Redigerer Ansvar for holocaust (avsnitt)

==Intensjonalisme og funksjonalisme==
Disse to posisjonene ble særlig tydelig etter at den tyske historikeren [[Martin Broszat]] i 1977 stilte spørsmål ved om Hitler faktisk hadde planlagt og beordret drap på alle jøder<ref name="Mason" /><ref name="Moses" /><ref name="NYT1998" /> og etter en konferanse på [[Cumberland Lodge]] i 1979. Skillet mellom disse to posisjonene ble etter den skarpeste debatten fra rundt 1980 etter hvert mindre tydelige. Den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] konkluderte med at en syntese av perspektivene er nødvendige for en mer fullstendig forklaring på det tredje riket, men legger selv mest vekt på funksjonalistiske forklaringen. Med åpningen av arkiver i Øst-Europa fra rundt 1990 har historikerne fått langt mer kunnskap om beslutningstakingen som ledet til massedrap i blant annet Galicia, Litauen, Ukraina og Hviterussland.<ref name="Bessel">Bessel, R. (2003). Functionalists vs. Intentionalists: The Debate Twenty Years on or Whatever Happened to Functionalism and Intentionalism? ''German Studies Review,'' 26(1), 15-20.</ref><ref name="Søbye2016">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1500-1571-2016-01-15|tittel=Hvordan forklare Holocaust?|besøksdato=2022-01-06|forfattere=Søbye, Espen|dato=4. juli 2016|språk=no|verk=Agora|sitat=Ian Kershaw (f. 1943) tilhører også den funksjonalistiske siden, selv om han forsøker å forene de to standpunktene. Den tyske historikeren Götz Aly holdes for å ha vært den fremste eksponenten for dette standpunktet, som altså innebærer at antisemittismen spilte en helt ubetydelig rolle som forklaringsfaktor.|doi=10.18261/issn1500-1571-2016-01-15}}</ref> [[Omer Bartov]], historieprofessor ved [[Brown University]], er primært funksjonalist, men mener de to perspektivene ikke er gjensidig utelukkende. Bartov mener blant annet at Goldhagen gjorde rett i å fokusere på anti-semittisme som drivkraft i gjennomføring av holocaust. [[Saul Friedländer]] integrerer de to perspektivene. [[Timothy Snyder]] balanserer i boken ''Bloodlands'' (2010) de to perspektivene.{{Sfn|Capani|2018|s=64-65}}
[[File:Omer bartov 2014.jpg|thumb|Omer Bartov (født 1954) er historiker ved [[Brown University]] og kjent for blant annet ''Germany's War and the Holocaust: Disputed Histories'' (Cornell University Press, 2003) som viste at Wehrmacht var dypt involvert i holocaust i Sovjetunionen.<ref>Showalter, D. (2005). Germany's War and the Holocaust: Disputed Histories. By Omer Bartov. Ithaca and London: Cornell University Press. 2003. Pp. xxi 248. $18.95. ISBN 0-8014-8681-5. ''Central European History'', 38(2), 327-329. doi:10.1017/S000893890000875X</ref>]]
Intensjonalistene legger vekt på det ideologiske mens funksjonalistene legger vekt på det strukturelle. [[Saul Friedländer]] mener at funksjonalistene har rett når det fremhever det nazistiske statsapparatet som kaotisk, mens intensjonalistene har rett når det legger vekt på at Hitler var besatt av ''Lebensraum'' og av jødene. Friedländer mener det var særegent at en messiansk og akopalyptisk visjon tok kontroll over et teknisk og byråkratisk avansert samfunn. Friedländer kan ikke forstå hvordan en patologisk hater som Hitler kunne nøle med å beordre drap på jødene (slik funksjonalistene legger til grunn), når det samtidig er kjent at Hitler ikke nølte med å angripe Sovjetunionen og Frankrike og dessuten sette i gang barmhjertighetsdrapene i regi av T4. [[Eberhard Jäckel]] så ikke noen grunnleggende motsetning mellom posisjonene fordi Hitler bare kunne regjere gjennom nazistenes «polykratiske» system. Ifølge Jäckel og den tyske historikeren Hans Mommsen ventet Hitler motstand og kunne derfor sette i gang massedrapet stykkevis, Hitler kunne ikke stole på blind lydighet til å gjennomføre omfattende drap på uskyldige og forsvarsløse uten rasjonell begrunnelse.<ref name="Mason" />

