Redigerer Ukraina (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende artikkel|Ukrainas historie}} 
=== Frem til 1917===
====Kyiv- og Moskva-rikene====
Kyiv vokste frem rundt år 800<ref name="Clozier" /> og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble [[Det kyrilliske alfabetet|det kyriliske alfabetet]] og den ortodokse tro (med opphav i [[Bysants]]) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Den katolske kirken og den ortodokse skilte lag ved [[Det store skisma 1054]]. Kyiv og elva Dnipros midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatarisk (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva.<ref name="Hedenskog" /><ref name="detbeste" /><ref name="Aschehoug1951" /> Fra 1326 hadde [[metropolitt]]en av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i [[Polen-Litauen]] fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i [[Hrodna voblasts]] i Belarus). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som [[patriark]] og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel. I 1596 gikk en del ortodokse biskoper i Polen-Litauen i union med paven (''Brest-unionen'' eller ''Unionen i [[Brest (Belarus)|Brest]]'') hvorpå den ukrainske gresk-katolske kirke oppstod. Denne anerkjenner paven, men beholdt ortodoks liturgi og hadde ikke [[sølibat]] for prester.<ref name="Tymczuk" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Union-of-Brest-Litovsk|tittel=Union of Brest-Litovsk {{!}} Britannica|besøksdato=2022-02-21|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>

[[Novgorod]] var en av hovedbyene i Kyiv-riket. Etter den langsomme oppløsningen av Kyiv-riket flyttet det demografiske og politiske tyngdepunktet blant de østslaviske folkene seg nordøstover til skogene ved [[Volga]]s øvre løp. Med utgangspunkt i [[Moskva]], en av de mindre byene i området, vokste det frem et nytt østslavisk rike (som ble utgangspunkt for imperiet Russland). I Moskva-riket var skikker og levemåte påvirket av finske stammer i området (trolig skjedde det en viss blanding av slaviske og finske grupper) og det var kulturelle innflytelse fra mongolene. Moskvas hersker gjorde til forskjell fra Kyiv krav på å være eneveldig i sitt territorium. Språket rundt Moskva og rundt Kyiv var omtrent det samme eller nokså likt, og de bekjente seg til ortodoks kristendom. Fyrsten av Moskva var etterkommer av en fyrsteslekt fra Kyiv, [[Rurik]]-dynastiet. På bakgrunn av dette har russiske og sovjetiske historikere regnet Kyiv-riket som direkte forløper for Moskva-riket slik at fremstillingen av Russlands historie begynner med Kyiv på 800-tallet og ikke med Moskva på 1100-tallet. I Vesten har de fleste historikerne fulgt den russiske fremstillingen. I Kyiv-rikets tid var det liten etnisk differensiering mellom de østslaviske folkene. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina fremholdt (blant annet i lærebøker) at Kyiv-riket var ukrainsk og ikke russisk.<ref name="Kolsto1999" /><ref name="Aschehoug1951" />

I slutten av middelalderen ble Moskva-hertugene de mektigste og disse ledet fordrivelsen av mongolene. Under [[Ivan den grusomme]] vokste Moskva-riket blant annet østover inn i Sibir og Ivan erklærte seg som [[tsar]] over alle russere.<ref name="Geographica" />
[[Fil:Denkmal bohdan chmelnyzkyj.jpg|thumb|upright|Mikhail Mikesjins [[Bohdan Khmelnytskyj|Bohdan Khmelnytskij]]-monument foran [[St. Sofia-katedralen (Kyiv)|St. Sofia-katedralen i Kyiv]]. Khmelnytskij dannet på midten av 1600-tallet en ''de facto'' uavhengig ukrainsk stat innenfor tsarens Russland.]]
Ukrainas historie strekker seg tilbake til [[Kyivriket]] (også kalt Kyiv-Rus) som ble dannet i [[vikingtiden]].<ref name="Geographica" /> Her hadde blant annet [[Sverige|svenske]] [[varjager]] stor innflytelse og det er gjort funn av runesteiner og gjenstander med runeinskrifter.{{tr}}

====Det polsk-litauiske samvelde====
Under [[Mongolenes invasjon av Kievriket]] gikk Kievriket i oppløsning rundt 1200.<ref name="Kolsto1999" /> Etterfølgerstatene kom etter hvert under polsk og litauisk innflytelse, og store deler av Ukraina (inkludert Kyiv-området og Volhynia) ble etter hvert en del av [[Polen-Litauen|Det polsk-litauiske samvelde]].<ref name="Geographica">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land | isbn = 3829024835 | utgivelsessted = Köln | forlag = Könemann | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016022948120 | side = }}</ref> Polske godseiere dannet i det nåværende vestlige Ukraina en overklasse.<ref name="Clozier" /> Det polske styret førte til katolsk innflytelse på den ortodokse kirken i området.<ref name="FFI" /> Den kommersielle og intellektuelle eliten brukte polsk til fortrengsel for det ukrainske folkespråket. På 1600-tallet snakket en stor del av godseierne i Ukraina polsk og var katolske, mens landarbeiderne snakket ukrainsk og var ortodokse.<ref name="SnyderMB">Snyder, Timothy (2022): Krigen i Ukraina er en kolonikrig. ''Morgenbladet'', 20. mai 2022, s. 20.</ref> Etter press gikk en del ortodokse prester med på å anerkjenne paven mot å få bevare sitt [[kirkeslavisk]]e ritualet.<ref name="Aschehoug1951" />

====Polsk og russisk styre====
På midten av 1600-tallet ledet [[Bohdan Khmelnytskyj]] ukrainske [[kosakker]] i et opprør mot polakkene,<ref name="FFI" /> og dannet [[Det kosakkiske hetmanatet]]. Opprøret var støttet av [[Tsar-Russland]], mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen til [[den polsk-russiske krig (1654–1667)]]. Krigen ble avsluttet ved inngåelsen av [[Andrusovo-traktaten]], der de ukrainske områdene øst for elven Dnipro ble avstått til Russland.<ref name="Geographica" /> Russland var på denne tiden inne en periode med sterk geografisk ekspansjon også østover i det nordlige Asia.<ref name="SnyderMB" /> Ukraina ble på denne tiden preget av strid mellom Russland og Polen om herredømmet.<ref name="Aschehoug1951" /> Under [[Polen-Litauens tre delinger|Polens tre delinger]] på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i det [[Det russiske keiserdømmet|russiske imperiet]].<ref name="Geographica" /> [[Galicja]] tilfalt [[Østerrike-Ungarn]]. Tsaren erobret [[Guvernementet Bessarabia|Bessarabia]] fra [[Det osmanske rike]] i 1812.<ref name="Garner" />

[[Perejaslav-traktaten]] av 1654 anses som grunnlaget for unionen mellom Ukraina og Russland.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = McDowell, Bart | utgivelsesår = 1979 | tittel = Reise gjennom Russland: Sovjetunionen idag | isbn = 8252509886 | isbn = 8251607361 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091638034 | side = }}</ref> Perejaslav-avtalen førte østlige og sørlige deler av dagens Ukraina under russisk styre. Den ortodokse kirken i i disse områdene ble da underlagt patriarken i Moskva (fra 1686), mens det vestlige for en stor del forble gresk-katolsk.<ref name="Tymczuk" />

Krim har vært hjemsted for mange folkeslag og ble blant annet kolonsert av grekere i antikken. På Krim konverterte tyrkisktalende [[khazarer]] til [[jødedom]]men og det ga opphav til to folkegruppe: [[krimtsjaker]] (offer for [[holocaust]]) og karaimer. På [[Katarina den store]]s tid ble Krim erobret av Russland i 1783 og området ble russifisert - mange tatarer flyktet da til Tyrkia. Etter den russiske revolusjonen fikk Krim status som autonom republikk knyttet til den russiske delrepublikken. Stalin tvangsflyttet 18. mai 1944 tatarer fra Krim fordi Stalin mente de samarbeidet med den tyske krigsmakten.<ref name="detbeste" />

