Redigerer Strilekrigen (avsnitt)

===Kommisjonens konklusjon===
[[Fil:Oselver3.jpg|thumb|En [[oselvar]]. Denne tradisjonelle vestlandsbåten var svært vanlig på tiden for strilekrigen.]]
Undersøkelseskommisjonens endelige rapport til kongen var ferdig 22. oktober 1765, og denne var grunnlaget for den videre behandlingen av saken. Rapporten var ment for intern bruk og kun administrasjonen hadde tilgang til den. Et hovedspørsmål var hvem som hadde ansvaret for at forholdet mellom embetsmennene og allmuen var blitt så anstrengt som det ble i perioden før strilekrigen. 

Rapporten rettet kritikk mot begge parter. Bøndene ble kritisert for å vise manglende tillit til embetsmennene ved å kreve tilgang til trykte dokumenter og ikke stole på embetsmennenes ord. Samtidig ble øvrigheten kritisert for å ikke ha kommet allmuen i møte i tilstrekkelig grad og for å ha drevet innkrevingen for hardt, i form av utpantinger. Kommisjonen mente at bøndene burde ha betalt for dem som ikke var i stand til det selv. Siden de ikke var villige til dette, var manntallene blitt feil med tanke på hvem som kunne betale og hvem ikke. Rapporten tok også opp formildende omstendigheter for embetsmennene, som at det hadde vært vanskelig for dem å vite hva de skulle forholde seg til, samtidig som de fryktet å bli stilt personlig ansvarlig for manglende innkrevd skatt.<ref>Slettebø, s. 79-80</ref><ref name="ensjuen"/><ref name="tofemsju"/>

Kommisjonen foreslo at forordningene i fremtiden ble trykt opp i et tilstrekkelig stort opplag til at alle skipreider fikk hvert sitt eksemplar, da allmuen kun ville stole på slike dokumenter som genuine.<ref>Slettebø, s. 79</ref>

Om hendelsene 1. mars uttrykte kommisjonen at bøndene i utgangspunktet handlet rett da de kom til stiftsamtmannen for å legge frem sine klager, og at det var naturlig at de ville ha en forklaring på det de mente var en ulovlig skatteinnkreving. Riktignok burde ikke bøndene møtt opp så mannsterke, og de skulle ha reist hjem etter å ha lagt fram saken sin, men dette kunne forklares ved en geografi som gjorde kommunikasjon vanskelig, og ved at dette var en svært alvorlig sak for bøndene. De ble også unnskyldt for å bli værende i byen, ettersom det var deres natur å fremføre klager flere ganger. Bøndene ble derfor frifunnet i likhet med stiftsamtmannen. Oberstløytnant Dietrichson kom ikke like heldig fra rapporten. Man tvilte ikke på at han hadde handlet i beste mening, men rapporten pekte på at han burde ha unnlatt å trekke kården, samt at han ikke forstod situasjonen fullt og helt.<ref>Slettebø, s. 80-82</ref>

[[Fil:Portrait King Frederik V by Pilo.jpg|thumb|[[Frederik V av Danmark og Norge|Fredrik V]] fra 1760-årene, omtrent på samme tid som strilekrigen, der av de viktigste stridsspørsmålene var hva kongens forordninger virkelig innebar.]]  

Av de rundt 2000 bøndene som hadde møtt opp i Bergen 18. april, kom kommisjonen til at kun fire menn burde straffes. Rapporten slo fast at de fleste ikke var kommet med opprør i tankene og ikke var helt innforstått med hvorfor de var bedt om å reise til Bergen. De trodde at de ville få høre svaret på klagen som var sendt til København. De dro ikke med onde hensikter og kunne ikke lastes for voldsutøvelsen. Kommisjonen mente at kun rundt tjue bønder var aktive under opprøret; ti til tolv brukte vold mot stiftsamtmannen og seks til åtte mot futen.

Samtidig hevdet kommisjonen at andre tilstedeværende ikke helt kunne frifinnes, da de både hadde vært tilstede og i mange tilfeller oppmuntret de aktive. I tillegg var det kun det store antallet bønder som gjorde opptøyene mulig. Bøndene dro hjem med den tilbakebetalte ekstraskatten, men skattepengene var senere betalt inn igjen,<ref>Slettebø, s. 83-87</ref> og kommisjonen tolket det som «en fuldkommen Erkjendelse af deres Pligt og Skyldighet».<ref>Slettebø, s. 69</ref> I tillegg ble byens pøbel tillagt mye ansvar, da de hadde menget seg med bøndene og «instigerede dem til deres ulovlige Foretagende».<ref>Slettebø, s. 87</ref> Bøndene var altså skyldige, men kommisjonen fant mange formildende omstendigheter.

Konklusjonen fratok både folkemengden og øvrigheten skyld, og gjorde at man kunne legitimere en forsiktig reaksjon.<ref>Slettebø, s. 83</ref> Fra Københavns side våget man ikke å reagere hardt, og kommisjonen ville ikke ha en hard reaksjon mot bøndene. Kommisjonen slo fast at ''«i Almindelighed hverken, før, ved eller efter Obløbet, har ladet falde det ringeste ord, som kunde hentydes til at være uovereensstemmende med den allerunderdanigste Troskab og Lydighed, samt Respect og Kjærlighed, de bære for saa mild og naadig en Regent, da mange endog af de Groveste have sagt under Opløbet, at, naar de vidste det var Kongens allernaadigste Villie, vilde de med Glæde opoffre deres øvrige ringe Formue, ja Liv og Blod, ligeledes, her for Commissionen, baade af Unge og Gamle, ja af mange Graaherdede Mænd, med fældede Taarer er stadfæstet.»''<ref name="trenullen"/> Med dette bagatelliserte kommisjonen hendelsene for unngå å skape mer uro. De få som fikk en hard straff tjente som en illustrasjon på hva som kunne skje om ulydighetene fortsatte.<ref>Slettebø, s. 90</ref> De straffedømte var personer som ble identifisert som de mest aktive, men kommisjonen fant aldri ut hvem som hadde organisert det hele.<ref name="tofemsju"/>