Redigerer Æthelred II av England (avsnitt)

== Arv og ettermæle ==
Senere perspektiver på Æthelred har vært mindre enn flatterende. Tallrike [[legende]]r og [[anekdote]]r har kommet for å forklare hans mangler og svakheter, ofte utdyper de svært nedsettende hans karakter og feil. En slik anekdote ble gitt av [[William av Malmesbury]] (første halvdel av [[1100-tallet]]), som forteller at Æthelred hadde avføring i døpefonten som barn, noe som fikk Dunstan til å spå at det engelske monarkiet ville bli veltet i hans tid. Fortellingen er ikke annet enn fri diktning, og en tilsvarende fortelling ble fortalt om den [[Østromerriket|bysantinske]] keiseren [[Konstantin V|Konstantin V Kopronymos]], en annen monark i [[middelalderen]] som var lite populær blant deler av sine undersåtter.

Anstrengelser for å rehabilitere eller nyansere Æthelreds omdømme har fått framvekst blant historikere siden [[1980]]. Blant de fremste har vært [[Simon Keynes]] som jevnlig har argumentert for at det dårlige inntrykket av Æthelred er bortimot helt basert på opphoping av fortellinger med forklaringer på hendelser fra Æthelreds lange og komplekse kongetid. Ansvarlig for det dårlig omdømmet er i stor grad også den viktigste kilden for historien til perioden, ''[[Den angelsaksiske krønike]]'', og som omtalte hendelsene retrospektivt, ofte opp til femten år etter at hendelsene faktisk skjedde. Da det knapt finnes andre samtidige kilder har historikere vært tvunget til å arbeide med de kildene som eksisterer. Keynes og andre har påpekt en del av de uunngåelige flokene i å undersøke historien til figur som senere populær mening har helt og holdent fordømt. Nyere langt forsiktigere tilnærmelse til Æthelreds styre har oftere hatt grunner til tvil framfor å opprettholde den tradisjonelle fordømmelsen, med unntak av hans etniske folkemord som bidro til hans fall. Selv om hans regjering var til sist mislykket og alltid vil plassere Æthelreds styre i skyggen av styrene til konger som [[Alfred den store|Alfred]], [[Adalstein av England|Adalstein]] og [[Edgar av England|Edgar]], er moderne historikeres inntrykk av hans personlige karakter ikke helt og holdent like uflatterende som det en gang var: «Æthelreds ulykke som en hersker var skyldes ikke likeså mye til de antatte feil i hans tenkte karakter som en kombinasjon av omstendigheter som enhver ville ha funnet vanskelig å kontrollere.»<ref>Keynes, Simon (1986): «A Tale of Two Kings», s. 217.</ref>

=== Opprinnelsen til juryordningen ===
Æthelred har blitt kreditert for dannelsen av et lokalt undersøkende råd bestående av opp til tolv [[thegn]]er (eller thaner),<ref>Snell, Melissa: [http://historymedren.about.com/od/tterms/g/thegn.htm «Thegn - Anglo-Saxon Thegn or Thane»] {{Wayback|url=http://historymedren.about.com/od/tterms/g/thegn.htm |date=20160305160853 }}, ''About.com''</ref><ref>I norrøne områder benyttes betegnelsen ''þegn'', en aristokratisk samfunnsklasse underordnet jarlene</ref> som hadde ansvaret for å navngi enhver lovbryter eller ond person i deres respektive distrikt. Ettersom medlemmene av disse rådene var bundet av ed for å fungere i henhold til loven og deres egen gode samvittighet, har de blitt vurdert av historikere som prototypen på den engelske storjury.<ref name="Turner">Turner, Ralph V. (1968): «The Origins of the Medieval English Jury», s. 1–10</ref> Æthelred gjorde forskrifter for slik råd i en lovtekst som ble bekjentgjort i [[Wantage]] i [[997]], og som slo fast at:

{{Sitat|''þæt man habbe gemot on ælcum wæpentace; & gan ut þa yldestan XII þegnas & se gerefa mid, & swerian on þam haligdome, þe heom man on hand sylle, þæt hig nellan nænne sacleasan man forsecgean ne nænne sacne forhelan. & niman þonne þa tihtbysian men, þe mid þam gerefan habbað, & heora ælc sylle VI healfmarc wedd, healf landrican & healf wæpentake.''<ref>"III Æthelred" 3.1–3.2, i: Liebermann, red.: ''Die Gesetze'', s. 228–32.</ref>}}