====Katarinas erobring av de sørlige områdene====
Den sørlige ukrainske [[steppe]]n, [[Bessarabia]], [[Krimhalvøya]] og de nordlige breddene til [[Azovhavet]] og [[Svartehavet]] var for en stor del kontrollert av muslimske tyrkisktalende nomader. Få slaviske bønder hadde forsøkt å slå seg ned i området. Etter Russlands militære erobring av området rundt 1790 var det for en stor del folketomt og tsarregimet satten tsaren i gang om omfattende kolonisering av dette [[Novorossija]]. Til området flyttet etniske tyskere, serbere, bulgarere, jøder, moldovere, russere og etniske ukrainere; på denne måten fikk området en mangfoldig etnisk sammensetning.<ref name="Kolsto1999"/> På 1700-1800-tallet flyttet et stort antall etniske russere til Novorossija og områdene øst for elva Dnipro.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Eriksen, Nina  | utgivelsesår = 2000 | tittel = Variasjoner i minoritetspolitikk: en sammenliknende studie av åtte østeuropeiske land | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Senter for samfunnsforskning | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011032805042 | side = }}</ref>

Katarina den store oppmuntret på slutten av 1700-tallet til kolonialisering av Ukraina for å utvikle jordbruket der. I det østlige Ukraina og områdene ved Svartehavet besto overklassen på landet russisk (eller russifisert ukrainsk) adel og i byene av jøder, grekere og armenere. På landsbygda var etniske ukrainere i flertall.<ref name="Kommisrud" />

====Nasjonalisme====
En egen ukrainsk nasjonalfølelse utviklet seg på 1800-tallet, ble undertrykket av [[Nikolaj I av Russland|tsar Nikolaj]] og fikk liten praktisk politisk betydning.<ref name="FFI" /> Kirker forent med Roma men av søslig liturgisk tradisjon var utbredte i det som nå er Belarus og det vestlige Ukraina, og ble under russisk styre undertrykket og i 1839 forbudt av tsaren. Befolkningen ble tvunget til å slutte seg til den russisk-ortodokse kirke i stedet. Deres religiøse identitet var også blitt en etnisk markør og de tilhørende snakket belarusisk eller ukrainsk språk.<ref name="Garner" /> Tsaren ville ikke anerkjenne ukrainere som egen nasjonalitet og forbød i 1876 å utgi bøker på ukrainsk. Den ukrainske nasjonalbevegelsen fikk etter hvert sentrum i Lviv (da under Østerrike-Ungarn). Nasjonalistene hevdet at ukrainerne var et eget folk og dyrket minnet om Kyiv-rivet og kosakkene. Nasjonalistene utnyttet bøndenes motvilje mot russisk og polske godseiere. [[Taras Sjevtsjenko]] gjorde ukrainsk til litteraturspråk. Da Østerrike innførte allmenn stemmerett i 1907 fikk de ukrainske nasjonalistene politisk betydning i Galicja. I 1906 ble noen nasjonalister valgt inn i den russiske dumaen.<ref name="Aschehoug1951" /><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Taras Sjevtsjenko|url=http://snl.no/Taras_Sjevtsjenko|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-04-23|besøksdato=2022-02-21|språk=nb|fornavn=Jostein|etternavn=Børtnes}}</ref> Ukrainsk nasjonalisme ble fremmet av elitegrupper fra 1880 til første verdenskrig.<ref name="det20stater" /> Etter nederlaget i Krimkrigen (1856) og det polske opprøret i 1863-1864 utdefinerte russiske myndigheter ukrainsk som et påfunn og noe som ikke eksisterte. En del ledende ukrainske intellektuelle flyttet til Galicja der de kunne opptre fritt.<ref name="SnyderMB" />

====Kosakkene====
[[Kosakk]]er slo seg på 1400–1500-tallet ned langs midtre deler av elva Dnipro (området var på den tiden den sørligste delen av det polsk-litauiske riket). Kosakkene utviklet der en rekke relativt selvstyrte samfunn. Kosakkene oppsto trolig ved en blanding av livegne bønder (som hadde unnsluppet) og rytterfolk fra steppene. Fra rytterfolkene overtok kosakkene skikker og militære ferdigheter til hest. Kosakkene var bønder (ikke [[nomade]]r) som de fleste ukrainere. Kosakkene var ortodokse og ikke katolikker som polakkene, mens tatarene litt lenger sør var muslimer. Kosakkene fikk på denne måten en egen identitet og beholdt selvstyre innenfor det polske riket. Kosakkene ble brukt i grensevernet mot tatarene. Under [[Bohdan Khmelnytskyj]]s ledelse gjorde kosakkene i 1648 opprør mot den polske kongen og rykket med sine styrker frem helt til [[Lviv]].<ref name="Kolsto1999" />

Khmelnytskyj gikk i 1654 i forbund med [[Aleksej I av Russland]] ved [[Perejaslav-traktaten]]. I russisk og sovjetisk fremstilling dreide dette seg om «gjenforening» av russere og ukrainere, og ble i 1954 feiret med å overføre [[Krim]] til den ukrainske sovjetrepublikken. I 150 år etter Perejaslav-traktaten beholdt kosakkene selvstyre innenfor det russiske riket. Under [[Ivan Masepa]]s ledelse gjorde kosakkene opprør i 1708 og fikk støtte av [[Karl XII av Sverige|Karl den 12.]] som ble slått av tsar [[Peter den store]]s hær ved [[Poltava]] ([[Slaget ved Poltava]]). I russisk fremstilling er Masepa en forræder, mens i ukrainsk fremstilling er han en frihetskjemper. [[Katarina den store]] oppløste de selvstyrte kosakk-samfunnene i 1775 etter kosakkopprør ledet av [[Jemeljan Pugatsjov]]. Katarina innførte [[livegenskap]] etter russisk mønster i Ukraina i 1773. Historien om kosakkene ble brukt av ukrainske nasjonalister i Vest-Ukraina under [[perestrojka]].<ref name="Kolsto1999" /><ref name="Sovjetunionen" /><ref name="Kommisrud">{{ Kilde bok | forfatter = Kommisrud, Arne | utgivelsesår = 1996 | tittel = Stat, nasjon, imperium: Habsburgmonarkiet, Tsar-Russland og Sovjetunionen : et historisk sosiologisk perspektiv | isbn = 8243000674 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Spartacus | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010030803015 | side = }}</ref>

===Den russiske revolusjonen===
{{Utdypende artikkel|Russifisering av Ukraina}} 
Etter sammenbruddet av de russiske og østerrikske imperiene, som følge av første verdenskrig og [[den russiske revolusjon]]en i [[1917]], vokste det frem en ukrainsk selvstyrebevegelse, og i løpet av årene [[1917]]&ndash;[[1920]] oppsto det flere kortvarige ukrainske statsdannelser.<ref name="Kolsto1999" /> Blant disse var [[Nestor Makhno]]s anarkistiske rådsrepublikk, [[Den ukrainske folkerepublikk]] og [[Den ukrainske stat|Hetmanatet]]. [[Bolsjevik]]ene fikk imidlertid overtaket i [[den russiske borgerkrigen]], og etter [[den polsk-sovjetiske krig]] gikk de vestlige delene av Ukraina til [[Polen]] mens hoveddelen av landet i 1919 ble til [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk|den ukrainske sovjetiske sosialistrepublikk]], en av grunnleggerstatene i [[Sovjetunionen]]. Ukraina fikk store ødeleggelser etter borgerkrigen i forbindelse med revolusjonen.<ref name="geografisk6" />

Ukraina dannet 30. desember 1922 sammen med Russland, Belarus og den [[Transkaukasia]] ''Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker'' (Sovjetunionen, en forbundsstat). De sentralasiatiske områdene ble innlemmet senere. I 1920-årene avsto de russiske og ukrainske delrepublikkene områder til den belarusiske republikken slik at denne omtrent fordoblet sitt areal.<ref name="Stang">{{ Kilde bok | forfatter = Stang, Nic. | utgivelsesår = 1963 | tittel = 90 år verdenshistorie 1870–1960 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tanum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016041808006 | side = }}</ref><ref name="detbeste" /> Ukraina var blant de tettest befolkede delen av Sovjetunionen.<ref name="Clozier" /> Ukrainsk ble innført som offisielt språk etter revolusjonen.<ref name="FFI" /> Omtrent halvparten av de 147 millioner innbyggerne i Sovjetunionen i 1920-årene var etniske russere. Ukrainere var med 31 millioner den nest største etniske gruppen.<ref name="det20">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1993 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203170331 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091607023 | side = }}</ref> Ukraina var i areal den tredje største delrepublikken i Sovjetunionen.<ref name="geografisk6">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1982 | tittel = Geografisk leksikon, 6 | isbn = 8202044480 | isbn = 8202044499 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060500037 | side = }}</ref>

=== Mellomkrigstiden ===
[[Fil:Померла дитина на вулиці Харкова.jpg|thumb|upright|Millioner av ukrainere døde i hungersnøden kjent som [[holodomor]] (1932–33)]]
Den russiske revolusjonen førte til store ødeleggelser og utarming av Ukraina. Hundretusener av mennesker ble hjemløse og over 1,5 millioner mennesker omkom. Dette regnes som en årsak til at den sovjetiske regjeringen behandlet den ukrainske sovjetrepublikken med en viss forsiktighet,<ref name="Subtelnyj" /> noe som ga grobunn for en oppblomstring av ukrainsk kultur og språk.{{tr}} Fra stiftelsen til 1928 hadde den ukrainske delrepublikken utstrakt selvstendighet innenfor kultur og utdanning. I 1929 begynte sentralregjeringen med tvangskollektivisering og ambisiøse femårsplaner.<ref name="det20stater" /> Denne politikken ble kraftig reversert tidlig i 1930-årene, da [[Josef Stalin]] etter hvert overtok makten i det sovjetiske kommunistpartiet og Sovjetunionen.

