Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

=== De første kamphandlingene ===
[[Fil:Winterwaroverview.JPG|thumb|right|Det første sovjetiske angrepet på Finland i desember 1939, fra The Department of History ved the U.S. Military Academy]]
Selv om et angrep av Sovjetunionen var ventet, kom det som et sjokk på både finnene og verdenssamfunnet. De sovjetiske invasjonstroppene var overlegne i styrke, både i antall soldater, artilleri og kampfly, og hadde også nesten monopol på stridsvogner. Mens angrepet gikk relativt langsomt på neset, oppstod den mest alarmerende utviklingen i Ladoga-Karelen. Da dette var «bakveien» til Mannerheimlinjens forsvarsverker på neset og til det finske baklandet og hadde infrastrukturen som var velegnet for både stridsvogner og motoriserte enheter, var det her finnene regnet med et større sovjetisk angrep, og flere feltmanøvrer hadde blitt holdt her. 

Planen var å la russerne rykke helt frem til en forsvarslinje som gikk fra Ladogasjøen over Kitelä til Syskyjärvisjøen. Når det sovjetiske angrepet hadde blitt stoppet, og russernes forsyningslinjer var strukket til det ytterste og var blitt ekstremt sårbare, ville et kraftig finsk motangrep mot russernes høyre flanke fra de tett skogbevokste områdene ved Loimola og Kollaa avskjære russerne, hvoretter den omringede hovedstyrken kunne utslettes. Men problemer oppstod; blant annet hadde russerne i løpet av høsten 1939 bygget en ny jernbanelinje fra Petrozavodsk til grensen, ikke langt fra byen Suojärvi, hvilket fordoblet den 8. armés forsyningsmuligheter i området.

Den 1. desember kunne Mannerheim se følgende trusler under utvikling i Ladoga-Karelen:<ref>Trotter, William R.: side 52-53</ref>
* Ved det sårbare veinettet ved Tolvajärvi rykket den 139. divisjon under [[komdiv]] Beljajev frem, bestående av 20&nbsp;000 mann, 45 stridsvogner og 150 kanoner. I dette området kunne finnene kun kjempe imot med en styrke på 4&nbsp;200 mann, hvorav alle var grensevakter og heimevernstropper. Angrepet ble støttet av den 56. divisjon, som stormet over grensen ved Suojärvi og deretter dreide sørvestover mot Kollaa, med målet å komme bak finnenes hovedforsvarslinje nord for Ladogasjøen.
* Ved den nordlige bredden av selve Ladogasjøen krysset komdiv Bondarevs 168. divisjon ved Salmi. Planen var å rykke frem til en linje som gikk mellom Koirinoja til Kitelä, og deretter møtes med den 18. divisjon under komdiv Kondrasjev, som hadde rykket frem langs Uomaa-veien, parallelt med og omkring 32&nbsp;km nord for kystveien langs Ladogasjøen. Planen utvikler seg således at den 18. divisjon fikk ordre om å rykke frem nordover mot Syskyjärvi, 6&nbsp;km nord for veikrysset ved Lemetti, for deretter å angripe forsvarslinjen ved Kollaa bakfra, samtidig med at de sikret 168. divisjons flanke. Men på grunn av de sterke finske forsvarslinjene viste de seg at divisjonen ikke ble noen stor trussel mot Kollaalinjen.

En annen alvorlig belastning på Mannerheims reserver var de kraftige, men isolerte angrepene i de tette skogområdene i Sentral- og Nord-Finland. Nord for IV. korps' front var det få veier og et landskap som egnet seg dårlig for militære operasjoner (og i særdeleshet om vinteren). Finnene regnet derfor ikke med større sovjetiske angrep mellom Kitelä og Petsamo. Men i stedet sendte russerne 8 divisjoner støttet av stridsvogner og artilleri inn i de tette skogene.

Den 1. desember kunne Mannerheim se følgende trusler under utvikling fra Petsamo i nord til Kitelä i sør:<ref>Trotter, William R.: side 53-54</ref>

[[Fil:Mannerheim studying a map.jpg|thumb|right|Carl Gustaf Mannerheim studerer et kart under vinterkrigen.]]
* Ved Petsamo hadde den 104. divisjon angrepet både fra havet og fra land, støttet av skipsartilleri og kystbatterier som lå ved Murmansk. Planen var at divisjonen skulle okkupere Petsamo og deretter rykke sørover og okkupere [[Rovaniemi]] innen den 12. desember. Dette så ut som en rimelig tidsberegning, ettersom russerne hadde en tallmessig overlegenhet 
på omkring 42 til 1. To ekstra regimenter sluttet seg til styrken etter de første grensekrysningene og landgangene.

* Et angrep bestående av den 88. og den 122. divisjon var rettet mot den lille byen Salla. Deres mål var byen Kemijärvi, hvorfra de kunne fortsette mot sørvest mot Rovaniemi på gode veier. Der ville de møte den 14. armé, som hadde til oppgave å okkupere Petsamo. Da finnene ikke regnet med at russerne ville kunne rykke særlig raskt frem gjennom den 480&nbsp;km lange strekningen med tundra, anså de angrepet mot Salla som mer truende mot Rovaniemi.

* Den lille landsbyen [[Suomussalmi]] ble et mål for de sovjetiske angrepsstyrkene utelukkende fordi den blokkerte den eneste veien til Finlands tynne «midje», og fordi den korteste veien til havnebyen [[Uleåborg]] gikk gjennom landsbyen. Angrepet ble innledet av den 163. divisjon (17&nbsp;000 mann) som ble tynget ned ikke bare med mange stridsvogner og mekanisert utstyr, men også med et helt hornorkester, trykkerier, lastebiler fullastet med propagandaflyveblader, og sekker med gaver, formodentlig til alle de misfornøyde finske arbeiderne som troppene ville møte i skogen. Sovjetiske agenter hadde lenge vært aktive i området, og befolkningen i Suomussalmi var for det meste venstreorienterte og stemte derfor på venstreorienterte politikere. Hvis russerne tok Suomussalmi, ville de få god tilgang til jernbanestasjonen ved [[Hyrynsalmi]]. Derfra lå Uleåborg bare 140&nbsp;km vekk, og hvis Uleåborg falt, ville Finland bli delt i to.

* Den 54. divisjon under komdiv Gusevski krysset grensen og rykket frem mot Kuhmo med 12&nbsp;800 soldater, 120 kanoner og 35 stridsvogner. Mot dem kunne finnene bare stille opp med en styrke på 1&nbsp;200 mann bestående av grensevakter og reservister.

* Sør for Kuhmo angrep den 155. divisjon mot Lieksa med 6&nbsp;500 soldater, 40 kanoner og en håndfull stridsvogner. Mot dem hadde finnene to bataljoner (3&nbsp;000 mann) og 4 foreldede lette feltkanoner til rådighet.