Redigerer Øst-Tyskland (avsnitt)

== Politikk ==
=== Forfatning ===
Forfatningen av 1968 bestemte at nasjonalforsamlingen skulle være et ''Volkskammer'' med 500 representanter valgt for 5 år. Presidentembetet ble avskaffet i 1960 og deretter var formannen i Statsrådet statsoverhode. Statsrådet ble valgt av Volkskammer. Ministerrådet hadde ifølge forfatningen den utøvende makten.<ref name="geografisk6"/> Angivelig forstod DDR seg selv som en sosialistisk stat, og grunnloven av 1968 definerte DDR som "en sosialistisk stat av arbeidere og bønder".<ref name="Damms28" /> Såvel statsbyggingen som organisasjonene av partier og masseorganisasjoner fulgte prinsippene i den [[demokratisk sentralisme|demokratiske sentralismen]]. Den egentlige makten lå hos [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] (det kommunistiske partiet i DDR) og dets organer. Ved "valgene" i 1971 fikk SEDs kandidater 99 % av stemmene.<ref name="geografisk6"/>

[[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] krav om å lede staten, var siden 1968 nedfelt i DDRs forfatning:

{{Sitat|Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk stat av den tyske nasjon. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land, som sammen realiserer sosialismen under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.|Tekst [[1968]].}}
{{Sitat|Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk arbeider- og bondestat. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.|Endring [[1974]].}}

=== Det formelle lederskap ===
[[Ministerrådet i DDR|Ministerrådet]] som regjering i DDR var i henhold til forfatningen det høyeste utøvende organ i staten og ble valgt av [[Folkekammeret]]. Ministrene kom fra de ulike partiene i [[Nationale Front]] («Den nasjonale front»), men i praksis var det de respektive sekretærer og avdelingsledere i sentralkomiteen i SED som dikterte ministrene.

[[Statsrådet i DDR]] var, etter den første og eneste presidenten [[Wilhelm Pieck]]s død, det kollektive presidiumsråd for statsoverhodet i DDR. Medlemmene av statsrådet ble helt til ''die Wende'' utnevnt av SED.

Statsoverhoder:<ref name="Damms28" />

* Wilhelm Pieck, 1949-1960 (som president)
* [[Walter Ulbricht]], 1960-1973 (formann i statsrådet)
* [[Willi Stoph]], 1973-1976
* [[Erich Honecker]], 1976-1989
* [[Egon Krenz]], 1989
* [[Manfred Gerlach]], 1989-1990

På papiret hadde [[Folkekammeret]] mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet og ministerrådet, og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.

Statsministre (formann i ministerrådet):<ref name="Damms28" />

* [[Otto Grotewohl]], 1949-1964
* [[Willi Stoph]], 1964-1973
* [[Horst Sindermann]], 1973-1976
* [[Willi Stoph]], 1976-1989
* [[Hans Modrow]], 1989-1990
* [[Lothar de Maizière|Lothar de Maiziere]], 1990

=== Det reelle lederskap ===
Walter Ulbricht var fra 1950 til 1971 førstesekretær (frem til 1953 benevnt generalsekretær) i SEDs sentralkomite og var således landets faktiske makthaver.<ref name="geografisk6"/> Han ble etterfulgt av Erich Honecker som satt fra 1971 til 1989 (fra 1976 også som DDRs statsoverhode).<ref name="LilleLex">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Aschehoug og Gyldendals lille norske leksikon | isbn = 8257312711 | forlag = Kunnskapsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050603006 | side = }}</ref> Etter at Honecker ble tvunget til å gå av i 1989 ble han etterfulgt av [[Egon Krenz]],<ref name="LilleLex"/> som satt fra [[18. oktober]] til [[3. desember]] [[1989]], da hele politbyrået i [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] gikk av.