Fra sent i 1920-årene og utover i 1930-årene gjennomgikk Ukraina en hurtig industrialisering. Parallelt med dette iverksatte Stalin tvungen [[kollektivisering]] av landbruket, og i 1932–1933 opplevde landet en sultkatastrofe, kjent som [[holodomor]]. Industrialiseringen og kollektiviseringen falt sammen med Stalins gjennomgripende utrenskninger i de politiske og kulturelle elitene. Dette foregikk i to perioder (1929-34 og 1936-38), og førte til utryddelse av store deler av den ukrainske kulturelle eliten.

I 1934 ble landets administrasjon flyttet fra [[Kharkov]] til Kyiv. Kharkov er sentrum for en betydelig etnisk russisk befolkning. Kharkov var under revolusjonen bolsjekvikenes viktigste base i Ukraina og ble etter revolusjonen hovedstad.<ref name="detbeste" />

=== Andre verdenskrig ===
{{se også|Østfronten (andre verdenskrig)}}
Tysklands invasjon av Polen vestfra i september 1939, og Sovjetunionens invasjon østfra like etter, førte til en deling av Polen, som avtalt i en hemmelig tilleggsprotokoll i den tysk-sovjetiske [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]. Dermed kom Øst-[[Galicja]] og Vest-[[Volynia]] under sovjetisk herredømme og ble en del av den ukrainske delrepublikken.<ref name="detbeste" />

Sommeren 1940 ble store rumenske landområder avstått til Sovjetunionen, og av disse ble nordlige og sørlige [[Bessarabia]] og det nordlige [[Bukovina]] lagt til den ukrainske sovjetrepublikken, sammen med den sovjetisk okkuperte rumenske Hertsa-regionen. Disse grenseendringene ble internasjonalt anerkjent ved inngåelsen av [[Paristraktatene (1947)|Paris-traktatene]] i [[1947]] mellom de allierte seierherrene i andre verdenskrig og aksemaktene.<ref>Brezianu, A., & Spânu, V. (2010). ''The A to Z of Moldova''. Scarecrow Press.</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Bulgarian, Rumanian, and Hungarian Peace Treaties|publikasjon=The Annals of the American Academy of Political and Social Science|url=https://www.jstor.org/stable/1026637|dato=1948|fornavn=Joseph S.|etternavn=Roucek|bind=257|sider=97–105|issn=0002-7162|besøksdato=2022-02-24}}</ref> Mesteparten av Bessarabia ble etter oppløsningen av Sovjetunionen til det selvstendige landet Moldova, mens [[Budzjak]], den sørligste delen av Bessarabia mellom [[Donau]] og Dnestr, forble en del av Ukraina.<ref name="detbeste" /> Den sørligste delen av Bessarabia (mot Svartehavet) har en stor slavisktalende (ukrainisk og bulgarsk) befolkning.<ref name="Kolsto1999" />

Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 markerte starten på fire års intens krigføring i Øst-Europa. I juli/august 1941 innledet tyskerne en beleiring av Kyiv som endte med russisk overgivelse 23. september. Mer enn {{formatnum:600000}} russiske soldater ble drept eller tatt til fange i forbindelse med denne beleiringen. Kyiv ble i [[1965]] tildelt den sovjetiske æresbetegnelsen ''[[helteby]]'' for den motstanden som ble ytt mot tyskerne. Kyiv ble gjenerobret med enorme tap, spesielt på russisk side, i [[Slaget om Kyiv (1943)|slaget om Kyiv]] i perioden oktober – desember 1943.

Den store majoriteten av ukrainere sto på den sovjetiske siden i krigen. Antallet etniske ukrainere i [[Den røde armé]] er anslått til mellom 4,5 og 7 millioner, og antallet pro-sovjetiske [[gerilja]]soldater under den tyske [[okkupasjon]]en av Ukraina var oppe i {{formatnum:500000}} i [[1944]], der nær halvparten var etniske ukrainere. Det fantes også anti-sovjetiske grupper som kjempet for ukrainsk selvstendighet, både som allierte og motstandere av tyskerne. Størrelsen på disse gruppene har vært vanskelig å fastslå.

Tyskerne ble i første omgang mottatt av en del vestukrainere som frigjørere, men på grunn av tyskernes svært brutale fremferd snudde stemningen seg fort. Det ble gjort få forsøk på å utnytte ukrainernes misnøye med [[stalinismen]]s samfunnsordning og økonomiske politikk, i stedet beholdt man kollektivorganiseringen av landbruket, igangsatte [[pogrom]]er og påbegynte en systematisk avbefolkningspolitikk som forberedelse for tysk kolonisering, blant annet ved å hindre tilførselen av matforsyninger til de store byene. [[Henning von Tresckow]] overtalte [[Günther von Kluge]] til å sende en liten delegasjon av ukrainere til [[Hitler]]; dette var folk som stod på tysk side og ønsket å opprette en bufferstat med en egen hær. Hitler kunne ikke tenke seg å møte noen delegasjon av slavisk opprinnelse, og fikk dem skutt på stedet.<ref>Philipp von Boeselager: ''Vi ville drepe Hitler'' (s. 72), forlaget Dinamo, Oslo 2008, ISBN 978-82-8071-195-3</ref>

I Vest-Ukraina ble det erklært en uavhengig ukrainsk stat. Det ble etablert en [[UPA (geriljahær)|geriljahær (UPA)]] som var den militære grenen av [[Organisasjonen av ukrainske nasjonalister]]. UPA samarbeidet tildels med den tyske krigsmakten i forsøket på å skape en ukrainsk stat. Den tyske okkupanten tok mot militær støtte, men fengslet lederen [[Stepan Bandera]]. I Sovjetunionen ble Bandera ansett som en stor forræder, mens i den vestlige delen av Ukraina ble Bandera feiret som en helt etter oppløsningen i 1990-årene.<ref name="Kolsto1999" />

Store deler av landet, inkludert byer, landsbyer og industri, lå i ruiner etter krigen. Det var mangel på mat og maskiner, særlig vinteren 1945–1946 var vanskelig.<ref name="Stang" /> Det totale antallet ukrainske drepte i andre verdenskrig er anslått til mellom 5 og 8 millioner, og av de om lag 8,7 millioner sovjetiske soldater som ble drept, anslås det at 1,4 millioner var etniske ukrainere. Nazistene utførte systematisk folkemord mot ukrainske jøder. Mellom {{formatnum:500000}} og {{formatnum:600000}} jøder regnes myrdet i Ukraina av nazistene under den andre verdenskrig.

