Redigerer Winston Churchill (avsnitt)

== Churchills siste år ==
[[Fil:Chartwell House.JPG|miniatyr|Churchills hus Chartwell i [[Kent]].]]

I 1953 ble Churchill rammet av [[hjerneslag]] som var alvorlige nok til å frata ham arbeidsevnen i flere måneder fremover. [[Anthony Eden]] hadde lenge vært utpekt som etterfølger til statsministerembetet, men han var selv alvorlig syk i denne perioden og kunne derfor ikke fremtvinge Churchills avgang. Selv håpet Churchill å bli frisk igjen, og tviholdt derfor på makten. Imens lot han sin svigersønn, [[Christopher Soames]], ta hånd om statsministerens arbeidsoppgaver, men i all hemmelighet, for å holde Churchills sykefravær skjult for offentligheten. Dette innebar at Soames undertegnet alle papirer i Churchills navn. Churchill vendte etter hvert tilbake i embetet, men var merkbart svekket. Eden ble frisk igjen og øvde fornyet press på Churchill for å få ham til å tre tilbake. Churchills avgang kom omsider i april 1955. Da var han over 80 år gammel, og ble som ventet etterfulgt av Eden. 

Churchill tilbrakte det meste av pensjonstiden i «Chartwell House», familiens hjem i Kent. Churchill besøkte flere ganger den franske presidenten [[Charles de Gaulle]]; under andre verdenskrig hadde forholdet mellom de to statslederne vært anstrengt, men på Churchills eldre dager kom de bedre ut av det med hverandre.

Churchill fikk en rekke æresbevisninger etter krigen, og som den første noensinne utnevnt til æresborger av USA. I 1948 ble han tildelt storkors med kjede av [[St. Olavs Orden]].<ref>«Storkors med kjede til Churchill», ''VG'', 14. mai 1948, s. 2.</ref> Han mottok [[Hosebåndsordenen]] i 1953 og kunne deretter titulere seg «Sir Winston». Ved sin avgang som statsminister to år senere ble han tilbudt en [[hertug]]-tittel. Det hadde blitt praksis å tilby avgåtte britiske statsministre en [[jarl]]-tittel, men dronningen mente at Churchill burde verdsettes enda høyere enn dette. Likevel var hun ikke videre interessert i å gi hertugtittelen til den første ikke-kongelige etter Richard Grosvenor i 1874. Dronningen overrakte formelt tilbudet, men ikke før diskrete henvendelser forsikret at Churchill ville avslå. Churchill ble riktignok fristet av tilbudet, men takket nei. Churchill ønsket å bli værende i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]], men mislikte også tanken på at sønnen Randolph ville arve hertugtittelen etter hans død. Av høflighetshensyn uttalte Churchill likevel at han takket nei til hertugtittelen for ikke å begrense sønnens politiske karriere, selv om denne allerede hadde dårlige fremtidsutsikter. Churchill mottok [[Karlsprisen]] for 1955 for sitt arbeid for den europeiske ideen og fred.<ref>[http://www.karlspreis.de/preistraeger/1955/vita.html Karlsprisens internettside] {{Wayback|url=http://www.karlspreis.de/preistraeger/1955/vita.html |date=20140924070954 }} besøkt 28. juni 2014.</ref>

[[Fil:Algerian_consulate,_Hyde_Park_Gate,_London_(25th_September_2014).jpg|miniatyr|Nr 8 i ambassadestrøket Hyde Park Gate, der Churchill eide nr 27 og 28.]]

