Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Vestromerrikets fall ===
{{Omdirigering|Romerrikets fall|filmen|Romerrikets fall (film)}}
[[File:Ravenna(Peutinger Map).png|thumb|300px|Byen [[Ravenna]], hovedstaden i Vestromerriket, på ''[[Tabula Peutingeriana]]'', et kart fra 1200-tallet, muligens kopiert fra en romersk original fra 300- eller 400-tallet.]]

Tradisjonelt har det vært hevdet at Vestromerriket endte den 4. september 476 da Odovakar avsatte Romulus Augustus, men de historiske nedtegnelsene har ført til at det er diskutabelt. Isteden fikk avsettelsen Romulus Augustus liten oppmerksomhet i samtiden. Romulus var en tronraner i øynene på Østromerriket og de gjenværende områdene utenfor Italia da den tidligere keiseren Julius Nepos fortsatt levde og å hevdet å styre Vestromerriket i Dalmatia. Hoffet i Vestromerriket manglet virkelig makt og hadde vært underlagt sterke germanske adelsmenn i flere tiår allerede. Det meste av områdene utenfor Italia hadde vært under kontroll av barbarkongeriker. Med Odovakars formelle anerkjennelse av Julius Nepos og senere av Zenon i Konstantinopel som sin overherre, fortsatte romersk kontroll i navnet i Italia.<ref name="Borm_47">Börm (2008), s. 47ff.</ref> [[Syagrius]], som hadde greid å bevare romersk herredømme i en [[Enklave og eksklave|eksklave]] i nordlige Gallia (et rike så i dag er kjent som blant annet kongeriket eller besittelsen Soissons) anerkjente også Nepos som sin overherre og som den rettmessige vestromerske keiser.<ref name="Elton_288-297">Elton (1992), s. 288–297.</ref>

Julius Nepos ble myrdet i 480, en sammensvergelse som ble tilskrevet Odovakar, men også den tidligere avsatt keiser Glycerius,<ref name="Martindale_514">Martindale (1980), s. 514.</ref> og den østromerske keiser Zenon valgte å ikke utpeke en ny vestromersk keiser. Zenon innså antagelig at det var ingen direkte romersk kontroll igjen over de landområdene som juridisk var underlagt det vestromerske hoffet. Han valgte isteden å oppheve den juridiske delingen av posisjonen som keiser, og erklærte seg selv som enekeiser av det utdelte Romerriket. Zenon ble den første romerske enehersker siden delingen mellom vest og øst etter [[Theodosius den store]], 95 år tidligere, og keisertittelen ble aldri delt igjen. Som sådan var de (østlige) romerske keiserne etter 480 etterfølgerne til det vestlige, om enn kun i juridisk mening.<ref name="Williams&Friell_187">Williams & Friell (1998), s. 187.</ref> Disse keiserne fortsatte å styre det (østlige) romerske rike fram til Konstantinopel falt i 1453, bort imot tusen år senere.<ref>Nicol (2002), s. 9.</ref> Da 480 markerer slutten på den juridiske delingen av riket i to adskilte keiserhoff, refererer en del historikere til drapet på Nepos og opphevelsen av Vestromerriket av Zenon som den faktiske slutten på Vestromerriket.<ref name="Elton_288-297"/><ref name="Bury_278">Bury (2015), s. 278.</ref>

Til tross for oppløsningen av Vestromerriket, var det mange av de nye barbarkongene i Vest-Europa som fortsatte å fungere bestemt innenfor et romersk administrativ rammeverk. Det er særlig sant i tilfellet med østgoterne, som kom til å styre Italia etter Odovakar. De fortsatte å benytte de administrative posisjonene som var bemannet utelukkende av romere. Det romerske senatet fortsatte å fungere som det alltid hadde gjort og romerske lover ble fortsatt benyttet i det juridiske systemet, skjønt goterne ble selv styrt av deres egne tradisjonelle lover.<ref>Bury (1923), s. 422–424.</ref> De vestromerske administrative institusjoner, særskilt de i Italia, fortsatte å bli benyttet under gotisk styre, og etter at østromerske styrker hadde gjenerobret en del av de tidligere keiserlige områder. En del historikere refererer således til omorganiseringen av Italia og oppløsningen av gamle og adskilte vestromerske administrative enheter, slik som det pretorianske prefekturet av Italia, i løpet av 500-tallet som det «virkelige» oppløsningen av Vestromerriket.<ref name="Borm_47"/>

De romerske kulturelle tradisjoner fortsatte i områdene til Vestromerriket lenge etter at riket var forsvunnet, og en nyere retning med historiske tolkninger argumenterer for at de store politiske endringene kan bli mer nøyaktig beskrevet som en kompleks kulturell omforming, framfor et sammenbrudd.<ref>Hunt et al. (2001), s. 256.</ref>