Den tyske okkupasjonen var brutal. Det var omfattende geriljakrig mot okkupasjonsmakten, og deler av geriljaen fortsatte krigen mot den sovjetisk hæren. Ukrainske nasjonalister fortsatte med sabotasje og terror til rundt 1950.<ref name="FFI" />

====Karpato-Rutenia====
[[Fil:Map of Ukraine political simple Oblast Transkarpatien.png|miniatyr|Ukraina med [[Zakarpatska oblast]] i rosa farge.]]
Det historiske området [[Karpato-Rutenia]] på sørvestsiden av [[Karpatene]] tilsvarer omtrent fylket [[Zakarpatska oblast]] i Ukraina. Over 60&nbsp;% ({{formatnum:445000}} personer) av befolkningen før krigen var [[rutenere]] og omkring {{formatnum:115000}} var etniske [[madjar]]er. Jødene var med sine {{formatnum:100000}}–{{formatnum:110000}} personer den tredje største etniske gruppen og utgjorde 15&nbsp;% av befolkningen i regionen. I tillegg var det et lite antall etniske tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere. Karpato-Rutenia var en del av keiserriket [[Østerrike-Ungarn]] frem til [[1. verdenskrig]] og tilhørte i mellomkrigstiden [[Tsjekkoslovakia]]. Ungarn invaderte og okkuperte Karpato-Rutenia i 1938.<ref name="Segal">Segal, R. (2014). Beyond Holocaust Studies: rethinking the Holocaust in Hungary. ''Journal of Genocide Research'', 16(1), 1-23. https://doi.org/10.1080/14623528.2014.878111</ref> Etter den tyske okkupasjonen av Budapest i mars 1944 var Karpato-Rutenia det første ungarsk-kontrollerte området hvor jødene ble deportert til [[Auschwitz]] fra 15. mai. Innen 7. juni var Karpato-Ruthenia tømt for jøder.<ref name="Segal" /><ref name="Braham" /> Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober 1944 ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Miklós Horthy|url=http://snl.no/Mikl%C3%B3s_Horthy|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-01-14|besøksdato=2019-02-09|språk=no|fornavn=Vince|etternavn=Sulyok}}</ref>

I 1945 ble republikken [[Tsjekkoslovakia]] gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia ([[Karpato-Rutenia]]) ble avgitt til [[Sovjetunionen]] i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945. Dette området ble frigjort av den røde arme sommeren 1944.<ref name="Vardy">Vardy, S. B. (1989). Soviet Nationality Policy in Carpatho-Ukraine since World War II: The Hungarians of Sub-Carpathia. ''Hungarian Studies Review'', 16(1-2), 67-91.</ref>

====Galicja====
[[Fil:Ukraine-Halychyna.png|miniatyr|Skisse av det historiske Galicja (gult) fordelt mellom Ukraina (øst) og Polen (vest).]]
Den østlige delen (innenfor [[Dnestr]]s nedbørsområde) av den historiske regionen [[Galicja]] har siden andre verdenskrig ligget innenfor Ukraina.<ref name="Aschehoug">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1969 | tittel = Aschehougs konversasjonsleksikon | isbn = 8203061222 | 
utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012081725004 | side = }}</ref> Ved Polens deling på slutten av 1700-tallet tilfalt Øst-Galicja i 1772 [[Habsburgmonarkiet]], Galitzien og Lodomerien på tysk, mens [[Volhynia]] tilfalt [[Det russiske keiserdømmet]]. Galicja og Lodomeria var det største kronlandet i det habsburgeske riket og inkluderte voivodskapene Ruthenia og Belz med overveiende rutensk befolkning. Lviv ble hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene i [[Det østerrikske keiserrike]] bodde der (omkring {{formatnum:333000}} av offisielt {{formatnum:467000}} i 1850). [[Lemberg]] var på 1800-tallet dominerte av jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50&nbsp;% av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10–20&nbsp;%. Den jødiske befolkningen i Galicja var ved århundreskiftet på over {{formatnum:800000}}, samtidig flyttet mange jøder fra Galicia til Wien. Fra 1857 til 1890 økte tallet på jødiske innbyggere i Wien fra {{formatnum:6000}} til {{formatnum:146000}} slik at hovedstaden i 1890 hadde 12&nbsp;% jødiske innbyggere noen som hadde stor betydning for Wiens kulturelle og politiske liv. Jødene fra Galicia slo seg stort sett ned i [[Leopoldstadt]]. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen, [[haskalá]]. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien. [[Martin Buber]]s familie bodde for en stor del i Lemberg.<ref name="Hrytsak">{{Kilde artikkel|tittel=Lviv: A Multicultural History through the Centuries|publikasjon=Harvard Ukrainian Studies|url=http://www.jstor.org/stable/41036810|dato=2000|fornavn=YAROSLAV|etternavn=HRYTSAK|bind=24|sider=47–73|issn=0363-5570|besøksdato=2020-06-19}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Migration of Galician Jews to Vienna, 1857–1880|publikasjon=Austrian History Yearbook|doi=10.1017/S0067237800015253|url=https://www.cambridge.org/core/journals/austrian-history-yearbook/article/migration-of-galician-jews-to-vienna-18571880/4A59DD0F874C211DF265E1C0DD6EC7AB|dato=januar 1975|forfattere=|fornavn=Anton G.|etternavn=Rabinbach|via=|språk=en|bind=11|hefte=|sider=43–54|issn=1558-5255|besøksdato=2020-06-19|sitat=The largest source of the migration was Galicia, with a vast Jewish population that increased from 448,973 in 1857 to 811,183 at the turn of the century.}}</ref><ref>Stanislawski, M. (2007). ''A Murder in Lemberg: Politics, Religion, and Violence in Modern Jewish History''. Princeton University Press.</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Jews of Galicia under Austrian-Polish Rule, 1869–1918|publikasjon=Austrian History Yearbook|doi=10.1017/S0067237800006330|url=https://www.cambridge.org/core/journals/austrian-history-yearbook/article/jews-of-galicia-under-austrianpolish-rule-18691918/AD5D2FCDCE88F9A7D72462F44B717577|dato=1994|forfattere=|fornavn=Piotr|etternavn=Wróbel|via=|språk=en|bind=25|hefte=|sider=97–138|issn=1558-5255|besøksdato=2020-06-19|sitat=Galicia occupied an important place in the history of the Jewish Diaspora. Galician Jews made up a majority of Habsburg subjects of Mosaic faith and formed a cultural bridge between Westjuden and Ostjuden. Numerous outstanding Jewish political figures and scholars, such as Isaac Deutscher, Karl Radek, and Martin Buber, were born or raised in Galicia, where Zionist and Jewish socialist movements flourished at that time. The unique atmosphere of a Galician shtetl was recorded in Hassidic tales, in the books of Emil Franzos, Manes Sperber, Bruno Schulz, Andrzej Kuśniewicz, and others.}}</ref>

Under [[første verdenskrig]] var det i Galicja kraftige kamper mellom [[Russland|russiske]] på den ene siden og [[Tyskland|tyske]] og [[Østerrike-Ungarn|østerrikske]] styrker på den andre.<ref name="Aschehoug" /> I [[1918]] ble Vest-Galicja en del av den nye [[Polen|polske]] staten, mens den etnisk ukrainske befolkningen i Øst-Galicja erklærte uavhengighet i Lviv i 1918. Etter et kort mellomspill som uavhengig, ble også den østlige delen en del av Polen.<ref name="detbeste"/><ref name=":0">{{Kilde artikkel|tittel=Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:|publikasjon=East European Politics and Societies|doi=10.1177/0888325419831351|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0888325419831351|dato=2019-09-16|fornavn=Grzegorz|etternavn=Rossoliński-Liebe|språk=en|besøksdato=2020-11-06 | issn=0888-3254 }}</ref> [[Hitler-Stalin-pakten|Hitler og Stalins deling]] av området førte til at området øst for elvene San, [[Bug (elv)|Bug]] og Neman ble overtatt av [[Sovjetunionen]] og dette inkluderte en stor del av Galicja. Området hadde ikke tidligere vært omfattet av det russiske imperiet. Den ukrainske opprørsarmeen organisert motstand mot sovjetmakten og samarbeidet til dels med Tyskland om å opprette en ukrainsk stat. Blant vestukrainere ble det rekruttert mannskap til [[SS]]-avdelingen kalt «Galicja».<ref name="Kolsto1999">{{ Kilde bok | forfatter = Kolstø, Pål | utgivelsesår = 1999 | tittel = Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst | isbn = 8200129187 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051208035 | side = }}</ref>

I 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Galicja.<ref name="Ploetz" /> Etter andre verdenskrig ble grensene fra 1944 til 1947 godkjent av [[allierte (andre verdenskrig)|de allierte]], og Polen måtte avstå Øst-Galicja til Sovjetunionen. Grensen mellom Polen og Ukraina følger den tysk-sovjetiske delelinjen fra 1939.<ref name="Aschehoug" />

====Bukovina====
Den nordlige delen av [[Bukovina]] ble annektert av [[habsburgmonarkiet]] i januar 1775 og lagt inn som en region under [[Kongedømmet Galicia og Lodomeria]]. I 1849 ble det skilt ut som et eget [[hertugdømme]]. I 1918, etter [[første verdenskrig]], ble det innlemmet i [[Romania]]. De nordligste distrikter, som er, for det meste, bebodd av etniske ukrainere, ble annektert av [[Sovjetunionen]] i 28. juni 1940,<ref name="Koch">Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. ''The Historical Journal'', 26(4), 891-920.</ref> tapt til Romania igjen i 1941, og gjenannektert i 1945, og er nå del av det uavhengige Ukraina.