Historikerne er stort sett enige om at det foregikk en kumulativ radikalisering innad i regimet. Innad i nazistaten og -partiet var det tautrekking om ansvaret for «jødesaker» noe som førte til stadig med radikale anti-jødiske tiltak. Det var konkurranse om å markere seg selv innenfor ''Judenpolitik'' fordi dette ga makt og prestisje. Raul Hilbergs firetrinns modell for iverksetting av holocaust (publisert i 1961) var et hjelpemiddel til å beskrive hendelsesforløpet. Hilberg trodde ikke det var en overordnet, gjennomtenkt plan.<ref name="Mason" />

Intensjonalismen var dominerende i etterkrigstiden og debatten mellom de to «skolene» pågikk til å begynne med hovedsakelig blant tyske historikere. Debatten har moralske aspekter: Funksjonalistene blir beskyldt for å bagatellisere og banalisere nazismen, mens intensjonalistene blir beskyldt for å plassere ansvaret hos en enkeltperson, Hitler,<ref name="Fleming" />{{rp|ix}} eller for å fokusere for mye på enkeltpersoners evne til å gjøre onde handlinger. Historikeren Tim Mason, som innførte betegnelsene intensjonalisme og funksjonalisme, advarte forskerne mot å velge side i debatten og minnet om deres plikt til å gjengi historien om holocaust på en objektiv måte.<ref name="Capani">Capani, Jennifer B. (2018). ''An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism'' (PhD-avhandling). New York: St. Johns University.</ref> Hitler argumenterte i 1922 om at jødespørsmålet måtte løses ellers ville det tyskerne ende som armenerne når jødene hadde tatt over landet.<ref name="Balakian">Balakian, P. (2013). [[doi:10.1093/hgs/dct001|Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide]]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(1), 57-89.</ref>

Hitler uttalte 22. august 1939 (med henvisning til [[folkemordet på armenerne]] vel 20 år tidligere) «Hvem snakker fortsatt om utslettelsen av armenerne?» (tysk: ''Wer redet heute noch von der Vernichtung der Armenier?''). Utsagnet har i ettertiden blitt tolket i lys av det etterfølgende folkemordet på jødene, mens Hitler egentlig hadde den polske stat og Polen som land i tankene (invasjonen begynte 1. september etter noen dagers utsettelse). Massedrapet på armenerne var godt kjent gjennom pressen i Europa og Nord-Amerika.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=“Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich|publikasjon=Central European History|doi=10.1017/S0008938911000963|url=https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/peregrinations-into-the-void-german-jews-and-their-knowledge-about-the-armenian-genocide-during-the-third-reich/C635AFDFDD7457DCB79F6D23AA033767|dato=2012|forfattere=|fornavn=Wolf|etternavn=Gruner|via=|serie=1|språk=en|bind=45|hefte=|sider=1–26|issn=1569-1616|besøksdato=2019-11-24|sitat=The February 2006 issue of the European edition of Time magazine contained a DVD dedicated to the subject of the genocide of the Armenian people. The text introducing the documentary, produced by the French-German TV network arte, said, “‘Who, after all, speaks today of the annihilation of the Armenians?’ Hitler posed this rhetorical question on August 22, 1939, before embarking upon his campaign to exterminate six million European Jews and other groups.” The introductory paragraph concluded, “His assumption that no one remembered the genocide of 1.5 million Armenians by Ottoman Turkey must have emboldened the Führer to perpetrate the Jewish Holocaust.”  The original German citation, “Wer redet heute noch von der Vernichtung der Armenier?,” is printed in Akten zur Deutschen Auswärtigen Politik. 1918–1945. Aus dem Archiv des Auswärtigen Amtes, Serie D (1937–1945), vol. VII. Die letzten Wochen vor Kriegsausbruch 9. August bis 3. September 1939, Baden-Baden, 1956, 171, Anm. 1.}}</ref><ref name="Balakian" />