De førende statsorganer i DDR handlet uten begrensninger av rettsbeskyttelse. Borgere hadde mulighet til å sende en petisjon til forvaltningsorganer, som for eksempel et byråd, partiorganer, [[Folkekammeret]] eller DDRs statsråd. Disse ble behandlet vilkårlig. Petisjoner kunne føre til represalier mot avsenderen.{{trenger referanse}}

De avgjørende maktstrukturer i DDR befant seg på ulike nivåer og i ulike arbeidsområder innenfor SED. Den politiske utvikling ble bestemt av sekretariatet i SEDs sentralkomite og i politbyrået. Disse hadde sentralistiske strukturer til sin rådighet som var til stede i alle samfunnsfærer; [[nomenklatura]]en hadde et omfattende overvåkingsapparat til sin rådighet, særlig [[Stasi|Ministeriet for statssikkerhet]]. Trykkede medier, radio og fjernsyn ble sensurert og politisk annerledes tenkende led under represalier.

=== Partier og organisasjoner ===
[[Fil:SED Logo.svg|miniatyr|Emblemet til det sosialistiske enhetspartiet [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] (''Sozialistische Einheitspartei Deutschlands'') som fullstendig dominerte østtysk politikk og landets statsapparat]]
[[Fil:Palast der Republik DDR 1977.jpg|mini|[[Palast der Republik]], fotomontasje av to bilder fra 1977, bygningen ble revet etter gjenforeningen.]]
Fra 1949 til 1989 fantes følgende partier og masseorganisasjoner i DDRs [[Nationale Front|Nasjonale Front]].

Partier:
* [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands]] (SED)
* [[Liberal-Demokratische Partei Deutschlands]] (LDPD)
* [[Christlich-Demokratische Union Deutschlands (DDR)|Christlich-Demokratische Union Deutschlands]] (CDU)
* [[Demokratische Bauernpartei Deutschlands]] (DBD)
* [[National-Demokratische Partei Deutschlands]] (NDPD)

I 1946 ble det tyske kommunistpartiet [[KPD]] og det sosialdemokratiske partiet [[SPD]] i den [[Sowjetische Besatzungszone|sovjetiske okkupasjonssonen]] tvangssammenslått til det sosialistiske enhetspartiet (''Sozialistische Einheitspartei Deutschlands'', forkortet [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]).

I tillegg til SED, som dominerte DDRs politikk totalt, fantes det altså også fire andre partier, kalt «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytene»). De må ikke forveksles med partier i Vest-Tyskland med samme navn.

Masseorganisasjoner:
* [[Demokratischer Frauenbund Deutschlands]] (DFD)
* [[Freie Deutsche Jugend]] (FDJ)
* [[Freier Deutscher Gewerkschaftsbund]] (FDGB)
* [[Kulturbund der DDR]] (KB)
* [[Vereinigung der gegenseitigen Bauernhilfe]] (VdgB)

Disse fem partiene og disse fem masseorganisasjonene var representert i DDRs [[parlament]], [[Folkekammeret]].

Det ble jevnlig avholdt valg i DDR, der stemmesedlene inneholdt en navneliste til kandidatene. Man måtte stryke navnene til kandidatene man ville stemme mot. For å stryke navn kunne et avlukke brukes. En del folk fryktet å bli registrert av det hemmelige politiet [[Stasi]] ved å bruke avlukket. Etter DDRs undergang ble det ikke kjent at en slik systematisk registrering hadde blitt gjennomført. Bruk av avlukket var ikke plikt. Valgene var derfor ikke frie. Representasjonen i statsorganene var forhåndsbestemt gjennom valglisten til ''[[Nationale Front]]''. [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] innflytelse i [[Volkskammer]] og andre parlamenter ble i tillegg sikret ved at de fleste representantene fra masseorganisasjonene også var SED-medlemmer. I den 9. valgperioden (1986–1990) så fordelingen i [[Volkskammer]] slik ut:<ref name="stjbddr89"/>

* SED: 127
* DBD: 52
* CDU: 52
* LDPD: 52
* NDPD: 52
* FDGB: 61
* DFD: 32
* FDJ: 37
* Kulturbund: 21
* VdgB: 14
271 av representantene var arbeidere, 31 bønder, 69 ansatte, 126 intellektuelle.

I 1989 kom det til tallrike nye partier,<ref>''Parteien und politische Bewegungen im letzten Jahr der DDR, Oktober 1989 bis April 1990.'' Hrsg. B. Musiolek/C. Wuttke, Berlin 1991, ISBN 3-86163-004-4.</ref> deriblant [[Neues Forum]], [[Demokratischer Aufbruch]] og [[Sozialdemokratische Partei in der DDR]]. [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] forsøkte i [[desember]] [[1989]] gjennom en programatisk forandring å befri seg fra sin fortid, det skiftet blant annet navn til [[PDS]]. Den [[18. mars]] [[1990]] møtte disse partiene  i [[Volkskammer]] etter det første og eneste frie Volkskammervalg.

