Redigerer Venstreekstremisme (avsnitt)

==Historie==
===Historisk og klassisk ytre venstre===
Historisk og klassisk ytre venstre omfatter ulike radikale ideologier som tar til orde for omfattende politisk endring. Mens moderne ytre venstre ofte assosieres med sosialisme, var klassisk ytre venstre preget av ultraradikale strømninger. Eksempler er [[Hébertistene]] under [[den franske revolusjon]] og Estrema Radicale i det tidligere [[kongedømmet Italia]].<ref>{{Kilde bok |tittel=Echoes of Guillotine |forfatter=Gaurav Garg |årstall= |url=https://www.google.com/books/edition/Echoes_of_Guillotine/JxpaEQAAQBAJ?hl=en&gbpv=1&dq=%22ultra-radical+H%C3%A9bertists%22&pg=PT157 |sitat=The first major challenge to the Robespierrist C.P.S. came not from moderates or royalists, but from the extreme left — the ultra-radical Hébertists.}}</ref>

Flere ideologier har historisk blitt klassifisert som del av det ytre venstre, deriblant republikanisme. På et tidspunkt hvor [[monarki]] var normen i [[Europa]], ble [[Republikk|republikanske]] ideer betraktet som radikale. Andre retninger inkluderte utopisk sosialisme, som var forløper til [[Karl Marx]]' «vitenskapelige sosialisme», samt italiensk futurisme, som i sine tidlige faser var en radikal venstreideologi og fikk innflytelse på framveksten av italiensk fascisme.<ref>{{Kilde bok|tittel=Handbook of International Futurism|forfatter=Berghaus|fornavn=Günter|forlag=Walter de Gruyter|år=2019|isbn=9783110273564|sted=Berlin/Boston|årstall=}}</ref>

=== Tidlig historie ===
Samfunn som minner om et kommunistisk samfunn har blitt foreslått gjennom store deler av historien, og mange tidlige ideer har blitt tolket som forløpere til sosialisme eller kommunisme.<ref>Brown (2013), s. 364</ref><ref>Newman (2005), s. 6</ref> [[Platon]] er av noen blitt omtalt som en tidlig sosialistisk tenker.<ref>Newman (2005), s. 6</ref> I [[Middelalderen|middelalderens]] Europa mente enkelte filosofer at Jesu lære fremmet felleseie av eiendom, og at den katolske kirkens hierarki var i strid med dette. Blant disse var taborittene, som forsøkte å etablere en sosial struktur som lignet et kommunistisk samfunn.<ref>Brown (2013), s. 364</ref>

Gjennom historien har det funnet sted en rekke frigjøringsbevegelser, blant annet slaveopprør og bondeopprør.<ref>Chiocchetti (2016), s. 30</ref> Tidlige sosialister hevdet at en voldelig revolusjon mot kapitalismen var nærmest uunngåelig, enten fordi den ville bli igangsatt av ytre venstre, eller fordi demokratiske forsøk på å innføre sosialisme ville bli slått tilbake av ytre høyre.<ref>Chiocchetti (2016), s. 51</ref>

Tidlige fiktive fremstillinger av kommunistiske samfunn inkluderer ''[[Utopia]]'' av [[Thomas More]], som skildret et samfunn uten privat eiendom, og ''Solens by'' av [[Tommaso Campanella]], som beskrev et samfunn uten tradisjonell familieenhet.<ref>Brown (2013), s. 365</ref>

Ytre venstre har sitt opphav på venstresiden av det politiske spekteret, som oppsto under [[den franske revolusjon]].<ref>Backes (2023a), s. 4</ref> Moderne ytre venstre utviklet seg som en forlengelse av sosialistiske ideer.<ref>Chiocchetti (2016), s. 48</ref> Dette kan spores tilbake til slutten av 1700-tallet i Europa og [[Nord-Amerika]], hvor industrialisering og politisk uro førte til misnøye blant arbeiderklassen.<ref>van der Linden (2022), s. 7–8</ref> Sosialister opponerte mot de sosiale og økonomiske endringene som fulgte industrialiseringen, spesielt fordi den fremmet [[individualisme]] på bekostning av [[kollektivisme]] og førte til økt økonomisk ulikhet.<ref>Newman (2005), s. 6</ref>

=== 1800-tallet ===
Tidlig europeisk sosialisme utviklet seg på 1800-tallet i takt med at begrepet arbeiderklasse ble formet. Den ble påvirket av en rekke filosofer og tenkere, inkludert [[Mikhail Bakunin]], [[Louis Blanc]], [[Louis Auguste Blanqui]], [[Henri de Saint-Simon]], [[Friedrich Engels]], [[Charles Fourier]], [[Ferdinand Lassalle]], [[Karl Marx]], [[Robert Owen]] og [[Pierre-Joseph Proudhon]]. Den moderne ytre venstresiden vokste fram som et svar på kapitalisme og industrialisering under den industrielle revolusjon, og ideene til marxister og anarkister etablerte seg som dominerende innen venstresiden sammen med reformistisk sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=30}}</ref> En gruppe tidlige teknologikritikere var luddittene, som under den britiske industrialiseringen ødela maskiner i frykt for at de ville erstatte arbeidskraft.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zúquete, José Pedro|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=258}}</ref>

