Redigerer Thorbjørn Egner (avsnitt)

=== Lesebøkene ===
''[[Thorbjørn Egners lesebøker]]'', som utkom i 16 bind fra 1950 til 1972, var lesebøker for klassetrinnene 2. til 9. klasse, med to bøker for hvert klassetrinn. Bøkene ble utgitt av [[Cappelen forlag]], som gradvis ble Egners faste forlag for de fleste av hans utgivelser. Verket vokste gradvis; først ble småskolebøkene fullført, siden ble verket utvidet til å dekke den sjuårige skolen, og til slutt, etter utvidelsen av grunnskolen i 1960-årene, til å dekke hele den nye, niårige skolen. 

Egner sa ved flere anledninger at han «regnet lesebøkene som det viktigste han har gjort»<ref name="TE" />. I motsetning til de fleste andre lesebokverk både før og senere var verket i svært stor grad ''skrevet av'' én hovedforfatter og redaktør. Riktignok trakk Egner inn klassiske tekster fra kulturarven, og han spesialbestilte tekster fra mange samtidige forfattere<ref name="TE" />, men i overveiende grad var lesebokverket én manns verk.

I de to første bindene introduseres to miljøer av gjennomgangsfigurer, som etterhvert møter hverandre. Fra gårds- og bygdemiljø møter leserne Ola-Ola Heia, som Egner først hadde skrevet om i boka ''Ola-Ola som alle dyra var så glad i'' (1942)<ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Karakterutvikling#karakterutvikling/ola_ola_heia Karakterutvikling: Ola-Ola Heia]</ref>. Det andre miljøet var Humlegata i «byen», hvor søsknene Petter og Kari og Brumle Grønn bor. Barna fra de to miljøene møtes etterhvert. Familien Grønn kommer tilbake i femte bind, hvor de reiser på ferie til Sørlandet.

Lesebokverket ble meget godt mottatt, og mange oppfattet det som arvtageren etter [[Peter Andreas Jensen|Jensens]] lesebok fra 1863 og [[Nordahl Rolfsen]]s ''[[Lesebok for Folkeskolen]]'' fra 1892<ref name="BRV" />, hva angår vilje til en ny, samlende og moderne forståelse av barndom og pedagogisk metode: «de ble omtalt som innvarslingen av en ny tid, en annen oppdragelse, en annen lærdom»<ref>Heger 2012, s. 248</ref> og det er sagt at «Med sitt leseverk har Egner gjennomført den tredje store omveltning i den norske leseboks historie.»<ref>Gunnar Jenshus. «Lesebøkene» I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972</ref> Bøkene fikk også godt skussmål som litteratur  og for den gjennomarbeidede formgivningen og, ble nominert til prisen [[Årets vakreste Bøker]]<ref>Heger 2012, s. 260</ref>. Bøkene ble i stor grad også anmeldt ''som litteratur'' i samtidens aviser, og [[Dagbladet]]s barnebokkritiker [[Sonja Hagemann]] mente at «De er demokratiske i den utpreget norske forstand av ordet: Miljøet er preget av trygghet og tillit, det er familien i de helt alminnelige kår.»<ref>Heger 2012, s. 251</ref> 

Verket ble i liten grad kritisert offentlig i sin samtid, men medarbeideren [[Halldis Moren Vesaas]] bemerket i private brev at det var en «bybok»<ref name="AH267">Heger 2012, s. 267</ref>, og biograf Heger peker i ettertid på at «Egners beskrivelser av livet på landet bar preg av hans egne nostalgiske minner fra Sørum mens århundret var ungt. Det var landbruk uten traktor, det var høyonn med ljå og bryne.»<ref name="AH267" /> Andre har pekt på at «realismen er heller stilisert og med en tidskoloritt like mye fra forfatterens barndom som fra leserens.»<ref name="BRV" />

Egners lesebokverk var skrevet i den gamle leseboktradisjonen, hvor leseboka både skulle inspirere til å praktisere den nyervervede leseferdigheten, og dessuten skape et felles kunnskapsrepertoar av allmenndannelse innenfor historie, geografi, samfunnsfag, litterære klassiske tekster og litteratur- og kunsthistorie. Det er et paradoks at Egner sluttførte sitt verk samtidig med at den nye [[Mønsterplan for grunnskolen]] fra 1974 gikk bort fra tanken om en bred allmenndannende [[lesebok]], og dette var en stor skuffelse for Egner personlig.<ref name="TE" /><ref name="BE" /> Bøkene ble likevel brukt til inn på 1980-tallet, og bøkene for småskolen ble sist revidert så sent som i 1981–82.<ref name="BRV" />