Redigerer Alois Mailänder (avsnitt)

=== «M.» var østerriker og knyttet til Fichtes filosofi ===
Blant de faktorer som utelukker at «d. M.» var Mailänder, er det forhold at disse personene hadde ''forskjellig nasjonalitet''. Mailänder var fra Kempten i det daværende [[kongeriket Bayern]]. Mentoren «d. M.» var derimot østerriker.

Han brukte «liksom som holdepunkt» boken ''Über den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung'' av Fichte. Og dette var «en bok som ''i Østerrike'' ofte ble undertrykt på grunn av dens antigeistlige retning». I samtaler med Steiner omtalte han ''sensuren i Østerrike''.

Mailänder var også analfabet. Det er derfor lite sannsynlig at han studerte Fichtes filosofi. Det er i alle fall ingen beviser for det. Den ovennevnte «d. M.» var derimot levende engasjert i en bok av Fichte som inngikk i «[[ateismestriden]]». Dette var en disputt som foregikk ved [[Friedrich-Schiller-Universität Jena|universitetet i Jena]] i hertugdømmet [[Sachsen-Weimar-Eisenach]] i årene 1798 og 1789, der de stridende parter var filosofen [[Friedrich Karl Forberg]] (1770–1848) og Johann Gottlieb Fichte. Dette var igjen tilknyttet oppblomstringen av [[tysk idealisme]] (med [[Immanuel Kant|Kant]], Fichte, [[Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling|Schelling]] og [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|Hegel]] som de fire hovedrepresentantene).<ref name="Lauster2021_467"/>

De tyske idealistene (deriblant Kant) betraktet subjektet som autonomt og fundamentalt skapende og produktivt. Friheten former virkeligheten og står i en diastase til virkeligheten som helhet og sammenheng. De tyske idealistene var opptatte av skjæringspunktet mellom forsøket på å forene virkeligheten som helhet og friheten. I filosofien til Fichte finner vi det «absolutte jeget» som fordeler seg i de enkelte individer for å fremme sin egen moralske utvikling.<ref name="Fallbacher1985"/>

I denne sammenheng ble Fichte anklaget for [[ateisme]]. Fichte forsvarte seg ved å si at «det er ikke min ateisme som de straffeforfølger, men min demokratisme». Fichte ble tvunget til å forlate universitetet i Jena som følge av denne striden og flykte til Berlin.<ref name="Fallbacher1985"/>

Steiners viktigste filosofiske verk var ''Die Philosophie der Freiheit'' (''Frihetens filosofi'') fra 1894. Dette var en slags fortsettelse av ''Wahrheit und Wissenschaft'', og dveler ved friheten hos de tyske idealistene. Boken antyder en vei til «åndelig frihet», og Steiner stiller opp den «sanselighetsfrie tenkning» (sentral i antroposofien) som menneskets eneste og sanne frihetsområde.