Redigerer Akamenidedynastiet (avsnitt)

=== Dagliglivet på akamenidenes tid ===
[[Fil:Persepolis Reconstruction Apadana Toit Chipiez.JPEG|thumb|left|Rekonstruksjon av taket til Dareios audienssal i Persepolis.]]

; Livet ved det kongelige hoff
Det kongelige hoffet ser ut til å ha vært et maktens sted mer enn andre i akamenidenes imperium. Det var der at kongen levde med sin familie og sine bekjente. Det er til og med der adelsmennene bør ha bodd, der de administrative og strategiske avgjørelsene ble tatt og der som satrapene ble innkalt eller tatt i mot. Men de dokument som inneholder informasjon om livet ved hoffet er ujevnt fordelt.<ref>Briant, s. 266</ref>

Den akamenidiske kongen flyttet jevnlig mellom de ulike kongelige boligene (Persepolis, Susa, Ekbatana etc.), fulgt av hoffet og sine ulike virksomheter. Under reisene bodde regenten i et svært luksuriøst telt som ble satt opp midt i leiren.<ref>''Kyropaidia'', VIII, 5.2 og Quintus Curtius Rufus III, 8.7.</ref> Briant antar at teltet kunne ha vært en kopi av palassene i Susa og Persepolis. Livet i det kongelige hoff ser ut til å ha vært regulert av svært streng etikette.<ref>Huyse, s. 233</ref> Kongen var omgitt av høyerestående hoffmenn som tok seg av ulike oppgaver som f.eks. det kongelige skattkammeret. Disse stod ansvarlige direkte til kongen. Mange ansatte hadde også i oppgave å tjenestegjøre ved audienser. Besøkende og bønnfallende personer innfant seg ved kongens dør. Disse besøkende overlot sitt ærende til vaktene eller til budbringere. De ble bare mottatt når de ble tilkalt.<ref>Herodotos III, 117–119 samt [[Xenofon]], ''[[Hellenika]]'' I, 6.7, 10; ''Kyropaidia'' VI, 1.1.</ref> Ifølge [[Esters bok]] i [[Bibelen]] ble alle som nærmet seg kongen uten å bli tilkalt dømt til døden.<ref>Esters bok, 4.11: «Alle kongens embetsmenn og folket i provinsene vet at dersom noen mann eller kvinne går inn til kongen i den indre slottsgården uten å være tilkalt, da gjelder en og samme lov for alle: De må dø, hvis da ikke kongen rekker ut sitt gullsepter mot dem, så de får beholde livet.»</ref>

Matrutinene ved hoffet beskrives hos Herodotos og Xenofon. Kongen inntok stort sett sine måltider alene på grunn av sin sikkerhet. Under banketter ble gjestene plassert til bords nøye planlagt, både for å vise kongen gunst og for å garantere hans sikkerhet. De greske forfatterne var betatt av luksusen og tilstanden ved hoffbankettene. Kongens mat ble transportert separat i likhet med maten til de udødelige.<ref>Herodotos VII, 83</ref> Tilfeller av forgiftninger forekom jevnlig ved hoffet. Kongen tok derfor alltid med seg vann fra [[Khoaspes]], elven i Susa. Vannet ble kokt og transportert i sølvvaser.<ref>Herodotos 1, 188</ref> På samme måte var [[munnskjenk]]ens funksjon svært viktig ved hoffet. Kongen drakk vin som var reservert for ham.<ref>Xenofon, ''Kyropaidia'' I, 3.8</ref>

Denne ordningen førte ikke bare til å understreke kongens særskilte plass, men var ment å bevare hans helse.<ref>Briant, s. 275</ref> Legene hadde derfor en betydningsfull posisjon i kongens omgivelser. De var nær kongen, i likhet med munnskjenkene, og kunne lett forgifte monarken. Disse funksjonene ble derfor gitt til betrodde personer. De kongelige legene var først og fremst grekere og egyptere.

