Redigerer Tysk (avsnitt)

== Høytysk og dialekter ==
[[Fil:German dialect continuum in 1900 (according to Wiesinger & König).png|thumb|300px|Oversikt over den historiske utbredelsen av det tyske språket (før andre verdenskrig). Områdene i blått er plattysktalende områder, områdene i gult er mellomtyske områder og områdene i oransje er øvre tyske områder.
]]
Det tyske standardspråket ble til på 1500-tallet, og ofte har [[Martin Luther]]s bibeloversettelse blitt sett på som opprinnelsen til det felles skriftspråket. Hans standard er basert på et kompromiss mellom dialektene i Sachsen og Bayern. Før dette ble det også skrevet litteratur og sakprosa, men da ble det gjerne skrevet på ulike dialekter. Standardspråket slik det har blitt brukt etter 1700, kalles «Neuhochdeutsch», nyhøytysk. Standardtysk kalles i dagligtale «Hochdeutsch» – høytysk.

Dialektene er imidlertid svært ulike, både i uttale, grammatikk og ordforråd. Nord for den såkalt Benrath-linja betegnes dialektene som nedertysk, eller plattysk. Nedertysk er svært ulikt høytysk, og høytysk ble tidligere lært som et fremmedspråk i nord. I dag er bruken av nedertysk svært begrenset, det høres kun i landdistriktene. Folkemålet i hovedstaden [[Berlin]] er i dag høytysk med noen nedertyske innslag, og berlinerne er kjent for å utelate dativ til fordel for akkusativ. De bruker også det nordtyske «ick» i stedet for «ich» (''jeg'').

Dialektene i Mellom-Tyskland, blant annet i [[Luxembourg]], [[Rhinland]], [[Hessen]], [[Thüringen]] og [[Sachsen]] kalles «Mitteldeutsch» – [[mellomtysk]]. Siden disse ligger noe nærmere standardspråket, har de kunnet eksistere bedre side om side med skriftspråket. Dialekter som Kölsch (fra [[Köln]]) og sächsisch (fra Sachsen) har blitt brukt mye i rocketekster osv., og er godt kjent og rimelig godt forstått av alle.

Dialektene i sør kalles overtysk, som snakkes i ulike dialekter: [[Alemannisk]] i [[Baden-Württemberg]], [[Sveits]], [[Vorarlberg]] i [[Østerrike]] og [[Alsace]]/[[Alsace]], [[frankisk dialekt|frankisk]] i den nordlige halvparten av [[Bayern]] og [[bairisk]] i det sørlige Bayern, det meste av Østerrike ([[østerriksk]]) og [[Sør-Tirol]]. Noen av dialektene oppviser svært alderdommelige trekk, mest utpreget i fjelldialektene i [[Wallis]]/[[Valais]] i Sør-Sveits og Nord-[[Italia]]. Bruken av dialekter er svært utbredt i sør. I Sveits snakker absolutt alle dialekt, og dialektbruken er også svært utbredt i Østerrike, Bayern og deler av sørvest. Disse dialektene blir derimot dårlig forstått av andre tysktalende, og jo lenger sørfra dialekten kommer, jo dårligere blir den forstått.

Standardiseringen har vunnet fram i tiden etter andre verdenskrig. Dette skyldes selvsagt TV og trykte medier, men i tillegg kommer det store antallet flyktninger fra tidligere tysktalende områder i [[Polen]], [[Tsjekkia]], [[Serbia]], [[Baltikum]] og så videre. Disse flyktningene var fremmede for den stedlige dialekten, og dermed måtte mange mennesker bruke mye høytysk i dagliglivet. Man hører ofte at «den beste tysken» snakkes i [[Hannover]]. Hannoveranerne har imidlertid forlatt sin opprinnelige nedertyske dialekt og har lært seg standardtysk til fingerspissene. Også språket i byer som [[Hamburg]], [[Kiel]] og [[Münster]] regnes ofte som «fint». Dialekter med lav status er for eksempel dialektene i [[Sachsen]] og i Rhinland.

I [[Alsace]]/[[Alsace]], som ble fransk i [[1648]], snakker store deler av befolkningen ennå den gamle, alemanniske dialekten, nokså lik den som snakkes i Baden på andre sida av Rhinen, kun ispedd en del franske ord. Når elsasserne trenger et standardspråk, bruker de imidlertid [[fransk]], og høytysk brukes lite.

I [[Luxembourg]] brukes det en mellomtysk dialekt som minner om den i [[Moseldalen]]. I 1984 fikk den skrevne formen av denne dialekten offisiell status i Luxembourg ved siden av høytysk og fransk.

I den italienske provinsen [[Sør-Tyrol]] snakker et flertall av befolkningen en tirolsk dialekt. Her tones imidlertid regionalismen ned, og sydtirolerne understreker sitt språklige og kulturelle fellesskap med Østerrike.