=== Den herskende klasse ===
Den herskende klasse i DDR var ment å være arbeiderklassen. Alle beslutninger i staten ble truffet av toppledelsen i [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] som etter marxistisk-leninistisk ideologi regjerte i folkets navn. Makt, som betydde effektiv kontroll med de økonomiske ressurser, erstattet under det østtyske kommunistiske system privateiendom som nøkkelfaktor.

En svært liten gruppe mennesker, mest menn, dominerte DDRs historie fra begynnelse til slutt. Ut av en liten gruppe som var dypt overbeviste kommunister og sosialdemokrater, som var fast bestemt på å bygge et nytt Tyskland, utviklet det seg en profesjonell herskende kaste. Vi finner ved statens slutt et generasjonsskifte. De første mektige menn i DDR kom fra arme kår og hadde lidd seg gjennom første verdenskrigs nød og senere Weimar-republikkens kriser og den annen verdeskrigs gru. De mennesker som etter hvert steg frem som avløsere var bedre utdannet og høyere kvalifisert. Kretsen rundt Honecker var menn født før første verdenskrig mens de menn som søkte å overta makten i 1989 for deretter å prøve en reformering av systemet hadde vært barn under den annen verdenskrig. Da DDR gikk under hadde staten den høyeste gjennomsnittsalderen blant sentralkomitemedlemmene i østblokklandene.

Det tredje rikes partielite stammet fra småborgerlige kår og måtte stadig kjempe mot makten til de tradisjonelle elitene; adelige, konservative nasjonalister, militæret, mektige menn i finansverdenen og industrien. Den nye politiske eliten i DDR lyktes å få kontrollen over både den politiske makten og de ulike militære og økonomiske feltene i samfunnet. Naturlig nok hadde Hitlers politikk og nederlag ødelagt tradisjonelle eliters innflytelse i Tyskland, men det ble nå skapt et helt nytt system takket være det sovjetstøttede østtyske kommunistparti. Dette markerer et dypt brudd i tysk sosialhistorie.<ref name="FulbrookM">Mary Fulbrook, Ein ganz normales Leben. Alltag und Gesellschaft in der DDR, 2008, kapittel 8.</ref>

==== Den innerste elite ====
Den lille østtyske makteliten hadde en særegen livsstil. De viktigste medlemmene levde i adskilte og beskyttede boliger. Fra 1945 til 1960 befant de seg i [[Majakowskiring]] i Berlinbydelen Pankow, men siden flyttet de til [[Wandlitz (Wandlitz)|Wandlitz]], til det såkalte [[Waldsiedlung]], der de utgjorde en særegen luksusghetto. I Wandlitz befant det seg, på grunnlag av deres politiske posisjon, på det meste 39 mennesker. Levestandarden der var ikke spesielt høy sammenlignet med et velstående strøk i USA eller Vest-Europa, men sammenlignet med det øvrige DDR levde SED-eliten i luksus. I Wandlitz levde eliten ikke bare isolert fra den øvrige befolkningen, men også fra hverandre. [[Günter Schabowski]], førstesekretær i distriktet Berlin, har fortalt at han aldri så innsiden av andre hus enn sitt eget i Wandlitz.<ref name="FulbrookM"/>

Alle medlemmer av den innerste elite arbeidet i det unaturlige arbeidsklimaet i SEDs Berlinersentral. Her jobbet nøkkelmedlemmer av politbyrået og sentralkomiteen med sine assistenter, isolert fra det øvrige samfunn. Den eneste i eliten som kanskje satt enda mer isolert var [[Erich Mielke]] som noen kilometer unna i bydelen Lichtenberg, satt i sin massive Stasisentral. På toppen av maktpyramiden finner vi SEDs politbyrå som traff alle viktige beslutninger.