En tredje variant av forskningen har (siden 1980-tallet) fokusert på hvordan eller i hvilken grad medvirkende og gjerningspersoner på alle nivåer frivillig og med energi og initiativ gjennomførte holocaust. Rettsoppgjøret etter krigen etablerte at gjerningspersonene i hovedsak ikke medvirket under tvang eller med fare for eget liv. Dette perspektivet i forskningen begynte derfor å se nærmere på initiativer lokalt snarere enn ordrer ovenfra, noe som har blitt kalt «voluntaristisk» tilnærming. Initiativ fra mange individer på lavt nivå kunne slik bidra til drivkraft i drapsprogrammet, mens det trolig var personer på høyere nivå som var i stand til å gi retning og mål for prosjektet. [[Götz Aly]] med flere har vist hvordan den utdannede eliten brukt sin fagkunnskap til beste for drapsprogrammet.<ref name="Roseman" />

===Intensjonalisme===
Intensjonalistene mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hilter og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske: Jødene ble drept fordi Hitler ønsket det og Hitler selv var drivkraften bak folkemord som «løsning» på jødespørsmålet. Historikerne [[Eberhard Jäckel]] (tysk), [[Daniel Goldhagen]] (amerikansk), [[Richard Breitman]] (amerikansk) og [[Andreas Hillgruber]] (tysk) er kjente intensjonalister. Hillgruber beskrev Hitlers trinnvise plan (''Stufenplan'') for erobring, folkemord og verdensherredømme. Breitman og Goldhagen har antatt at Hitler tok beslutningen om utryddelse en gang tidlig i 1941 før de storstilte massakrene begynte senere samme år. Sarah Gordon og Gerald Fleming mener at Hitler hadde full styring på utryddelsen av jødene og fulgte med på de minste detaljene.<ref name="Mason" /><ref name="Moses" /><ref name="NYT1998" /><ref name="Koch" />

Den amerikanske historikeren [[Lucy S. Dawidowicz]] og den tyskfødte britiske historikeren [[Gerald Fleming]] beskriver en ubrutt og direkte antisemittisk linje fra [[Martin Luther]] via Hitlers tidlige antisemittisme til kulminasjon i holocaust. Daniel Goldhagen mener at holocaust var drevet av en fanatisk og unikt tysk antisemittisme.<ref name="Zukier" /><ref name="Fleming">Fleming, G. (1987). ''Hitler and the final solution.'' Introduction by Saul Friedländer. University of California Press.</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Obituary: Gerald Fleming|url=https://www.theguardian.com/news/2006/mar/30/guardianobituaries.secondworldwar|avis=The Guardian|dato=2006-03-30|besøksdato=2019-11-24|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Anthony de|etternavn=Reuck|side=|sitat=While opponents such as David Irving, currently jailed in Austria for Holocaust denial, pointed to the absence of any ultimate link to the top of the Nazi command, Fleming assembled such an overwhelming weight of circumstantial material as to make his case incontestable. His icily courteous exchanges with Irving were, a colleague remarked, held in a refrigerated atmosphere with the temperature set at boiling point.}}</ref> Dawidowicz mente at opphavet til holocaust kunne spores til 11. november 1918 da første verdenskrig sluttet og Hitler fikk ideen om å drepe jødene. Goldhagen inntar et radikalt intensjonalistisk syn ved å legge til grunn at alle tyskere var antisemitter derfor var lett å mobilisere som villige deltakere i folkemordet, et folkemord som tyskeren ifølge Goldhagen mente var rett og nødvendig.<ref name="Capani" /> [[Alan Bullock]] mener Hitler selv unnfanget ideen om å drepe jødene og at Himmler umulig kunne gjort dette på egen hånd uten Hitlers godkjenning. Dette var trolig et av temaene under de hemmelige samtalene under fire øyne mellom Hitler og Himmler.<ref name="Bullock 1957"/>