=== Etterkrigstiden ===
[[Fil:Pripyat-today.jpg|thumb|[[Tsjernobylulykken]] i 1986 rammet Ukraina hardt. Bildet viser byen [[Pripjat]], som helt siden ulykken har vært en tom spøkelsesby.]]
Sovjetunionen utvidet Ukraina vestover i forbindelse med andre verdenskrig og Stalin beordret i 1945 oppløsning av den gresk-katolske kirke. Den russisk-ortodokse kirke støttet Stalins påtrykk for å «gjenforene» den gresk-katolske med den russisk-ortodokse kirke. Brest-unionen av 1596 ble oppløst ved [[synode]]n i [[Lviv]] i mars 1946. Flere prester og andre troende ble forfulgt og deportert til Sibir. Kirkebyggene ble overlatt til den russisk-ortodokse kirke eller omgjort til annet formål. Gresk-katolikkene fortsatte som undergrunnsbevegelse og i eksil.<ref name="Tymczuk" />

I Vest-Ukraina nær grensen mot Polen fantes til 1950-tallet opprørsgrupper som drev geriljakrig mot det sovjetiske styret.<ref name="Brandt-Hansen"/>

Ukraina fikk store ødeleggelser under andre verdenskrig og gjennomgikk en rask gjenoppbygging til 1950.<ref name="geografisk6" /> I 1960-årene opplevde Ukraina velstandsøkning og under [[Petro Sjelest]] en tiltagende nasjonalisme. Under [[Volodymyr Sjtsjerbytskyj]] ble nasjonalismen undertrykket.<ref name="Have" /><ref name="det20stater" /> [[Tsjernobylulykken]] rammet landet og byen [[Tsjernobyl]] 26. april [[1986]]. Dette var den til da alvorligste ulykken på et atomkraftverk. Tsjernobyl ligger ved grensen til [[Belarus]] som på grunn av vindretningen fikk mest av de radioaktive nedfallet.<ref name="detbeste" /><ref name="europa" />

Den ukrainske nasjonalbevegelsen, ''Narodni Rukh'', ble stiftet i 1989. Kommunistenes monopol ble opphevet og det ble gjennomført flerpartivalg til parlamentet i 1990.<ref name="det20stater" />

===Etter Sovjetunionen===
{{se også|Oppløsningen av Sovjetunionen|Minsk-avtalen}}
Kommunistene beholdt makten etter frie valg i 1990, men<ref name="kunnskapsforlaget" /> kommunistpartiet ble oppløst i 1991.<ref name="det20stater" /> Ukraina ble en uavhengig stat da [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionen ble oppløst]] i [[1991]] og erklærte seg selvstendig 24. august 1991.<ref name="Kolsto1999" /> [[Ukrainas uavhengighetserklæring|Uavhengighetserklæringen]] ble bekreftet ved en [[Folkeavstemningen over Ukrainas selvstendighet 1991|folkeavstemning om uavhengighet i desember 1991]]. Russland forsøkte ikke å holde på de andre statene med makt.<ref name="Bukkvoll" /> Sammen med Russland og Belarus stiftet Ukraina [[Samveldet av uavhengige stater]] i desember 1991. I 1996 gikk Belarus inn et forbund med Russland, men beholdt suvereniteten.<ref name="detbeste" /> [[Leonid Kravtsjuk]] ble det uavhengige Ukrainas første president.<ref name="det20stater" /> Valgene i 1994 viste tydelig skille mellom et nokså russiskvennlig Øst-Ukraina og et mer nasjonalistisk Vest-Ukraina.<ref name="detbeste" /> Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det strid med Russland om territorier (Krim og de østlige regionene) samt våpen, krigsskip og baser.<ref name="Damm" /><ref name="kunnskapsforlaget" /> Ved oppløsingen av Sovjetunionen ble en del [[atomvåpen]] stående i Ukraina.<ref name="europa">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1994 | tittel = Et nytt øst-vest skille i Europa? | isbn = 8291165068 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Europa-programmet | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007121304025 | side = }}</ref>

Etter oppløsningen av Sovjetunionen var Ukraina den tredje største atomvåpenmakt i verden. I 1994 ga Ukraina fra seg atomvåpene mot at Russland, USA og Storbritannia garanterte landets grenser.<ref>Tjønn, Halvor: Ein tragedie for Ukraina og for Russland. ''Dag og Tid'', 25. februar 2022, s2-3.</ref>

Høsten [[2004]] ble det avholdt [[Presidentvalget i Ukraina 2004|presidentvalg i Ukraina]]. Beskyldninger om valgfusk førte til en politisk krise i landet, og hendelsene fikk raskt navnet [[oransjerevolusjonen]]. De fredelige demonstrasjonene tvang gjennom omvalg. [[Viktor Janukovytsj]] tapte presidentvalget etter omvalg, og [[Viktor Jusjtsjenko]] ble ny president.<ref name="Bukkvoll" /> Janukovytsj vant det neste presidentvalget, i 2010, og styrte landet frem til februar 2014, da han ble avsatt etter omfattende demonstrasjoner hvor flere titalls mennesker ble drept.

====Ukraina i internasjonal politikk====
[[Fil:Msc 2007-Saturday, 09.00 - 11.00 Uhr-Wildgrube042 Putin.jpg|thumb|[[Vladimir Putin]], Russlands president, under [[Den internasjonale sikkerhetskonferanse|sikkerhetskonferansen i München]], februar 2007, der han i sin tale advarte USA og NATO-landene mot innringing av Russland ved at stadig flere land ble tatt opp som medlemmer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.cato.org/commentary/did-putins-2007-munich-speech-predict-ukraine-crisis|tittel=Did Putin’s 2007 Munich Speech Predict the Ukraine Crisis?|besøksdato=2022-02-25|forfattere=Ted Carpenter|dato=24. januar 2022|verk=www.cato.org|sitat=indications that Russian leaders are alarmed and angry at NATO’s growing encroachment on Russia’s security zone have been building for years. Indeed, Boris Yeltsin complained about the first stage of NATO expansion that brought Poland, the Czech Republic, and Hungary into the alliance in 1998.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://thehill.com/opinion/international/593857-fifteen-years-after-munich-putin-is-driven-by-the-same-fears|tittel=Fifteen years after Munich, Putin is driven by the same fears|besøksdato=2022-02-25|dato=2022-02-12|fornavn=Deborah|etternavn=Todd|språk=en|verk=TheHill|sitat=One of the most remembered elements of Putin’s 2007 speech is his condemnation of the policy of NATO’s eastward expansion, toward which he and his government had previously oscillated between hostility and tolerance. Putin questioned whether NATO’s expansion was targeted at Russia and if the West sought to box in the nation.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Opinion {{!}} Putin warned the West 15 years ago. Now, in Ukraine, he’s poised to wage war.|url=https://www.washingtonpost.com/opinions/2022/02/20/putin-ukraine-nato-2007-munich-conference/|avis=Washington Post|besøksdato=2022-02-25|issn=0190-8286|språk=en-US|etternavn=David Ignatius|dato=20. februar 2022|sitat=“NATO has put its front-line forces on our borders,” Putin complained, bemoaning the alliance’s eastward expansion. Citing what he claimed were Western promises not to move east of Germany, he said, with bitter sarcasm: “We have the right to ask: Against whom is this expansion intended?” I watched Putin’s speech that day and have to admit: It didn’t make much of an impression. Sen. Lindsey O. Graham (R-S.C.) criticized it as a return of Cold War rhetoric, but America was fighting two hot wars then, in Iraq and Afghanistan, and Putin’s Russia seemed too feeble to worry about.}}</ref>]]
[[USA]]s politikk gikk fra midten av 1990-årene ut på å hindre russisk dominans over Ukraina,<ref name="FFI">{{ Kilde bok | forfatter = Rekkedal, Nils Marius | utgivelsesår = 1995 | tittel = Ukraina: i klemme mellom Russland og Vesten | isbn = 8246400452 | utgivelsessted = Kjeller | forlag = Forsvarets forskningsinstitutt | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062808132 | side = }}</ref> mens Russlands politikk etterhvert handlet om å hindre at Ukraina nærmet seg de vestlige landene for eksempel gjennom NATO-medlemskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2009-02-12|tittel=Crimea after the Georgian Crisis|besøksdato=2022-02-21|dato=8. juli 2009|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2009-02-12}}</ref> Ifølge [[Zbigniew Brzezinski]] gjør Ukrainas beliggenhet landet til et av fem nøkkelområder i verden. Ukrainas selvstendighet gjør ifølge Brzezinski Russland til en overveiende asiatisk stat med få strategiske muligheter i vest og sør.<ref name="Hedenskog">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2005-01-06|tittel=Ukraina mellan öst och väst före och efter den orangea revolutionen|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Jakob Hedenskog|dato=17. mars 2005|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2005-01-06}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Geopolitical pivot points|publikasjon=The Washington Quarterly|doi=10.1080/01636609609550224|url=https://doi.org/10.1080/01636609609550224|dato=1996-12-01|fornavn=Zbigniew|etternavn=Brzezinski|serie=4|bind=19|sider=206–216|issn=0163-660X|besøksdato=2022-02-21}}</ref> For mange russere var Ukrainas selvstendighet det mest problematiske ved oppløsningen av Sovjetunionen blant annet fordi Ukraina ble ansett en naturlig del av Russland.<ref name="Have">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2002-02-03|tittel=Mellem Prag og Moskva – den ukrainske dissidentbevægelse under Brezjnev|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Allan Have Larsen|dato=2002|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2002-02-03}}</ref> [[Vladimir Putin]], Russlands president, har argumentert med at Ukraina av historiske grunner hører sammen med Russland og at ukrainere er en slags russere og ikke et eget folk. Russlands ledelse frykter at NATO-medlemskap kan føre til at USA bygger opp baser eller annet militært nærvær i Ukraina (raketter nord i Ukraina vil kunne nå Moskva på 10 minutter).<ref name="Bukkvoll" /> Ukrainske myndigheter ønsket i de første årene etter oppløsningen av Sovjetunionen å motstå russisk press og dominans blant annet gjennom samarbeid med Tyrkia og med Moldova om å hindre russisk dominans i [[Transnistria]].<ref name="europa" />

