Redigerer Skotske klaner (avsnitt)

=== Borgerkrigen og jakobittene ===
[[Fil:Scottish mercenaries in the Thirty Years War.jpg|thumb|Skotske soldater, identifisert som regimentet til [[Donald Mackay, 1. lord Reay]], i tjeneste for ''Gustavus Adolphus'', det vil si [[Gustav II Adolf av Sverige]] (1630–31)]]
Fra 1638 til 1651, under krigene med de tre kongeriker, var alle sider «rojalistiske» i betydningen av en delt overbevisning om at monarkiet var guddommelig gitt. Valget om å støtte [[Karl I av England|Karl I]] eller [[Covenanters|ckonvernantenes]] regjering, var i stor grad drevet av tvister og strider innenfor den skotske eliten. I 1639 ble convernant-politikeren [[Archibald Campbell, 1. marki av Argyll|Archibald Campbell]], som også var overhode av klan Campbell, gitt en fullmakt til «brann og sverd» som ble benyttet til beslaglegge områdene til klan MacDonald i Lochaber, og tilsvarende med de som var holdt av klan Ogilvy i Angus.<ref>Royle, Trevor (2004): ''Civil War'', s. 109–110.</ref> Som en motreaksjon støttet begge klanene [[James Graham, 1. marki av Montrose|Monroses]] rojalistiske militærkampanje i 1644–1645 i håp om å gjenvinne dem.<ref>Lenihan, Padraig (2001): ''Conquest and Resistance'', s. 65</ref>

Da [[Karl II av England|Karl II]] gjenvant tronen i 1660 førte den vedtatt forordning ''Rescissory Act'' av 1661, en lov som opphevet og annullerte beslutninger i parlamentet fra tidligere,<ref>Fitzgerald, Timothy (2007): [https://books.google.com/books?id=b67p1VdF_OoC&pg=PA247 ''Discourse on Civility and Barbarity'']. Oxford University Press. s. 247. ISBN 978-0-19-804103-0.</ref> til at biskoper ble gjeninnsatt i [[Den skotske kirke|Kirken i Skottland]]. Dette fikk støtte fra mange høvdinger i klanene da det passet inn i den hierarkiske klanstrukturen og oppmuntret lydighet til autoritet. Både Karl og hans bror [[Jakob II av England|Jakob II]] (som også var Jakob VII av Skottland) benyttet seg krigere fra Høylandet til å kontrollere Campbell-dominerte områder i sørvestlige Skottland og for slå ned [[Argylls opprør]] i 1685, et opprør ledet av [[Archibald Campbell, 9. jarl av Argyll]], med den hensikt avsette Jakob II og VII. Ved 1680 er det beregnet at det var færre enn 16 000 katolikker i Skottland, og som var begrenset til deler av aristokratiet og gælisk-talende klaner i Høylandet og øyene.<ref> Mackie, Lenman, Parker (1986): ''A History of Scotland'', s. 237–238.</ref>

Da den katolske kong Jakob ble avsatt i november 1688 i såkalte [[den ærerike revolusjon]]en var valget av sider i Skottland i stor grad opportunistisk. De [[Presbyterianisme|presbyterianske]] Macleanene støttet [[jakobittene]] for å gjenvinne områder i [[Mull (Skottland)|Mull]] som hadde gått tapt til Campbellene på 1670-tallet; katolikkene i klan MacDonald av Keppoch forsøkte å plyndre den pro-jakobittiske byen [[Inverness]], og ble kjøpt ut kun etter at [[Dundee]] blandet seg inn.

Høylandets involvering i jakobittopprørene var resultatet av deres avsides beliggenhet, og det føydale klansystemet som krevde at leietakerne ga militærtjeneste. Historikeren Frank McLynn har identifisert sju primære drivere i jakobittenes tankegods hvor støtte for Stuartene var det minst viktige. En stor prosent av jakobittenes støtte i jakobittopprøret i 1745 kom fra folk i Lavlandet som motsatte seg unionen i 1707, og medlemmer av Den skotske episkopal kirke som er den anglikanske kirke i Skottland.<ref>McLynn (1982): «Issues and Motives», s. 97–133.</ref>

I 1745 rådet et flertall av klanlederne prins [[Charles Edward Stuart]] om komme til Skottland, inkludert klan MacDonald av Sleat og Norman MacLeod, 22. høvding av klan MacLeod.<ref>Riding, Jacqueline (2016): ''Jacobites'', s. 83–84.</ref> da prins charles kom til Skottland uten den lovte franske militære støtte, følte de at han ikke hadde holdt sine løfter, men det er også foreslått at Sleat og MacLeod var sårbare for restriksjoner fra regjeringen de solgte leietakere ulovlig til et arbeidssystem av indenturerte tjenere, ikke ulikt [[slaveri]].<ref>[https://no.alphahistory.com/americanrevolution/slaves-indentured-servants/ «Slaver og indenturerte tjenere»]{{Død lenke}}, ''Alpha History''</ref><ref>Pittock, Murray (2004): «Charles Edward Stuart»</ref>

Mange nok ble overtalt, men valget var ganske enkelt: Donald Cameron av Lochiel, høvding for klan Cameron, forpliktet seg først etter han var gitt «sikkerhet for den fulle verdien av hans eiendom om opprøret skulle vise seg være forgjeves», mens MacLeod og Sleat hjalp Charles å rømme etter [[slaget ved Culloden]].<ref> Riding, Jacqueline (2016): ''Jacobites'', s. 465–467.</ref>