Begrepet «sosialisme» ble tatt i bruk tidlig på 1800-tallet for å beskrive egalitære ideer om omfordeling, slik de ble formulert av blant andre François-Noël Babeuf og John Thelwall. Inspirert av den franske revolusjon tok Babeuf til orde for et diktatur på folkets vegne som skulle eliminere de ansvarlige for ulikhet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Cambridge History of Socialism|utgivelsesår=2022|sider=4–5}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|tittel=The Rise and Fall of Communism|utgivelsesår=2013|side=365}}</ref> Sosialismen fikk økt anerkjennelse som filosofisk retning i 1830-årene, blant annet gjennom publikasjonene til Robert Owen, som selv identifiserte seg som sosialist.<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Cambridge History of Socialism|utgivelsesår=2022|sider=5–6}}</ref> Owen, sammen med [[Henri de Saint-Simon|Saint-Simon]], Fourier og Étienne Cabet, grunnla den utopiske sosialismen, og disse ideene ble forsøkt realisert i flere kommunesamfunn.<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Cambridge History of Socialism|utgivelsesår=2022|side=8}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Newman, Michael|tittel=Socialism: A Very Short Introduction|utgivelsesår=2005|sider=7–11}}</ref> Cabet utviklet sin roman ''Reisen til Icaria'' som et svar på Thomas Mores ''Utopia'', og han krediteres med å ha brukt begrepet kommunisme først – selv om betydningen var annerledes enn det som senere ble kjent som kommunistisk ideologi.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|tittel=The Rise and Fall of Communism|utgivelsesår=2013|side=366}}</ref>

Tidlige anarkister på 1800-tallet inkluderte [[Pierre-Joseph Proudhon]] og [[Mikhail Bakunin]]. De støttet mange utopiske ideer, men la sterk vekt på revolusjon og fullstendig avskaffelse av staten for å oppnå et fritt samfunn.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Newman, Michael|tittel=Socialism: A Very Short Introduction|utgivelsesår=2005|side=15}}</ref> Bakunin mente at bøndene, ikke arbeiderklassen, burde lede revolusjonen, og populariserte vold som virkemiddel innen den anarkistiske bevegelsen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Newman, Michael|tittel=Socialism: A Very Short Introduction|utgivelsesår=2005|side=17}}</ref> Anarkismen spredte seg raskt til Amerika etter sitt gjennombrudd i Europa.<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Cambridge History of Socialism|utgivelsesår=2022|sider=19–20}}</ref>

Karl Marx og Friedrich Engels introduserte marxismen på 1840 tallet og fremmet revolusjonær sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Cambridge History of Socialism|utgivelsesår=2022|sider=9–10}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|tittel=The Rise and Fall of Communism|utgivelsesår=2013|side=366}}</ref> Etter hvert som statsbyråkratier ble utbygget i siste halvdel av århundret og arbeidernes rettigheter ble anerkjent i mange stater, ble sosialistbevegelsen delt i synet på staten. Noen var skeptiske til økt statlig innflytelse, mens andre så på staten som et viktig verktøy for å sikre arbeidernes rettigheter. Førstnevnte søkte seg mot anarkismen, mens sistnevnte utviklet sosialdemokratiet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Cambridge History of Socialism|utgivelsesår=2022|sider=14–18}}</ref>

Til tross for at de fleste på 1800-tallet fortsatt levde av subsistensjordbruk eller småhandel, vokste ytre venstre fram særlig blant industriarbeidere.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|sider=46–47}}</ref> Arbeiderbevegelser spilte en sentral rolle i revolusjonene i 1848.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=30}}</ref>

I [[Russland]] oppstod gruppen Land og frihet (Земля и воля) på 1860-tallet, og forsøkte å lede bondeopprør mot tsarregimet. Gruppen splittet seg i 1879 i den populistiske retningen Svart omfordeling og den anarkistiske bevegelsen Narodnaja Volja. Sistnevnte tok i bruk politisk vold, kjent som «propaganda gjennom handling», for å utløse revolusjon. Etter attentatet på [[Aleksander II av Russland|tsar Aleksander II]] i 1881 ble gruppene oppløst, men metodene til Narodnaja Volja ble videreført av senere bevegelser og regnes som forløpere til moderne terrorisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies, Peter & Zdjelar, Ivan|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=24}}</ref>

[[Den første internasjonale]] ble etablert i 1864 og varte til 1872. [[Pariskommunen]] ble opprettet i 1871.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=30}}</ref> På 1880 tallet ble en rekke nasjonale [[Fagforening|fagforeninger]] grunnlagt, og disse samlet seg i [[Den andre internasjonalen|Den andre internasjonale]] i 1889. Denne organisasjonen var formelt tilknyttet sosialdemokratiet, men hadde sterk påvirkning fra marxismen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=30}}</ref>