Det russiske perspektivet er preget av fortid som imperium. Belarus, Ukraina og Russland har samme historiske utgangspunkt i Kyiv-riket og russiske historikere på bakgrunn av dette hevdet at Moskva-riket (Russlands forløper) er Kyiv-rikets rettmessige arvtaker. De tre landene har nære språklige, kulturelle og religiøse forbindelser. Belarusisk og ukrainsk språk har blitt betraktet som dialekter av russisk. Fra russisk perspektiv er det vanskelig å akseptere de to andre landene som egne stater, særlig for Ukraina som betraktes som Russlands opphav. Før 1991 hadde Ukraina to korte perioder (1648–1654 og 1918–1922) som selvstendig statsdannelse.<ref name="Brandt-Hansen"/>

Professor Jo Jakobsen ved NTNU sier russiske myndigheter under Putin har et geopolitisk perspektiv. Putins prioriteringer handler om innflytelse over naboland og overlevelse for hans eget regime. Fra regimets perspektiv kan vellykkede demokratier i naboland som Ukraina smitte over på russerne som kan bli inspirert til å gjør opprør og true regimet. Dette er ifølge Jakobsen bakgrunnen for at Putin finner Ukrainas «vestvending» (for eksempel gjennom EU-medlemskap) uakseptabel. Det russiske regimet ønsker kontroll over sin tradisjonelle innflytelsessfære ved en reversering av utviklingen etter slutten av den [[kalde krigen]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nettavisen.no/12-95-3424248796|tittel=Ekspert forklarer: Slik tenker Russland og derfor angriper de|besøksdato=2022-02-24|dato=2022-02-24|fornavn=Henrik|etternavn=Heldahl|språk=no|verk=Nettavisen}}</ref>

=====Russisk hegemoni=====
[[File:Ukraine census 2001 Russian.svg|thumb|Ukraina 2001 folketelling andel med russisk som morsmål]]
Forestillingen om Ukraina som en del av det historiske Russland har historisk bakgrunn. Det russiske imperiet har vært ikke ett Russland, men tre Russland: «Lillerussland» - «malorossy» (Ukraina), Hviterussland - «belorusy» (Belarus) og  [[Storrussland]] - «velikorossy» (Russland selv).<ref>[https://www.independent.co.uk/news/world/europe/historical-roots-russia-ukraine-b2018532.html How the Ukraine crisis has centuries-old roots in Russian imperialism] www.independent.co.uk  av David Keys, dato Søndag 20 Februar 2022. Sitat: Russian national and territorial identity - partly originating in the ethos of the Czarist imperial system - has always reflected the old ideology that, at its core, the Russian Empire consisted of not one, but three Russias: Little Russia (Ukraine), White Russia (Belarus) and Great Russia (Russia itself).
Indeed, the czars’s title was “Emperor of all the Russias” and the head of the Russian Orthodox Church is still called the “Metropolitan of Moscow and of all Rus” (Rus being the original medieval name for the territories of Russia, Ukraine and Belarus). Those three “Russias” were also the core constituent republics of the Soviet Union, until its collapse 31 years ago.</ref> «Russkie» var en større kategori som omfattet alle tre gruppene. Sammen utgjorde de tre gruppene det som offisielt ble kalt «det treenige russiske folket» (triednyj russkij narod).» «Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet.» – og ukrainere utsatt for en massiv russifisering, ifølge [[Pål Kolstø]].<ref name="pkolsto">[https://forskersonen.no/historie-kronikk-meninger/russernes-broderkjaerlighet-til-ukrainerne-og-putins-angrep-pa-ukraina-hvor-er-sammenhengen/1992978 Russernes broderkjærlighet til ukrainerne og Putins angrep på Ukraina: Hvor er sammenhengen?] forskersonen.no Pål Kolstø kronikk  07. mars 2022.
sitat: Før revolusjonen i 1917 fantes det en folketellingskategori som het «russkie». «Russkie» er det dagens russere kalles, men på 1800-tallet ble etniske russere omtalt med et annet navn: «velikorossy», eller «storrussere». «Russkie» derimot var en større kategori mennesker som omfattet ikke bare «russkie», men også «belorusy» (eller hviterussere) og en tredje gruppe kalt «malorossy», eller «lillerussere».
Malorossy-ene var identisk med dagens ukrainere. Sammen utgjorde de tre gruppene det som offisielt ble kalt «det treenige russiske folket» (triednyj russkij narod). 
(...)
Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet, og for å forhindre at ukrainsk identitet tippet i retning av det polske, ble det bestemt at ukrainerne måtte gjennomgå massiv russifisering. Et hemmelig dekret fra Innenriksdepartementet i juli 1863 – det såkalte Valuev-sirkulæret etter innenriksminister Pyotr Valuev – erklærte at «et eget lillerussisk språk har aldri eksistert, eksisterer ikke og skal ikke eksistere. Det (lillerussiske) språk som brukes av vanlige mennesker, er kun russisk som er blitt forkvaklet gjennom polsk påvirkning».</ref>

Den russiske statsviteren Andriy Okara (i en bokanmeldelse av to bøker om emnet) har beskrevet graden av russiskhet eller ukrainskhet som avgjørende for (bøkenes) syn på områder i Ukraina. Med en [[ironi]]sk [[Religion|religiøs]] [[retorikk]], hvor Ukraina deles i minst fire soner basert på graden av «renhet», og  hvor [[Det Hellige Russland]] «(i en Moskva-sentrisk betydning)» er idealet, blir [[Krim]] satt høyest som «opprinnelig russisk land», sett som et «rent» område uten ukrainsk tilstedeværelse av betydning. Så, i forhold til logikken av denne «hellige geografi», kommer Donbas sammen med [[Luhansk oblast|Luhansk-regionen]]. Syd («[[Novorossija|Novorossiya]]»), [[Kharkiv oblast|Kharkiv]], [[Sumy oblast|Sumy]], [[Tsjernihiv oblast|Chernihiv regionene]] som allerede er litt «forurenset» av «Ukrainskhet», men ikke «dødelig». Så kommer det sentrale Ukraina - [[Det Kosakkiske Hetmanatet|(Det Kossakkiske) Hetmanate]] eller  [[Lillerussland]] i original smal betydning, som uavklart men ikke åpent fiendlig.  Som et bilde på «helvete på jord» kommer det [[Høyrebreddsukraina|vestlige Ukraina]] og framfor alle  [[Galicja|Galicia]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.ji.lviv.ua/n18texts/okara.htm|tittel=Андрій Окара|besøksdato=2023-03-08|verk=www.ji.lviv.ua|arkiv-dato=2018-10-23|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181023180932/http://www.ji.lviv.ua/n18texts/okara.htm|url-status=yes}}</ref>

