Redigerer William McKinley (avsnitt)

=== Presidentkandidat ===
[[Fil:McKinley straddle.jpg|thumb|left|McKinley sitter på planken og unngår å falle ned på en av sidene i myntspørsmålet, i karikaturtegning fra juni 1896. {{byline|William Allen Rogers|type=Illustrasjon}}]]

Før det republikanske landsmøtet hadde McKinley vaklet i pengepolitikken og fulgt en moderat linje i spørmålet om å følge [[sølvstandard]]en, [[gullstandarden]], eller begge. I de siste dagene før landsmøtet bestemte McKinley seg for å gå til valg på gullstandarden, men åpne for dobbeltmyntfot gjennom internasjonale avtaler. Dette fikk noen delegater vestfra, som senator [[Henry M. Teller]] fra [[Colorado]], til å forlate landsmøtet i protest. Sammenlignet med demokratene var splittelsen hos republikanerne derimot liten. Dette skyldtes for del at McKinley lovte fremtidige motytelser til de som hadde ønsket fri sølvutmynting.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 52 og 81–82, [[#Cherny|Cherny (1994)]], s. 55–56 og [[#Jones|Jones (1964)]], s. 177.</ref>

De økonomiske nedgangstidene etter krisen i 1893 var ikke over, noe som styrket saken til de som ønsket fri sølvutmynting. President Cleveland stod standhaftig på gullstandarden, men stadig flere demokrater på landsbygden, særlig i sør og vest, tok til orde for sølvmyntfot. De vant frem på demokratenes landsmøte i 1896 og nominerte kongressrepresentant William Jennings Bryan fra [[Nebraska]] som presidentkandidat. Bryan oppildnet delegatene med en tale imot gullstandarden, hvor han avsluttet med at «du skal ikke korsfeste menneskeheten på et gullkors». Bryans radikale valgløfter skremte bankfolk, som mente at hans inflatoriske politikk ville slå jernbanene konkurs og ruinere økonomien. Hanna fikk dem til å støtte McKinleys valgkamp med 3,5 millioner dollar til talere og folkemøter, og med 200 millioner pamfletter til støtte for republikanernes penge- og tollpolitikk.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 10–11 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 85–87.</ref>

{{lytte
| type = tale
| filnavn = William McKinley campaign speech 1896.ogg
| tittel = McKinley taler fra verandaen
| beskrivelse = De siste 1:08 av lydklippet (begynner på 5:40) inneholder et utdrag fra en av McKinleys taler i 1896, her gjenskapt av William Wedge. Varighet: {{Varighet|m=6|s=48}}
| pos = right
}}

Bryan hadde ikke mer enn anslagsvis 500&nbsp;000 dollar til rådighet for sin valgkamp. Han var derimot veltalende og energisk, og reiste rundt i landet med tog og holdt et hittil uhørt antall folkemøter i et hittil uhørt omfang. Hanna oppfordret McKinley til å gjøre det samme, men McKinley innså at demokraten var en bedre folketaler, og mente at han «like kunne gjerne sette opp en trapes på verandaen og konkurrere med en profesjonell atlet som å dra ut og tale imot Bryan. Jeg må tenke når jeg taler».<ref name="Williams 130">[[#Williams|Williams (2010)]], s. 130–131.</ref> I stedet for å dra ut, ble McKinley værende hjemme i Canton og lot folket komme til ham. Ifølge historiker R. Hal Williams «var det, skulle det vise seg, en briljant strategi. McKinleys verandavalgkamp ble en legende i amerikansk politisk historie».<ref name="Williams 130" />

[[Fil:Flower delegation.jpg|thumb|left|William og Ida McKinley med kvinner fra Pennsylvania. I de fleste delstater hadde ikke kvinner stemmerett, men de kunne påvirke mannlige slektninger og ble derfor oppfordret til å besøke Canton. {{byline|McKinley Presidential Library & Museum}}]]