[[Mikhail Bakunin]] spilte en sentral rolle i utviklingen av anarkistisk teori, og gikk inn for voldsbruk framfor politisk debatt.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Sánchez-Cuenca, Ignacio|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=107}}</ref> [[Errico Malatesta]] introduserte begrepet «[[propaganda]] gjennom handling» i 1876, da han oppfordret til bruk av vold i Italia for å vinne arbeiderklassens støtte.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Sánchez-Cuenca, Ignacio|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=107}}</ref>

=== Tidlig 1900-tall ===
Anarkismen spredte seg i [[Øst-Asia]] under og etter den [[Den russisk-japanske krig|russisk-japanske krigen]], med inspirasjon fra den japanske forfatteren Kōtoku Shūsui, som i sin tur var påvirket av [[Pjotr Kropotkin]]. Bevegelsen nådde særlig utbredelse i [[Kina]] på 1920 tallet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Cambridge History of Socialism|utgivelsesår=2022|sider=19–20}}</ref> Anarko-syndikalisme vokste også fram som en anarkistisk retning omkring århundreskiftet, og holdt seg relevant i ytre venstre politikken fram til 1940 tallet. En kjent bevegelse var «Wobblies» (Industrial Workers of the World).<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Cambridge History of Socialism|utgivelsesår=2022|side=20}}</ref>

Den moderne revolusjonære venstresiden vokste fram etter [[første verdenskrig]]. Fram til 1910 tallet hadde sosialistbevegelser stor politisk innflytelse i Europa, men disse ble splittet under krigen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=30}}</ref> Før krigen var sosialisme tett forbundet med [[arbeiderbevegelsen]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=50}}</ref> Noen moderate venstre-nasjonalister brøt ut for å støtte nasjoner i krig, mens resten av ytre venstre adopterte [[Kosmopolitisk utbredelse|kosmopolitiske]], revolusjonære idealer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=30}}</ref> Blant anarkistene sto italienske grupper bak den første bilbomben brukt i [[Wall Street-attentatet]] i 1920.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Sánchez‑Cuenca, Ignacio|tittel=The Palgrave Handbook of Left‑Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=108}}</ref>

Opposisjon mot første verdenskrig utløste en rekke revolusjoner i Europa mellom 1917 og 1923, ledet av sosialistiske bevegelser i land som [[Finland]], [[Tyskland]], [[Ungarn]] og Russland. Fagforeninger, arbeidersovjeter og ytre venstre partier ble etablert.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|sider=30–31}}</ref> Den viktigste ytre venstre bevegelsen var [[Bolsjevik|Bolsjevikene]], som greide å etablere Leninistisk styre i Russland. [[Vladimir Lenin|Lenin]] introduserte konseptet om parti-kader som skulle sikre revolusjonen og hindre alternative systemer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Gray, Michael|tittel=Leftist Movements and Soviet Influence|utgivelsesår=2023|sider=96–98}}</ref>

I Latin-Amerika utviklet arbeiderbevegelser sentrert rundt [[Marxisme-leninisme|Marxism–Leninismens]] ideologi seg tidlig i århundret, særlig etter russisk revolusjon, selv om industrialiseringen var svakere.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|sider=85–86}}</ref> Kommersielle kommunistpartier forsøkte å etterligne Sovjetunionen med planøkonomier og sovjeter som arbeiderråd, men blant dem myndigheter i [[Bayern]], Finland og Ungarn var kortvarige.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|sider=48–49}}</ref> Sovjetunionen ga omfattende støtte til kommunistpartier internasjonalt og fungerte lenge som tilfluktssted for partilederes eksil.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|sider=39–40}}</ref>

Kommunisme fikk fotfeste i nasjoner med høy politisk og sosial polarisering og der kriger hadde destabilisert samfunnet. I industrialiserte vestlige land beholdt sosialdemokratiet dominansen, og framveksten av kommunistiske partier var mindre fremtredende.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|side=3}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=33}}</ref> [[Den russiske revolusjon|Den russiske revolusjonen]] var det eneste tilfellet av vellykket sosialistisk revolusjon, og etablerte [[Komintern]] i 1919 og en internasjonal arbeiderunion i 1921.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=31}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=52}}</ref> Etter hvert som levekårene forbedret seg i kapitalistiske land, falt støtten til revolusjonære tilnærminger, og ytre venstre mistet fotfeste utenfor Sovjetunionen innen 1923.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|sider=49–50}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=31}}</ref>

=== Den kalde krigen og etterkrigstiden ===
[[Den kalde krigen]] begynte med en diplomatisk splittelse mellom liberale vesteuropeiske nasjoner, ledet av [[USA]], og kommunistiske stater, ledet av Sovjetunionen. Kommunistpartier ble i praksis utstøtt i Vesten, og de få som eksisterte var vanligvis lojale mot Stalin og Sovjetunionen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=33}}</ref> USA presset andre land til å fjerne kommunistpartier fra regjeringsposisjoner, og Italia vedtok i 1947 ''conventio ad excludendum'', som slo fast at Kommunistpartiet ikke kunne ta makt.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=34}}</ref> Antallet kommunister i Vest-Europa sank drastisk; bare [[Frankrike]], [[Italia]] og Finland hadde fortsatt betydelig kommunistisk tilstedeværelse i [[etterkrigstiden]]. Under sovjetisk press beholdt kommunistiske partier i [[Øst-Europa]] makten og ble gradvis staliniserte.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=41}}</ref> Innen midten av 1950 årene hadde [[Partito Socialista Italiano|det italienske sosialistpartiet]] utviklet seg til å bli det fremste antikommunistiske ytre venstre‑partiet i Europa.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=34}}</ref> Voldelig revolusjon ble generelt frarådet, særlig av frykt for vestlig militær intervensjon.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=52}}</ref>