Ved folketellingen i Ukraina i 2001 oppga 77,8 % av folketallet i Ukraina at de var av [[Ukrainere|ukrainsk etnisitet]].<ref name="ukrcensus.gov.ua"/> 14,8 % av de som oppga ukrainsk etnisitet oppga at morsmålet deres var [[russisk]], resten oppga [[ukrainsk]] som morsmål.<ref name="ReferenceB"/> Forståelsen av et etablert russisk [[hegemoni]] over Ukraina og områder i Ukraina, er under press av nasjonalistbevegelser, ukrainsk identitet og vestlig innflytelse.<ref>[https://forsvaretsforum.no/historie-kronikk-russland/hvor-russisk-er-ukraina/249571 Hvor russisk er Ukraina?] forsvaretsforum.no Olivia Durand 27.02.2022 sitat:Kulturelt hegemoni i Ukraina. Fremveksten til den ukrainske nasjonalistbevegelsen i det 19. århundret ble av russiske myndigheter oppfattet som et tegn på forstyrrende innflytelse fra utlandet – kanskje til og med et resultat av et vestlig komplott. Ukrainsk identitet ble omtalt som underlegen en for det meste urban, russisk høykultur, og det ukrainske språket ble forbundet med landsbygda. (...) Da Ukraina ble uavhengig i 1991 besto én tredjedel av befolkningen av disse russofile migrantene og etterfølgerne deres, spesielt i det industrielle øst og på Krim. Inntil denne dag huser Ukraina den største russisktalende befolkningen utenfor Russland.
I 1991 stemte 90 prosent av befolkningen for et uavhengig Ukraina. Nå, 30 år senere, betrakter Ukraina seg selv som en postkolonial og multinasjonal stat – hverken som «russisk» eller «liten». Samtidig fortsetter russiske politikere å gi Ukraina en russisk innramming for egen vinnings skyld, ignorer dette synet hvordan Ukraina har holdt stand i møte med tvungen assimilering, kulturell differensiering, imperialistisk krigerskhet og kolonial utnyttelse for å bli sitt eget land.</ref>

====Euromajdan====
{{Utdypende|Euromajdan}}
[[Fil:Euromaidan in Kiev 2014-02-19 12-06.jpg|thumb|Fra ''Euromajdan'', [[Majdan Nezalezjnosti]] i Kyiv, ''Budynok Profspilok'' (fagforeningsbygget) i brann (foto 19. februar 2014)]]
«Euromajdan» var en bølge av demonstrasjoner og sivil uro som begynte natt til 
[[21. november]] [[2013]] med offentlige protester i [[Majdan Nezalezjnosti]] i Kyiv. Protesten var opprinnelig studentledet og skjedde på bakgrunn av [[Viktor Janukovitsj]]s og hans regjerings beslutning om å utsette signeringen av en tilknytningsavtale med [[EU|Den europeiske union]] og i stedet velge tettere bånd til Russland og [[Den eurasiske økonomiske union]]. Omkring 100 demonstranter og 15–20 politifolk døde i urolighetene.<ref name="Bukkvoll" /> [[Viktor Janukovitsj]] forlot presidentpalasset i Kyiv 22. februar 2014.

Janukovitsjs fall var bakgrunn for at [[Vladimir Putin]], Russlands president bestemte seg for å annektere Krim. [[Pervyj kanal]] fremstilte Janukovitsjs fall som at det hadde bragt Ukraina nær politisk sammenbrudd og at befolkningen på Krim måtte reddes å innlemme halvøya i Russland. Putin fremsto dermed som en redningsmann.<ref name="Bukkvoll" /><ref name="Flemming">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2015-03-02|tittel=Italesættelsen af en annektering: Rusland og Krim|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Flemming Splidsboel Hansen|dato=7. oktober 2015|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2015-03-02}}</ref> Ukrainske myndigheter avskaffet etter dette russisk som offisielt språk i Ukraina.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/meninger/hvor-er-den-voksne-i-rommet/75435997|tittel=Hvor er den voksne i rommet?|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-21|fornavn=Morten|etternavn=Strand|språk=no|verk=dagbladet.no|sitat=.... etter revolusjonen i 2014, da den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj måtte rømme for livet fra demonstrantene som behersket gatene i hovedstaden Kyiv, så var det første de nye makthaverne gjorde å vedta en lov som med et pennestrøk fjernet russisk som offisielt språk.}}</ref>

====Krim====
{{utdypende|Russlands anneksjon av Krim i 2014}}
Sovjetunionens ledelse, med [[Nikita Khrusjtsjov]] i spissen, vedtok i 1954 å overføre halvøya [[Krim]] fra den russiske til den ukrainske republikken. Hovedstaden Simferopol ligger i det berglendte innlandet, mens [[Sevastopol]] har en stor flåtebase og [[Jalta]] var et av sovjetunionens mest populære feriesteder ved Svartehavet. Etniske russere utgjorde flertallet på Krim og ved oppløsningen av Sovjetunionen krevde selvstyre eller forening med Russland. Tatarene på Krim støttet Ukraina i striden om Krims status.<ref name="detbeste" /> Overføringen til den ukrainske delrepublikken hadde på den tiden få praktiske konsekvenser for befolkningen og ble stort sett oppfattet som en symbolsk gest. Khrusjtsjov argumenterte med at transportavstanden var mye kortere til Kyiv enn til Moskva. Etter oppløsningen av Sovjetunionen forble Krim en del av Ukraina og fikk da en særegen status som autonom republikk. Russland og Ukraina anerkjente gjensidig hverandres grenser i 1990-årene, blant annet ved vennskapsavtalen av 1997, inkludert Krim. I Russland pågikk en kampanje, blant annet i parlamentet, for å oppheve overføringen fra 1954.<ref name="Flemming" /><ref name="Bukkvoll" />
[[Fil:Kerch Strait Bridge, 2018-04-14.jpg|thumb|[[Kertsjbroen]] ble lagt over [[Kertsjstredet]] etter [[Russlands anneksjon av Krim i 2014|annekteringen av Krim]] for å forbinde halvøya direkte med det russiske fastlandet.{{byline|[[ESA]]}}]]
Før Janukovitsjs avgang i forbindelse med ''Euromajdan'' innledet den russiske regjeringen kontakt med prorussiske politikere på Krim. Putin kunngjorde den 26. februar 2014 at Russland hadde startet militærøvelser ved grensen til Ukraina, og et par dager senere dukket flere tusen maskerte russiske soldater (uten militære [[insignier]]) opp på Krim. Russiske spesialstyrker tok den 27. februar kontroll over regjeringsbyggene, og etterhvert også over flyplassene, kringkasting og militære anlegg. De russiske styrkene møtte ikke motstand.<ref name="Bukkvoll" /><ref name="Tolstrup">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2015-03-03|tittel=Ukraines turbulente år: Fra folkeligt oprør til frossen konflikt|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Jakob Tolstrup|dato=7. oktober 2015|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2015-03-03}}</ref> [[Det russiske føderasjonsrådet|Føderasjonsrådet]], overhuset i Russlands parlament, ga i et ekstraordinært møte 1. mars Putin fullmakt til å sende militære styrker til Ukraina for å normalisere og den sosiale og politiske situasjonen. Innbyggerne på Krim stemte ved folkeavstemningen 16. mars for løsrivelse og overgang til Russland. Putin anerkjente 17. mars Krims suverenitet og signerte senere samme dag et dekret som forberedte innlemmelse i Russland (dekretet ble ratifisert av Føderasjonsrådet 21. mars).<ref name="Flemming" /> Etter annekteringen ble skilt på ukrainsk og krimtatarisk fjernet innen noen uker, og russisk valuta ble innført. Det russisktalende flertallet på halvøya var bekvemme med den nye situasjonen, mens krimtatarene (tyrkisktalende muslimer) har av historiske grunner et vanskelig forhold til Russland.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2015-04-10|tittel=Kalle Kniivilä: Krim tillhör oss: imperiets återkomst|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Solveig Avelsgaard Lien|dato=16. desember 2015|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2015-04-10}}</ref>