Velgerne oppfattet dette som en hjemmekoselig og åpenhjertig måte å drive valgkamp på. McKinley viste seg for offentligheten hver dag unntatt søndager, og talte for folkemengdene fra verandaen. Jernbaneselskapene gav reisende rabatterte priser til Canton for å høre McKinley tale. En avis i Cleveland som støttet sølvmyntfot, skrev syrlig at det å dra til Canton hadde blitt «billigere enn å være hjemme».<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 88–89 og [[#Harpine|Harpine (2005)]], s. 52.</ref> McKinley holdt streng regi over verandavalgkampen sin, og talene ble nøye tilpasset de antatte tilhørerne.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 88–89, [[#Williams|Williams (2010)]], s. 131 og 226 og [[#Jones|Jones (1964)]], s. 285.</ref>

De fleste demokratiske aviser nektet å støtte Bryan. Det fremste unntaket var ''New York Journal'', eid av [[William Randolph Hearst]], som hadde tjent en formue på sølvgruvedrift. Gjennom kampanjejournalistikk og karikaturtegninger av især Homer Davenport ble Hanna fremstilt som en [[plutokrati|plutokrat]] som tråkket på arbeidere. McKinley ble tegnet som et barn som enkelt kunne styres av næringslivet.<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 176–177.</ref> Fremstillingen som en hjerteløs forretningsmann eller som Hannas marionett har preget McKinleys ettermæle.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 272 og 318.</ref>

[[Fil:Man of Mark.png|thumb|upright|McKinley som Hannas marionett, i karikaturtegning fra august 1896. {{byline|Homer Davenport|type=Illustrasjon}}]]

Valgkampen viste seg å stå om [[Midtvesten]], mens Bryan lå an til å vinne i sørstatene og vesten.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 95 og [[#Kazin|Kazin (2006)]], s. 68.</ref> Nordøstkysten ble antatt sikker for McKinleys del etter at han vant i Maine og [[Vermont]], som stemte tidligere enn de andre.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 75.</ref> På det tidspunktet hadde støtten til fri sølvutmynting minket, og i løpet av september rettet republikanerne hele oppmerksomheten mot tollvern.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 184.</ref> De fleste delstatene holdt valg den 3. november, og McKinley vant på hele nordøstkysten og i midtvesten. Han fikk 51 % av stemmene og et rikelig flertall i [[Valgmannskollegiet (USA)|valgmannskollegiet]]. Bryan hadde konsentrert seg kun om sølvmyntspørsmålet, og hadde ikke vunnet an hos arbeiderklassen i byene. Velgerne i byene støttet McKinley; den eneste byen utenfor sørstatene med over 100&nbsp;000 innbyggere som Bryan vant, var [[Denver]] i Colorado.<ref>[[#Kazin|Kazin (2006)]], s. 76–77.</ref>

Presidentvalget i 1896 blir ofte ansett som et valg hvor velgermønstrene endret seg, og hvor McKinley fikk gjennomslag for en sterkere sentralmakt som skulle bygge industri gjennom innførselstoll og gullstandard. Demokratene og republikanerne hadde opplevd nesten dødt løp siden borgerkrigen, men valget av McKinley innledet en republikansk dominans som skulle vare frem til [[presidentvalget i USA 1932|presidentvalget i 1932]].<ref>[[#Williams|Williams (2010)]], s. xi og [[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 3 og 77.</ref> Biograf Kevin Phillips hevder at med mulig unntak for senator Allison fra Iowa, var McKinley den eneste republikaneren som kunne slå Bryan; han antar at østkystkandidater som Morton og Reed ville ha stilt svakere mot Bryan i midtvesten.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 73–77.</ref> Ifølge Phillips var Bryan riktignok populær blant velgere på landsbygden, men «McKinley appellerte til et veldig annerledes, industrialisert, urbanisert Amerika».<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 77.</ref>