==== Den utvidete elite ====
Bortenfor den lille kjernen mennesker som satt med den største delen av makten, finner vi en utvidet elite som kanskje bestod av noen hundre mennesker. Disse ble utgjort av offiserskorpset i NVA og toppene i Stasi. Disse var neppe kjent blant den brede masse av folket, men kompenserte for denne manglende kjendisprestisjen med privilegier gjennom boliger, ferier, utdanning for barna samt mange titler, ordner, seremonier og uniformer. Blant disse kan vi regne navn som Markus Wolf, ansvarlig for utenlandspionasjon i Stasi og Hans-Joachim Seidowsky. En mer synlig gruppe innenfor den utvidete elite var de såkalte «Bezirkfürsten» som de ble kalt på folkemunne; de lokale lederne for DDRs femten distrikter. Til denne utvidede elite hører også medlemmer av de førende organer i masseorganisasjonene i DDR; først og fremst [[FDGB]] og [[Freie Deutsche Jugend|FDJ]], og generaldirektørene i de viktigste kombinatene.
<ref name="FulbrookM"/>

Skal man beregne antall medlemmer av både den innerste og utvidete elite er tallet fortsatt svært lavt. Den herskende klasse var helt avhengig av et større apparat: når det gjaldt utøvelse av makt og forvaltning av staten fantes et apparat av forvaltningsfunksjonærer klart. Regner man med disse byråkrater fremstår DDR som en stat der mange mennesker administrerte et diktatur, selv om mange av disse hadde liten politisk makt og ikke skilte seg stort fra andre medborgere i livsstil og privilegier.

Faktisk var funksjonærer i midtsjiktet dårligere stilt enn upolitiske naboer fordi ulempene og stresset med jobbene deres oppveide fordelene. Dessuten ble deres stilling forverret fordi de ikke kunne forbedre sin livssituasjon ved å ha forbindelser til vesten. I tillegg skjedde det ofte at funksjonærer som stod over dem i hierarkiet tok side med dem som stod under midtsjiktet de gangene det oppstod konflikt.<ref name="FulbrookM"/>

=== Forbindelser til Vest-Tyskland ===
{{Utdypende artikkel|Grunnavtalen}}

[[Vest-Tyskland]] anerkjente aldri DDR folkerettslig da landet som en del av det felles tyske området ikke kunne anses som utland. I den vesttyske grunnlov fra 1949 finner man en oppfordring om å oppnå det tyske folks enhet i frihet. Dette var uforenlig med å definere DDR som utland, gjenforeningen måtte være det politiske langsiktige mål til alle vesttyske regjeringer. Til den nye [[Ostpolitik|Østpolitikken]] ble innført i 1969 hevdet Vest-Tyskland å alene representere hele det tyske folk. Betegnelsen «Den tyske demokratiske republikk» ble forsøkt unngått i den vesttyske offentlighet til langt opp i 1960-årene. Man snakket i stedet om «[[SBZ|den sovjetiske okkupasjonssonen]]» eller «Sovjetsonen», «østsonen» eller bare «sonen». 

Med [[Grunnavtalen]] i [[1973]] ble DDR statsrettslig anerkjent av Vest-Tyskland. Det særskilte forholdet mellom de to tyske statene forandret seg  ikke. Det fantes ikke vesttyske ambassader i Øst-Berlin og heller ikke østtyske ambassader i Bonn. I stedet brukte man "stående representasjoner". På vesttysk side ble ikke DDR-anliggender behandlet av det vesttyske utenriksministerium, men av ministeriet for indre tyske forbindelser.
Sett fra Bonn fantes det bare ett tysk statsborgerskap; alle DDR-borgere hadde automatisk rett til å få borgerrettigheter i Vest-Tyskland. Nettopp dette forsøkte Honecker å oppheve i 1980 i de såkalte Gera-kravene. Hans pressmiddel var forhøyelsen av den raten som lå til grunn for tvangsvekslingen som alle besøkende fra utlandet måtte utføre når de besøkte DDR.
For DDR var det økonomisk interessant at grensen til vest ikke ble ansett av vesten som en statsgrense og at det derfor ikke var hjemmel for å kreve toll for varer som ble ført over grensen.

