Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Bokserprotokollen=====
Syv nasjoner hadde samarbeidet for å slå ned bokseropprøret. Etter dette var Qing-keiserdømmets dager talte. I september [[1901]] måtte kineserne underskrive [[Bokserprotokollen]], som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i skadeserstatning, og restituere gammel konfiskert eiendom. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet. Én av bestemmelsene foreskrev at de hovedansvarlige for overgrepene og forbrytelsene skulle straffes, og det førte til at provinsguvernørene Yu Xian ble halshogd og Li Bingheng degradert. Misjonærene, i alle fall protestantene, synes å ha istemt.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 521, med henvisning til ''Resolutions of missionaries in Shanghai'', gjengitt i «Spirit of Missions», Burlington N.J. (66), s. 560.</ref>
[[Fil:Inside of westen beijing church 2.jpg|thumb|right|Fra [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] i Beijing]]
Skadene var store, og kirkene fikk skadeserstatning. For eksempel fikk den katolske kirke i [[Shanxi]] 2,25 mill. [[tael]] og et stort kollegium i [[Taiyuan]] som vederlag for at den store domkirken der og andre bygninger var blitt ødelagt.<ref>E.H. Edwards: ''Fire and Sword in Shansi: The Story of the Martyrdom of Foreigners and Chinese Christians'', New York, s. 164-172</ref> Biskop [[Pierre-Marie-Alphonse Favier|Favier]] i [[Beijing]] aksepterte kompensasjon for ødelagte bygninger, men intet for tapte menneskeliv.<ref>Léon Joly: ''Le Christianisme et l'Éxtrême Orient'', Bind 1, Paris 1908, s. 136</ref> De nedbrente [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]] og [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirkene]] ble gjenoppbygd og åpnet i [[1904]], med [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] tok det åtte år til.<ref name="Jean Charbonnier 2004"/>

Moderniseringen av samfunnet som så fulgte, gav seg også utslag i undervisningsvesenet, der kirkene engasjerte seg sterkt, særlig protestantene, men også katolikkene. Landets første katolske universitet, [[Aurorauniversitetet i Shanghai|Aurorauniversitetet]], ble opprettet av jesuittene i Shanghai i [[1903]]. Senere fulgte Ingeniør- og handelsuniversitetet i [[Tianjin]] (1922, kalt Tsinku-universitetet fra 1948) og [[Fu Jen katolske universitet|Fu Jen-universitetet]] i Beijing (1925). Det ble også åpnet flere utdannelsesinstitusjoner for religionslærere, prestestudenter og søstre, og helsestasjoner og sykehus.<ref>L. Kervyn: ''Méthode de l'apostolat moderne en Chine'', Hong Kong 1911</ref> Særlig den katolske kirke hadde sterk tilstrømning, og kunne registrere nesten en fordobling fra ca. 720&nbsp;000<ref>''Missiones Catholicae cura S. Congregationis de Propaganda Fide'', Roma 1907</ref> ved århundreskiftet til 1&nbsp;431&nbsp;000 troende i [[1912]]. Nær en tredjedel var i eller nær provinsen [[Zhili]], og deretter fulgte [[Jiangsu]], [[Sichuan]] og [[Shandong]]. Tallmessig svakest stod katolisismen i [[Heilongjiang]] og [[Gansu]]<ref name="ReferenceE">Hoffmann: ''Zeitschrift für Missionswissenschaft'', IV. bind, s. 42</ref> I disse tallene er ikke [[katekumenat|katekumenene]] medregnet, som talte over 400&nbsp;000.<ref name="ReferenceE"/> 
[[Fil:Beijing Anglican Church.jpg|thumb|Den anglikanske kirken i Beijing ble bygd i [[1907]].]]
Protestantene økte proporsjonalt sterkere enn katolikkene, men fra et lavere utgangsnivå. I [[1900]] var de rundt 85&nbsp;000, og i 1914 ca. 235&nbsp;000, nesten en tredobling.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s 567</ref> Selv om protestantenes uensartethet og de ekstra statistiske usikkerhetsfaktorer det gir, kan ikke tallene eller tendensen være langt fra virkeligheten.

Fremdeles holdt Frankrike fast på sitt protektorat over misjonene, selv etter at det [[Laïcité|laisistiske]] Frankrike gav seg selv en lov i [[1905]] og skille mellom kirke og stat. Tyskland og Italia misunte franskmennene denne særstilling, og [[Pavestolen]] var slett ikke glad for det. Mange av de franske misjonærer syntes at det var i sin skjønneste orden; et særlig ekstremt fransknasjonalt eksempel ble gitt av den apostoliske vikar av Zhejiang, med sete i [[Ningbo]], biskop [[Paul-Marie Reynaud]] C.M., som i [[1901]] talte om «Frankrike i Zhejiang» og «Zhejiang i Frankrike» ut fra en tidligere fransk militær intervensjon der.<ref>Jacques Leclerc: ''Thunder in the Distance'', New York: Sheed and Ward 1958, s. 55-56</ref> At Zhejiang faktisk var kinesisk område, syntes ikke å spille noen rolle for biskopens vurderinger.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21</ref>

[[Republikken Kina]] ønsket i [[1918]] å opprette diplomatiske forbindelser med Pavestolen, men Frankrike protesterte da så ettertrykkelig at det hele ble forpurret for den omgang.<ref>Eric O. Hanson: «Political Aspects of Chinese Catholicism», i Whitehead (red.): ''China and Christianity, Historican and Future Encounters'', Notre Dame (Indiana) 1979, s. 142-143</ref><ref>Arne B. Sovik: ''Church and State in Republican China. A Survey History of the Relations between the Christian Church and the Chinese Government, 1911-1945'', i «Church History», bind 26, nr. 1 (mars 1957), s. 72</ref> Frankrike ønsket å beholde protektoratet: Det var et system som i meget i praksis gjorde den franske ambassade i Beijing til viktigere i en rekke spørsmål enn paven i Roma.