Richard Breitman mener at Hitler hadde en gammel og fastspikret ide om folkemord på jødene, mens de konkrete strategiene og planen for massemord ble utviklet operativt. Nazistenes byråkrati visste ikke akkurat hvordan de skulle gå frem for å gjøre verden fri for jøder, men de europeiske jødene ble heller drept i et åndsfraværende øyeblikk, ifølge Breitman. Til forskjell fra Daniel Goldhagen konkluderte Breitman i 1998 med at dersom alle tyske politifolk var «villige bødler» (Goldhagens bok heter ''Hitler's Willing Executioners'') ville det neppe vært påtrengende behov for å gå over til gasskammer som avlivingsmetode.<ref name="Feingold" />

===Funksjonalisme===
[[File:Hans Mommsen IEIS Conference Arno J Mayer -- cropped.jpg|thumb|[[Hans Mommsen]] (1930-2015) var en ledende tysk ekspert på holocaust og naziregimet, og ledende «funksjonalist» i Tyskland. Han mente Hitler var en svak diktator som spilte en begrenset rolle i det katastrofale tredje riket.<ref name="Boyd" /> Han var en av [[Daniel Goldhagen]]s tydeligste motstandere.<ref>{{Kilde avis|tittel=Author Goes To Berlin To Debate Holocaust|url=https://www.nytimes.com/1996/09/08/world/author-goes-to-berlin-to-debate-holocaust.html|avis=The New York Times|dato=1996-09-08|besøksdato=2019-05-06|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Alan|etternavn=Cowell|side=|sitat=''It is insufficient to refer to the anti-Semitism of the perpetrators,'' Mr. Mommsen said in one of many broadsides in defense of his own research.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Hans Mommsen, 85, Dies; Documented Volkswagen Slave Labor in Nazi Era|url=https://www.nytimes.com/2015/11/18/world/europe/hans-mommsen-studied-volkswagens-role-in-nazi-era-dies-at-85.html|avis=The New York Times|dato=2015-11-17|besøksdato=2019-05-06|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Margalit|etternavn=Fox|side=|sitat=“He [Goldhagen] does not have any understanding of the diversities within German anti-Semitism, and he does not know very much about the internal structure of the Third Reich, either,” Professor Mommsen, who often opposed Mr. Goldhagen in public debates, said of him in the Yad Vashem interview.}}</ref> {{byline|Olli Eickholt, 2013}}]]
Funksjonalistene mener at holocaust vokste frem inkrementelt og til dels byråkratisk på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak. Dette var mulig på grunn av nazistatens anarkistiske trekk. Fra funksjonalistenes perspektiv får man et misvisende inntrykk av den store planen ved tilbakeblikk. Blant ledende funksjonalister er [[Christopher Browning]], [[Raul Hilberg]] og [[Hans Mommsen]]. Browning regnes som en moderat funksjonalist og utfordret i 1981 Broszats klare konklusjon om at det ikke var en stor plan. Browning mener Hitler spilte en rolle og legger ellers vekt på ideologi og statsapparatets oppbygging som forklaring på hvordan massedrapet fikk så stor utstrekning. Mommsen beskriver holocaust som resultat av «kumulativ radikalisering» i det tredje riket og Mommsen regnet Hitler som en svak diktator som ble drevet av omstendighetene og motstridende fraksjoner. Funksjonalistene mener at en god del av forklaringen på holocaust ligger i den kaotiske nazistaten med konkurrerende administrative enheter.<ref name="Mason" /><ref name="Moses">Moses, A. D. (1998). [https://doi.org/10.1111/0018-2656.00049 Structure and agency in the Holocaust: Daniel J. Goldhagen and his critics]. ''History and Theory'', 37(2), 194-219.</ref><ref name="NYT1998"/><ref name="Capani" /> 
[[File:Boernepreis-2012-ffm-goetz-aly-063.jpg|thumb|Den tyske historikeren [[Götz Aly]] mener holocaust i stor grad vokste frem nedenfra.]]
Den tyske historikeren [[Götz Aly]] advarte mot å anta at det var en overordnet målsetting. Den tyske historikeren [[Christian Gerlach]] tror at hensikten med [[Wannsee-konferansen]] var å ordne opp i mangfoldet av svært ulike anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder. Funksjonalistenes posisjon har blitt beskrevet med metaforen ''twisted road to Auschwitz'' etter [[Karl Schleunes]]' bok (1970) av samme navn. Hans Mommsen og Martin Broszat konkluderte fra 1960-årene av at det ikke var samsvar mellom den historiefaglige dokumentasjonen og ideen om den totalitære nazistat drevet av en klar plan.<ref name="Zukier" /><ref name="Boyd" /><ref>Schleunes, K. A. (1970). ''The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939.'' University of Illinois Press.</ref>

