Redigerer Aleksander den store (avsnitt)

=== Anatolia ===
[[File:MacedonEmpire.jpg|thumb|450px|Kart over Aleksanders rike og hans ruter.]]
Aleksanders hær krysset [[Dardanellene|Hellespont]]<nowiki/>en i 334 f.Kr. med rundt  48 100 soldater, 6 100 kavalerister, og en flåte på 120 skip med et mannskap på rundt 38 000 menn. De var rekruttert fra Makedonia og en rekke greske byer, leiesoldater og soldater fra Trakia, [[Paionia]], og [[Illyria]] som var underkastet ham.<ref name="Roisman_192"/> [[Arrianos]], som benyttet [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]] som kilde, skrev at Aleksander krysset sundet med mer enn 5 000 hester og 30 000 menn til fots; [[Diodorus Siculus]] benytter omtrent samme antall, men noe ulikt, 5 100 hester og 32 000 menn til fots. Diodorus refererer også til en framskutt hær som  allerede var i Anatolia,  [[Polyainos]] skriver i sitt verk ''Om strategier''<ref>Polyainos: ''Om strategier'', 5.44.4</ref>  at antallet var 10 000 menn, noe som antagelig  var et meget rundt anslagl. Aleksander markerte sin hensikt om å erobre hele Perserriket ved å plante et spyd ned i asiatisk jord og slå fast at han aksepterte Asia som en gave fra gudene.<ref name="Roisman_192"/> Det viste også hans iver etter å vinne seier gjennom krig, i motsetningen til hans far som foretrakk diplomati der det var mulig.<ref name="Roisman_192"/>

Etter en innledende seier mot persiske styrker i [[Slaget om Granikos|slaget ved Granikos]], kunne han den ''24. Daisios'', ( i henhold til den gamle makedonske kalender, hvilket vil si 8. april 334 f.Kr.),<ref>Grzybeck, Ε. (1990): ''Du calendrier macédonien au calendrier ptolémaïque'', Basel, s. 63</ref> akseptere overgivelsen av den persiske provinshovedstaden og skattkammeret i [[Sardis]]. Han fortsatte deretter langs kysten av [[Jonia]], og bevilget selvstyre og [[demokrati]] til byene. Erobringen av [[Milet]]os, holdt av persiske styrker, krevde en omfattende beleiring, samtidig som den persiske flåten truet nær ved. Lengre sør, ved [[Halikarnassos]] i [[Karia]], gjennomførte Aleksander sin første beleiring i stor skala og tvang til sist sin motstandere, leiesoldaten [[Memnon fra Rhodos|Memnon]] fra [[Rhodos]] og Orontobates, den persiske satrapen av Karia, til å flykte sjøveien.<ref>Arrianos, I, 20–23</ref> Aleksander overlot regjeringen av Karia til et medlem av huset Hekatomnos, [[Ada av Karia|Ada]], som formelt adopterte Aleksander som sin sønn.<ref name="arrianosi-23">Arrianos, I, 23</ref>

Fra Halikarnassos fortsatte Aleksander inn i fjellene i Lykia og [[Pamfylia]]s sletter, og sikret seg kontroll over alle kystbyene for å hindre den persiske flåten baser. Fra Pamfylia og videre var det ingen betydelige havner, og Aleksander fortsatte i innlandet. Ved Termessos ved fjellet Solymos stormet han ikke byen,<ref>Arrianos, I, 27–28</ref> og ved den gamle [[Frygia|frygiske]] hovedstaden [[Gordion]] hevdet legenden om ham, i henhold til hans propagandist [[Arrianos]], at han løste den uløselige [[Den gordiske knute|«gordisk knute»]], noe som kunne bare bli gjort, ble det sagt, av den framtidige «konge av Asia».<ref>Arrianos, I, 3</ref> I henhold til legenden hevdet Aleksander at det ikke hadde noe å si hvordan knuten ble løst, og hogde den over med sitt sverd.<ref>Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 351</ref>