Redigerer Srebrenica-massakren (avsnitt)

==== Møtene på Hotel Fontana i Bratunac ====
Etter hvert som situasjonen eskalerte i Potočari innkalte general Mladić UNPROFOR-ledere til det første av tre møter på Hotel Fontana i Bratunac. Til stede på dette møtet var flere fra VRS og oberst Karremans fra UNPROFOR. Møtet varte i en time og essensen var at Karremans søkte bekreftelse på at UNPROFOR og de rundt 10&nbsp;000 sivile skulle få fritt leide ut av området. Mladić forsikret at UNPROFOR og de sivile ikke var mål for hans militære operasjon, og at UNPROFOR skulle arrangere busser som skulle frakte dem ut.<ref>Jfr. paragraf 126 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>
[[Fil:Evstafiev-ratko-mladic-1993-w.jpg|thumb|[[Ratko Mladić]]]]
Under dette første møtet spurte også Mladić om å møte representanter for de bosniske styrkene samt en for de sivile bosnjakene. Verken Mladić eller Karremans visste hvor de bosniske styrkene oppholdt seg og fant det derfor vanskelig å finne en representant. Møtet avsluttet med en avtale om å møtes igjen klokken 23.00.<ref>Jfr. paragraf 127 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Under det andre møtet deltok læreren Nesib Mandžić som representant for den sivile befolkningen. Han var så å si plukket ut på måfå i mengden. Igjen var det flere representanter fra VRS der. Under møtet kunne de høre en gris bli slaktet rett utenfor vinduet. Alle påtalemyndighetens vitner mente dette ble gjort med hensikt for å skape frykt. Mladić plasserte et ødelagt skilt fra rådhuset i Srebrenica på bordet, noe som Mandžić mente var et signal om at Srebrenica var tatt og at muslimene aldri ville kunne komme tilbake.<ref>Jfr. paragraf 128 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Planene om å transportere bosnjakene ut av området var hovedpoenget for møtet. Karremans fortalte nå Mladić at det var totalt 15&nbsp;000 til 20&nbsp;000 sivile; for det meste kvinner, barn og eldre i og utenfor leiren. Mladić forlangte at alle bosniske styrker i området måtte overgi seg, hvis ikke ville hele den bosnjakiske befolkningen stå i fare. Mladić forklarte at han ville ha et klart standpunkt fra den sivile befolkningen om den ville «overleve, bli, eller forsvinne». Før han snudde seg til Mandžić og sa: «forstår du meg Nesib, fremtiden for ditt folk ligger i dine hender, ikke bare for dette området». Etter Mladić ble forklart at Mandžić ikke hadde noen som helst kontakt med de bosniske styrkene og heller ingen muligheter til å få dem til å etterfølge kravet svarte Mladić: «det er deres problem, få folk hit som kan forsikre meg om overgivelse av våpen og redde ditt folk fra utryddelse». Med dette avsluttet han møtet og de avtalte å møtes igjen neste morgen.<ref>Jfr. paragraf 129 og 130 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Møtet neste morgen den 12. juli, startet ca. klokken 10.00. Igjen dominerte Mladić møtet. I tillegg til Nesib Mandžić og Karremans var det ytterligere to sivile representanter, økonomen Camila Omanović og forretningsmannen Ibro Nuhanović, på møtet. Mladić presiserte igjen at overlevelsen til befolkningen var avhengig av en overgivelse av militære styrker. Mladić sa: 

{{Sitat|Dere kan enten overleve eller forsvinne … for deres overlevelse krever jeg at alle deres væpnede menn som har angrepet og begått krigsforbrytelser, og mange har gjort det – mot vårt folk, overgir sine våpen til VRS. Etter dette er gjort kan dere … velge å bli i området … eller, hvis det passer bedre, gå hvor dere vil. Ønsket av hvert individ vil bli observert, uansett hvor mange dere er.|}}

Videre sa han at han ville sørge for kjøretøy, men at noen andre måtte stå for drivstoffet, og foreslo UNPROFOR.<ref>Jfr. paragraf 131 og 132 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Mladić erklærte også at alle menn mellom 17 og 70 år ville bli sjekket for deltakelse i eventuelle krigsforbrytelser.<ref>Jfr. paragraf 134 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>