Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Martin Luther ====
Likevel var det først under [[Martin Luther]] (1483–1546) at ting skjøt fart. Kirken hadde finansiert sine løpende utgifter ved salg av [[avlatsbrev]], det vil si brev som skulle forkorte tilden i [[skjærsilden]] og sikre at man kom inn i himmelen. Luther begynte å kritisere dette, men han gikk lengre. Akkurat som Erasmus av Rotterdam, mente Luther at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk, slik at skriften ble tilgjengelig for flere. Videre kommenterte han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og dermed hadde ikke kirken noen funksjon som mellomledd. Flere sakramenter og ritualer ble regnet som uvesentlige, sølibat og munkeordener skulle avskaffes. Mange flokket seg om ham, og gruppen ble, mer eller mindre uten Luthers hjelp, både antiklerikal (motarbeider geistlighetens innflytelse) og fremmedfiendtlig.<ref name="sekstiseks">Side 66, Koenigsberger</ref> 

Takket være trykkekunsten og vennligsinnede fyrster over relativt store tysk-romerske stater som nå fikk anledning til å kontrollere religionen i sitt land, ble ideene spredt.<ref>Side 77, Palmer/Colton</ref> Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. I tillegg til Luthers protester, hadde mange sine egne. Kirkens verdifulle eiendeler ble offer for ødeleggelse, beslaglegning eller tyveri flere steder. Prester og biskoper ble trakassert, særlig av folk som opplevde at de geistlige hevet seg over allmuen.<ref>Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Selv om Luther hadde overlevd mye på grunn av beskyttelse fra viktige fyrster, skyldtes det også i de første årene at det var en vanskelig prosess å velge ny keiser. Paven støttet [[Frans I av Frankrike|Frans I]] (1494–1547) som ny keiser, men ville ikke påvirke valget ved å gå hardt ut.<ref name="sekstiseks" /> Det ble ikke Frans I, men [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] (1500–1558), som ble konge. Han var allerede konge av Spania, og eide også områder i Burgund og Flandern, i tillegg til Amerika, med mer.<ref>Side 56–57, Lee</ref> Karl V var motsetningsfylt, da han både var sterkt katolsk, men også sterkt humanistisk.<ref>Side 319, Fuglestad</ref> 

Under [[Riksdagen i Worms]] i 1521 nektet Luther å trekke tilbake sine påstander om kirkens vranglære, og ble dermed lyst fredløs. [[Fredrik III av Sachsen|Fredrik den vise]] (1463–1525) av [[Kurfyrstedømmet Sachsen]] var Luthers beskytter, og Luther bodde i kurfyrstens slott i ett år der han oversatte Bibelen til tysk. Dette spredte både Bibelen og det tyske språk langt.<ref>Side 360–361, Greer, Lewis</ref> Resten av de tyske områdene hadde langvarige konflikter. Det startet med at lutheranere angrep kirken stadig oftere.<ref>Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> På midten av 1520-tallet ble det store bondeopprør, og over 100 000 mennesker mistet livet. I 1526 ble det i Riksdagen i Speyer gitt tillatelse til at protestantene skulle tro hva de ville, men tre år senere ble denne tillatelsen trukket tilbake.<ref>Side 325-26, Fuglestad</ref> Motstanden mellom keiser Karl V og den protestantiske adelen ble stadig større, og da keiseren ikke ville godkjenne en protestantisk trosbekjennelse i 1530, dannet de [[Det schmalkaldiske forbund]]. Den stadige gnisningen mellom dette forbundet og keiservennlige katolikker førte til en krig, [[Den schmalkaldiske krig]], som ente med tap for protestantene. Keiseren viste romslighet i fredsavtalen.<ref>Side 105-111, E.G. Rupp: «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>