13. november 1954 vakte Churchill oppsikt med en tale i Woodford, som var hans valgkrets frem til oktober 1964.<ref>{{Kilde www |url=https://www.churchillbookcollector.com/pages/books/006130/an-original-1959-campaign-poster-from-winston-s-churchills-woodford-constituency-featuring |tittel=Churchill som lokalpolitiker i Woodford |besøksdato=2023-03-01 |arkiv-dato=2023-03-01 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20230301104659/https://www.churchillbookcollector.com/pages/books/006130/an-original-1959-campaign-poster-from-winston-s-churchills-woodford-constituency-featuring |url-status=yes }}</ref> I talen hevdet han at han i krigens sluttfase hadde telegrafert [[Bernard Montgomery|general Montgomery]] om å lagre tyske våpen, slik at de lett kunne deles ut blant tyskerne som han ville alliere seg med, om det ble nødvendig for å hindre en videre sovjetisk fremrykking. Britisk presse kritiserte ham for å bringe en kunngjøring som ikke tjente noen hensikt i 1954, men tvert om kunne «gjenoppvekke gammelt nag». Han ble også bedt om å offentliggjøre meldingene han sendte til [[Dwight Eisenhower|general Eisenhower]] om dette i 1945. Churchill viste til bind 6 av sitt verk om andre verdenskrig, der meldingen fra 9. mai 1945 lød: «''Jeg har hørt med noen bekymring at tyskerne vil ødelegge alle sine fly ''[[in situ]]''. Jeg håper ikke denne fremgangsmåten blir brukt når det gjelder våpen og annet utstyr. Vi kan komme til å få stort behov for disse, selv nå, både i Frankrike og særlig Italia. Den svære kanonen jeg tok vare på fra forrige krig, ble konstant avfyrt fra høydene i [[Dover]] i denne krigen.''» En melding om situasjonen i [[Danmark]] i mai 1945 lød: «''Ifølge svensk [[etterretning]] har russerne sluppet [[fallskjermjeger]]e noen km sør for [[København]], og kommunist-aktiviteter skal ha dukket opp der. Det vites nå at det bare var snakk om to fallskjermjegere. Vi sender en middelstor tropp til København med fly, og resten av Danmark blir kjapt underlagt våre væpnede styrker. Med tanke på danskenes glede og de beseirede [[hunner]]nes'' (dvs. tyskernes) ''underkastelse, stanser vi våre sovjetiske venner også her.''»<ref>[https://trove.nla.gov.au/newspaper/article/18443127] ''[[Sydney Morning Herald]]'' 26. november 1954: ''Churchill Replies To Critics Of Arms Statement''</ref> Churchill hadde i mai 1945 instruert sin stab om å utarbeide topphemmelige planer om et uventet anglo-amerikansk angrep på Sovjetunionen støttet av ti tyske [[Divisjon (forband)|divisjoner]], for å sikre [[Polen]] en fremtid med frie valg. Men lord Montgomery opplyste at han mottok en muntlig, ikke en skriftlig melding om å bevare tyske våpen, og da skriftlig ordre uteble, lot han på sin personlige ordre de tyske våpen ødelegge 14. juni 1945.<ref>[https://howitreallywas.typepad.com/how_it_really_was/2009/09/operation-unthinkable.html ''How it really was: Operation Unthinkable'', 30. september 2009]</ref> I 1998 frigjorde det britiske nasjonalarkivet en rapport fra britisk militærledelse, utarbeidet og oversendt Churchill 22. mai 1945 om [[Operasjon Unthinkable]], der «''Storbritannia og USA får full støtte fra den polske hær, og kan regne med tysk militær innsats og det som er tilbake av tysk industri.''»<ref>[https://www.nationalarchives.gov.uk/education/resources/cold-war-on-file/operation-unthinkable/] [[Den kalde krigen]] og [[Operasjon Unthinkable]], ''[[National Archives]]''</ref>

Churchills siste ti år kan deles inn i tre faser: I perioden frem til 1959 beholdt han sin fysiske og mentale ytekraft stort sett slik den hadde vært siden han gjenopptok sin statsministerfunksjon etter hjerneslaget; han gjennomførte et og annet offisielt oppdrag, og holdt en og annen tale før sitt siste gjenvalg til Underhuset i 1959. I årene 1959–1962 var han først og fremst opptatt av å få så mye glede av livet som hans tilstand tillot; han tilbragte mye tid på luksusyachten til sin nye venn, [[Aristoteles Onassis]]. 

28. juni 1962 falt han og brakk hoften på Hotel de Paris i [[Monte Carlo]] («''Husk nå at jeg vil dø i England!''») som utviklet seg til vene[[trombose]] og [[gulsott]] etter at han var fløyet hjem til London.<ref>[https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6423520/ Vale & Scadding: ''Sir Winston Churchill KG: hip fracture in Monte Carlo on 28 June 1962, femoral vein thrombosis and jaundice in London'']</ref> Etter to måneder på sykehus flyttet han hjem til Hyde Park Gate,<ref>[https://winstonchurchill.org/the-life-of-churchill/senior-statesman/1960-1965/the-final-decline/ ''The final decline'']</ref> der det var innredet et soverom i første etasje til ham.<ref>[https://richardlangworth.com/hyde-park-gate-churchills-london-home Churchills hjem i Hyde Park Gate]</ref> Han besøkte Underhuset for siste gang i juli 1964, og det ble deretter kunngjort at han ikke tok gjenvalg. Churchill besøkte Chartwell for siste gang i oktober samme år, og oppholdt seg deretter bare i London, hvor Hyde Park Gate nr 28 var hans bolig, mens nr 27 vegg i vegg var kontorlokaler for staben hans.<ref>[https://househistree.com/houses/28-hyde-park-gate Hyde Park Gate nr 28]</ref> 90-årsdagen hans i november ble feiret hjemme. En folkemengde utenfor sang ''Happy Birthday'', og Churchill kom til vinduet med sin kone og gjorde [[V-tegnet]].<ref>[https://www.english-heritage.org.uk/visit/blue-plaques/winston-churchill/ Foto fra 90-årsdagen]</ref>

Den 12. januar 1965 fikk Churchill enda et slag, det alvorligste så langt, og man forstod at slutten var nær. Han døde tolv dager etter, 24. januar 1965, i Hyde Park Gate 28; nøyaktig 70 år etter sin fars død.

Etter et dekret fra dronning Elizabeth lå hans legeme tre dager på ''[[lit de parade]]'' i [[Palace of Westminster|Westminster Hall]], derpå ble det avholdt statsbegravelse i [[St. Pauls katedral]]. Det var den første britiske statsbegravelse for en ikke-kongelig siden 1914, og ingen vanlig brite har fått denne hederen etter Churchill. Statsbegravelsen var den største samling av statsoverhoder noensinne i Storbritannia; representanter for over 100 land deltok. Etter Churchills ønske ble han gravlagt på familiegravstedet ved St. Martins kirke like ved fødestedet Blenheim Palace.<ref>[https://winstonchurchill.org/visit/st-martins-church-bladon/ St. Martins kirke i landsbyen Bladon]</ref>