Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Det franske protektoratet og Vatikanets motstand===== 
Som nevnt førte traktatene av 1844, 1858 og 1860 til at de katolske misjonærer og deres troende kom under fransk beskyttelse. Frankrikes motiv for dette protektoratet var neppe noen iver for kristentroen, men snarere prestisje og makt. Selv når Frankrike selv ble styrt av anti-kirkelige lover holdt man fast på protektoratet i Kina, og støttet misjonene meget mer iherdig enn Portugal hadde gjort i patronatstiden. 
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:20%"
|+ ''Tabell med katolikker og prester i Kina (unntatt Hongkong og Macao) 1870-1910''<ref name="Dictionnaire d 1953, p. 716"/>
! År !! Katolikker !! Kinesiske prester !! Utenlandske prester   
|-
| 1870 || 383 941 || 243 || 301 
|-
| 1880 || 483 403 || 281 || 471 
|-
| 1890 || 568 628 || 371 || 626 
|-
| 1900 || 741 562? || 471 || 904 
|-
| 1910 || 1&nbsp;292&nbsp;287 || 667 || 1 402 
|-
|}
Protektoratet utstedte reisepass for misjonærer som dermed slapp å reise ''incognito'' i innlandet. Det franske påtrykket førte til at da Kina fornyet de keiserlige lover ''(Daqing lüli)'' i [[1870]], var alle dekreter som la restriksjoner på kristendommen fjernet<ref>Cordier: ''Histoire des relations de la Chine avec les puissances occidentales, 1860-1900'', bind 3, s. 326.</ref>, og når det skjedde overgrep i provinsene grep faktisk regjeringen inn slik at myndighetene i provinsene ikke forsømte seg, men grep inn.

I [[Beijing]] fikk den katolske biskop [[Joseph-Martial Mouly|Mouly]] i [[1861]] tilbake den gamle katolske kirkegård, og kirketomtene der de fire klassiske kirkene hadde stått: [[Nantang-kirken i Beijing|Sørkirken]] (den eneste som ennå var intakt), [[Beitang-kirken i Beijing|Nordkirken]], [[Xitang-kirken i Beijing|Vestkirken]] og [[Dongtang-kirken i Beijing|Østkirken]]. De tre siste kirkene stod gjenreiste hhv. i 1866, 1867 og 1884/1890 (ombygging ble nødvendig).<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 162-169</ref>

Frankrike så på sin protektoratsrolle som videreføring av en stolt historisk rolle som var vokst frem fra [[1500-tallet]] i forhold til de kristne i de overveiende muslimske områder i [[Levanten]].<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea, '' Maryknoll: Orbis books 1980, s. 21</ref> På [[1800-tallet]] måtte kommunikasjonen mellom Pavestolen og [[Konstantinopel]], og mellom Pavestolen og [[Beijing]], løpe via [[Paris]].<ref>Robert Graham, S.J.: ''Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane,'' Princeton: Princeton University Press 1959, s. 86-87.</ref> Frankrike fastholdt på denne rolle trass i protester fra Vatikanet. Den rettslige basis for dette opplegget i forhold til Kina avledet franskmennene av Tianjin-traktatene (1858 og 1860) og [[Beijingkonvensjonen]] (1860). De franske misjonærer selv var for det meste varme tilhengere av protektoratet. Når andre land forsøkte å hevde lignende rolle overfor de sine, møtte de motstand fra Frankrike. Bare [[Russland]] hadde i første omgang en lignende rolle, men bare overfor sine egne. Slik måtte for eksempel biskopen av Macao be den franske legasjon om at en portugisisk misjonær som skulle til [[Hainan]] om at vedkommende fikk fransk pass (1876). Da den spanske minister i Beijing hadde prøvd å overta protektorrollen overfor spanske misjonærer i 1868, protesterte de og fikk beholde sine franske pass.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 311</ref>

I [[1880]] kontaktet [[Guangxu-keiseren]]s regime paven og sa at hans representant ville være hjertelig velkommen i Nanjing og ville få nyte diplomatisk rang ikke lavere enn de andre som var akkreditert til den kinesiske regjering. Mange forberedelser ble gjort, og Vatikanet bestemte seg også for hvem de skulle sende.<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203-204</ref> Men det ble ikke noe av på grunn av de sterke franske protester om at dette ville krenke deres rettigheter og privilegier. Frankrike truet også med å hjemkalle sin ambassadør fra Roma, og hintet at man dessuten kunne fristille seg fra [[konkordat]]et mellom Paven og Frankrike, som var det eneste rettsinstrument som beskyttet de katolske ordenssamfunn mot tidens franske antiklerikalisme. Vatikanet lot da sitt kinainitiativ falle, men gjorde det klart at dette ikke innebar noen anerkjennelse av det franske protektoratet i Kina.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic politics in China and Korea, '' Maryknoll: Orbis books 1980, s. 22</ref><ref>Robert Graham, S.J.: ''Vatican Diplomacy: A Study of Church and State on the International Plane,'' Princeton: Princeton University Press 1959, s. 87-89.</ref>

Dette var ikke første gang det var diplomatiske kontakter mellom pave og keiser. Allerede [[Giovanni da Pian del Carpine]] var pavelig utsending (1246) til hoffet, og det innledet en rekke diplomatiske sendeferder frem til [[Yuan-dynastiet]]s undergang i [[1371]]. Matteo Ricci hadde status som pavelig utsending rundt år 1600, og det var ofte diplomatisk kontakt frem til [[1742]].<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 203</ref>

Det var flere ting som var bakvendt med det franske protektoratet fra 1880-årene og utover, i tillegg til at det brukt av fransk utenrikspolitikk for å fremme franske kolonialinteresser og til å stikke kjepper i hjulene for Pavestolens og Qing-dynastiets interesser for diplomatiske forbindelser og samarbeid. I Kina var protektoratet ivrig etter å hegne om de kristne misjonærers oppbygging av skolevesen, men hjemme i Frankrike innførte man i [[1882]] en [[Jules-Ferry-lovene|skolelov]] som (i tillegg til å gjøre grunnskolen obligatorisk) foreskrev en rent [[laïcité|laisistisk]] skoleundervisning, altså motarbeidet det kirkelige skolevesen. For ikke å snakke om i [[1905]] da nye lover gjorde hele det franske statsskikk laisistisk: Patronatet ble fortsatt håndhevet.

Et lignende inkongruens mellom hjemme og ute rådet i tysk politikk. Mens kansleren [[Otto von Bismarck]]s innenriks religionspolitikk lenge var preget av den sterkt antikatolske [[Kulturkampf]] (kulturkamp) som tvang en rekke presteordener som for eksempel de tyske [[Steylermisjonærene]] til å legge sitt hovedkvarter og sitt seminar til steder rett over grensen til [[Nederland]], var han fra [[1880-årene]] i sin kolonipolitikk svært oppsatt på å utøve et protektorat over de samme ordeneres misjonsarbeid i tyskdominerte deler av [[Shandong]] og i øvrige tyske kolonier som i [[Togo]]land.<ref>Karl Josef Rivinius, S.V.D.: ''Weltlicher Schutz und Mission: Das deutsche Protektorat über die katholische Mission von Süd-Shantung'', (Bonner Beiträge zur Kirchengeschichte, Bd. 14), Köln/Wien: Böhlau Verlag, 1987, s. 356''ff.''</ref>