Mommsen mente at «veien til Auschwitz» må forstås på ved måten de langsiktige ideologiske mål ble omdannet til konkrete politiske strategier gjennom lang rekke mellomliggende prosesser. Disse mellomtrinnene skjedde på bakgrunn av mangeartede initiativ fra grupperinger på ulike nivå. Ifølge Mommsen var ikke Hitlers ide om å drepe jødene tilstrekkelig til å sette i gang eller styre det store prosjektet. Flere deler av den tyske eliten og «servilt tjenestevillige» lavere tjenestemenn måtte mobiliseres ut fra egeninteresse ifølge Mommsen.<ref name="Mason" /> Mommsen fremsatte den klassiske formuleringen om «kumulativ radikalisering» for å beskrive det byråkratiske systemets drivkraft mot stadig mer vidtfavnende og ytterliggående tiltak mot jødene. Broszat mente også at maktspredningen og fragmenteringen var vel så viktig som ideologi i denne radikaliseringen.<ref name="Zukier" /> Broszat fremholdt at nazistaten var gjennomsyret av rivalisering som utløste holocaust og av maktkamp mellom naziregimet og de tradisjonelle tyske statsinstitusjonene: Dermed var Tyskland under nazistene, ifølge Broszat, ikke en totalitær stat styrt av Hitler men et ''polikrati'' med flere motstridende krefter og maktsentra. Broszat understreket at Hitler kjente til og la det ideologiske grunnlaget for holocaust.{{Sfn|Capani|2018|s=57}} Broszat konkluderte med at Einsatzgruppenes første massedrap sommeren og høsten 1941 skjedde etter direktiv fra Hitler personlig, mens de senere tiltakene for å fysisk fjerne jødene i alle deler av Europa ikke skjedde etter en overordnet beslutning.<ref>Hayes, P., & Weiss, T. Z. (1991). ''Lessons and Legacies VI: New Currents in Holocaust Research'' (Vol. 6). Northwestern University Press.</ref>
{{sitat|It seems that the liquidation of the Jews began not solely as the result of an ostensible will for extermination but also as a "way out" of a blind alley into which the Nazis had manoeuvred themselves. The practice of liquidation, once initiated and established, gained prominence and evolved in the end into a comprehensive "programme". ... It appears to me that no comprehensive order for the extermination exixsted and the "programme" for the extermination of the Jews developed through individual actions and gradually attained its institutional and factual character by the spring of 1942 after the construction of the extermination camps in Poland.|[[Martin Broszat]] (1979)<ref>Broszat, M. (1979). Hitler and the Genesis of the Final Solution: A Reply to David Irving. ''Yad Vashem Studies'', 13, 390-429; Trykket på nytt av Marrus, M. R. (red.) (1989). ''The Nazi Holocaust. Historical Articles on the Destruction of European Jews. 3. The Final Solution: The implementation of mass murder.'' Volume 1. Meckler, Westport, CT, (sitatet s. 135); Opprinnelig publisert på tysk i ''Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte'', 1977, nummer (oktober), s.739-775.</ref>}}

