Redigerer The Beatles (avsnitt)

=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
Med deres første toppsingel var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «[[Merseybeat]]» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles.<ref>[http://www.slate.com/blogs/browbeat/2013/03/29/the_beatles_and_the_mersey_beat_in_the_latest_blogging_the_beatles_how_the.html The Beatles Lead a Movement] - Slate.com, 29. mars 2013. hentet 7. juli 2015</ref> The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.

Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for [[BBC]] på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.<ref name="Lewishon, side 237">Lewishon, side 237</ref>

==== Debutåret på LP: ''Please Please Me'' og ''With The Beatles'' ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, ''[[Please Please Me (album)|Please Please Me]]'', den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag.<ref name="please"/> Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «[[Twist and Shout]]», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon.<ref name="please"/> De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid.<ref name="please"/> Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.<ref>Side 53, McMillian</ref>

Den neste hiten de ga ut var «[[From Me To You]]», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med [[Helen Shapiro]] i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits.<ref>Side 161, Walter Everett: «The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul» Oxford University Press 2001, Oxford</ref> Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love ''Me'' Do og Please Please ''Me'', hadde denne altså «You».<ref>Ben Zimmer: [http://artsbeat.blogs.nytimes.com/2011/08/29/i-me-mine-the-beatles-and-their-pronouns/?_r=0 I Me Mine: The Beatles and Their Pronouns] - New York Times, 29. august 2011, hentet 12. august 2015. Zimmer tar også opp bruk av personlig pronomen i senere tid, der for eksempel «Nowhere Man» handler om Lennon, men synges i tredjeperson for å skape avstand.</ref> Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «[[She Loves You]]», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.<ref>[http://www.songfacts.com/detail.php?id=17 She Loves You] - Songfacts, hentet 7. juli 2015</ref>

[[Fil:The Beatles and Lill-Babs 1963.jpg|miniatyr|The Beatles og [[Lill-Babs]] i [[Sverige]] 30. oktober 1963. <br><small>(Foto: Mikael J. Nordström/Pressens Bild)</small>]]Det var vanlig praksis i 1960-årene å ikke gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som singel, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene.<ref>[http://www.beatlesbible.com/albums/past-masters/ Past Masters] - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015</ref> Det var heller ingen låter fra andrealbumet ''[[With The Beatles]]'' som ble gitt ut som singel i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «[[Don't Bother Me]]». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet ''Please Please Me''.<ref>[http://www.thebeatles.com/album/beatles With The Beatles] {{Wayback|url=http://www.thebeatles.com/album/beatles |date=20150707042530 }} - The Beatles, hentet 7. juli 2015</ref> Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «[[Money (That's What I Want)]]», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout».<ref>Tony Barrows covertekst fra albumet</ref> Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.

Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til [[Sverige]] for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.<ref>Colin Fleming:[http://www.theatlantic.com/entertainment/archive/2013/10/50-years-later-the-greatest-beatles-performance-of-all-time/280801/ 50 Years Later: The Greatest Beatles Performance of All Time] - The Atlantic, 24. oktober 2013, hentet 7. juli 2015</ref>

==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «[[I Want to Hold Your Hand]]». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million.<ref name="hand"/> Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.<ref name="hand"/>

Konsertene hadde blitt så populære, og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «[[Beatlemania]]» ble lansert i oktober 1963.<ref>[http://www.theguardian.com/music/2013/sep/29/beatlemania-screamers-fandom-teenagers-hysteria Beatlemania: 'the screamers' and other tales of fandom] - The Guardian 29. september 2013, hentet 7. juli 2015</ref> Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «''Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene''» som innledning til «Twist and Shout».<ref>[http://www.slate.com/blogs/browbeat/2013/11/04/the_beatles_royal_variety_performance_when_john_lennon_told_the_queen_of.html The Beatles play for the Queen] - Slate 4. november 2013, hentet 7. juli 2015</ref>

Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av [[The Goon Show]].<ref>[http://www.thegoonshow.net/tributes/john_lennon.asp Tributes to The Goon Show & Spike Milligan - John Lennon (musician)] {{Wayback|url=http://www.thegoonshow.net/tributes/john_lennon.asp |date=20150810032622 }} - The Goon Show, hentet 7. august 2015</ref> I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen.<ref>[https://humorinamerica.wordpress.com/2013/02/28/a-funny-thing-happened-on-the-way-to-america-the-wit-of-the-beatles/ A Funny Thing Happened on the Way to America: The Wit of The Beatles] - Humor in America, 28. februar 2013, hentet 7. august 2015</ref> The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige.<ref>[http://www.huffingtonpost.com/harold-bronson/the-beatles-humor_b_4741111.html The Beatles' Humor] - Huffington Post, 2. juni 2014, hentet 7. august 2015</ref> Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles' måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.<ref>[http://4headedmonster.blogspot.no/2011/07/role-of-humor-in-beatles-phenomenon.html The Role of Humor in the Beatles Phenomenon] - 4-headed monster 5. juli 2011, hentet 7. august 2015</ref>

==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i [[Illinois]] i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single.<ref>[http://illinoistimes.com/article-10994-they-saw-him-standing-here.html They saw him standing here] {{Wayback|url=http://illinoistimes.com/article-10994-they-saw-him-standing-here.html |date=20150819074914 }} - Illinois Times, 31. januar 2013, hentet 11. august 2015</ref> [[Nord-Amerika]] hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i [[Canada]] og [[USA]]. I USA var det spesielt forvirrende ettersom ''Please Please Me''-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også [[#Plateutgivelser|plateutgivelser]] for oversikt).

Den 6. desember 1963 ble albumet ''Beatlemania! With The Beatles'' sluppet i [[Canada]] med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet ''With The Beatles''.<ref>[http://www.discogs.com/Beatles-Beatlemania-With-The-Beatles/release/2160905 Beatlemania! With The Beatles] - discogs, hentet 7. juli 2015</ref> I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap [[Capitol Records|Capitol]], som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste.<ref name="dermon"/> Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som [[Frankie Valli]] and [[The Four Seasons]].<ref>[http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=18112344 The Rise and Fall of Vee-Jay Records] - NPR Music 15. januar 2008, hentet 12. august 2015</ref> Vee-Jay utsatte selve albumet etter management-problemer og kansellering av kontrakter.<ref name="dermon"/> De ga ut «Please Please Me» som singel (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.<ref>[http://www.beatlesbible.com/songs/i-want-to-hold-your-hand/2/ I Want To Hold Your Hand] - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015</ref>

Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet ''Please Please Me'', og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «[[Introducing... The Beatles]]».<ref>[http://ultimateclassicrock.com/introducing-the-beatles/ Introducing... The Beatles] - Ultimate Classic Rock, hentet 7. juli 2015</ref> De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut ''[[Meet the Beatles!]]''. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens ''Introducing... The Beatles'' kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.<ref name="dermon"/>

I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.<ref>Side 111-115, Barrow</ref>

[[Fil:The Beatles arrive at JFK Airport.jpg|miniatyr|The Beatles' første besøk i USA i februar 1964. <br><small>(Foto: United Press International)</small>]]Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av [[Billboard Hot 100]].<ref>[http://www.billboard.com/charts/hot-100/1964-02-01 February 1st, 1964] - Billboard.com, hentet 7. juli 2015</ref> The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret.<ref name="anthology4"/> Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på [[John F. Kennedy internasjonale lufthavn]] til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar.<ref>[http://entertainment.time.com/2014/02/07/the-beatles-invasion-50-years-ago-friday-feb-7-1964/ The Beatles Invasion, 50 Years Ago: Friday, Feb. 7, 1964] - Time, 7. februar 2014, hentet 7. juli 2015</ref> De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på [[Ed Sullivan]]s show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før.<ref>Side 78, Kozinn</ref> Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.<ref name="sullivan"/>

Selve showet satte rekorder, og det var nærmest umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen».<ref>[http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9F00E1D6123BF935A35751C0A9629C8B63&scp=3&sq=Beatles+Ed+Sullivan+show&st=nyt Allan Kozinn: ''Critic's notebook: They Came, They Sang, They Conquered'']. [[The New York Times]], besøkt 2. september 2008</ref> Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet, og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show.<ref name="sullivan"/> Dermed var The Beatles enda større enn [[Elvis Presley]] som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.<ref>[http://www.billboard.com/charts/hot-100/1964-02-22 February 22nd 1964] - Billboard, hentet 7. juli 2015</ref>

