Redigerer Vilnius (avsnitt)

=== Utvikling ===

Mellom [[1503]] og [[1522]] ble byen omsluttet av en [[bymur]] med ni [[byport]]er og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til [[Sigismund II August av Polen|Sigismund II Augustus]] som flyttet sitt [[hoff]] dit i [[1544]]. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av [[Vilnius universitet]] av kong og storfyrst [[Stefan Báthory|Stefan Bathory]] i [[1579]]. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens [[statutt]]er fra [[16. århundre|1500-tallet]], der de siste fremdeles var i kraft på [[19. århundre|1800-tallet]]. I [[1769]] ble [[Rasos-kirkegården]] etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.

[[Fil:Wilno katedra.jpg|thumb|left|[[Vilnius katedral]], slik den ble sett i [[1912]]{{Byline|Sergej Prokudin-Gorskij}}]]
Vilnius var under [[Polen-Litauen|Rzeczpospolita]] i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som [[polakker]], [[litauere]], [[belarusere]], [[jøder]], [[russere]], [[tyskere]], [[karaitter]] og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I [[1655]] ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av [[19. århundre|1800-tallet]] var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden [[1799]]&ndash;[[1805]] gjenstod kun [[Ausros Vartai|Aušros Vartai]] ''(Morgengryets port)'' (også kjent som ''Miedniki-porten'' og ''Ostra Brama'').

[[Fil:Wilno kaplica.jpg|thumb|Kapell til minne om russere som falt under [[Januaroppstanden]], nå forsvunnet{{Byline|Sergej Prokudin-Gorskij}}]]
Etter [[polens tre delinger|den tredje deling av Rzeczpospolita]] i [[1795]] ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av [[Russland]] og ble [[gubernija|guvernementshovedstad]]. I [[1812]] ble byen beleiret av [[Napoléon Bonaparte|Napoleons]]  invasjonshær på vei mot [[Moskva]]. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter [[novemberoppstanden]] ble [[Vilnius universitet|universitetet]] stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under [[januaroppstanden]] i [[1863]] var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av [[Mikhail Muravjev]]. Muravjev gikk under klengenavnet ''Korikas'' eller ''Wieszaciel'' (''Bøddelen'') av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og [[litauisk]], [[polsk]] og [[belarusisk]] ble forbudt.

Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Belarus vært en del av [[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland|de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland]] og hadde relativt stor jødisk befolkning. ''Litvak'' var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, [[Białystok]] og [[Suwałki]] samt deler av Belarus innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn.<ref>Gaunt, D. (2010). Reichskommissariat Ostland. In ''The Routledge History of the Holocaust'' (pp. 230-240). Routledge.</ref> Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive [[litauisk]] med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og [[belarusisk]] språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og belarusisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og belarusiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, [[jiddisk]]: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord»<ref name="Voren" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Baltic Ghosts|publikasjon=Foreign Policy|url=https://www.jstor.org/stable/20684880|dato=2009|fornavn=Nick|etternavn=Bravin|serie=172|sider=163–165|issn=0015-7228|besøksdato=2021-05-15}}</ref>  eller «Litauens Jerusalem».<ref name="Begin" />

Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»<ref>Freund, R. A. (2019). ''The Archaeology of the Holocaust: Vilna, Rhodes, and Escape Tunnels''. Rowman & Littlefield.</ref>