ref> I mangel av fartøy ble det den samme kvelden gjort et mislykket forsøk på å få elementer fra den polske brigaden over elven. Britiske og polske ingeniører på begge sider av Rhinen hadde jobbet gjennom dagen for å improvisere en kryssing ved hjelp av små båter koblet sammen med signalkabel, men kabelen fortsatte å knekke og tvang de polske troppene til å ro sakte over mens de slet med den sterke strømmen. Forsøket ble gjort under fiendtlig observasjon og ild, og bare 52 soldater fra 8. polske fallskjermkompani overlevde å krysse elven før det ble stanset ved daggry.

Mens mye av korridoren var klart kontrollert av allierte, var det fortsatt tyske motangrep langs dens lengde. I løpet av natten før angrep to blandede panserformasjoner på hver side av riksveien mellom Veghel og Grave.

=== Dag 7: Lørdag 23. september ===

Tyskerne hadde funnet ut hva polakkene forsøkte å gjøre, og de brukte resten av dagen på å prøve å avskjære britene i deres nordlige brohode fra elvebredden. Britene klarte å holde fast og begge sider led store tap. Tyskerne angrep også polakkene på sørsiden for å holde dem fast, men flere stridsvogner ankom fra XXX korps og det tyske angrepet ble beseiret. Båter og ingeniører fra den kanadiske hæren ankom også den dagen, og ved en annen overgang over elven denne natten landet 150 tropper fra den polske 3. fallskjermbataljonen på nordbredden av Rhinen.

Mot sør ble flere tyske angrep fra deres posisjon over veien stoppet, men veien ble fortsatt avskåret. XXX korps sendte deretter en enhet fra Irish Guards stridsvogndivisjon 19 km sørover og tok over kontrollen av veien igjen. Resten av styrken mot nord fortsatte å vente på at infanteriet skulle rykke opp, fortsatt bare noen få kilometer sør for Arnhem.

Den 325. glidefly infanteriregimentet<ref>[https://www.ww2-airborne.us/units/325/325.html «The 325th Glider Infantry Regiment (GIR) during World War II»], ''WW2 Airborne US''</ref> kunne endelig gi forsterkning til 82. luftbårne, opprinnelig planlagt til 19. september, og selv om den umiddelbart var 75 % effektiv, kom den alt for sent til å påvirke slaget i denne sektoren.

=== Dag 8: Søndag 24. september ===

En annen tysk styrke avskjæret veien sør for Veghel og satte opp forsvarsposisjoner for natten. Det var ikke klart for de allierte på dette tidspunktet hvor mye av en trussel dette representerte, men hovedmålet med Operasjon Market Garden, det vil si de alliertes kryssingen av Rhinen, ble forlatt denne dagen og beslutningen om å gå over til defensiven med en ny frontlinje i Nijmegen. Ikke desto mindre ble det søndag kveld gjort et forsøk på å forsterke 1. luftbårne divisjon med 4. bataljon, Dorsetshire-regimentet. To kompanier ble satt over elven, men plasseringen av kryssingspunktet var dårlig informert og gjorde faktisk landgang inn blant tyske stillinger. Fragmentert av deres landgang og umiddelbart nedkjempet, var resultatet at av de 315 mennene som krysset elven var det kun 75 som nådde fram til Oosterbeek. Resten ble tatt til fange. På grunn av denne feilen ble det besluttet å trekke den 1. luftbårne divisjonen ut av brohodet på nordsiden av Rhinen.

=== Dag 9: Mandag 25. september ===

Ved daggry mottok 1. luftbårne divisjon sine ordre om å trekke seg tilbake over Rhinen; dette ble kalt Operasjon Berlin. Dette kunne ikke gjøres før det ble kveld, og i mellomtiden slet divisjonen med å overleve. Isteden for deres forsiktige utmattelsestaktikk fra de foregående dagene, dannet tyskerne to potente SS-kampgrupper og gjorde et betydelig framstøt langs en smal front i den østlige sektoren. De lyktes i å bryte gjennom den tynne frontlinjen og en tid var divisjonen i fare. Angrepet møtte økende motstand da det presset seg dypere inn i de britiske linjene og ble til slutt brutt opp av et kraftig bombardement av 64. Medium Regiment.<ref>[https://www.pegasusarchive.org/arnhem/war_64med.htm «64th Medium Regiment RA»], ''The Pegasus Archive''</ref>

Ved å bruke alle knep for å gi tyskerne inntrykk av at deres posisjoner var uendret, begynte den første luftbårne divisjonen sin tilbaketrekning klokken 22.00. Britiske og kanadiske ingeniørenheter fraktet troppene over Rhinen, dekket av den polske 3. fallskjermbataljon på nordbredden. Tidlig neste morgen hadde de trukket tilbake 2 398 overlevende, og latt 300 mann overgi seg på nordbredden ved første lys, da tysk beskytning gjorde det umulig å berge dem.<ref>[https://www.pegasusarchive.org/arnhem/war_23rce.htm «23rd Field Company, RCE»], ''Pegasus Archive''</ref> Av omtrent 10 600 menn fra 1. luftbårne divisjon og andre enheter som kjempet nord for Rhinen, hadde 1 485 blitt drept og 6 414 ble tatt til fange, hvorav en tredjedel ble såret.