Sovjetunionens påvirkning under og etter [[andre verdenskrig]] bidro til at kommunismen spredte seg til Øst- og [[Sørøst-Europa]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|sider=95,104}}</ref> Flere av disse statene ble til sosialistiske folkedemokratier, med blandingsøkonomi før de tilpasset seg stalinistisk styreform.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=49}}</ref> Nye kommunistregimer ble etablert i [[Albania]], [[Bulgaria]], [[Tsjekkoslovakia]], [[Øst-Tyskland]], [[Ungarn]], [[Romania]] og [[Jugoslavia]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|sider=95,104}}</ref> De fleste ytre venstre‑regjeringer implementerte Lenins ide om vanguardparti, og Kina og [[Nord-Korea]] utviklet varianter av marxist-leninismen inspirert av Sovjetunionen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Gray, Michael|tittel=Leftist Movements and Soviet Influence|utgivelsesår=2023|side=98}}</ref> Utviklingen av et postindustrielt samfunn i Vest-Europa reduserte den tradisjonelle tilknytningen til kommunistiske krefter.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=35}}</ref> Komintern ble oppløst i 1943 og erstattet av [[Kominform]] i 1947, som eksisterte til 1956.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=54}}</ref>

Selv om autoritære regjeringer i [[Mellom-Amerika]] undertrykte kommunistbevegelser på 1940‑ og 1950 tallet, opplevde enkelte grupper vekst før Marxism–Leninismens gjennomslagskraft avtok.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|sider=86–87}}</ref> Folkets fremadskuende parti i Costa Rica støttet den vinnende koalisjonen i valget i 1944.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|side=86}}</ref>

Etter Stalins død i 1953 reiste arbeidere i flere østeuropeiske land seg mot kommunistregimene, men disse opprørene ble slått ned av sovjetiske styrker.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|side=151}}</ref> Flere av disse landene ble styrt av Stalinistiske ledere som senere ble avløst. Jugoslavia distanserte seg og utviklet en nøytral kommunistisk politikk, fri fra både øst og vestlig dominans.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|sider=153–154}}</ref>

Arabiske sosialistgrupper kom til makten i noen land på 1950‑ og 1960 tallet, og fortrengte tidligere kommunistiske partier som dominerende ytre venstre bevegelse.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kraetzschmar, Resta|tittel=Arab Socialism and Left Movements|utgivelsesår=2023|side=415}}</ref> [[Japans kommunistiske parti|Det japanske kommunistpartiet]] representerte sosialistisk opposisjon på 1950 tallet, men ble aldri regjeringsbærende.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Greene, James|tittel=Japan's Left-Wing Politics|utgivelsesår=2010|side=198}}</ref> I [[Indonesia]] ble venstresiden utslettet under massedrap i 1965–1966, og kommunistpartiet ble oppløst.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Ufen, Andreas|tittel=Indonesia in Turmoil: Political Party Systems|utgivelsesår=2023|side=377}}</ref>

[[Kinas kommunistparti|Det kinesiske kommunistpartiet]], etablert i 1921, tok makten i 1949 etter [[Den kinesiske borgerkrig|borgerkrigen]], og opprettet Folkerepublikken Kina.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|sider=117–118}}</ref> Landet gjennomførte omfattende utrenskninger av politiske motstandere, inkludert millioner av jordeiere, mens bøndene ble benyttet som basis for støtte.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|side=126}}</ref> I slutten av 1950‑ og tidlig 1960 tallet brøt Kina løs fra Sovjet, og [[Maoisme|Maoismen]] vokste frem som en ny variant av marxismen-leninismen – med begrenset global gjennomslagskraft utenfor Kina.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Gray, Michael|tittel=Leftist Movements and Soviet Influence|utgivelsesår=2023|side=100}}</ref> Nord-Korea og [[Nord-Vietnam]] ble kommunistiske stater, og konflikt med to allierte – [[Korea]]- og [[Vietnamkrigen|Vietnamkrigene]] – fulgte.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|side=135}}</ref> I slutten av 1970 årene erstattet Deng Xiaopings politikk maoismen ved å gjeninnføre markedsmekanismer og privat sektor innenfor sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|tittel=The Rise and Fall of Communism|utgivelsesår=2013|side=381}}</ref>