Raul Hilberg beskriver hvordan [[Odilo Globocnik]] anla de første drapsleirene ([[Belzec]], [[Sobibor]] og [[Treblinka]]) under fryktelig primitive forhold og med svært små utgifter. Til Treblinka ble både byggematerialene og arbeidere hentet fra [[Warszawa-ghettoen]]. Leirene besto for en stor del av enkle brakker, gassen kom fra beslaglagte russiske kjøretøy og likene ble brent under åpen himmel. Den rudimentære måten disse leirene ble anlagt på tyder på at de ikke hadde tildelt egne budsjettmidler og at arbeidet ikke var dirigert fra sentraladministrasjonen i Berlin. Utgifter til vakthold, transport og drap ble dekket uoffisielt eller på irregulær måte. [[Auschwitz]], som ble brukt i siste fase av holocaust, var opprettet for annet formål og utgiftene kunne dekkes ved vanlige budsjettdisposisjoner, og der ble mer sofistikerte drapsanlegg innrettet.<ref name="Mason" />

Historikeren Hans Safrian fremholder at høsten 1941 ble transportene fra Sentral-Europa østover behandlet på varierende måte, noe han mener tyder på at det på dette tidspunktet ikke fantes en overordnet plan eller ordre om massemord. Den franske historikeren Florent Brayard påpeker at systematisk drap på jøder fra selve Tyskland begynte sommeren 1942 selv om de ble deporterte og internert/gettoisert fra 1941, mens jøder i Sovjetunionen for en stor del ble drept straks. Ifølge Brayard tyder dette på at det i 1941 ikke fantes en overordnet beslutning og mener at den «endelige løsningen» ikke ble iverksatt før sommeren 1942. Brayard skriver at dette forskjellen kan skyldes at tyskerne betraktet de østlige jødene som mer en større fare og at massedrap på vestlige jøder var moralsk mer overskridende.<ref name="Zukier" />

Funksjonalismen har vært kritisert for å overse enkeltpersonenes ansvar og skyld for forbrytelsene. [[Karl Dietrich Bracher]] advarte i 1976 mot at dette kunne lede til en bagatellisering av nazismen og at barbariet 1933-1945 som moralsk problem med glemt. Goldhagen og hans støttespillere var også moralsk motivert. Sjefredaktøren i ''Die Zeit'' skrev at Goldhagens bok (1996) ikke var en forskningsrapport men moralsk bok, en dom.<ref name="Bessel" />

Det var lenge en oppfatning at [[Reinhard Heydrich]] planla holocaust fra tidlig i 1930-årene. Robert Gerwarth skriver i biografien om Heydrich at dette ikke er en holdbar konklusjon: Heydrich var en av mange aktører som drev frem stadig mer radikal behandling av jødene. Holocaust var ifølge Gerwarth resultat av en ''kumulativ radikalisering'' drevet frem av konkurrerende personer og institusjoner som søkte å behage Hitler ved å forutse hva Hitler ønsket. I 1939 forestilte Heydrich seg trolig ikke massemord på jødene, men hans syn ble radikalisert i de to påfølgende årene på grunn av krigens brutaliserende virkning, frustrasjon over mislykkede bosettingstiltak, press fra lokale administratorer og ideologisk begrunnet forestilling om «jødeproblemet».{{sfn|Gerwarth|2011|s=xvi}} Blant historikere har det vært antatt at ordbruken under [[Wannsee-konferansen]] hadde til hensikt å kamuflere en stor og systematisk plan om å drepe alle jødene. Gerwarth mener at Heydrichs opplegg for tvangsarbeid var reelt og ikke ren kamuflasje, og at tvangsarbeid inngikk som et mange tiltak i hans plan for en endelig løsning.{{Sfn|Gerwarth|2011|s=212}}