=== Utenrikspolitikk ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1988-0108-059, Paris, Besuch Erich Honecker, Mitterrand.jpg|miniatyr|Erich Honecker i [[Elyséepalasset]] med [[François Mitterrand]] den 8. januar 1988]]

Et sentralt moment i landets utenrikspolitikk var DDRs krav, overfor den vesttyske [[Hallstein-doktrinen]], å bli anerkjent internasjonalt som selvstendig stat. [[Grunnavtalen]] med Vest-Tyskland i 1972 medførte at eksistensen av de to tyske statene ble anerkjent og at de begge kunne bli medlemmer i [[FN]] [[18. september]] [[1973]]. En viktig symbolsk komponent i kravene om statlig anerkjennelse var deltagelsen i internasjonale idrettsarrangementer. Fra Vinter-OL i 1968 stilte DDR med eget mannskap og kunne i de følgende årene høste betydelige sportslige, og indirekte politiske, gevinster.

DDR ble anerkjent av Danmark i 1973.<ref name="Simonsen">{{ Kilde bok | forfatter = Simonsen, Kjartan | utgivelsesår = 1983 | tittel = Øst-Tyskland – DDR | isbn = 8716088484 | utgivelsessted = Danmark| forlag = Munksgaard | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016090948178 | side = }}</ref> I 1980-årene utviklet mange land i østblokken gode relasjoner til Vest-Tyskland, mens DDR på grunn av sin autoritære-prøyssiske stil var mislikt blant mange allierte i øst.<ref name="Noreng">{{ Kilde bok | forfatter = Noreng, Øystein | utgivelsesår = 1990 | tittel = Tysklands rom i det felles europeiske hus | isbn = 8203165451 | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081004024 | side = }}</ref>

DDR var medlem i [[Warszawapakten]] og i [[COMECON]] og hadde gjennom den indre tyske handel en indirekte tilgang til EU. Innenfor [[COMECON]] var Sovjetunionen den dominerende partner. Tilløp til en sterkere økonomisk integrasjon i COMECON stanset opp i midten av 1960-årene.<ref name="LOCC">''Germany (East)'', Library of Congress Country Study, [http://memory.loc.gov/frd/cs/germany_east/gx_appnb.html Appendix&nbsp;B: ''The Council for Mutual Economic Assistance Studie zum RGW der Library of Congress'']</ref> Dette skyldtes mye motstand fra Romania. DDR og Sovjetunionens bilaterale forhold ble forverret da Leonid Bresjnev ble leder i Sovjetunionen. Det lyktes DDR etter betraktelige anstrengelser i 1967 innenfor [[Ulbricht-doktrinen]]s rammer å sammen med andre COMECON-stater som Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Bulgaria få til tosidige hjelpeavtaler og dermed komme Vest-Europa i forkjøpet når det gjaldt å få til en intensivering av forholdene med østeuropeiske naboer.<ref name="LOCC"/> 
Willy Brandts [[Ostpolitik]] ble først ført i forhold til [[Sovjetunionen]], DDR ble til [[Walter Ulbricht]]s irritasjon forbigått av både [[Vest-Tyskland]] og [[Sovjetunionen]].<ref name="Smyser">William R. Smyser: ''How Germans Negotiate. Logical Goals, Practical Solutions''. United States Institute of Peace Press, Washington D.C. 2003</ref> I 1983 derimot førte de indre tyske forbindelser i sammenheng med den vesttyske kreditt på en milliard D-Mark til stor irritasjon i det sovjetiske lederskap.

=== Rettssystem ===
Reguleringen i den [[Bürgerliches Gesetzbuch]] ble til å begynne med overtatt i DDR. I 1976 ble denne erstattet av DDRs såkalte sivillovbok (''Zivilgesetzbuch der Deutschen Demokratischen Republik''). Eiendomsrett, patentrett og arverett var meget begrenset, avtaleretten var styrt av planøkonomien.

Også den første forfatningen av 1949 inneholdt fremdeles borgerlig-demokratiske og rettsstatlige prinsipper som oppdeling av forvaltning og grunnretter som fri meningsytring, forsamlingsfrihet, pressefrihet og inn- og utvandringsrett. Enkelte elementer ble beholdt i den senere forfatningen, mens andre forsvant eller ble sterkt innskrenket. Det vesentligste aspekt var artikkel 1 i forfatningen som slo fast at [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] hadde den ledende posisjonen i samfunnet. Denne retten ble først avskaffet i 1989.