I Europa ble kommunistpartier splittet i ulike marxistiske fraksjoner fra 1950 tallet – særlig mellom maoisme, [[trotskisme]] og tradisjonell sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=36}}</ref> I enkelte land ble maoismen oppfattet som internasjonalistisk og radikal, men europeisk maoisme fikk varig fotfeste i hovedsak i Albania.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=36}}</ref> Trotskisme fikk innflytelse blant ytre venstre i Europa på slutten av 1960‑ og tidlig 1970 tallet, særlig i Frankrike og [[Storbritannia]], men ble svekket av interne konflikter og manglende politisk gjennomslag.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=37}}</ref> I Finland led kommunistpartiet tilbakegang på 1960‑tallet da splittelser mellom pro‑sovjetiske og moderniseringsorienterte fløyer oppstod.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=44}}</ref>

To venstreekstreme ideologier fikk særlig betydning i [[Latin-Amerika]] på 1960 tallet: Guevarisme og frigjøringsteologi. Guevarismen vokste fram under [[den cubanske revolusjon]], og stilte seg i opposisjon til forestillingen om at sosialistisk revolusjon kun kunne følge demokratiske eller anti-imperialistiske bevegelser.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|side=88}}</ref> En rekke geriljagrupper vokste fram i regionen, noe som utløste både [[Borgerkrigen i Guatemala|borgerkrigene i Guatemala]] og i [[Den salvadoranske borgerkrig|El Salvador]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|sider=90–96}}</ref> [[Den sandinistiske frigjøringsfront|Sandinistene]] tok makten i [[Nicaragua]] i 1979 og styrte til valgnederlag i 1990.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|side=93}}</ref> Frigjøringsteologi bidro til at venstreideer ble integrert i deler av [[Den katolske kirke|den katolske kirken]] i Latin-Amerika.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|side=89}}</ref>

I koloniale områder vokste venstreorienterte nasjonalistbevegelser fram på 1960-tallet, som førte til avkolonisering. Tradisjonelle ytre venstre ideer spilte imidlertid en begrenset rolle i disse prosessene.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies, Peter & Zdjelar, Ivan|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=25}}</ref> By- og høyt utdannede ble etter hvert den største velgergruppen for ytre venstre i Vest-Europa, og erstattet industriarbeiderne innen 1960 tallet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=47}}</ref>

I løpet av 1950‑tallet vokste New Left fram som et alternativ til tradisjonell kommunisme i Vest-Europa. Bevegelsen tok opp sosiale spørsmål og identitetspolitikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=35}}</ref> I Skandinavia hadde kommunistene allerede begynt å bevege seg mot humanistisk og eurokommunistisk tenkning. Aksel Larsen dannet i Danmark Sosialistisk Folkeparti etter uenighet med Kommunistpartiet omkring 1956‑invasjonen av Ungarn.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=36}}</ref> New Left-bevegelsen vokste i takt med kontrakultur og sosiale bevegelser i 1960‑årene, og anarkismen fikk fornyet oppslutning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Carter & Curran|beskrivelse=Studies in New Left Thought|utgivelsesår=2002/2004|side=13–40}}</ref> Hele den vestlige ytre venstre‑bevegelsen opplevde en oppblomstring i 1960‑ og 1970‑årene i kjølvannet av amerikansk dominans og kapitalismekritikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=34}}</ref> Vietnamkrigen var viktig drivkraft for New Left-aktivitet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies, Peter & Zdjelar, Ivan|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=26}}</ref> Grønn politisk bevegelse oppsto som avlegger av New Left og ble senere avradikalisert, og utviklet seg til en sentrum-venstre-bevegelse.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|sider=37–38}}</ref>

Nye ytre venstre sosialistiske partier ble etablert i Vest-Europa på sent 1900 tallet. Mange tidligere kommunistpartier brøt med Sovjetunionen, og ideologier som maoisme, trotskisme og arbeiderisme fikk fotfeste i europeisk politikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=35}}</ref> Maoismen spredte seg globalt i 1970‑ og 1980 årene.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Sánchez‑Cuenca, Ignacio|tittel=The Palgrave Handbook of Left‑Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=114}}</ref> I respons til Sovjetunionen utviklet [[Eurokommunisme|eurokommunismen]] seg på 1960‑ og 1970‑tallet som et demokratisk alternativ til Stalinistisk kommunisme. Den fremmet utbygging av velferdsstater og blandede økonomier innmot kommunistiske idealer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|sider=50}}</ref> [[Alþýðubandalagið|Folkefronten på Island]] tok politisk relevans ved å unngå sovjetisk påvirkning og implementere eurokommunisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=42}}</ref> Fremveksten av eurokommunisme førte til tilbakegang for Sovjet-lojale kommunistpartier i Vest-Europa, men bevegelsen klarte ikke å opprettholde sin innflytelse utover 1980-tallet, særlig på grunn av motsetninger til politisk pluralisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=54}}</ref>

Mindre ytre venstre grupper revitaliserte interessen for revolusjonær kommunisme i Vest-Europa. Derimot svekket støtte for ytre venstre-bevegelsene på 1970 tallet dempet denne effekten – og politisk vold fikk større innflytelse innen bevegelsen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|sider=49,52}}</ref> I Italia i perioden kjent som ''Anni di Piombo'' («Ledernes år») brukte grupper som [[De røde brigader|De Røde Brigader]] vold for å fremme revolusjon og motstå neo-fascistisk terror.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Rossi, Giovanni|tittel=Political Violence in Italy|utgivelsesår=2021|side=...}}</ref> I USA oppsto Earth First! på 1980 tallet som en radikal miljøvernbevegelse med ytre venstre-ideer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Mareš, Miroslav|tittel=Radical Ecology in Praxis|utgivelsesår=2023|side=282}}</ref>

