Redigerer Torvtak (avsnitt)

=== Torv ===
Torvlaget var gjerne fra 12 til 20 cm tykt, med 15 cm som et gjennomsnitt. Idealet skal etter den allment kjente tradisjonen ha vært to lag torv, nederst med gresset ned og øverst med gresset opp. I stor utstrekning ble oppskriften forenklet til ett tykt lag «med grassvorden ned mot nevra og molda upp», som så ble jevnet og utfylt med løs jord (Melheim 1933). Ved omlegging av gamle tak ble den gamle torven mellomlagret i hauger på taket. Den ble lagt ut igjen som en blanding av torvklumper og løs jord.
[[Fil:Church at Hof.jpg|thumb|left|Kirke i Hof, [[Island]]. {{byline|Ira Goldstein.}}]]

Det var best å bruke godt gressbundet torv for å hindre uttørking, siging og erosjon. Men ellers spriker tradisjonsstoffet og litteraturen med hensyn til hva slags torv som ble foretrukket. Myrtorv har vært anbefalt som mindre aggressiv mot neveren, mens annen torv, særlig i fjellstrøk, sies å tære bort neveren raskt. Men myrtorv vil krympe ved tørking og danne sprekker som må etterfylles. Sandrik morenejord ble av mange regnet som den beste taktorven. Det vanlige har nok vært å stikke torv på nærmeste eng eller voll, uten å ta spesielle hensyn til jordarten. Uppstad forteller at torv ble tatt på selve tuften når et nytt hus ble satt opp, og at man ellers hentet torv «her og der», gjerne god matjord. Det er kjent fra Hornindal at torv «vart ikkje teke på serleg turre plassar, men heller ikkje på våte myrer»<ref name="Melheim"/>. Fra Nordfjord refererer Hjelmeland at «torven ble tatt på tørrmark, helst var det lyngtorv; myrtorv dudde ikke»<ref name="Hjelmeland"/>.

Bygningsforskeren Jon Bojer Godal har ved å undersøke gamle tak funnet at det var vanlig mange steder å legge et beskyttende skikt nederst mot neveren, deretter et lag mineraljord med mye stein, og øverst et lag torv. Det nederste verneskiktet kunne bestå av [[moser|husmose]] (''Hylocomium splendens''). Mosen inneholder [[tannin|garvesyre]] som gjør den motstandsdyktig mot råte, og den beskytter neveren mot skade på grunn av skarp stein i jordlaget over. Som verneskikt ble også brukt råhumus fra fjellfuruskog, som både  drenerte og beskyttet mot mekanisk skade.

Torvene ble stukket i omtrent kvadratiske stykker, opptil 30 – 40 cm på hver kant. De måtte ikke være tyngre enn et rimelig løft, og størrelsen måtte avpasses etter fastheten, slik at de ikke smuldret opp under transport og håndtering. Tykkelsen avhang av jordart og gress-slag og avgjorde dermed om det trengtes ett eller to lag. 7 – 10 cm var ideell tykkelse<ref name="Melheim"/>.  Legging av torv måtte foregå i takt med nevertekkingen, nedenfra og oppover. Første lag torv måtte raskt på plass før neveren kom i ulage. Stykkene ble lagt kant i kant, og sprekker ble fylt med jordklumper og løs jord. Enten det var et ordnet torvlag øverst, eller mest løs jord med torvklumper, var det tilstrekkelig med røtter og frø til at stedegen vegetasjon raskt etablerte seg og dannet fast torv.

Stedlige engvekster fulgte med og overlevde på taket. Men langvarig tørke kunne svekke vegetasjonen slik at jorden tørket og smuldret opp, for så å bli erodert av vind og regn. Til sikring mot tørke og erosjon har det noen steder vært plantet inn særlig seiglivede vekster som fjellkaur eller rosenrot (''sedum roseum''), smørbukk (''sedum maximum''), svenskeløk (''allium fistolosum'') eller takløk (''sempervivum tectorum''). Den praktiske betydningen var kanskje mindre viktig enn de magiske forestillingene som knyttet seg til de spesielle takplantene, for eksempel at de kunne forhindre brann og lynnedslag.<ref>[[Ove Arbo Høeg]]. ''Ville vekster til gagn og glede''. Universitetsforlaget, 1985. Omarbeidet utgave av: ''Planter og tradisjon : floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973'' (1974). ISBN 82-00-06321-6</ref><ref name="Nordhagen">Nordhagen</ref>  Melheim undersøkte takfloraen i Hornindal og fant bare Sedum roseum utplantet på takene, men til gjengjeld alltid plantet, og på svært mange tak. «Når han var planta i det heile på 15 våningshus og berre 2 andre hus, so syner det kva hus som var mest vyrde. Eg spurte alltid etter kvifor dei hadde planta 'Systergras' (som planten ålment vert kalla i Hornindal) på taket; men det var ingen som vilde vera ved nokon grunn. Sume sa det var fordi planten var so vakker, sume fordi gamle-bestefar hadde ynskt det, sume ogso fordi grannen hadde det slik. Mange trudde dei synte meg noko reint uvanleg; 'for den har eg henta nord i fjella'»<ref name="Melheim"/>.