Mot sør angrep den nyankomne 50. (Northumbrian) infanteridivisjonen tyskerne som holdt motorveien og sikret den innen neste dag. Det tyske brohodet på øya omfattet på dette tidspunktet landsbyene Elden, Elst, Huissen og Bemmel, sistnevnte ansett som den viktigste. Elst gikk imidlertid tapt den 25. september etter flere dager med bitre gatekamper med tropper fra 43. Wessex.<ref>Saunders (2008), s. 264.</ref> I mellomtiden ble landsbyen Bemmel erobret av 5. [[East Yorkshire Regiment]] samme dag.<ref> Barnes (1999), s. 154.</ref>

=== Videre kamp, 26.–28. september ===
[[Fil:The British Army in North-west Europe 1944-45 B10435.jpg|thumb|Amfibiske lastebiler, [[DUKW]], transporterer forsyninger over elven Waal ved Nijmegen, under jernbanebroen hvis sentrale spenn ble brutt av tyske [[Kampsvømmer|froskemenn]] ved bruk av flytende miner, 28. september 1944.]]

Den 26. september krysset tyskerne deretter Rhinen med en bataljonsstyrke og klarte å få et lite brohode ved Randwijk. Dette ble bare delvis holdt av rekognoseringstropper fra 43. Wessex, men etter å ha sett tyskerne ble snart forsterket av tropper fra Royal Hampshire Regiment og Somerset Light Infantry med ekstra støtte fra stridsvogner fra den 8. pansrede brigaden. Deres intensjon var å ta ut veien på dikene nær Randwijk som ble brukt av tyskerne til å ferge overfartene.<ref> Ford (2018), s. 91-92.</ref> Til tross for innblandingen fra Luftwaffe, klarte britene å tvinge tyskerne ut etter siste kamper i landsbykirken – Hampshires tok 150 krigsfanger. Det tyske brohodet sør for Neder Rijn ble effektivt ødelagt.<ref>Delaforce (2018), s. 166–167.</ref> De følgende to dagene forsøkte 6. og 7. Green Howards å erobre Baal og Haalderen, to landsbyer både nordøst og øst for henholdsvis Bemmel. Dette var imidlertid en fiasko. Sør for Haalderen, ved bredden av Waal-elven, lå en rekke teglverk hvor de høye skorsteinene ble brukt som tyske observasjonspunkter, hvorfra de dirigere artilleriild.

Fra 28. september og utover gjorde det tyske 2 fallskjermgegerkorps (''II Fallschirmkorps'') en rekke angrep fra området Klever Reichswald i [[Nordrhein-Westfalen]] mot de allierte stillingene øst for Nijmegen. Disse angrepene var en forberedelse til et mye større motangrep planlagt av Bittrich. Forsinkelser i forberedelsene til 2. SS-panserkorps betydde imidlertid at disse ble slått tilbake ettersom de ikke fikk tilstrekkelig støtte fra 12. SS-korps, selv om de utførte noen lokale avledningsangrep over Neder-Rijn mot Doorwerth og Wageningen, også disse ble slått tilbake.<ref> Buckley (2013), s. 232.</ref>

Hitler beordret at Nijmegen-broene skulle ødelegges, i håp om at forsyningene og forsterkningene til de allierte ville bli hemmet, og for å muliggjøre et tysk motangrep for å ta brohodet tilbake. Ulike forsøk på å ødelegge begge broene viste seg å være en kostbar fiasko, særskilt for Luftwaffe, som satte i gang mange tokt; en dag ble førtiseks jagerfly skutt ned av RAF og luftvernkanoner. Ikke desto mindre satte et forsøk fra tre grupper på fire tyske froskemenn fra Marine Einsatzkommandos av gårde fra 10 km oppstrøms fra Nijmegen-broene for å plassere eksplosiver under dem. Froskemennene brukte deretter elvestrømmen i et forsøk på å komme tilbake til sine linjer.<ref>Beevor (2018), s. 147.</ref> Operasjonen var en delvis suksess − jernbanebroen ble sprengt, et spenn klarte å løsrive seg fra en seksjon og falt ned i elven, noe som gjorde den totalt ubrukelig, men veibrua ble bare lettere skadet da sprengladningene var dårlig plassert. Av de tolv tyske sabotørene ble tre drept, syv ble tatt til fange, og kun to klarte å vende tilbake til linjene sine.<ref> [https://books.google.com/books?id=ELw2AQAAIAAJ «Operations affecting Nijmegen bridges»], ''The Royal Engineers Journal''. '''64'''. Institution of Royal Engineers: 36. 1950.</ref> Broene ble imidlertid reparert, om enn midlertidig − Royal Engineers var i stand til å spenne over en Bailey-bro både over jernbanebroen og den skadede delen av veibroen.<ref> Joiner (1990), s. 239.</ref>