===Sovjetunionens oppløsning===
Kommunistiske stater i Europa slet økonomisk gjennom 1980 årene, og flere opplevde folkelige opprør.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|sider=60–61}}</ref> Sovjetunionen beveget seg bort fra ideen om internasjonal kommunisme, ettersom slike ambisjoner ble sett på som upraktiske.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=149}}</ref> Sovjetlederen [[Mikhail Gorbatsjov]] gikk i praksis bort fra kommunismen og beveget landet mot en mer liberal retning i sine siste år.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=43}}</ref> Det siste sovjetledede internasjonale kommunistmøtet ble holdt i november 1987 i anledning 70-årsjubileet for [[Oktoberrevolusjonen]]. Møtet inkluderte også andre venstrepartier, da Sovjetunionen gradvis forlot sin politikk om internasjonal sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|sider=149–150}}</ref>

Etter [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionens fall]] gikk mange kommunistiske og sosialistiske partier kraftig tilbake i Vest-Europa.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith, Daniel & March, Luke|tittel=The Palgrave Handbook of Radical Left Parties in Europe|år=2023|sider=173–174}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|side=61}}</ref> Mange partier var økonomisk avhengige av støtte fra Sovjetunionen og klarte ikke å overleve uten denne støtten.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=46}}</ref> Samtidig ble ytre venstre utfordret av det fremvoksende nyliberale konsensuset, forankret i mellomstatlige institusjoner og globalisering.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|sider=14–15}}</ref> [[Statsvitenskap|Politologen]] [[Francis Fukuyama]] hevdet i teorien om «historiens slutt» at nyliberalismen i praksis hadde avsluttet ytre venstres rolle i moderne politikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|sider=4–6}}</ref>

Gjennom 1990 tallet ble mange kommunistpartier marginalisert, oppløst eller omprofilert i en mer moderat eller reformvennlig retning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|sider=61, 72}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith & March|tittel=The Palgrave Handbook of Radical Left Parties in Europe|år=2023|sider=173–174}}</ref> Den transnasjonale grupperingen Communist and Allies Group i Europaparlamentet ble splittet i 1989 til Left Unity og European United Left, hvor sistnevnte senere slo seg sammen med Nordic Green Left Alliance og dannet GUE/NGL i 1994.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=158}}</ref> Party of the European Left ble stiftet i 2004.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=162}}</ref>

I mange østeuropeiske land ble kommunistpartier forbudt etter kommunismens fall.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=45}}</ref> De fleste gjenværende partiene beveget seg i retning sentrum-venstre.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=73}}</ref> Det ukrainske sosialistpartiet var den eneste demokratiske sosialistbevegelsen med betydelig velgeroppslutning, men også dette partiet beveget seg gradvis bort fra sosialismen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=115}}</ref> Enkelte kommunistpartier, særlig i [[Moldova]] og Russland, beholdt en viss innflytelse.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=72}}</ref>

I Vest-Europa førte konkurransen om venstrevelgere – mellom sosialdemokrater, grønne og partier på ytre venstre – til at mange tidligere kommunistpartier dreide i retning demokratisk sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=47}}</ref> Noen få, som [[Hellas' kommunistiske parti|det greske kommunistpartiet]], holdt fast ved klassisk kommunisme, mens andre, som Italias [[Rifondazione Comunista]], forsøkte å fornye kommunismen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=51}}</ref> I Sentral-Europa fikk det tsjekkiske [[Komunistická strana Čech a Moravy|Kommunistpartiet i Böhmen og Mähren]] størst oppslutning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=72}}</ref>

Mot slutten av 1990-tallet opplevde ytre venstre i Europa en viss gjenoppblomstring.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|sider=62–65}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith & March|tittel=The Palgrave Handbook of Radical Left Parties in Europe|år=2023|side=176}}</ref> Partiene fikk i større grad støtte fra studenter, arbeidsledige og høyt utdannede, mens andelen arbeidere gikk ned.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|side=73}}</ref> Fokus ble rettet mot anti-nyliberalisme og forsøk på å gjenopprette bånd til arbeiderklassen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=62}}</ref> I stedet for detaljerte samfunnsprogrammer, prioriterte partiene en bred venstredreining, delvis for å distansere seg fra stalinistisk planlegging.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|sider=72, 74}}</ref>

Ytre venstre uttrykte seg ofte gjennom fagforeninger, pasifistbevegelser og alter-globaliseringsaktivisme snarere enn partipolitikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|sider=62–63}}</ref> Over tid ble fagforeningenes rolle svekket til fordel for annen sosial aktivisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=73}}</ref> Selv [[Ted Kaczynski]], som tok avstand fra tradisjonell venstrepolitikk, fikk innflytelse i miljøradikale kretser gjennom sitt essay Industrial Society and Its Future, som ble kjent i kjølvannet av hans voldelige kampanje.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zúquete, José Pedro|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|år=2023|side=260}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Mareš, Miroslav|tittel=Radical Ecology in Praxis|år=2023|side=282}}</ref>

