Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====..Bokseropprøret og de kristne (1899-1900)=====

:''(Utdypende artikkel: [[Bokseropprøret]])''

[[Fil:Empress_Dowager_Cixi_(c._1890).png|thumb|Enkekeiserinne [[Cixi]], 1835-1908.]]
Sent [[1899]] kom meldinger om bander og hemmelige selskap som gikk løs på vestens mennesker og kristne kinesere. En av de første og viktigste av dem som gjorde seg bemerket fikk av de vestlige navnet ''bokserne'' (navnet ''Yìhétuán'' betyr omtrent ''de i rettskaffenhet forente nevekjempere'', noen av gruppene drev trening som kan minne om [[Tai Chi]], og et av de mange bannere som ble ført hadde en rød knyttneve). Det dreide seg om en utvikling av de samme bevegelser som stod bak misjonærmassakrene i [[1895]]. Utbruddet i 1899 kom i [[Shandong]], men spredte seg raskt til omliggende provinser, særlig vestover til [[Shanxi]] og nordover til [[Zhili]] med [[Beijing]] og [[Tianjin]].

Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var det en rekke som ikke hadde noe direkte med misjonen å gjøre, men det var også en del forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, en del misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en  samfunnsdestabiliserende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod, men misforstod eller propagandisk fortegnet på det groveste.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 502</ref> 
[[Fil:Boxerspamphlet.png|thumb|left|En bokserpamflett som går hardt ut mot kristne.]]
Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen [[Cixi]] arresterte sin nevø, den unge keiseren [[Guangxu-keiseren|Guangxu]], fant bokserne anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.<ref name="ReferenceD">[http://www.katolsk.no/biografi/bokser56.htm] Martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007</ref>

Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shandong, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi, Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den [[1. juni]] [[1900]].  Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian.<ref name="ReferenceD"/>

Selv om opprørerne var generelt antivestlige, var de altså i særlig grad antikristne, og det er klart at den kristne tro var et selvstendig hatobjekt, ikke kun en følgevirkning.<ref>Pierre Xavier Mertens S.J.: ''The Yellow River runs Red: A story of Modern Chinese Martyrs'', London 1939</ref> De fleste dødsofre var kinesiske kristne (mest katolikker; dem var det flest av også, for provinsen [[Zhili]] var et hovedområde for kinesisk katolisisme). Det gikk også svært hardt ut over utenlandske misjonærer. ''China Inland Mission'' og ''Christian Mission Alliance'' mistet flest folk blant de protestantiske misjonsselskap, med særlig mange misjonærdrap i [[Baoding]] (Zhili) og [[Taiyuan]] (Shanxi).<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'',  New York 2005, s. 484-486</ref>  Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne.
 
[[Fil:Xishiku church01.jpg|thumb|right|[[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken i Beijing]], som lå inne i et muromgitt «katolsk bykvartal», var gjenstand for langvarig beleiring av bokserne. Den var den eneste katolske kirken i Beijing som ikke ble ødelagt av bokserne.]]
I hvilken grad opprøret også var anti-mandsjuisk, krever et mer nyansert svar. På den ene tiden var mange opprørere fiendtlig til Qing-dynastiet, som tross alt ble betraktet som utenlandsk, for dets korrupsjon og manglende kraft til å motstå utenlandske makters virksomhet, men samtidig fikk opprørerne tidlig underhåndsoppmuntring og -støtte fra regionale og sentrale Qing-myndigheter, og under beleiringen av den katolske [[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken i Beijing]] fikk Qing-styrkene fra hoffet tillatelse og oppfordring til å støtte og direkte delta i fremstøtene.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 193</ref>

Under opprøret ble minst 48 katolske misjonærer og ca. 30&nbsp;000 kinesiske katolikker drept. I Shandong ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10&nbsp;000 kristne fordrevet. Protestantenes tap var 186 misjonærer (medregnet 53 misjonærbarn) og 1&nbsp;912 kinesiske protestanter.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'',  New York 2005, s. 486</ref> 222 kinesiske [[ortodoks]]e kristne ble også myrdet.  
{| class="wikitable" align="left" style="text-align:center; width:23%"
|+ ''Utenlandske protestantiske misjonærer med barn drept under bokseropprøret, etter misjonsselskap''<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 253</ref>
! Gruppe !! Voksne !! Barn !! Sum   
|-
| <small>[[China Inland Mission]]</small> || <small>58</small> || <small>20</small> || <small>78</small>
|-
| <small>Christian and Mission Alliances</small> || <small>21</small> || <small>15</small> || <small>36</small>   
|-
| <small>American Board</small> || <small>13</small> || <small>5</small> || <small>18</small>   
|-
| <small>English Baptist Mission</small> || <small>13</small> || <small>3</small> || <small>16</small>   
|-
| <small>Sheoyang Mission</small> || <small>11</small> || <small>2</small> || <small>13</small>   
|-
| <small>American Presbyterian</small> || <small>5</small> || <small>3</small> || <small>8</small>
|-
| <small>Skand. Alliance Mongolmission</small> || <small>5</small> || <small>-</small> || <small>5</small>   
|-
| <small>Den svenske mongolmisjon</small> || <small>3</small> || <small>1</small> || <small>4</small>   
|-
| <small>Society for the Propagation of the Gospel</small> || <small>3</small> || <small>-</small> || <small>3</small>     
|-
| <small>British and Foreign Bible Society</small> || <small>2</small> || <small>3</small> || <small>5</small>   
|-
| <small> </small> || <small>'''134'''</small> || <small>'''52'''</small> || <small>'''186'''</small>    
|}
Katolikkene hadde sine største tap blant de troende i Chihli og Shandong, mens 85 % av de protestantiske tap i misjonnær-familier var i Shanxi.<ref name="Thorstein Himle 1902">Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 254</ref> I det sørlige Shanxi ble også avdøde [[Xi Shengmo]]s kinesiske protestantiske sekt så godt som utslettet.<ref>Alvyn J. Austin: ''China's Millions: The China Inland Mission and the Late Qing Dynasty, 1832-1905'', Grand Rapids MI/Cambridge UK: Eerdmans, 2007, s. 395-421</ref> Av de 186 drepte protestantiske misjonærfamilier var 98 britiske, 56 skandinaviske, og 32 amerikanske.<ref name="Thorstein Himle 1902"/>