==== ''A Hard Day's Night'' og ''Beatles for Sale'' ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første [[spillefilm]]: ''[[A Hard Day's Night (film)|A Hard Day's Night]]'' den 2. mars.<ref>[http://www.beatlesbible.com/1964/03/02/filming-a-hard-days-night/ Filming A Hard Day's Night] - Beatles Bible</ref> Filmen, regissert av [[Richard Lester]], var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet<ref>[http://www.beatlesbible.com/1964/04/20/filming-a-hard-days-night-36/ Filming: Paul McCartney's unused scene in A Hard Day's Night] - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015</ref>). Filmen ble en øyeblikkelig suksess.<ref>[http://www.screenonline.org.uk/film/id/499141/ A Hard Day's Night] - Screen online, hentet 7. juli 2015</ref> Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med [[Brødrene Marx]],<ref>Side 113, McMillian</ref> noe Lennon tok avstand fra.<ref>[http://ultimateclassicrock.com/beatles-hard-days-night-premiere/ 51 Years Ago: The Beatles’ ‘A Hard Day’s Night’ Premieres] - Ultimate Classic Rock, hentet 7. juli 2015</ref>

''A Hard Day's Night'' hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans.<ref>[http://www.thebeatles.com/film/hard-days-night A Hard Day's Night] {{Wayback|url=http://www.thebeatles.com/film/hard-days-night |date=20150708034036 }} - The Beatles, hentet 7. juli 2015</ref> I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg.<ref>[http://beatles.wikia.com/wiki/Grandfather Grandfather] - Beatles Wikia, hentet 7. juli 2015. Ettersom Pauls mor døde da han var 14 og hun hadde liten kontakt med faren sin, og ettersom Pauls farfar i motsetning til bestefaren i filmen aldri drakk og la seg tidlig, er dette sannsynligvis fri fantasi.</ref> I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).<ref>[http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/obituary-norman-rossington-1097918.html Obituary: Norman Rossington] - Independent, 4. juni 1999, hentet 7. juli 2015</ref>

[[Fil:Paul, George & John.png|miniatyr|Paul, George og John i Nederland i 1964. <br><small>(Foto: Omroeprvereniging VARA)</small>]]Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964.<ref>[http://www.beatlesbible.com/1964/04/24/filming-a-hard-days-night-40/ Filming: A Hard Day’s Night] - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015</ref> Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet ''[[A Hard Day's Night (album)|A Hard Day's Night]]'' omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «[[I'll Cry Instead]]» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA.<ref>[http://www.vanityfair.com/hollywood/2014/07/a-hard-days-night-making-of Making Beatlemania: A Hard Day’s Night at 50] - Vanity Fair 2. juli 2014, hentet 7. juli 2015</ref> I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til [[Danmark]], [[Nederland]], [[Hongkong]] og [[Australia]].<ref>Side 251, Norman</ref>

Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «[[Can't Buy Me Love]]», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte.<ref>[http://www.billboard.com/charts/hot-100/1964-04-04 April 4, 1964] - Billboard, hentet 7. juli 2015</ref> Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler – en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «[[A Hard Day's Night (sang)|A Hard Day's Night]]». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, ''[[Long Tall Sally (EP)|Long Tall Sally]]'', med tittelsporet, to andre covere og «[[I Call Your Name (Beatles-sang)|I Call Your Name]]».<ref>Side 227, Kozinn</ref> Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet [[Billy J. Kramer|Billy J. Kramer and The Dakotas]].