Etter Sovjetunionens fall dukket ytre venstre partier opp på nytt i enkelte tidligere [[Østblokken|østblokkland]], som følge av misnøye med de nye regimene. I Russland og på [[Balkan]] ble marxismen-leninismen delvis byttet ut med venstrenasjonalisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Mazzoleni & Heinisch|tittel=Radical Left Nationalism|år=2023|sider=14–15}}</ref> I Indonesia førte regimets fall i 1998 til uro i partisystemet, og tradisjonelle velgergrupper for venstresiden – fagforeninger og bondebevegelser – fikk aldri politisk representasjon.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Ufen, Andreas|tittel=Indonesia in Turmoil|år=2023|side=372}}</ref>

==== Norske forhold ====
I Norge brukte [[Politiets sikkerhetstjeneste|Overvåkningspolitiet]] (tidligere POT, senere PST) denne betegnelsen på personer og grupper som ble overvåket eller registrert på bakgrunn av politisk aktivitet. Dette gjaldt særlig medlemmene av [[Norges Kommunistiske Parti]] og [[Arbeidernes kommunistparti|Arbeidernes Kommunistparti]] (marxist-leninistene) (AKP(m‑l)). Registreringen omfattet ofte både nasjonale ledere og lokale tillitsvalgte, selv når det ikke forelå konkrete mistanker om ulovlige handlinger.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-6-1998-99-/id159331/?ch=2|tittel=Overvåking av NKP og AKP(m‑l)|besøksdato=2025-07-29|språk=nb|verk=Regjeringen.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-3/id3027182/?ch=3&q=mentor|tittel=NOU 2024:3 om ekstremismekommisjonen|besøksdato=2025-07-29|språk=nb|verk=Regjeringen.no}}</ref>

Ifølge [[Lund-rapporten|Lund-kommisjonens]] rapport foregikk registrering i hovedsak innenfor det rettslige rammeverket frem til midten av 1980‑tallet, men det ble iverksatt kritikkverdig praksis ved at også lokale tillitsvalgte ble registrert uten individuell mistanke. Dette ble vurdert som grenseoverskridende i forhold til retningslinjer fastsatt i overvåkingsinstruksen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-6-1998-99-/id159331/?ch=2|tittel=Lund-kommisjonens vurdering av registreringspraksis|besøksdato=2025-07-29|språk=nb|verk=Regjeringen.no}}</ref>

===2000-tallet===
Av de fem kommuniststatene som overlevde inn i det 21. århundret, hadde tre – [[Kina]], [[Vietnam]] og [[Laos]] – gjeninnført privat eierskap og integrert seg i den globale kapitalistiske økonomien, samtidig som statlig og kollektiv kontroll fortsatte å eksistere.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=The Rise and Fall of Communism|år=2021|side=1}}</ref> Ifølge Peter Nolan ble landbruket i Kina avkollektivisert, men ikke privatisert – eiendomsretten ble beholdt i landsbyfellesskapets hender, og jord ble fordelt lokalt på likt grunnlag.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Nolan, Peter|tittel=China’s Rise Russia’s Fall|år=1995|side=191}}</ref>

Ved inngangen til det nye årtusenet var ytre venstre tett knyttet til global rettferdighetsbevegelse og støttet populistiske ledere.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith, Daniel & March, Luke|tittel=The Palgrave Handbook of Radical Left Parties in Europe|år=2023|side=174}}</ref> Protestene mot [[Verdens handelsorganisasjon]] i [[Seattle]] i 1999 markerte begynnelsen på en bredere motstand mot nyliberalismen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=6}}</ref> Vold fra ytterliggående venstre ble betydelig redusert i løpet av 2000 tallet, med unntak av enkelte isolerte hendelser i [[utviklingsland]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Sánchez-Cuenca, Ignacio|tittel=Left-Wing Terrorism in the 21st Century|år=2023|side=116}}</ref>

I Europa ble Party of the European Left etablert i 2004 som et transnasjonalt parti for ytre venstre.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=162}}</ref> De fleste partiene på ytre venstre på dette tidspunktet var videreføringer av eldre kommunistpartier snarere enn nyetableringer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=van der Linden, Marcel|tittel=The Far Left in Europe|år=2022|side=25}}</ref> I Tyskland oppnådde ytre venstre betydelig fremgang, særlig med sammenslåingen av [[Partei des Demokratischen Sozialismus|PDS]] og [[Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative|WASG]] til partiet [[Die Linke]] i 2007.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|år=2016|side=81}}</ref> I kontrast ble ytre venstre i Italia oppløst inn i sentrum-venstre, mens utviklingen i Frankrike var mer stabil.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|sider=155–162}}</ref>