Herjingene kan eksemplifiseres med et par skildringer fra området rundt Taiyuan, der den antikristne Yu Xian var innsatt som visekonge. Den 1. juni ble 22 protestanter drept på grusomt vis i Fanshi, noen ved å bli brent levende. Det lokale kapellet ble satt fyr på, og bokserne tok så dets pastor, Zhou Yongyao, bandt ham og kastet ham levende inn i flammene. Noen timer senere kom de over en annen kristen, Gao Zhongdang, slo ham helseløs og bar ham med seg til det fremdeles brennende kapellet og kastet ham inn.<ref>Paul Hattaway: ''China's Christian Martyrs'', Oxford:Monarch Books, 2007, s. 250</ref>

Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept.  Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene [[Gregorio Grassi]] og [[Francesco Fogolla]], deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: ''«La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand»''. De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien. I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og begynte forhøret med å spørre ut biskop Fogolla:

:''- Hvor lenge har du vært i Kina, og hvor mange mennesker har du skadet (ved å gjøre dem til kristne)?''
:''- Vi har vært i Kina i mange år, og vi har aldri skadet noen. Tvert i mot har vi hjulpet mange.''
:''- Og hvilken medisin er det dere gir til folk for å gjøre dem kristne, slik at til og med gutter blir så utholdende og sta at de ikke vil oppgi denne religionen? ... Vær snar og fortell meg hvilken motgift som kan oppheve virkningen av denne medisinen, slik at de kristne kan oppgi din religion og oppgi sin stahet.''
:''- Vi gir ingen medisin som gjør folk kristne, og de er fullstendig fri. Men de vet selv at det er deres plikt å ikke fornekte sin tro, fordi de er overbevist at det ville være ondt, og at det er en synd ikke å tilbe himmelens Gud.''

Yu Xian dirret av sinne og slo biskopen to ganger med knyttneven, og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen [[absolusjon]]en, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem. Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster [[Maria della Pace]] istemte ''«[[Te Deum]]»'' og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept.<ref>[http://www.katolsk.no/biografi/bokser.htm] De foregående avsnitt fra en martyrbiografi på katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 10. september 2007</ref>

I alle de nordlige provinser ble mange kirker ble brent ned, i Beijing [[Nantang-kirken i Beijing|Sør-]], [[Dongtang-kirken i Beijing|Øst-]] og [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirkene]],<ref name="Jean Charbonnier 2004">Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, hhv. s 39, 43 og 48</ref><ref>William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930</ref> og i forbindelse med massakrene av nonner og prester ved hospitalet ved [[Zhalan]] ble også dette gravfeltet tilført store skader.<ref>Jean-Marie Planchet: ''Le Cimitière et Les Oeuvres Catholiques de Chala 1610-1927'', Pékin: Imprimerie des Lazaristes 1928, s. 102-119</ref>

I august 1900 kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene til unnsetning. [[Åttenasjonsalliansen|Åtte-nasjoners-alliansen]] besto av [[Frankrike]], [[Italia]], [[Japan]], [[Russland]], [[Storbritannia]], [[Tyskland]], [[USA]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Bokserne hadde fra da av ingen sjanse; opprøret ble knust, de siste restene av det ebbet ut i 1901.

I Beijing under bokseropprøret hadde en av de norske misjonærer, [[Ole Næstegaard]], sett sin misjonsstasjon bli nedbrent. Det er åpenbart at han ble mentalt forvirret. Han tok tilflukt i den beleirede britiske legasjon, men oppførte seg så besynderlig at han ble holdt under bevoktning. En natt klarte han å snike seg ut derfra og flykte over til kineserne.<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 121</ref> Han skal  ble  mentalt forvirret, og gav informasjoner til bokserne som nesten bragte katastrofe over utenlandske misjonærer.<ref>*Rolf Arthur Syrdal: ''American Lutheran Missionary Work in China'', doktoravhandling, Madison, NJ: Drew University, 1942, s. 44</ref> Men etter opprøret ble han ikke straffet idet man innså hva slags mental tilstand han var i. Han ble året etter, i 1901, sendt tilbake til Norge av den svensk-norske konsul i Shanghai.<ref>Thorstein Himle: ''Guds Veje Med et gjenstridig Folk: En historisk Beretning'', Red Wing, Minnesota: Kinamissionsbestyrelsen, 1902, s. 321</ref>