Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Reindrift ===
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Milking of Female Reindeer - NMK.2021.0112.050 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|Bildets tittel er «Melking av simler», en illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' skrevet av [[Knud Leem]] og utgitt i 1767. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

Reinsdyr har vært i bruk som mat, tamme rein ble blant annet brukt til transport og til å lokke til seg villrein under jakt. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Selv etter at menneskene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=167-169}}{{sfn|Baudou|1992|p=145–156}} Selv om omstendighetene og tidspunkter har vært mye debattert blant historikere,{{sfn|Hansen|2018|p=13–16}} mener en at bruken av tamme reinsdyr i Fennoskandia har gått gjennom tre stadier fra begynnelsen og frem til moderne tid. Først småskala husdyrhold som en del av en økonomi basert på jakt og fangst. Neste stadium var mer spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme, med store flokker for å produsere melk, kjøtt og blod. Med mange rein som skulle gjetes og hver dag samles for å melkes, var denne driften arbeidsintensiv. Den tredje fasen var basert på omfattende reinsdyrflokker, først og fremst for kjøttproduksjon. Tredje fase tok til på 1700-tallet, da hensikten var storproduksjon av kjøtt for salg. Melking tok slutt i dette stadiet. Denne formen for reindrift har fortsatt helt opp til nåtiden.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}{{sfn|Fjellström|1985|p=67–74}} I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de blir hele sommeren. Ute langs kysten er det godt beiteland og vinden sørger for at insektsplagen er liten.{{sfn|Fjellström|1985|p=35–36}} De svenske fjellsamene derimot flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren. Senere på sommeren flyttet de reinene helt ut til øyene på Norskekysten. Utpå høsten gikk trekkene motsatt retning. Helt opp mot 400 km flyttet de flokkene sine. Hele familien var med under reinflytting og med seg hadde de kåter for å bo i. Noen få svenske samer hadde også sommerbeite for rein ved Bottenviken.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}}

Rundt midten av 1700-tallet hadde samene i nordre Nordland flokker på mellom 15 og 40 dyr. På svensk siden var derimot flokkene på 500–1000 dyr, men vanligvis var størrelsen 100 rein. I Härjedalen skulle det ha vært floker på hele 3000 rein.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=94–97}} Utviklingene av tamreindrift med store flokker skjedde først i fjellområdene i Nord-Sverige.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=37–39}} Flere forhold påvirket samenes bruk av land og reinsdyrhold i løpet av 1600-tallet. En av disse var at handelen endret seg. Samiske husholdninger fikk større overskudd med stadig større besetninger med tammrein og markedsproduksjon. Et annet forhold var skattelegging. I Sverige ble det forsøkt forskjellige former for skattelegging, før myndighetene i 1695 bestemte seg for et kollektivt skattesystem. For samene betydde dette lavere skatt og mer forutsigbar skatt per individ. Bedre husholdningsøkonomi førte til en tredje endring, nemlig økt befolkning utover på 1700-tallet.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=71}}

Som et resultat av Lappekodisillen fra 1751 økte de sesongvise reinflyttingene i omfang. Spesielt i Salten og Sør-Troms økte antallet reinflokker fra Sverige. Det ble vanlig å føre reinen helt ut til kysten. På mange av øyene i Troms sør for Lyngen ble det også ført reinflokker fra Sverige for sommerbeite. Mindre reinflokker tilhørende norske samer ble gjerne tatt med i de svenske samenes store reinflokker. En annen ordning var at sjøsamer lot reineiere fra Sverige overta sine flokker om høsten for å ta dem med til vinterbeite i de nord-svenske skogene. På Helgeland var det flere samer som i løpet i 1840-årene utviklet en driftsform der reinen ble ført ut på snøbare øyer ute i havet om høsten. På våren ble så flokkene ført mot høyfjellet for sommerbeite.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

Med overgang til tamreindrift økte de økonomiske forskjellene mellom husholdninger som drev med reindrift og de som ikke gjorde det. Reineierne ble rike, mens andre ble fattige i løpet av tidlig moderne tid.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=149–150}} Samene i fjellområdene hadde i løpet av omtrent ett århundre blitt spesialiserte reineiere som produserte kjøtt for salg effektivt og med god fortjeneste. De fikk store inntekter som de kunne kjøpe en rekke varer for, som sølvsmykker, tobakk, stål, ull og sprit.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=172-174}} Disse svenske samene var sannsynligvis de mest velhavende av alle i sameland. De var også stolt av sitt opphav og unge jenter ble bare giftet bort til samegutter fra samme bakgrunn.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}}

Samtidig som tamreindrift ble en stor og viktig næring, gikk bestanden av villrein drastisk ned. Med overgang til reindrift som krever fjellbeite var det ikke lengre plass til villreinen.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=142-144}} Det ble også slutt på bruk av dyregraver for å fange rein, blant annet fordi tamrein kunne bli skadet eller drept.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=161–164}} I Sverige er det ikke noen villrein igjen rundt 1750.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=142-144}} Også villreinbestanden på Kolahalvøya ble sakte redusert, noe som førte til at et viktig element i kostholdet ble redusert kraftig. Således gikk skoltesamene over til tamreinsdrift i større skala i andre halvdel av 1800-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}}