Fra russisk perspektivet handler det om gjenforening av Krim med Russland, at Krim hadde vært del av Russland i flere hundre år og korreksjon av tabben det var å oveføre Krim til Ukraina i 1954. Fra ukrainsk perspektiv handler det om mangel på respekt for Ukrainas suverenitet og at Russland ikke holdt avtalen fra Budapest i 1994 der Ukraina ga fra seg atomvåpen mot respekt for landets territorielle integritet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2014-02-01|tittel=Historier|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Kristian Lundby Gjerde og Natalia Moen-Larsen|dato=26. juni 2014|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2014-02-01}}</ref> Etter demonstrasjoner vinteren 2014 annekterte [[Russland]] [[18. mars]] [[Krim]]-halvøya etter å ha sendt inn militære styrker, til protester fra Ukraina og de vestlige landene. [[EU]]-landene, USA og blant annet Norge iverksatte flere sanksjoner rettet mot russiske maktpersoner og økonomi.

====Donetsk og Luhansk====
{{se også|Den russisk-ukrainske krig|Krigen i Donbass}}
[[Donetsk oblast]] og [[Luhansk oblast]] har siden 2014 vært delvis kontrollert av pro-russiske separatister. Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene [[Donetsk]] og [[Luhansk]] på opprørernes side av linjen, mens blant annet [[Kramatorsk]] og [[Mariupol]] er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). [[Folkerepublikken Donetsk]] og [[Folkerepublikken Lugansk]] ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. [[Viktor Janukovitsj]], som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.<ref name="Tolstrup" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/world/2022/feb/17/what-is-the-background-to-the-separatists-attack-in-east-ukraine|tittel=What is the background to the separatist attack in east Ukraine?|besøksdato=2022-02-21|dato=2022-02-17|språk=en|verk=the Guardian}}</ref><ref name=":2" /> [[Kramatorsk]] har siden fungert som hovedstad for den delen av Donetsk oblast som er under kontroll av ukrainske sentralmyndigheter.<ref>https://www.politico.eu/article/life-in-ukraines-buffer-zone/</ref> Russiske styrker har uoffisielt vært til stede i området siden 2014.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/drommen-om-et-imperium-og-stormaktsspill-1.15864173|tittel=Drømmen om et imperium og stormaktsspill|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-22|etternavn=NRK|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref name=":1" /> Det har vært uklart om striden i Øst-Ukraina skal defineres som borgerkrig eller som krig med Russland.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/forsker_-russland-har-fatt-det-som-de-vil-1.15864425|tittel=Forsker: Russland har fått det som de vil|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-22|fornavn=Ola|etternavn=Mjaaland|språk=nb-NO|verk=NRK|sitat=– Ukraina opplever at dette har blitt fremstilt som en borgerkrig i Ukraina, noe de mener det ikke er. De mener det er Russland som har kontrollert disse væpnede gruppene siden 2014, sier Flikke.}}</ref>

Bakgrunn for krigen i [[Donbass]] var at Russland okkuperte Krim raskt og uten væpnet motstand februar-mars 2014. Den russiske ledelsen bestemte seg da for støtte russisk-talende separatister i området. Da ukrainske styrker fikk overtaket sommeren 2014 satte Russland inn egne styrker.<ref name="Bukkvoll" />

====Den russisk-ukrainske krisen 2022–2023====
{{pågående hendelse}}
{{se også|Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022}}
[[Fil:Putin and Macron meeting with a large table.jpg|thumb|Frankrikes president [[Emmanuel Macron]] hos Vladimir Putin (Russlands president) 10. februar i et forsøk på å løse krisen.]]
Russlands president, Vladimir Putin, kunngjorde 21. februar 2022 at Russland ville anerkjenne de to utbryterområdene (som da omfattet deler av Luhansk og Donetsk regioner) som uavhengige og ba om Russlands parlament godkjente beslutningen. Putin inngikk samtidig vennskaps- og bistandsavtale med lederne for de to selverklærte republikkene<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/nyheter/anerkjenner-omrader-som-uavhengige/75437980|tittel=Anerkjenner områder som uavhengige|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-21|fornavn=NTB {{!}}, Brage Lie Jor, Kaja Storrøsten, Kjell Erik|etternavn=Berg (Grafikk)|språk=no|verk=dagbladet.no}}</ref> med rett for Russland til å etablere militærbaser og utplassere raketter.<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/world/2022/feb/22/is-russia-invading-ukraine-what-next|tittel=Is Russia invading Ukraine and what will happen next?|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-22|språk=en|verk=the Guardian|sitat=Putin has also sent his military on a “peacekeeping mission” to Ukraine, meaning that Russia will formally occupy sovereign Ukrainian territory for a second time following the 2014 annexation of Crimea. But in this case, Russia has not annexed the territories. A document signed by Putin on Monday also allows him to establish military bases or place missiles in the territories.}}</ref> Putin kunngjorde straks at Russland ville sende «fredsbevarende styrker» inn i området.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/putin-har-beordret-soldater-inn-i-ukraina-1.15863951|tittel=Putin har beordret soldater inn i Ukraina|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-21|fornavn=Martin H. W.|etternavn=Zondag|språk=nb-NO|verk=NRK|sitat=Han påpeker samtidig at Russland siden 2014 har hatt en sterk uoffisiell militær tilstedeværelse i deler av Donetsk og Luhansk. Det betyr at det er noe usikkert hvor store praktiske konsekvenser den siste utviklingen har.}}</ref> Få timer senere ble russiske stridsvogner observert på vei inn i området.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/putin-har-beordret-soldater-inn-i-ukraina-1.15863951|tittel=Putin har beordret soldater inn i Ukraina|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-21|fornavn=Martin H. W.|etternavn=Zondag|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/world/2022/feb/22/russia-strongly-condemned-at-un-after-putin-orders-troops-into-eastern-ukraine|tittel=Russia strongly condemned at UN after Putin orders troops into eastern Ukraine|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-22|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Et flertall i [[FNs sikkerhetsråd]] inkludert USA fordømte Russlands anerkjennelse og at de sendte styrker inn i Ukraina (Russland har vetorett i sikkerhetsrådet).<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/norge-fordommer-russlands-anerkjennelse-av-opprorsrepublikker-1.15863763|tittel=Norge fordømmer Russlands anerkjennelse av opprørsrepublikker|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-21|fornavn=Bjørn|etternavn=Myklebust|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.tv2.no/a/14593767/|tittel=- Et alvorlig brudd på FN-pakten|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-22|fornavn=TV 2|etternavn=AS|språk=no|verk=TV 2}}</ref> Kina fordømte ikke Russlands anerkjennelse av utbryterne.<ref>{{Kilde www|url=https://www.cnn.com/2022/02/22/china/china-ukraine-russia-reaction-united-nations-intl-hnk/index.html|tittel=As the West condemns Russia over Ukraine, Beijing strikes a different tone|besøksdato=2022-02-22|fornavn=Simone McCarthy|etternavn=CNN|verk=CNN}}</ref> I ukene før ble det observert (blant annet på satelittfotografi) russisk styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina og Russland drev militærøvelse inne i Belarus. Amerikanske og britiske ledere advarte om nært forestående invasjon av Ukraina og antok at Russland ville bruke [[falsk flagg]] for å få påskudd til å invadere.<ref>{{Kilde www|url=https://www.cnn.com/2022/02/03/politics/us-alleges-russian-false-flag-ukraine/index.html|tittel=US alleges Russia planning false flag operation against Ukraine using 'graphic' video|besøksdato=2022-02-22|fornavn=Natasha Bertrand and Jennifer Hansler|etternavn=CNN|verk=CNN}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/urix/biden_-russland-kan-angripe-innen-en-uke-1.15861369|tittel=Biden: Russland kan angripe innen en uke|besøksdato=2022-02-22|dato=2022-02-18|fornavn=Marit|etternavn=Kolberg|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>