På grunn av et svært tett tidsskjema, ble ''[[Beatles for Sale]]'' spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere.<ref>[http://www.thebeatles.com/album/beatles-sale Beatles for Sale] {{Wayback|url=http://www.thebeatles.com/album/beatles-sale |date=20210711045141 }} - The Beatles, hentet 7. juli 2015</ref> Under oppholdet i USA, møtte The Beatles [[Bob Dylan]] den 28. august. Han introduserte dem for [[cannabis]] etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).<ref>[http://www.beatlesbible.com/1964/08/28/bob-dylan-turns-the-beatles-on-to-cannabis/ Bob Dylan turns The Beatles on to cannabis] - Beatles Bible, hentet 7. juni 2015</ref>

Rett før ''Beatles for Sale'' ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en singel som ikke dukket opp på et album; «[[I Feel Fine]]» med «[[She's a Woman]]» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «[[Eight Days a Week]]» utgitt som singel tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.<ref>[http://www.allmusic.com/album/beatles-for-sale-mw0000189172 Beatles for Sale] - Allmusic.con</ref>

==== ''Help!'': Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film.<ref>Side 180, Mark Lewisohn: «The complete Beatles chronicle», Hamlyn, London, 1995 (opptrykk 1996).</ref> Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene hvor nesten halvparten var coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, ''[[Rubber Soul]]'', en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og selv om filmen ''[[Help! (film)|Help!]]'' ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.

Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv.<ref>Davies, side 207</ref> Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.

[[Fil:TrailerUSHelp.jpg|miniatyr|Fra innspillingen av [[Help! (film)|Help!]]. <br><small>(Foto: United Artists)</small>]]I februar begynte de innspillingen av både [[Help! (film)|filmen]] og [[Help! (album)|albumet]] ''Help!''.<ref>[http://www.beatlesbible.com/history/ History] - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015</ref> Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort fra folkevisa «[[Maggie Mae (sang)|Maggie Mae]]» på ''[[Let It Be (album)|Let It Be]]''), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «[[Yesterday]]» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.<ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-beatles-songs-20110919/yesterday-19691231 4. Yesterday] - Rolling Stone, hentet 7. juli 2015</ref>

«Yesterday» ble ikke utgitt som singel i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som singel. Før den hadde først «[[Ticket to Ride]]» og så [[Help! (sang)|tittelsporet]] nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra ''Beatles For Sale'' med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («[[You've Got to Hide Your Love Away]]») til country («[[I've Just Seen a Face]]») til rå rock («[[You're Going to Lose That Girl]]»).<ref>Mark Kemp: [http://www.pastemagazine.com/articles/2009/09/the-beatles-the-long-and-winding-repertoire.html The Beatles: The Long and Winding Repertoire] Paste, 8. september 2009, hentet 7. juli 2013</ref> Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.<ref>Neil McCormick: [http://www.telegraph.co.uk/culture/music/the-beatles/6150347/The-Beatles-Help-review.html The Beatles - Help! Review] Daily Telegraph 7. september 2009, hentet 7. juli 2015</ref>

Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren ved at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt.<ref name="helpfilm"/> Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging, og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder marihuana.<ref name="helpfilm"/>

Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på [[Shea Stadium]] den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55&nbsp;600 fans var dette en klar rekord.<ref>[http://www.maccafan.net/Gallery/SheaStadium/Shea.htm Concert At Shea Stadium August 15th, 1965] - Maccafan, hentet 8. juli 2015</ref> I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til [[Order of the British Empire|Member of the Most Excellent Order of the British Empire]] den 12. juni.<ref>Side 127, Kozinn</ref> Statsminister [[Harold Wilson]] sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister.<ref>[http://digitalcommons.iwu.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1227&context=respublica Aldag, Austin '15 (2015) "Can’t Buy Our Love: Prime Minister Harold Wilson and His Attempts to Woo The Beatles,"] Res Publica - Journal of Undergraduate Research: Vol. 20, hentet 12. august 2015</ref> The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.<ref>Side 258-59, Norman</ref>

