Redigerer Shackleton–Rowett-ekspedisjonen (avsnitt)

=== Reisen til isen ===
Som leder måtte Wild først avgjøre hvor ekspedisjonen skulle ta veien. Kerr rapporterte at problemene med fyrkjelen var håndterbare, og etter å ha etterfylt med det som var tilgjengelig av proviant og utstyr på Sør-Georgia, bestemte Wild at de i all hovedsak skulle fortsette etter Shackletons opprinnelige plan. Han ville føre skipet østover til [[Bouvetøya]] og deretter fortsette enda lenger øst, før de vendte sørover for å møte isen nærmest mulig Enderby Land hvor undersøkelsene av kysten ville begynne. Ekspedisjonen skulle også undersøke en «fantomøy» i munningen av Weddellhavet som hadde blitt rapportert av [[James Clark Ross]] i 1842, men ikke observert senere. I siste omgang ville imidlertid framdriften avhenge av vær, isforhold og skipets evne.<ref>Wild, s. 73–75 og 78–79</ref>
[[Fil:Quest Antarctica.png|thumb|300px|«Quest»s rute mellom 3. og 24. februar 1922 som viser forsøk på å trenge gjennom pakkisen.<ref>Basert på Wild, s. 98–137</ref>]]

«Quest» seilte fra Sør-Georgia den 18. januar med kurs for [[Sør-Sandwichøyene]] i sørøst. Det var kraftige [[Havbølger|dønning]]er, slik at det tunglastede fartøyet ofte fikk bølger over [[Rekke (maritim)|reling]]en og dekket fylt med vann.<ref>Wild, s. 82–87</ref> Wild skrev at «Quest» rullet som en tømmerstokk, lakk og krevde jevnlig pumping, forbrukte mye kull og var treg. Alle disse faktorene ledet ham i slutten av januar til å endre planene. Bouvetøya ble ofret til fordel for en sørligere kurs som brakte dem til kanten av pakkisen den 4. februar.<ref>Wild, s. 88–91 og 98</ref>

«Nå kan lille «Quest» virkelig vise hva hun duger til», skrev Wild da fartøyet beveget seg inn i den løse pakkisen.<ref name= Wild98>Wild, s. 98–99</ref> Han bemerket at «Quest» var det minste skipet som noensinne hadde forsøkt å trenge gjennom den tunge, antarktiske isen og spekulerte på andres skjebne. «Vil vi unnslippe, eller vil «Quest» slutte seg til skipene i [[Davy Jones (legende)|Davy Jones' skap]]?»<ref name= Wild98/> I løpet av dagene som fulgte trengte de stadig lenger sørover, og isen begynte å tykne med den fallende temperaturen. Den 12. februar oppnådde de sin sørligste breddegrad ved 69°17'S, og også østligste lengdegrad ved 17°9'Ø, vesentlig før Enderby Land. Etter å ha vurdert tilstanden til [[sjøis]]en, valgte Wild en rask tilbaketrekning mot nord og vest i frykt for å bli innefrosset.<ref>Wild, s. 115–21</ref> Han håpet fremdeles at de skulle kunne forsere den tykke isen og om mulig trenge gjennom til det skjulte landet bakenfor. Den 18. februar vendte han skipet sørover igjen for et nytt forsøk, men heller ikke denne gangen lyktes det å forsere isen.<ref>Wild, s. 132</ref> Den 24. februar, etter at en rekke forsøk hadde mislyktes, satte Wild kursen vestover på tvers av Weddellhavets utløp. Fartøyet skulle forsøke å nå [[Elefantøya]] på [[Sør-Shetlandsøyene]] før ekspedisjonen måtte returnere til Sør-Georgia før vinteren.<ref>Wild, s. 136</ref>

[[Fil:Elephant Island NOAA.jpg|thumb|left|[[Elefantøya]] i 1962]]
Mesteparten av det lange strekket over Weddellhavet foregikk uten spesielle hendelser. Ifølge Macklin kom ikke Wild og Worsley særlig godt overens,<ref>Mills, s. 303</ref> og det var en del misnøye blant besetningen som Wild, ifølge sin egen beretning, håndterte ved å true med «den mest drastiske behandling».<ref>Wild, s. 137–39</ref> Den 12. mars nådde de 64°11'S, 46°4'V, området der Ross i 1842 hadde registrert å ha observert land, men fikk ikke noe land i syne. En dybdemåling viste 2&nbsp;300 favner (4&nbsp;200 meter) som indikerte liten sannsynlighet for at de var i nærheten av land.<ref>Wild, s. 144</ref> Mellom 15. og 21. mars var «Quest» innefrosset i isen, og knappheten på kull ble en stor bekymring. Da skipet kom seg løs, satte Wild kursen direkte mot Elefantøya. Der håpet han at kullageret kunne bli supplert med [[spekk]] fra [[elefantsel]].<ref>Mills, s. 304</ref> Den 25. mars fikk de øya i syne. Wild ønsket om mulig å avlegge Cape Wild et besøk, stedet der Endurance-ekspedisjonen hadde vært strandet, men dårlig vær forhindret dette. De observerte stedet gjennom kikkert og gjenkjente ut de gamle landemerkene, før de gikk i land på vestkysten for å fange elefantsel.<ref name= Leif305>Mills, s. 305</ref> De lyktes med å skaffe nok spekk til å spe på kullet slik at de var i stand til å ankomme Sør-Georgia 6. april etter fordelaktige vindforhold.<ref name= Leif305/>
{{-}}