Blant hoffets personell fantes det også [[evnukk]]er som var delt inn i to kategorier, de som inngikk i kongens nære omgang og de andre, tjenere. Det krevdes mange i tjenestepersonellet for å betjene kongen og de kongelige prinsessene. Deres rolle var å våke over kongens og prinsessenes rom.<ref>det greske begrepet ''evnoukos'' betyr «badevakt»</ref> De var stort sett opprinnelig fra erobrede land, og deres posisjon var nær slavenes, selv om deres nærhet til kongen gav dem en spesiell status.<ref>Briant, s. 284</ref>
[[Fil:Cylinder seal erotic Louvre AOD126.jpg|thumb|right|Sigill-sylinder som avbilder en erotisk scene. Gul marmor, 500–300-tallet f.Kr. <br />Opphav: Susa. <br />Oppbevares i [[Louvre]]]]
Mange antikke forfattere har fortalt at kongen, og andre personer, utøvde [[polygami]] og hadde mange [[konkubine]]r.<ref>Herodotos I, 135; Dinon ''Athénée'' XIII, 556</ref> De kongelige prinsessene, og generelt alle kvinner, disponerte egne rom. Konkubinene bodde i et «kvinnehus» etter at de hadde tilbrakt en natt med storkongen<ref>Esters bok 2, 2–17</ref> og holdt seg i nærheten. De kongelige prinsessene hadde større selvbestemmelse og foretok reiser slik tavlene i Persepolis vitner om. De forvaltet også sine eiendeler og hadde egne tjenere, til og med sine egne atelier.<ref>Briant, s. 296</ref>

Jakt var antagelig kongens favorittbeskjeftigelse. Den gav en svært god fysisk forberedelse for den unge arvingen, og var en hendelse hvor han kunne vise mot, dyktighet og styrke. Jakten ble utført i ''pairidaeza'', store inngjerdede parker. Ordet betydde «har en inngjerding på alle sider». Disse hagene var samtidig et sted for avspenning og fornøyelse som ble tatt vare på av gartnere, og enorme jaktreservat.<ref name="huyse-216">Huyse, s. 216–246</ref> Jaktteknikken var variert, til fots, til hest, i vogn, med sverd, bue, spyd eller nett. Ett brev fra Dareios til Gadatas som forflyttet frukter mellom [[Eufrat]] og de asiatiske kystene, viser kongens interesse for hagestell.
; Livet utenfor hoffet
Med tanke på karakteren i epokens dokumenter, er hverdagslivet til rikets undersåtter fremdeles mye mindre velkjent enn hoffolkets liv. Planene for de kongelige palassene er kjent, men tidens privathus kjenner en ikke til, med unntak av i det akamenidiske Babylon. Veggene bestod av [[teglstein]] av ubearbeidet leire som ble satt sammen i en mur av leire og halm. Isoleringen av de lavere veggdelene skjedde med [[bitumen]]. De akamenidiske husene ser ut til å være bygd rundt en gårdsplass som vender mot en portal, kanskje i en eller to etasjer.<ref name="huyse-216" /> Når det gjelder innredningen er kvaliteten og den fint bearbeidede karakteren hos persiske møbler, matter og andre verdifulle gjenstander mye omtalt.
[[Fil:Amulet-pendant Louvre Sb2955.jpg|thumb|left|Amulett i form av et løvehode. [[Fajanse]], akemenidisk arbeid, slutten av 500-tallet – 300-tallet f.Kr. –<br />Oppbevares i Louvre]]
Klesskikken er framfor alt kjent gjennom mange avbildninger av undersåtter på kunstverk fra den akamenidiske epoken. Perserne bar lange foldede kapper, med eller uten armer, som holdes oppe av et belte, i stedet for overklær<!--en guise de survêtement-->. De brukte underklær i form av bukser eller fint tøy som de først og fremst bar for å ri. På føttene hadde de flate lukkede sko med tre eller fire skosnører eller støvler. Hodeplagget varierte fra enkle hodeplagg til en rund [[lue]], en riflet hatt, filthatter og luer.  Klærnes farge ble brukt for å skille samfunnsklassene i hele den akamenidiske epoken. Rødt var krigernes farge, prestene bar hvitt og bøndene blått. Kongen bar klær i alle farger for å vise sin makt over de tre samfunnsklassene. Relieffer i Persepolis gir disse opplysningene om draktene til mennene.<ref name="huyse-216" />

De ulike kjente kildene gir svært lite informasjon om skoleundervisningen. Selv om utdannelsen i prinsippet var åpen for alle persere var bøndenes barn i stor utstrekning [[analfabetisme|analfabeter]]. Ifølge de kjente tekstene virker det som de adelige akamenidenes skolegang startet ved femårsalderen og varte i ti til tyve år, alt etter kildene. Strabon sa at ungdommen øvde [[gymnastikk]] og fikk trening i jakt med bue, spyd og slynge. De lærte seg å plante trær, plukke vekster og lage klær og nett. Xenofon fremhever at utdannelsen deres la vekt på rettferdighet, lydighet, utholdenhet og selvbeherskelse.<ref name="huyse-216" />