==== ''Rubber Soul'': Brudd med fortiden ====
[[Fil:Dodwilson.JPG|miniatyr|[[Harold Wilson]] foreslo The Beatles til [[Order of the British Empire]].]]
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var store utfordringer både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «[[Nowhere Man (Beatles-sang)|Nowhere Man]]» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet.<ref>[http://www.allmusic.com/album/rubber-soul-mw0000192940 Rubber Soul] - Allmusic.com</ref> Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet.<ref>[http://www.telegraph.co.uk/culture/music/the-beatles/6150441/The-Beatles-Rubber-Soul-review.html The Beatles - Rubber Soul review] - Daily Telegraph, 7. september 2009, hentet 7. juli 2015</ref> Albumet var også inspirert av både Dylan og [[The Byrds]], og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til overs.<ref>[http://pitchfork.com/reviews/albums/13433-rubber-soul/ The Beatles Rubber Soul] Pichfork</ref>

Tidlig i opptakene, den 26. oktober 1965, ble bandet kalt til [[Buckingham Palace]] for å motta sine ordenstegn som medlemmer av [[Order of the British Empire]] (MBE) av [[Elisabeth II av Storbritannia|Elisabeth II]].<ref>[http://www.beatlesinterviews.org/db1965.1026.beatles.html Beatles Press Conference: MBE Awards 10/26/1965] Beatles Interviews</ref> The Beatles arrangerte deretter en pressekonferanse ved Saville Theatre.<ref>Side 203, Mark Lewisohn: «The complete Beatles chronicle», Hamlyn, London, 1995 (opptrykk 1996).</ref> Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette.<ref>Side 181-183, «The Beatles - Antologien» Cappelen/Apple Corps, Oslo/London, 2000</ref> Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.<ref>Side 261, Norman</ref>

Albumet fikk navnet ''Rubber Soul'' som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere benyttet for å beskrive hvite, engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle».<ref>Side 131, Kozinn</ref> ''Rubber Soul'' hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «[[Day Tripper]]»/«[[We Can Work It Out]]» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.

==== ''Revolver'': Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i ''[[Evening Standard]]'', får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen.<ref name="standard"/> I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus.<ref name="jesus"/> Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.<ref name="standard"/>

Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «[[Norwegian Wood (This Bird Has Flown)]]», møtte den svært dyktige sitarspilleren [[Ravi Shankar]] på fest. Siden dro de to til India og [[California]] i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.<ref>[http://www.dailymail.co.uk/news/article-2246812/Ravi-Shankar-introduced-The-Beatles-sitar-father-Norah-Jones-dies-aged-92.html Ravi Shankar, legendary sitar player whose music inspired The Beatles dies aged 92] - Daily Mail 12. desember 2012, hentet 8. juli 2015</ref>

I april gikk de i studio igjen. Singelen «[[Paperback Writer]]»/«[[Rain (Beatles-sang)|Rain]]» med den førstnevnte som A-side, ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.<ref>[http://www.songfacts.com/detail.php?id=99 Paperback Writer] - Songfacts, hentet 8. juli 2015</ref>

I tillegg begynte The Beatles opptaket av ''[[Revolver (album)|Revolver]]''. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk.<ref>[http://pitchfork.com/reviews/albums/13434-revolver/ The Beatles: Revolver] - Pitchfork, hentet 8. juli 2015</ref> Albumet begynner med Harrisons rockelåt «[[Taxman]]», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt).<ref>Dave Lifton: [http://ultimateclassicrock.com/the-beatles-taxman-lyrics-uncovered/ Lyrics Uncovered: The Beatles’ ‘Taxman’] Ultimate Rock Classics, 15. april 2015</ref> Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman» hadde han også den sterkt indiskinspirerte «[[Love You To (Beatles-sang)|Love You To]]», og den mer tilgjengelige rockeballaden «[[I Want to Tell You]]» om at han ikke lykkes i å få sagt det han ønsker å si.

