Redigerer Sagalitteratur (avsnitt)

=== Blodhevn og ære ===
[[Fil:Möðruvallabók f13r.jpg|thumb|Utsnitt fra ''Njåls saga'' i ''[[Möðruvallabók]]'' (AM 132 fol.13r) omtrent år 1350.]]Sagalitteraturen synes å være konsentrert rundt voldelige konflikter, men den dyrket aldri volden for sin egen del. [[Berserk]]er og drapsmenn får liten plass i fortellingene, med unntak av [[Egil Skallagrimson]] som passer dårlig inn i de fleste sammenhenger. Sagaenes hovedpersoner vegrer seg i det lengste for gripe til vold, og når de gjør det er det et spørsmål om menneskelig verdighet. Det norrøne samfunnet både før og etter kristendommen var ikke et rettløst samfunn. Man kunne ta opp urett og uenighet ved tinget og få en dom, men det var ingen rettsinnstans som kunne tvinge dommen igjennom. Det var opp til den enkelte å gjøre dommen gyldig. Loven sa derimot ingenting om hevn. Hevn var styrt av andre, men like fullt rasjonelle prinsipper.

Hederlig adferd krevde at en mann med ære måtte lyse et drap på seg innen tre dager ellers var drapet som mord å betrakte. Drap gjort i ly av mørket, ''náttvíg'' – nattdrap, var æreløst. En slik ærekjær holdning kunne også gi underlige utslag, noe et eksempel fra ''[[Egils saga]]'' viser. Etter å ha vært i [[viking]] og herjet forteller sagaen om at de om natten hadde røvet en gård, men på veg tilbake til skipene sier Egil: «Her har vi stjålet bondens gods uten at han vet noenting om det, – men den skammen vil vi ikke ha sittende på oss! La oss dra tilbake til garden og gjøre saken kjent!» Han drar så tilbake og setter fyr på gården.<ref>«Egils saga», ''Sagaer i utvalg'', Oslo 1995. Side 87-88. ISBN 82-03-17530-9</ref>

Ære er et [[etikk|etisk]] nøkkelord i sagaene som oppleves helt konkret. Sagaenes personer kunne ikke rå over lagnaden, men æren var innenfor hva de kunne gjøre noe med, og således berge ettermælet. Uten ære kunne man ikke eksistere. Sto man seg ikke opp for sin egen ære dømte man ikke bare seg selv, men også hele ætten. I sagaene blir den enkeltes ære utsatt for en rekke prøvelser. I den store og komplekse ''[[Njåls saga]]'' har Gunnar fra Lidarende lenge unngått å slå tilbake mot sine motstandere. Et sted sier han: «Jeg vet ikke om jeg er mindre modig enn andre selv om jeg har vanskeligere enn andre å drepe.»

Den sjeldne selvinnsikten kan minne om kristendommens krav om mildhet og å avstå fra hevn. Men når hans motstandere rir over ham når han er ute på åkeren, og verre, spre ryktet om at han gråt da så skjedde, da har ikke Gunnar lenger noe valg. Han kan ikke leve med skammen. Unnlater han å gjøre gjengjeld er han æreløs og motstanderne har fått rett. Han må dra ut og slå dem i hjel.