I Latin-Amerika vokste venstrepopulismen frem med ledere som [[Hugo Chávez]] og [[Evo Morales]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|år=2011|side=118}}</ref> I USA ble miljøaktivister og den radikale venstresiden mål for etterforskning under Operation Backfire og den såkalte Green Scare på 2000-tallet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zúquete, José Pedro|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|år=2023|side=260}}</ref> I Frankrike utga Det usynlige komité anonyme skrifter med radikal systemkritikk, og i Mexico oppstod Individualister som vender tilbake til naturen, en gruppe som identifiserte seg med øko-terrorisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zúquete, José Pedro|år=2023|side=267}}</ref>

I den arabiske verden ble venstresiden svekket i takt med autoritære regimers dominans. Venstreorienterte representanter ble ofte brukt som symbolske opposisjonsfigurer i nasjonalforsamlinger.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Jebari, Karim|tittel=The New Arab Left|år=2021|side=25}}</ref> Under [[den arabiske våren]] i 2011 hadde revolusjonære sosialister begrenset innflytelse, men spilte en viss rolle i [[Egypt]] og [[Syria]].

===Fremvekst av venstrepopulismen===
[[Fil:Demetris Christofias in February 2011.jpg|miniatyr|150px|[[Demetris Christofias]], generalsekretær for Det progressive arbeiderpartiet og president på Kypros 2008–2013]]
Venstreekstreme partier ble mer fremtredende i demokratiske systemer etter [[finanskrisen i 2008]].<ref>{{Sfn|Keith|March|2023|p=173}}</ref> Det er uenighet om dette også innebærer en generell økning i oppslutning.<ref>{{Sfn|Keith|March|2023|p=176}}</ref> Enkelte av disse partiene, som La France Insoumise i Frankrike, [[Podemos]] i Spania og [[Syriza]] i Hellas, valgte bevisst å inkludere populisme som en del av sin identitet.<ref>{{Sfn|Keith|March|2023|p=181}}</ref>



Etter finanskrisen i 2008 fikk ytre venstre-partier økt synlighet i flere demokratiske systemer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith & March|år=2023|side=173}}</ref> I [[Spania]], Frankrike og [[Hellas]] ble nye partier etablert som kombinerte venstresosialistiske og populistiske elementer – blant dem [[Podemos]], La France Insoumise og [[SYRIZA|Syriza]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Keith & March|år=2023|side=181}}</ref> I Storbritannia og USA oppstod lignende bevegelser rundt [[Jeremy Corbyn]] og [[Bernie Sanders]].<ref>{{Kilde nett|forfatter=Cervera-Marzal, Manuel|år=2019|tittel=Élections européennes 2019|url=https://www.lemonde.fr/idees/article/2019/05/29/elections-europeennes-2019-le-recul-de-la-gauche-radicale-ne-s-explique-t-il-pas-par-le-tournant-populiste-de-ces-dernieres-annees_5468885_3232.html|verk=Le Monde}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Rooduijn m.fl.|tittel=Populism and Political Behaviour|år=2017|side=537}}</ref>  Sanders fikk særlig støtte fra den amerikanske ytre venstresiden under [[Presidentvalget i USA 2016|presidentvalget i 2016]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Populism and Political Behaviour|forfatter=Rooduijn, Matthijs m.fl.|år=2017|side=537}}</ref>

Når disse partiene fikk regjeringsmakt, måtte de operere innenfor rammer som gjorde det vanskelig å gjennomføre radikale økonomiske reformer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=203}}</ref> Mange beveget seg derfor vekk fra en direkte sosialistisk målsetning, og fokuserte i stedet på sosial rettferdighet og keynesiansk velferdspolitikk som midlertidige strategier.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=202}}</ref> På [[Republikken Kypros|Kypros]] satt Progressive Party of Working People med regjeringsmakt fra 2008 til 2013.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=2}}</ref> I Hellas, Portugal og Spania fikk ytre venstre-partier betydelig fremgang i 2015 – Syriza dannet da regjering i Hellas.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=2}}</ref> Andre steder i Europa var fremgangen begrenset, og høyrepopulismen ble i stedet styrket.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|år=2016|side=60}}</ref>

Ytre venstre ekstremisme er sjelden i Europa på 2000-tallet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies & Zdjelar|år=2023|sider=37–38}}</ref> I USA og [[Canada]] er fenomenet enda mer marginalt, og ytre venstre er oftest assosiert med bevegelser som Antifa, [[Black Lives Matter]], samt miljø- og sosialrettferdighetsgrupper.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies & Zdjelar|år=2023|sider=37, 41}}</ref> Etter Unite the Right-samlingen i [[Charlottesville]] i 2017 og [[Donald Trumps første regjering|Donald Trumps presidentskap]] fikk venstresiden økt mobilisering, spesielt gjennom antirasistiske bevegelser etter [[drapet på George Floyd]] i 2020, , som ble et samlingspunkt for antirasistisk mobilisering.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zenn, Jacob|tittel=Extremism in the 21st Century|år=2023|sider=53–56}}</ref>  

Under [[koronapandemien]] var ytre venstre splittet i synet på nedstengningstiltak. Enkelte betraktet tiltakene som autoritære, mens andre protesterte mot [[Høyreekstremisme|høyreekstreme]] motstandere av tiltakene.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies & Zdjelar|år=2023|side=38}}</ref>