Lennons bidrag; «[[She Said She Said]]» (om et dårlig møte han hadde med [[Peter Fonda]]<ref>[http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/262005/ Historien bak She Said She Said] - Norgesglasset, NRK</ref>), «[[I'm Only Sleeping]]» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «[[And Your Bird Can Sing]]» (muligens et motangrep på [[Frank Sinatra]]<ref>[http://www.popularmusic.info/view.php?id=546&r=1 And Your Bird Can Sing - The Beatles] {{Wayback|url=http://www.popularmusic.info/view.php?id=546&r=1 |date=20150709050540 |df=iso }} - Popular Music, henet 8. juli 2015</ref> eller kritikk av [[The Rolling Stones]] fordi de kopierte The Beatles<ref>[http://www.beatlesbible.com/songs/and-your-bird-can-sing/ And Your Bird Can Sing] - Beatles Bible</ref>), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen som [[Doctor Robert]], en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «[[Tomorrow Never Knows]]» inspirert av [[Timothy Leary]]s bok «The Psychedelic Experience» og inntak av [[LSD]].<ref>[http://www.beatlesbible.com/1966/04/01/john-lennon-buys-timothy-learys-the-psychedelic-experience/ John Lennon buys Timothy Leary’s The Psychedelic Experience] Beatles Bible, hentet 8. juli 2015</ref> Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».

Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «[[Eleanor Rigby]]» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet.<ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-beatles-songs-20110919/eleanor-rigby-19691231 22. Eleanor Rigby] - Rolling Stone, hentet 8. juli 2015</ref> I tillegg var den [[Barokkmusikk|barokkinspirerte]] «[[For No One]]», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste.<ref>[http://www.beatlesbible.com/songs/for-no-one/ For No One] - Beatles Bible, hentet 12. august 2015</ref> Pauls ballade «[[Here, There and Everywhere]]» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles.<ref>[http://www.beatlesbible.com/songs/here-there-and-everywhere/ Here, There and Everywhere] - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015</ref> «[[Good Day Sunshine]]», inspirert av [[The Lovin' Spoonful]], er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgood-sang, og «[[Got to Get You into My Life]]» er en [[soulmusikk|soul]]full [[Motown]]-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere.<ref>Side 45, Jim DeRogatis: [https://books.google.no/books?id=U7cQmRsLgN8C&pg=PA45&hl=no#v=onepage&q&f=false Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock], 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA</ref> Til slutt kan nevnes barnesangen «[[Yellow Submarine (sang)|Yellow Submarine]]» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.<ref>[http://www.beatlesinterviews.org/dba10sub.html Yellow Submarine] -Beatles Interviews, hentet 8. juli 2015</ref>

Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på ''[[Yesterday and Today]]'' tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien.<ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/500-greatest-albums-of-all-time-20120531/the-beatles-revolver-20120524 3. Revolver] - 500 Greatest Albums of all Time, Rolling Stone, hentet 8. juli 2015</ref><ref>[http://www.nme.com/photos/the-500-greatest-albums-of-all-time-100-1/324644#/photo/100 2. Revolver] The 500 Greatest Albums Of All Time - New Musical Express, hentet 8. juli 2015</ref><ref>[http://www.stereogum.com/1395702/entertainment-weeklys-100-greatest-albums-ever/franchises/list/ Entertainment Weekly's 100 Greatest Albums Ever] - Stereogum</ref> Coveret på albumet, laget av [[Klaus Voormann]], vant en Grammy.<ref>[http://www.awardsandshows.com/features/grammy-awards-1967-242.html Grammy Awards 1967] - Awards and shows, hentet 5. august 2015</ref>

==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse.<ref>Side 145, Kozinn</ref> Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med [[Imelda Marcos]] på [[Filippinene]], og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet.<ref>[http://www.beatlesbible.com/1966/07/05/the-beatles-leave-the-philippines/ The Beatles leave The Philippines] - Beatles Bible</ref> Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.

Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet ''Datebook'' sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I [[Sør-Afrika]] og [[Spania]] ble bandet boikottet fra statlig hold.<ref>Side 280, Norman</ref> I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter.<ref>[http://www.beatlesbible.com/1966/07/29/datebook-republishes-john-lennons-jesus-comments/ Datebook republishes John Lennon’s ‘Jesus’ comments] - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015</ref> [[Ku Klux Klan]] brente også Beatles-dukker.<ref>Davies, side 210</ref> Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen.<ref>[http://www.beatlesbible.com/1966/08/12/press-conference-astor-tower-hotel-chicago/ Press conference: Astor Tower Hotel, Chicago] - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015</ref> Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i [[Texas]] seg samme dag for å arrangere en bålbrenning den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.<ref>[http://www.sfasu.edu/heritagecenter/3352.asp Longview's 'Beatles Bonfire' Turned Into a Shocking Event] Stephen F- Austin University, September 2011, hentet 8. juli 2015</ref>

Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig.<ref>Side 280-81, Norman</ref> Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedeværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene, og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende for at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i [[Candlestick Park]] i [[San Francisco]] ble deres siste.<ref>Palash Ghosh: [http://www.ibtimes.com/beatles-last-concert-candlestick-park-dream-over-757231 Beatles Last Concert At Candlestick Park: The Dream Is Over] - International Business Times, hentet 8. juli 2015</ref> Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.<ref name="anthology4"/>

==== ''Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band'' – musikk blir kunst ====
[[Fil:Affiche MrKite.jpg|miniatyr|Sirkusplakaten som inspirerte John Lennon til å skrive om Mr. Kite]] Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av [[The Beach Boys]]' album «[[Pet Sounds]]».<ref name="Side 154, Kozinn">Side 154, Kozinn</ref> Det er også tegn på at han var inspirert av [[The Kinks]].<ref>[http://www.allmusic.com/song/lovely-rita-mt0010100279 Lovely Rita] - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015</ref> For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band.<ref>[http://www.beatlesbible.com/1966/11/19/paul-mccartney-idea-for-sgt-peppers-lonely-hearts-club-band/ Paul McCartney has the idea for Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band] - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015</ref> Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet.<ref name="sgt"/> Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.<ref name="sgt"/>

Opprinnelig skulle også «[[Strawberry Fields Forever]]» (skrevet av Lennon) og «[[Penny Lane]]» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil»<ref name="sgt"/> Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av [[Engelbert Humperdinck (sanger)|Engelbert Humperdinck]]. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA.<ref>[http://www.billboard.com/charts/hot-100/1967-03-18 March 18th, 1967] - Billboard, hentet 8. juli 2015</ref> Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.<ref>Side 296, Norman</ref>

Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et [[konseptalbum]]<ref name="sgt"/>, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens [[Liverpool|liverpudlisk]], bakgrunn.<ref>[http://www.slate.com/articles/arts/music_box/2007/06/everything_you_know_about_sgt_peppers_is_wrong.2.html Everything you know about Sgt. Peppers is wrong] - Slate, 8. juni 2007, hentet 8. juli 2015</ref> Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «[[Being for the Benefit of Mr. Kite!]]» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «[[Lucy in the Sky with Diamonds]]», en sang inspirert av sønnen [[Julian Lennon]]s tegning da Julian gikk i barnehage.<ref>[http://www.beatlesbible.com/songs/lucy-in-the-sky-with-diamonds/ Lucy in the Sky Sky with Diamonds] - Beatles Bible</ref><ref>[http://www.nytimes.com/2009/09/29/arts/music/29lucy.html?_r=1& Lucy Vodden, Who Inspired a Beatles Song, Dies at 46] - Associated Press/New York Times, 29. september 2009, hentet 8. juli 2015</ref> Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to skapte, især sistnevnte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk.<ref>[http://www.songfacts.com/detail.php?id=124 Being for the Benefit of Mr. Kite!] - Songfacts, hentet 8. juli 2015</ref> Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «[[Good Morning Good Morning]]», er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.<ref>Richie Untenberger: [http://www.allmusic.com/song/good-morning-good-morning-mt0010100280 Good Morning Good Morning] - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015</ref>

McCartney bidro med [[Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (sang)|tittelsporet]], «[[Fixing a Hole]]», «[[Getting Better]]», «[[She's Leaving Home]]», «[[When I'm Sixty-Four]]» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene)<ref>[http://www.allmusic.com/song/when-im-sixty-four-mt0010100278 When I'm Sixty-Four] - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015</ref> og «[[Lovely Rita]]». Låtene varierte stort i stil og instrumentering.<ref>Se for eksempel: [http://www.allmusic.com/song/fixing-a-hole-mt0010100284 Fixing a Hole] Allmusic.com</ref> Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona.<ref>Richie Untenberger: [http://www.allmusic.com/song/getting-better-mt0010100285 Getting Better] - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015</ref> «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.<ref>Richie Untenberger: [http://www.allmusic.com/song/shes-leaving-home-mt0010100283 She's Leaving Home] - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015</ref>

Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger her de samarbeidet godt på. Dette gjelder i sær «[[A Day in the Life]]», regnet av mange som albumets beste, og «[[With a Little Help from My Friends]]», en klassiker, særlig i [[Joe Cocker]]s versjon.

Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her.<ref name="sgt"/> Hans eneste bidrag, «[[Within You Without You]]», er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene.<ref>[http://www.icce.rug.nl/~soundscapes/DATABASES/AWP/wywy.shtml Notes on "Within You Without You"] - Alan W. Pollack</ref> Sangen regnes ikke blant hans beste.<ref>Richie Untenberger: [http://www.allmusic.com/song/within-you-without-you-mt0010100281 Within You Without You] - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015</ref> Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.<ref>[http://ultimateclassicrock.com/the-beatles-sgt-pepper-turns-45/ Sgt. Pepper turns 45] - Ultimate Classic Rock, 1. juni 2012, hentet 26. juli 2015</ref>

Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk.<ref>[http://www.openculture.com/2015/01/inside-the-making-of-the-beatles-sgt-peppers-lonely-hearts-club-band-rocks-great-concept-album.html Inside the Making of The Beatles’ Sgt. Pepper’s Lonely Heart’s Club Band, Rock’s Great Concept Album] Open Culture, 15. januar 2015, hentet 8. juli 2015</ref> Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og ''Sgt. Pepper'' var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock.<ref>[http://www.allmusic.com/album/sgt-peppers-lonely-hearts-club-band-mw0000649874 Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band] - Allmusic.com</ref> Som ''Revolver'', er også ''Sgt. Pepper'' på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene.<ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/500-greatest-albums-of-all-time-20120531/the-beatles-sgt-peppers-lonely-hearts-club-band-20120531 1. Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band] - 500 Greatest Albums of all Time, Rolling Stone, hentet 8. juli 2015</ref><ref>[http://www.ign.com/articles/2007/03/30/top-25-classic-rock-albums?page=7 3. The Beatles - Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Capitol, 1967)] Top 23 Classic Rock Albums - IGN, hentet 8. juli 2015</ref><ref>[http://www.theguardian.com/music/2006/jul/16/popandrock.shopping The 50 albums that changed music] - The Observer. 16- juli 2006. hentet 8. juli 2015</ref> Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene ([[Bob Dylan]], [[Marilyn Monroe]], [[Karl Marx]], [[Edgar Allan Poe]] med flere) var nytenkende.<ref name="sgt"/><ref>[http://performingsongwriter.com/sgt-peppers-album-cover/ The Sgt. Pepper’s Album Cover: Faces in the Crowd] - Performing Songwriter, 29. mars 2015</ref> Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.<ref name="anthology5"/>

En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste singel fra bandet, Lennons «[[All You Need is Love]]», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «[[Baby, You're a Rich Man]]» som B-side, gikk rett til topps, som første singel etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at'' Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band'' ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.<ref>Side 201, McMillian; side 306, Norman; side 163, Kozinn</ref>

Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av [[Liverpool-poetene]]. Disse fokuserte særlig på [[Beat-generasjonen|beat-poesi]], men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som [[Liverpool Scene]] og [[The Scaffold]], sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet [[Mike McGear]]. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet [[Bonzo Dog Doo-Dah Band]], som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.

==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet.<ref name="epsteinfifth"/> Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967.<ref name="epsteinfifth"/> Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles' suksess skyldtes ham.<ref name="epsteinfifth"/>

Da Epstein døde, var Beatles i [[Bangor, Wales|Bangor]] i [[Wales]] for å høre på den indiske guruen [[Maharishi Mahesh Yogi]]. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om [[transcendental meditasjon]]. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til.<ref name="Yogi"/> Likevel var oppholdet en suksess for begge parter.

Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi.<ref name="epsteinfifth"/> Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene.<ref>Side 228, McMillian</ref> Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn.<ref>Side 264-267, The Beatles Antologien</ref> I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige.<ref name="anthology5"/> Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.<ref name="ghoshepstein"/>