Redigerer Østkant og vestkant i Oslo (avsnitt)

== Annen halvdel av 1900-tallet ==
[[Fil:Tonsenhagen.JPG|thumb|right|[[Tonsenhagen]], bygget på slutten av 1950-årene{{byline|Helge Høifødt}}]]
Etter [[andre verdenskrig]] kjøpte kommunen store arealer i [[Aker|Aker kommune]] (som ble slått sammen med Oslo i 1948), og satte i gang boligbygging av stort omfang i det som i dag kalles ytre øst. De nye drabantbyene ble befolket av arbeider- og funksjonærfamilier som opplevde dette som en kraftig forbedring av boligstandard. Velstandsøkningen, veksten i høyere utdanning og overgangen fra industri til servicenæringer førte til et mindre skarpt klasseskille mellom øst og vest enn før andre verdenskrig. Fra rundt 1960 skjedde en inntektsutjevning mellom arbeidere og funksjonærer.

Men byen tapte terreng i forhold til resten av landet: i 1950 var gjennomsnittsinntekt for personlige skattytere 155&nbsp;% av landsgjennomsnittet, i 1980 var tallet 113&nbsp;%. Folketallet sank og kommunen fikk fra 1970-årene dårligere råd. Skoler og helsestell var ikke lenger ledende, parkene forfalt og folk følte seg utrygge der på grunn av rusmisbrukerne, antallet sosialhjelpsmottakere ble seksdoblet fra 1964 til 1989 ({{formatnum:30000}}) og antall anmeldte forbrytelser økte med to og en halv gang mellom 1970 og 1986.

Den gamle østkanten ble tappet for ressurssterke familier, barnetallet sank kraftig, og andelen av befolkningen som var avhengig av offentlig understøttelse (trygd, sosialhjelp) økte spesielt sterkt her. Boligene hadde landets dårligste standard med stor andel uten toalett i leiligheten. Denne opplevelsen av elendighet og følelse av å sakke akterut bygget på reelle forhold, og understreket forskjellene mellom indre øst og den velstående vestkanten. Så sent som i 1980-årene kunne leiegårder på østkanten sjokkere stortingsrepresentanter fra andre kanter av landet, som ble vist gårder som skulle byfornyes. Sånne forhold ante de ikke fantes i Norge.

Det var i disse områdene de første innvandrerne fra Asia, på begynnelsen av 1970-årene, fant boliger de kunne betale for. De tok de dårlig betalte og usikre jobbene, ofte med ubekvem arbeidstid, slik det historisk har vært for nye innflyttere i de strøkene de bodde. På slutten av 1970-årene bodde to tredjedeler av dem i indre by. Ved utgangen av 1980-årene hadde det endret seg, andelen i indre by var nå 38&nbsp;%.<ref>Edgeir Benum: ''Byråkratienes by''. Oslo bys historie, bind 5, side 341-45</ref> Da hadde de unge mennene som kom først, fått store familier, og innvandrerne begynte en flyttestrøm som liknet norske innflyttere – ut til bedre og større leiligheter i ytre øst, særlig til [[Groruddalen]] og Søndre Nordstrand. De ikke-vestlige innvandrerne utgjorde fem prosent av byens befolkning i 1987 og 14&nbsp;% i år 2000.
 
[[Fil:Rudolf Nilsens plass1.JPG|thumb|right|Rudolf Nilsens plass, rustet opp med midler fra Handlingsprogram Oslo indre øst{{byline|Helge Høifødt}}]]

Fra 1970 kom aksjoner mot riving av trehusområder som Kampen og Rodeløkka, og unge mennesker med lang utdannelse flyttet inn og drev forbedring av områdene. Fra 1980 satte kommunen i gang byfornyelse, det vil si at leiligheter ble oppgradert til moderne standard, og en del ble også slått sammen. Gårdsrom ble ryddet og gjort til hager, og fasadene ble pusset opp. Dette motvirket den negative trenden. «Handlingsprogram Oslo indre øst»<ref>[http://www.prosjekt-indreoslo.oslo.kommune.no/ Handlingsprogram Oslo indre øst, egen nettside, Oslo kommune]  {{Wayback|url=http://www.prosjekt-indreoslo.oslo.kommune.no/ |date=20110322055338 }} (lest 24. oktober 2009)</ref> ble gjennomført fra 1997 til 2006, med opprustning av det offentlig rom og mange andre tiltak rettet mot levekår.

Hovedbildet er at trangboddheten nesten ble borte i løpet av 1900-tallet, og at boligforhold og levestandard ble kraftig forbedret for de fleste over hele byen. Nye villastrøk kom til på vestkanten og utover i [[Bærum]], og drabantbyer mot øst. Men øst-vestskillet besto og spredte seg til ytre by. Oslo hadde ved slutten av 1900-tallet fortsatt en mye høyere andel av befolkningen i de høyeste og laveste inntektskategoriene enn de andre større norske byene, og geografiske skiller var sterkere: Mens 11 til 14&nbsp;% av folk i Bergen, Trondheim og Stavanger bodde i typiske høystatus- eller lavstatusstrøk, var andelen i Oslo 40&nbsp;% (1994).<ref>Myhre og Kjeldstadli: ''Oslo – spenningenes by'', side 153</ref>

En bygget by legger sterke føringer: I 2001 hadde 36&nbsp;% av boligene i bydel Frogner mer enn tre rom og kjøkken, i bydel Sagene var andelen 10&nbsp;%.