::''«at det skal være et råd i hvert ''wapentake'',<ref>Merk at dette begrepet spesifiserer de nordlige og nordøstlige områdene i England hvor det på denne tiden i stor grad ble styrt i henhold til norrøn skikk; ingen omtale er gjort av lovens anvendelse ''hundreder'' (se [[herred]]), den sørlige og angelsaksiske tilsvarigheten av norrøne wapentake.</ref> og at dette rådet skal videre samle de tolv eldste thegner og [[reeve]]r sammen med dem, og la dem sverge på hellige relikvier, som skal legges i deres hender, at de vil aldri villig anklage en uskyldig mann eller skjule en skyldig mann. Og deretter la dem gripe de anklagede menn, som har forretning med reeven, og la hver av dem gi en sikkerhet på 6 halvmarker, halvparten skal gå til herren av det distriktet og den andre halve til wapentake.»''

Ordvalget her antyder at Æthelred kanskje omarbeide eller bekreftet på nytt en allerede eksisterende ordning. Han kan ha utvidet en etablert angelsaksisk sedvane for bruk blant norrøne borgere i nord ([[danelagen]]). Tidligere hadde kong Edgar gitt lover særskilte rettet til danelagen:<ref>[http://www.earlyenglishlaws.ac.uk/laws/texts/iv-eg/ Edgar’s Whitbordesstan code (IV Eg)], ''Early English Laws''</ref>

{{Sitat|ic wille, þæt ælc mon sy under borge ge binnan burgum ge buton burgum. & gewitnes sy geset to ælcere byrig & to ælcum hundrode. To ælcere byrig XXXVI syn gecorone to gewitnesse; to smalum burgum & to ælcum hundrode XII, buton ge ma willan. & ælc mon mid heora gewitnysse bigcge & sylle ælc þara ceapa, þe he bigcge oððe sylle aþer oððe burge oððe on wæpengetace. & heora ælc, þonne hine man ærest to gewitnysse gecysð, sylle þæne að, þæt he næfre, ne for feo ne for lufe ne for ege, ne ætsace nanes þara þinga, þe he to gewitnysse wæs, & nan oðer þingc on gewitnysse ne cyðe buton þæt an, þæt he geseah oððe gehyrde. & swa geæþdera manna syn on ælcum ceape twegen oððe þry to gewitnysse.<ref>«IV Edgar» 3–6.2, i Liebermann, red.: ''Die Gesetze'', s. 206–214.</ref>}}

::''«Det er mitt ønske at hver person skal være kausjonist, både i bosatte områder og uten. Og vitner skal være etablert i hver by og hvert hundred. La det være i hver by 36 utvalgte for vitner; i mindre byer og i hvert hundred skal det være 12, om de ikke ønsket flere. Og alle skal kjøpe og selge deres varer i nærvære av et vitne, enten han kjøper eller selger noe, det være en by eller et ''wapentake''. Og hver av dem, når de først velger å bli et vitne, skal gi en ed på at han aldri vil, verken for rikdom eller kjærlighet ei heller frykt, nekte noen av de tingene som han vil være et vitne til, og vil ikke, i hans egenskap som vitne, gjøre kjent noen unntatt det han så eller hørte. Og la det være enten to eller tre av disse edsvorne vitner ved hvert salg av varer.»''

Framstillingen av en angelsaksisk opprinnelse til den moderne jury ble først alvorlig utfordret av Heinrich Brunner i 1872. Han hevdet at bevisene på juryen ble først sett for første gang under styret til kong [[Henrik II av England|Henrik II]], det vil si rundt 200 år etter den angelsaksiske perioden. Isteden hadde praksisen sin opprinnelse hos [[frankerne]] som deretter påvirket [[normannerne]], som deretter innførte den i England.<ref>Turner, Ralph V. (1968): «The Origins of the Medieval English Jury», s. 1–2; Wormald, Patrick (1999): ''The Making of English Law'', s. 4–26, særskilt s. 7–8 og 17–18.</ref> Senest har lovhistorikerne Patrick Wormald og Michael Macnair gått gjennom argumentene til fordel for praksis som var tilstede i angelsaksisk tid som hadde levninger i [[Angevin-riket|angevintidens]] praksis i å gjennomføre råd bestående av edsvorne, private vitner. Wormald har til og med fremmet bevis som antyder at den engelske praksisen som hadde et omriss i Æthelreds lov er minst så gammel som, om ikke eldre enn, år 975, og til sist sporer den tilbake til [[karolingerne]] i Frankerriket (som også Brunner hadde gjort).<ref>Wormald, Patrick (1999): «Neighbors, Courts, and Kings», s. 598–599</ref> Det er imidlertid ikke oppnådd akademisk konsensus.